Terapi

For å komme til kilden må man noen ganger gå mot strømmen

Døra står åpen. Det er bare å gå rett inn. “Velkommen”, sier døra. Velkommen, kom inn, sett deg ned, pust inn, pust ut, pust inn. Jeg er vektløs i rommet. Svever i det blå for i neste øyeblikk å bli skutt ned. Pust inn. Pust ut. Døra sto åpen, det var bare å gå rett inn med åpne øyne blind for alt som kunne skje. Pust inn. Varmen i rommet brer seg i kroppen, jeg blir slapp og mister taket. Pust ut.
Pustinnpustutpustinn.

Døra står åpen. Den høyre foten sniker seg forbi på innsiden, og et lite øyeblikk kjennes det som den venstre foten ikke er sterk nok til å holde kroppen stabil, det rykker til i brystet og følelsen sitter i lenge etter at den høyre foten har tatt over igjen. Pust inn. Pust ut. Lener meg mot karmen. Det er langt inn og det er tryggest å ha begge bena plassert på bakken. Likevel tar jeg sjansen på å løfte den ene foten, havne i ubalanse, redd for hva som vil hende om jeg mister balansen et lite sekund, engstelig for å miste meg selv.
Pustinnpustutpustinn.

Døra står åpen. Det er bare å gå rett frem. Pust inn. Pust ut. Det er lett. Lett som en, to, tre. Jeg trør ut av vanemennesket og forflytter meg til den andre siden der jeg kan se ansiktet ditt.
Fordi det føles trygt.

Pustinnpustutpustinn.

Aprilutsikt

Tallrekke

Det er nøyaktig 3 dager, 5 timer og 19 minutter siden sist jeg kjente lukten av tilfredshet og kjente varmen fra huden din som kom nærmere og blandet seg med min til den omsluttet hele rommet og gjorde meg døsig.  Du hvisker i mørket og jeg kan kjenne pusten din, mild og rolig. Rommet faller til ro og du krøller deg inntil meg for nøyaktig 3 dager, 5 timer og 20 minutter siden.
Nesten inne i søvnens latskap der verden forsvinner. Bare du blir igjen.

Det er nøyaktig 3 dager, 5 timer og 21 minutter siden du sa du måtte gå. En treakkords-sang jeg ikke ønsker skal slutte er over og plaggene som falt som dikt mot gulvet løfter seg. Vi er stille.
Du sier du må gå. Jeg tenker på dører. Millioner av dører i ulike farger og fasonger, alle de lydløse dørene, alle dørene som knirker, svingdører, sidedører, heisdører, bakdører, bilfører, kjøkkendører, dører, dører, millioner av dører. Men nå er det bare en dør som teller og for nøyaktig 3 dager, 5 timer og 22 minutter siden åpnet du den.

Jeg lukker øynene, teller sakte ned fra ti, og forsøker å være helt objektiv. Se saker fra to sider, fra tre sider og fra et uendelig antall sider helt til jeg mister oversikten og kjenner meg likevel ganske lykkelig.
75% av 3 dager, 5 timer og 23 minutter.
Ganske lykkelig.

Ha en god dag og kjør forsiktig

Den nordnorske dagen begynner i april når sola står opp. Sola går deretter ikke ned igjen før i september, og først da blir det mørkt og man kan legge seg til å sove - helt til neste april.

“Eg kan hørra deg le. Eg kan hugsa eg lo” sier Ivar, og ler, når jeg møter ham på bussen for siste gang. Han synes det er synd at jeg skal flytte og så forteller han om mannen til Jenny som omsider har kommet tilbake fra jakt i Sverige. “Jaktsesongen varer visst lengre i Sverige” sier han og jeg nikker. Den gjør visst det.
Jeg kommer til å savne Ivar så jeg sier på gjensyn når jeg går av for jeg håper å se ham igjen en gang. Om ikke så alt for lenge.

