Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

«Det Store Lørdagsmysteriet»

I en og en halv måned har vi bodd på øya som rommer nesten dobbelt så mange reinsdyr som mennesker. I karrig landskap har vi tatt kjentmannsprøven i lokalsamfunnet og når den ellevte lørdagen kommer klarer vi omsider å løse «Det Store Lørdagsmysteriet».

Helt siden vi flyttet hit har jeg lurt på hva folk gjør på en lørdags formiddag. Hvor er alle sammen? Sentrum er stille. Jeg kan se bilene, men hvor er menneskene som kjører bilene? Noen spredte turister gjemt bak digre fotoapparat og henslengte toytyggende tenåringer med mobiltelefoner er de menneskelige innslagene vi ser, bortsett fra de som haster til å fra jobb. Jobber alle på lørdager? I nabolaget er det stille som i graven. Kun nabokatten lager lyd. Kanskje er alle på hytta? Ja, bortsett fra de som jobber. Vi drar på tur. Det er sikkert mange som er på tur i helgene. På øya uten trær utgår skogstur så vi drar på blåbærturer, fjæraturer, turer i skrentene med stein og reinsdyr. Ikke et menneske å se. Hvor er alle menneskene? Brått når kalenderen viser lørdag så er det som om menneskeheten opphører å eksistere.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Alle samfunn har sin kultur og sine tradisjoner. Som ny i samfunnet tar det ofte noe tid å lokalisere og å kjenne igjen kulturen og tradisjonene. Som best vi kan prøver vi å passe inn så når lørdag kommer bestemmer vi oss for å dra tidlig ned til sentrum, vente og å følge etter mengden. Vi vet ikke helt hva som venter oss, men nydusjet og rene i tøyet er vi klare for det meste når vi parkerer bilen. Vi venter. Og venter. Det er helt stille. Den ene turisten vi så lengre oppe i gata rusler forbi og plutselig lyder et høylytt signal. TUUUUUT! Vi er stille. Helt stille. Det neste som skjer får meg til å føle meg som en deltager i en moderne realityversjon av «Rottefangeren i Hameln». Vi følger etter lyden og etter folkemengden som strømmer til. Bakerst, litt nølende, går vi frem mot landgangen og over mot trappa.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Inne er det et ørende liv. Nesten fullt ved alle bordene, unger som skråler i gangene, kaffekopper som klirrer, latter og lek. Så det er her det skjer. Vi finner et bord og setter oss ned. Jeg lener med godt tilbake med en kopp varm kaffe mens a Ruskesara løper i gangene sammen med de andre barna. På servietten under et varmt vaffelhjerte står det «Hurtigruta» med røde bokstaver. «Det Store Lørdagsmysteriet» er løst. Tradisjonen på øya uten trær er å dra på Hurtigruta for å drikke kaffe og la ungene leke når kalenderen viser lørdag. Det er en merksnodig tradisjon, men vi følger på og vi passer inn. Jeg drikker nok en kopp med kaffe på min ferd mot å bli en lokalbygding. Nå gjenstår det bare å finne ut hvor folk er på søndagene…..

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Vi leverer nøkler og åpner for nye første ganger

Vi har sagt hade til alle vi er glade i, fått gaver, holdt fest og sendt avgårde alle tingene våre, men det er først når jeg låser døren for siste gang og gir nøklene til damen som har befaring på leiligheten at jeg begynner å gråte. 3 år har gått.