Noen ganger lurer jeg på om jeg noensinne vil få tid til alt det jeg vil ha tid til igjen til. Så jeg bestemmer meg for å begynne med å slå et slag for nabolaget. Nærmere bestemt: Jeg inviterer til inflytningsfest i Huset ved Sjøen.
Nå skal det sies at selv om jeg gambler med hjertet mitt så bor jeg ikke i Las Vegas og når de fleste som bor her er under 8 og over 80 så blir vi ikke så mange. Men hvor mange trenger man egentlig for å lage en bra fest? Nordlendingene blir født i båter ute på ville havet, eller i gammer eller kahytter og må ta sine første famlende skritt enten i djupsnø eller på et glatt, krengende båtdekk. De barna som ikke klarer denne prøven blir brukt som agn til linefisket, eller de blir rett og slett kastet. Så da sier det seg selv at en bra fest det kan man lage!

Huset ved Sjøen rommer ikke all verden så når alle 7 har kommet er det fullt i stua. Stemningen er kraftig syngende og hoiende. Sterkt krydret med eder og rå banning i varierende hastighet. Alt fra kjappe skjellsord til langdrygde filosofiske betraktninger. Og med litt god sprit og gammel rock ved siden av er festen i gang og jeg koser meg. Etter å ha bodd i Huset i Skogen har jeg mye å ta igjen på det sosiale planet og dette er akkurat hva jeg trenger. Lykkepiller for sjelen!
Vi begynner tidlig, men selv midtfjords er det ingen som kaster opp. Vi er alle om bord og gjennom tykk røyk kan jeg se at alle ser ut til å ha det bra. Det hoies og drikkes som hoies og drikkes kan. Mer whisky.

Solen, som fortsatt er lav, lager en rosa bulk på takrenna og signaliserer at det er på tide å bryte opp. Noen snakker om en pub som ligger 1 mil sør ikke langt fra butikken. Vi snakker om å sykle dit og når jeg reiser meg er det som om jeg dingler i min egen bane i verdensrommet. Jeg er en rakett uten bane og jeg kjenner meg litt fortapt. Eller var det for mye whisky? Jeg ringer etter taxi.

Alle tror på en lykkelig slutt, men filmen ender der livet tar til og taxisjåføren er på andre siden av fjorden dit hvor det tar en time å kjøre. Amatør som jeg er i spillet om ”Taxi på Landet” overlater det til noen med mer erfaring og etter fire låter med BigBang, to whisky og en sigarett senere sitter vi i bilen på vei til puben som ligger 1 mil sør nesten ved butikken i et langt, smalt, bygg. Det ser litt snodig ut der vi går inn sidedøren som er dekket av store snøskavler. Puben har fem respatex-bord, som kom inn i norske hjem på 1960-tallet og ikke vil se ut til å forlate, med rosa plastikkblomster i små vaser. Jeg ser ingen jeg kjenner, men så kommer jeg på at jeg ikke kjenner så mange her. Vi setter oss ved et bord. Mer øl!

Noe av det jeg liker best ved små steder er evnen til å være kreativ og ikke la gamle tankesett sette en stopper for hva man ønsker å gjøre og ønsker drive med. På små steder innser man at man fint kan kombinere flere ting for å lette hverdagen til bygdas befolkning. Ambisjonslaget AS legger flittig hodene i bløtt for å lage kreative regioner og et aktivt næringsliv. Og det morer meg. Mer øl! Jeg er en durecellkanin, en av mange durecallkaniner, vi er en hær av durecellkaniner og vi synger høyt.

”High my hat was hung there for a while, on a pole set ut norwegian style
Ready to show them what I am…..”

Selv om jeg bor i dette frosne landet langt nord er jeg varm over det hele. Jeg går ut i snøen, tenner en røyk og puster. Det lukter whisky av meg og jeg er svimmel. Jeg kan huske han sa ”vi kan aldri bli kjærester”. Tar et siste drag av røyken og der stengte øl-serveringen. Vi drar på nachspiel.

Jeg våkner til lyden av onde små dverger om banker på hjernebarken og med følelsen av å ha gått på fylla i 3 uker med hodet i fryseboksen. Det svir.
I stua ligger taperne av ”Taxi på Landet”. Jeg kan høre noen romstere der inne. Det fylles vann i glass og noen tenner seg en røyk. Hes latter og et vindu som åpnes. Jeg lukker øynene. Smiler. Det var en morsom fest og forsiktig setter jeg meg opp i senga. Jeg er svett og kan ikke huske om jeg har drømt noe. Men jeg husker at vi var på verdens merkeligste pub. Den lange puben med respatex-bordene og skyvedøren som var lukket igjen. Jeg husker latteren og snøskavlene utenfor som nesten dekket sidedøren og de store pumpene på utsiden. Det er som om jeg husker en bensinstasjon. Men det kan nå ikke stemme?
Soveromsgulvet er kaldt og det triller mynter ut av jeansen når jeg reiser meg. Jeg kjenner etter og i baklommen ligger det en papirlapp. En kvittering. Den kan fortelle meg at jeg kjøpte 4 øl og en cider med en vennlig hilsen nederst på papiret: ”Ha en god dag og kjør forsiktig”. Jeg gaper. Stirrer på lappen og gaper igjen. Jeg ler. Høyt!

Den nordnorske kreativiteten har foreløpig nådd sin høydare og jeg har vært på pub i bensinstasjon. Jeg ler igjen og konstanterer at her vil jeg komme til å trives!

Siste rest av vinter

Jeg ommøblerer alle mine forventninger og rykker tilbake til start der jeg finner lukten av vår og epler midt i snøstormen. Jeg skriver ut min egen resept på lykke og bestemer meg for å bli.

Det er fredag og vi går gjennom posten til bestemor som vi alltid gjør når det er fredag. Jeg tar vinduskonvolutter og bestemor tar resten mens vi drikker te og håper på at sola skal våkne.
“Kanon tilbud” leser bestemor høyt. “Jeg har da ikke bruk for noen kanon”, sier hun og ser på meg. “Eller har jeg det?”. Jeg smiler og sier at den kan vi kaste. Hun trenger nok ingen kanon. Bestemor nikker.

Neste dag bestemmer jeg meg for å gjøre noen endringer. Jeg bestemmer meg for å flytte fra Huset i Skogen og over til fastlandet. Nærmere bestemt til Huset ved Sjøen. Huset ved Sjøen er hvitt og har egen hage. Der det er utsikt mot sjøen og hvor man på klare dager kan man se fiskebåtene fare forbi til lyden av måkeskrik. Der i det hvite huset ved sjøen der skal jeg bo.

En måned senere er jeg vel plasset ved sjøen hvor husene kommer med gatelys, naboer, tv-signaler og nærbutikk. Det er en slik underlig verden ved sjøen. Og jeg føler det som om jeg har kommet til Mini-Urbania selv om jeg er klar over at det var nok Liland de hadde i tankene da de kom opp med frasen “lengre ut på landet med”. For lengre ut på landet enn hit kan man saktens ikke komme.

Jeg åpner det lille hvite huset for våren og det lukter innestengt som om noen har vasket det på feil program. Det er mørkt ute og lysene utenfor blir som ei smørje av fingermaling som noen har klint på vinduene. Jeg åpner dem og spiller høy musikk mens jeg vasker. Musikk er en måte å puste på og nå puster jeg høyt mens Audrey smiler til meg fra veggen helt til lyset går fra sort til gult til hvitt og jeg sovner under et pledd på sofa til den siste rest av vinter.

Dagen etter er det sol.

Alexander Kiellands plass

Jeg har sett Grand Plass i Brussel
og Syntagma i Aten.
Rundt Rockefeller Center så jeg alle New Yorks jenter
løpe rundt på raske ben.
Men en trekkfugl vender tilbake!
Om ikke annet så på trass…
Jeg fant veien hjem for å se igjen
Alexander Kiellands plass.

I dag savner jeg Urbania. Det er så ufattelig mørkt her oppe og det som først føltes som i en liten båt på et hav av ukjente muligheter er nå blitt til et rom uten utsikt. Jeg savner dagslys, trikken, den kinesiske mannen i kiosken på hjørnet, god kaffe, trafikkstøy, burka, kjas, mas og vennene mine. Jeg savner den jeg var og har nå innsett at selvmedisinering aldri er en god ting for da jeg trodde jeg skrev ut en resept på Lykke var det noe helt annet jeg fikk da jeg ikke orket å lese pakningsvedlegget først. Min feil.