Jeg gråt første gang jeg så leiligheten. Den var gammel, slitt, misfarget og trasig. Etter 3 år er den enda mer slitt og gammel. Jeg gråter nå også, fordi den rommer minner. Det var her hun sa sitt første ord, hadde sitt første trassanfall og det var her hun sluttet med bleien og med smokken. Det lille treet bak huset vil alltid være Tingelingtreet der man henger opp smokkene så Tingeling kan ta dem med til babyene. Det har vært så mange «første gang» i denne gamle og slitne leiligheten. Ikke bare for henne, men også for meg. Eksamen, lesedager, gode naboer, vennskap, savn, natur, kultur og glede. De to første somrene var det vi som sto igjen når de andre reiste. I år er det vår tur til å si farvel til barnehagen, universitetet, den store elva, naboer, venner, lekeplassen og leiligheten der hun tegnet med tusj på veggen. Damen som har befaringen sier ikke noe om det. Hun er fornøyd med vaskingen og sier at alt seg greit ut. Jeg er blank på øynene. Så gir jeg henne nøklene. Det er tomt.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Det bærer avsted mot et nytt kapittel i livet. Vi skal enda lengre nord. Helt opp til øya med nakne fjell og steil kyst. Nesten som å bo over tregrensa på tundra, tenker jeg mens vi durer avgårde over vidda. Katta mjauer og hun som er minst synger «do you wanna build a snowman». Vi er i rute…

De første dagene på øya går med til å ta kjentmannsprøven i pappesker og bobleplast. Å pakke opp er ikke like kjedelig som å pakke ned, men et svare kaos klarer man å generere likevel. På den tredje dagen drar vi på oppdagelsesferd og på kvelden får vi besøk av reinsdyr i hagen. «Det har aldri skjedd før», sier hun som er minst. «Det er første gang vi har reinsdyr i hagen», sier jeg. Første gang. Det nye kapitlet har begynt med nye første ganger. Det føles godt. Jeg tror vi kommer til å trives her.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Ofotenfestivalen er festivalen man feirer når a mor er syk

«Jeg begynner å bli bedre nå. Er ikke det fint?» Jeg henter henne akkurat tidsnok i barnehagen. «Åhh….så kjedelig».

Hva er det som gjør at enkelte dager blir som julaften, 17.mai, påske, bursdag, festival og alt på en gang? Jo, det er når a mor ligger strak ut med influensa. Da er det pølser og Grandiosa til middag, is hver ettermiddag, så mye tv man bare orker og leker i hele stua. Det er fri fra rydding, mas og kjas. Når a mor har influensa vanker det et blad hver gang vi er på butikken. Livet er på sitt beste når mamma er syk. Hun sukker og er mindre fornøyd med at jeg er på bedringens vei. Jeg venter med å ymte frempå at vi skal ha fisk til middag i morgen. Feberen sitter fortsatt i og hodet er fylt med bomull.

«Kan jeg velge meg et blad?» Hun får velge i dag også. Å være snart 4 år når a mor er syk er ikke bare enkelt. Mindre lek, mindre morro og mindre oppmerksomhet. Hun har vært flink og den dårlige samvittigheten gnager i meg. Hvordan gjør folk det når de er syk med barn? Jeg har mest bare lyst til å sove døgnet rundt. Ikke ble jeg ferdig med 2.utkast til bacheloroppgaven og måtte utsette veiledningstimen. Det er erklært unntakstilstand på badet og kjøkkenet har blitt spist opp av oppvask. Har vi nok mat til katten?

Handelisten i dag består av et blad, en is, Grandiosa, en tjukkas Cola, juice og kattemat. «Har du tenkt å fore barnet ditt med det der?» Hun ser strengt på meg. Er jeg på tv? «Øhh….» «Du burde vært meldt til barnevernet du!» Det var bare det jeg trengte. En skjennepreken fra fremmed dame i butikken. Jeg svarer med å, utilsiktet, nyse på henne og sier at vi har festival i dag. Hun lurer på om vi er fra utlandet. «Ja, fra Ofoten», sier jeg og forklarer at hver 2.onsdag i april feires det Ofotenfestivalen. Hun ser rart på meg.

Ofotenfestivalen er det som feires når a mor er syk. Nye tradisjoner kan jeg like og dette skal bli vår. Håper det blir LENGE til neste festival. Det var gøy for minstemor så lenge det varte, men 4 dager er nok.
I morgen blir det fisk til middag.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Mellom Sykkylven, Hallingdal og Finnmark

Sykkylven. Hva vet jeg om Sykkylven? Egentlig ingenting. Hun skriver at det ligger ganske nært Ålesund og jeg vet at jeg liker dialekten fra Ålesund. Men Sykkylven? I Sykkylven har de barnehagar, skule, utleige og tenester. Jeg liker Sykkylven allerede. De huset språket der orda har ein annen klang og ei anna stemning som gjer at eg får lyst til å sitja på trappa heile dagen i ullskokkar og med ei diger skål med jordbær, blåbær og fløte sjøl om det ikkje er sommer riktig enno mens snøen framleis ligg lågt i fjella på andre sia av fjorden.
Jeg ser for meg livet i Sykkylven. Lite hus, vennlige naboer, en blå sykkel, kanskje et epletre i hagen og fast jobb. Sykkylven kommer med fast jobb. Med iver og lyst på livet som sykkylving sender jeg avgårde en søknad. Krysser fingrene for at Sykkylven mottar den med jubel og glede.

«Ein bygdis frå bygde mi, som ha budd i byen ei tid låg og gret, i sofaen min etter heimlengselen sin». Ål i Hallingdal er nesten som å skulle komme hjem. Jeg har aldri vært der, men jeg er godt bevandret i Øvre-Ål Resort og i det å vakle mellom HÅP og Beijing. Ål i Hallingdal. Bygdejenta i meg våkner. Livet i Ål hadde passet oss perfekt. Traktorer, kyr, bygdelivet, nærbutikken og kaffe på trappa. Jeg ser for meg at i Ål låner folk bøker på biblioteket og stiller opp på dugnad. Det er bygderomantikk og kuskit. Nesten som å komme hjem. Med iver og lyst på livet som hallingdøling sender jeg avgårde en søknad. Krysser fingrene for at Hallingdal mottar den med jubel og glede.

Lakselv er tettstedet som promoterer seg med et stort utvalg av forretninger og varer sammenlignet med folketallet. Det kan bety to ting: Enten så har de sinnsykt mange butikker eller så bor det veldig lite folk der. Men med Stabbursdalen som nær nabo og Finnmarkslukta i sjelen er jeg ikke i tvil.
Lakselv og Porsanger er absolutt ikke et dårlig valg. Nå er det bare å krysse fingrene for at de også velger meg når jeg med iver og lyst sender avgårde en søknad.

Å søke jobb er risikosport. Det er skummelt, spennende, nervepirrende og en lidelse nesten ut av en annen verden. 2 avslag har jeg allerede fått og setter de på minuskontoen for «nok en erfaring rikere». Om 3 måneder er jeg forhåpentligvis ferdig utdannet barnevernspedagog og juni er begynnelsen på blanke måneder på kalenderen min. Jeg ivrer og lyster på å fortsette å bo i byen som tok godt imot oss da jeg for nesten 3 år siden kom humpende i en rød Nissan Primera fylt til randen og med rust på kanten. Avgårde sender jeg en søknad som kanskje kan gi oss en fremtid i byen her vi bor. Jeg håper de mottar den med jubel og glede over at en innflytter ønsker å bli en permanent beboer i hjerte av Finnmark.

Jeg gleder meg til å bli ferdig og til å ta fatt på fremtiden, uansett hvor den måtte bringe oss. Jeg er klar!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Reservasjonsrett under verdighetsgrensen

Jeg kan fortsatt huske den dagen, midt i valgkampen, da jeg testet positivt og sendte melding til en venninne at den blå streken var synlig. Hun svarte tilbake at så lenge jeg ikke stemte KRF var alt såre vel. Så kastet jeg opp. 8 måneder senere ble verden beriket med et velskapt pikebarn og arbeidspartiet var fortsatt ved makten. Det var få som stemte KRF det året.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

I Midtimellombygda var jeg velsignet med en fantastisk fastlege. Han snakket ikke så mye, man trenger ikke alltid det, men han stilte de rette spørsmålene så da jeg troppet opp i Bedringensvei med mitt ærend så han lenge på meg. «Hva tenker du om dette da?». Jeg visste ikke helt hva jeg tenkte. Jeg var redd, jeg gledet meg, jeg var overveldet, jeg var nervøs, jeg var kvalm og jeg var spent. Kroppen min rommet ikke bare en mageværing, men hele registeret av følelser som ikke helt klarte å plassere seg på rett plass. «Kanskje du trenger litt tid?»