I dag savner jeg mitt gamle liv. Det vil sikkert passere, men jeg savner min gamle leilighet, parken, Mono, jobben, det å kunne på på stillett året rundt, lukten av krydder i oppgangen og Urbania. Jeg savner alt som ikke har med skog, gard og grend å gjøre. For i dag er jeg lei. Så utrolig lei!

Jeg hater at det er mørkt hele tiden! Jeg må ha lys snart ellers så vil jeg råtne på rot. Mørket forsøker å få en bit av meg, men jeg overbeviser meg selv til å tro at jeg sover slik at mørket som blir til hengeløkker ikke når meg og slår meg over ende slik at jeg ikke kan komme opp igjen. Jeg lengter hjem.

I dag vil jeg fly. I revers…..

Taksameteret går

Med noen ord fra Håvard Rem ønsker Vinterverket, Bestemor, Katten og Huset i Skogen alle et riktig godt nyttår

Taksameteret går
Ikke tro at det står
Ikke vei dine valg
på drømmenes vekt
Ikke vent med å elske
til alt er perfekt

Ditt liv er i gang
Taksameteret går
Universet har ventet
millioner av år
Og nå er det skjedd:
Hjertet ditt slår

Måneder blir år
Vinter blir vår
Taksameteret går

Du tror du kan vente
Du trenger litt tid
Men taksameteret går
Det er alt jeg kan si
Ditt liv er i gang
Det er tidsnok forbi

Sammensatt

It’s what you do to me
and how it makes me feel
it’s how you look when there’s nothing to say
you say it, ‘coz you never thought you would

Du er blå og jeg er gul og vi fletter oss sammen og former bilder mens vi roper ord som begynner på S. Supert, sjarmerende, spektakulært, stjerner, sjampanje og jeg mister pusten, bare noen sekunder, men jeg mister pusten for sammen er vi alt og når jeg blir rød skimter det lilla skygger etter oss.

it’s what you hide away
things you never cared to say
you think I’m strong, and don’t get me wrong
but I’m nothing, nothing on my own

Jeg tenker på fargetavler. Snurrer man dem fort nok rundt forsvinner alle fargene og alt blir grått. Som om farten får fargene og verden til å forsvinne. Han ser på meg. Jeg blir svimmel og uvel. Røyken fra sigarettene svever rundt som bittesmå kuler i rommet og det svir i øynene. Det er over. Det er ikke over. Det er over.

Tenker jeg skal reise meg. Drømmen har gjort meg urolig og alt henger fast som om noe, jeg ikke kan få bort, er limt fast til kroppen min. Jeg er trøtt av å programmere mine egne drømmer. Han tar et bilde av meg der jeg sitter og jeg merker at jeg ikke liker det. Han fanger meg.

so now you wanna be mine
you just don’t want to all the time
here’s the deal,
you’ve gotta want me for real,
‘coz time is such a selfish thing to keep

Vi er et sammentreff og en tilfeldighet. Usannsynlig og ubegripelig. Uforståelig og det gjør meg bevisstløs. Vi er sammensatt. Sammensatt av i en formel av komponenter som passer akkurat slik de skal. Vi er flimrende bilder i farger, en lukt av appelsiner og varme drømmer.
Uløselig.

Vi baker lefser og gleder oss til jul

vi åpner posen med glede
og sprer den utover gulvet

Jeg vet ikke når julen tar til andre steder, men i Huset i Skogen kommer julen den dagen vi baker julekaker. Da har vi det nesten like moro som på julekvelden og vi ler høyt av bestemor som har mel på nesen og kokos i håret. Juletreet står i garasjen, venter på å få komme inn, og ute er det mørkt. Jeg hadde nesten glemt hvor mørkt det kan bli her oppe på tundraen. Men bestemor har masse stearinlys og utenfor henger det lykter i trærne som vi har lagd selv av syltetøyglass, lim og perlesukker. De lyser som snøkrystaller av glitter.