Jeg trengte tid, noen å snakke med, riktig informasjon og veiledning. Det var pakken min fastlege ga meg. Det er pakken alle gravide burde kunne forvente å få når koppen og hodet løper løpsk. Å oppdage at man er gravid er enormt og det å skulle påta seg ansvaret for et barn er ikke noe man skal ta lett på. De aller fleste klarer det med glans, men det må være rom for tvil. Å tvile er ikke alltid usunt. Ei heller ikke uvanlig. Det gir rom for refleksjon og tanker før man kaster seg ut i noe som vil endre livet for alltid. En god fastlege kaster ikke ut en pasient med loven i hånda fordi pasienten har en liten tvil og trenger hjelp. Å tvile er ikke alltid ensbetydende med abort.

Er gravide på god vei til å bli annenrangs pasienter? Det snakkes varmt om livet, om barnet i magen, om retten til liv og om rettsvern for det ufødte barnet. Jeg skal ikke bevege meg inn på debatten om abortinngrepet, men vil det ikke også gagne det ufødte barnet at den gravide får tilstrekkelig med informasjon og veiledning nok til å kunne ta et reflektert valg. Hva valget blir har ingen av oss noe med. Det er privat.

«Hva tenker du nå da?» Det har gått 5 dager siden sist jeg var i Bedringensvei. I løpet av 5 dager har jeg tenkt, ledd, grått, lest informasjonen fastlegen ga meg, vurdert og bestemt. Jeg har tatt et valg. Fastlegen smiler. «Nå er det veien videre», sier han.

Nesten 5 år senere har KRF klart å klamre seg til en flik av makt og med makt kan man legge føringer som vil påvirke de mest sårbare i samfunnet. En gravid kvinne er sårbar. Hun trenger ikke fordømmelse eller taushet. Ønsker vi oss tilbake til senaborter fordi kvinnen ikke engang fikk vite hvor langt hun er på vei og ønsker vi flere aborter generelt fordi fastlegen ikke ga informasjon til den tvilende gravide? Det gir ingen mening at man på den ene siden vil reservere mot henvisning til abort og på den andre siden vil reservere mot å gi en tvilende gravid informasjon og veiledning. Hva er det de ønsker å oppnå? Det henger ikke på greip.
Finnes det pasientgrupper som ville funnet seg i at fastlegen nekter å gi informasjon og veiledning om tilstanden man er i?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Å være fastlege er ingen rettighet man har som lege. Ønsker man ikke å utføre det jobben kreves så bør man se seg om etter noe annet. Slik er det i de fleste yrker, fastlegene burde ikke være noe unntak. Har man samvittighetskvaler eller religiøse årsaker bør man se seg om etter en jobb som ikke krysser det man mener er etisk og moralsk forsvarlig. Kvinners graviditet og kvinners valg kan ikke bære byrden av det den enkelte fastlege mener han eller hun kan klare å yte i jobben sin. Vi har alle våre begrensninger, men da gjelder det å finne et yrke og en jobb som vi mener vi kan takle. Legeyrket har langt mer å by på enn å være fastlege.

Vi kvinner er ikke dumme. Vi vet både å kontakte sykehus og innhente informasjon på egen hånd, men for mange er det noe eget og noe lunt med fastlegen. Det er legen du kanskje har gått til i mange år, som holdt hånda di da du slet fordi en nær var avgått med døden, som du har hostet og snørra på, som du har grått til og som du har fortalt noen av dine innerste tanker til. Den legen du stoler på. Den legen som kanskje nå vil kunne avvise deg i døra når du trenger han eller hun som mest.
At fastleger skal få en rett til å nekte informasjon og veiledning til en tvilende gravid kvinne er skammelig og det er uverdig.

Nå håper jeg virkelig at kommune-Norge står samlet og sier NEI til å ansette fastleger som reserverer seg!!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Kollektiv etikkpulverisering

Etikk kan fremstå som både abstrakt og forvirrende. Noe som henger i lufta. Uangripelig, uforståelig og uløselig. Regler, plikter, handlinger, formål og middel. Kant knytter plikten til å handle i samsvar med den gode viljen (det forutsetter at man har en god vilje og gode intensjoner). Kant mener også at etikk kan forstås som fornuft alene. Hume mener at etikk bygger på følelser. Jeg mener at man trenger både fornuft og følelser i relasjon med andre og i etikken. Med følelsene reagerer vi og blir oppmerksomme på hva som står på spill, som igjen setter oss i forbindelse med det etiske som lager bro mellom følelser, fornuft og verdier.

Etikk er systematisk refleksjon over moralsk praksis – «moralteori». Etikk og moral er aktuell når noe står på spill. Etikk kan sies å være moralens teori. Så hva er det som står på spill? Hva står på spill når man bestemmer seg for å pulverisere etikken for å selge, sjokkere og skape de største overskriftene? Legger man personvernet på vektskåla og veier den opp mot løssalg eller er det personvernet opp mot det man mener står på spill for meg og deg dersom vi ikke får vite alt, med en gang, før den andre vet det på grensen til rettsikkerheten. Har vi rett på å vite alt før den som skal forsvare seg ikke vet halvparten av det jeg vet som sitter her trygt hjemme i stua mi med kaffekopp og ullsokker. Er det bare jeg som får en ekkel smak i munnen mens jeg leser overskriftene som ikke gir inntrykk av samfunnsansvar eller en god vilje. Er jeg vitne til en mediastyrt rettssak der alle som ønsker å vitne kan tre frem? Best å få avsagt dommen raskest mulig.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Sensasjon og fete typer er formålet som helliger midlet. De er mange i tilsynelatende samme båt, men det er kun den ene vi vet hvem er. Han er den som har blitt tvunget til å vise ansikt, navn og posisjon. Det er han og familien som betaler prisen for alle avisene og klikkene som genereres. Hva vet vi om han er skyldig? Skjellig grunn sier fint lite om skyldspørsmål, men det sier noe om at vi burde være bekymret over at man i kraft av å være beskyldt for noe og av å sitte i isolat, uten mulighet for å kontakte omverden eller imøtegå det som blir sagt, kan bli fritt vilt inntil videre.
Det etiske er at noe, det vil si den andres ve og vel, står på spill. Det kan henspeile seg til noe fysisk eller psykisk, men også når glede ødelegges, når livsmot ødes og når valgmuligheter begrenses.
Etikken er ikke bare en grensesetter slik at vi advares mot handlinger som er negative for andre, men den peker også på muligheter som kan fremme det gode.
Etikk er en side av livet der vi har innvirkning og kan øve innflytelse på hverandre.

Jeg er ikke objektiv, det skal jeg ikke påstå, men burde ikke det som står på spill for ham veie tyngre enn det som står på spill for oss? Hva står på spill for oss om vi må vente noen uker før vi vet. Burde ikke han få vite først og få en rettferdig mulighet til å si noe om dette før vi andre skal ut og meske oss i «godsakene» som blir presentert i ulike vendinger flere gang om dagen. Saken skal gå for åpen mediarett og alle skal få sin taletid. Tåler vår omtale og vår ordbruk den andres tilstedeværelse? Så lenge det forblir uimotsagt er det greit. Ja, det er greit helt til det kanskje blir din tur eller min tur. Vi kan alle bli beskyldt for noe. Vil vi finne oss i å bli smurt utover alle aviser mens vi sitter isolert, i et vakuum, uten å vite det nesten 5 millioner mennesker vet. Hva skjedde med etikken? Ble den pulverisert i trykken?