Ettersom man i Urbaina baker sine kaker på Norby er dette helt nytt for meg og jeg gleder meg som et lite barn. I to store røde boller på kjøkkenbenken står kakedeigen klar til å bakes, kjevles, stekes og smakes. Hun lagde de i går for i dag har vi det travelt og det er ikke lenge igjen til jul må vite. Først skal vi lage lefser. Bestemor viser meg hvordan det skal gjøres og jeg kjevler for harde livet. Lefser skal være tynne, sier bestemor. Når jeg er ferdig med å kjevle ruller jeg alle de små deigsnippene som blir til overs og lager en lefsebolle, men da rister bestemor på hodet og sier at man ikke skal leke med maten. Og så ler vi høyt igjen mens Jussi synger for full hals om O`Helga Natt. Jeg tenker på morfar og så blir jeg litt trist. Jul og Jussi har ofte den effekten på meg. Jeg smiler. Smiler fordi jeg ikke har glemt de gode ting selv om det gjør meg trist når jeg er glad.

Det freser på plata, som bestemor kaller en takke, og varsomt legger hun den første lefsen på. Det lukter litt rart, men for en som ikke er vant til hjemmebakst på julekjøkken slår jeg meg til ro med at det er sikkert slik det skal være. Bestemor sier at etterpå kan vi lage varm sjokolade og kose oss med nybakte lefser før vi baker resten av kakene. Hjortetakk er det neste på lista, sier hun. Jeg kan ikke erindre å ha smakt hjortetakk før, men et høres veldig julete ut så jeg gleder meg.

Mørket utenfor har nesten slukt perlesukker-lyktene. Klokken er ikke mange, men det er ikke alltid så lett å vite når det alltid er mørkt uten at det blir ordentlig lyst. Jeg henger opp nye lys i lyktene og ser at katten har fanget en mus. Nå blir nok nissen glad for at han endelig julegrøten i fred får ha.

Det lukter nellikspiker og kongerøkelse i gangen når jeg kommer inn igjen. Peisen knitrer i takt med Jussi. Jeg smiler. Gleder meg over at det snart er jul igjen. Jul i Huset i Skogen.
På kjøkkenet sitter bestemor ved kjøkkenbordet og ser i gulvet. Hun er stille og jeg lurer på om hun ikke skal legge på flere lefser. De blir vel ikke ferdige av seg selv, sier jeg og ler litt. Bestemor ler ikke. Hun ser på meg og rekker meg en bit lefse. Ber meg om å smake. Jeg kjenner jeg er sulten av all bakingen og tar grådig en stor bit.

USJJJ! Hva er dette?? Lefsen smaker salt og er hard som knekkebrød. Jeg forsøker å svelge, men den sitter fast i halsen. Hva har skjedd?? Bestemor peker på den andre røde bollen med deig som står på benken. Jussi blir stille og jeg tror jeg kan ane hva som har skjedd. Har vi bakt hjortetakk-lefser, spør jeg forsiktig. Bestemor nikker og klør seg i hodet. Det bobler og før jeg vet ord av det står hjortetakk-lefse-knekkebrødet ut av munnen min som en fontene. Jeg er høyt! Bestemor ser på meg med forundring og så ler hun med. Ja, dette var en god julehistorie, sier hun og kaster lefsene i søpla. Og så ler vi litt til før vi bestemmer oss for at vi har bakt nok denne dagen. Nå er det tid for varm sjokolade og julekortskriving.

Lefser kan man alltid bake senere på Nordby.

Den lokale krigen

“Det er ikke at du er adferdsvanskelig som er problemet. Du må bare finne noen å være adferdsvanskelig sammen med”, sier Ivar mens han putter to suppeposer i handlekurven og smiler. Jeg ser på han og rødmer fordi jeg vet at han har lest, men jeg velger å ikke kommentere det. Jeg burde egentlig skjønt for lenge siden da jeg la merke til hvor stille han plutselig ble samtidig som hans interesse for været økte. “Ja, nå er det vinter” fortsetter han. Jeg nikker og sier at vi sees på bussen.

Neste dag gjør jeg meg klar for å dra i krigen. Bestemor sier det er fullstendig galskap, men jeg har bestemt meg. Dette er noe jeg vil gjøre og noe som må gjøres. Så da blir det slik sier jeg og legger meg tidlig.

Jeg våkner spent og nervøs på samme tid før vekkeklokken ringer klokken syv. Katten sover fortsatt mens jeg sniker meg i dusjen. Vannet er litt for varmt så jeg skrur det ned noen hakk for å jekke meg selv ned slik at jeg er forberedt på det jeg har i vente. På kommoden ligger alt klart. Jeg kler på meg med raske bevegelser og klokken kvart på åtte er jeg klar. Dobbelsjekker at jeg er godt beskyttet og at jeg har alt jeg trenger før jeg legger ut på den lange veien. Vil jeg komme hjem med livet i behold?

Det er bitende kaldt og jeg er sent ute. Selv ikke elgen har vært på besøk denne natten og jeg skjønner ham godt. Snøen rekker meg opp til anklene. Det er stjerneklart og det går kaldt nedover ryggen når isskrapen treffer isrosene på bilvinduet. Jeg er spent og nervøs på samme tid. Hva har jeg i vente?

Kompaniet mitt er allerede på plass når jeg ankommer leiren. Jeg kan høre fienden skråle fra den andre siden. Dette kommer til å bli en tøff dag, men jeg er godt forberedt og krysser fingrene mens jeg slår en floke i kulda. Ulike strategier blir diskutert før vi blir enig om å legge oss på en felles linje, en mur av front, mot fienden for å vinne slaget. Her må det settes hardt mot hardt for vi har ikke råd til å tape. Ansikt og kropp er godt beskyttet når vi gjør oss klare for dagens kamp. Fienden er kommet nærmere og snart er vi omringet. Det er klart.

Plutselig slår døren og kulden imot oss som en bølge av lyd. De er overalt og vi blir blendet av lys, lyd og farger i en vrimmel av en forrykt tilstand ingen skjønner omfanget av. Jeg holder stand på plassen min jeg ikke har noen ønsker om å vike fra. Har full oversikt over situasjonen inntil jeg kjenner en iskald varme bak meg og jeg vet at de er nærmere enn jeg hadde trodd. Jeg må tenke fort før panikken tar meg overende slik at jeg ikke kan komme opp igjen så jeg løper til den andre siden i håp om å finne noen fra kompaniet mitt for hjelp og støtte. Jeg er alene. Nå er det opp til meg å ta ansvar og redde stumpene når jeg hører lagkapteinen rope fra den andre siden. Lyden blender meg og det tar timer før hørselen er tilnærmet tilbake til det normale. Kroppen verker mens armer og ben fyker rundt som en karusell på et tivoli i juli. Det er rødt og varmt det som renner. Det verker. Krigen har krevd sitt første offer.

Nesen er blitt til det dobbelte. Blodet renner og lager store roser på det hvite. Lagkapteinen, som omsider har klart å frigi seg fra fiendens klør, kommer meg til unnsetning og finner frem medisinskrinet. Kalde omslag legges på og sakte, men sikkert, fryser det røde og legger seg som strimer. Jeg er skamfull og sliten. Vet at slaget er tapt og sammen trøster vi hverandre. Resten av kompaniet gjør opp status og kan fortelle at det ikke er så ille som man skulle først tro. Fienden er blitt noe medgjørlig, de er villige til å forhandle slik at det kan bli noenlunde levelig for alle parter og har forhandlet seg frem til en avtale. Ingen ønsker at flere skal bli skadet, eller verre, så vi legger ned stridsøksene for dagen. Vi er slitne og trøtte. Kamplysten må vike plass for sulten for vi vet alle at slaget vil fortsette neste dag og uten mat og drikke duger helter ikke. Vi vil alle være helter.

Klokken fire avslutter vi. Krigen er ferdig for dagen og hjemme venter middag. Bestemor lurer på hva som har skjedd med nesen min og hun ler høyt når jeg forteller. Forteller om min første dag som assistent i den lokale barnehagen.