(til en jeg minnes som en ærlig og flink kollega. det holder jeg fast ved inntil det motsatte er bevist)

Det brune gullet som banket Horten ned i støvlene

Glem 11 gull i OL, ukrainske presidenter på rømmen og Miley Cirus som, gjesp, fortsatt går i underbuksa i all offentlighet. Glem frustrasjon, oppgitthet og forbannelse. Omsider kan vi alle sove godt om natta når viktige gladnyheter ser dagens lys: Horten kommune vil ikke bannlyse brunosten! Det går et lettelsens sukk gjennom hele nasjonen fra øst til vest, nord til sør, langs kysten og helt inn så befolkningen i Kiruna kan kjenne lukten av fisk, lyden av hardingfele og lukten av nystekte brød med nasjonalretten på: Brunosten. Det norskeste av det norske.

Brunost

Man kødder ikke med brunosten. Det er en vederstyggelighet og en kardinalsynd. Vi verner om mysen som et ikon. Det brune gullet som banket Horten ned i støvlene. Hurra for brunosten! Den brune lille klumpen som utlendinger ikke vet å sette pris på. «In Norge we eat brunost», sier vi med store solbrendt glis når Spania og Kanariøyene forsøker å by på seg selv. Brunosten er vår trofaste venn. Spania vet ikke hva de snakker om når de tror at brunost er hvitost som også har glemt å ta solkremen på. Horten er hakket verre som ville fjerne hele osten. Synd og skam som ryster vår verden langt inn i folkesjela. «Vik fra oss, brunost-hatere!», roper vi og lurer på hva blir det neste? Forby skiturer midt i uka, julestrømpen, solbærtoddy og nesnalobber, som visstnok kan gi skjev fotstilling ifølge onde skapninger.

Hva er med brunosten som gjør oss så opprørte når noen forsøker å rokke litt ved brunsotverdiene? Er det melka? Smøret? Formen eller fargen? Er det symbolikken som ligger gjemt i brunosten? Det norske, det sunne, moral, kultur og tradisjoner? Eller er det sukker og mangel på moral? Horten mente det siste, men måtte gi tapt for ingen liker gledesdrepere og moralister.
Hva ligger i brunost? Klamme og svette matpakker, gode minner med varme rundstykker og smeltet brun ost på toppen, påskevær, frisk luft, fjell, fjord, daler og et greit forhold til sukker. Det forundrer meg fortsatt at ingen har sett verdien av å lage brunost med stevia. Stevia er visstnok svært populært, har jeg hørt. Kanskje Horten kan satse på det i fremtiden? «Velkommen til Horten! Vi satte brunost med stevia på kartet». Kommuneslagord er visstnok også populært.

Omsider kan vi sove godt om natta. Slaget om brunosten er vunnet! Vi kan puste lettet ut, legge brun myse på skiva og gå eplekjekke ut i verden med hardingfele på ørene og Ludvik-sekken på ryggen.
«In Norge we eat brunost and you kan not kødde with den!».

CV – utkast 1: «Behersker godt: Balansekunst»

Det er snart slutten på februar og mandag når jeg er oppe med måsen for å skrive jobbsøknader. Tenk at jeg snart er ferdig. Ferdig. Snart. Følelsen gjør meg spent, kvalm, redd, svimmel, glad, nervøs og alle synonymer i ordboka.

Det var fortsatt sommer og varm da jeg i løpet av 1 dag bestemte meg for å satse på Finnmarkslivet. Med alt jeg eide og nesten alle jeg var glad i kjørte jeg 60 mil i en gammel Primera som ble til samme år da Norge fikk sin første kvinnelige biskop. Bilturen var fylt med barnesanger og de samme følelsene jeg sitter meg akkurat nå. I Nordkjosbotn måtte jeg kaste opp og i Manndalen ringte jeg hjem. Etter snart 3 år i Finnmark er dette mitt hjem. Et hjem som egentlig bare skulle være midlertidig til jeg fikk skoleplass nærmere fjorden der man kan se Stetind på en klar dag.

Om 14 uker er jeg ferdig. Bare noen mindre detaljer, som bacheloroppgaven og muntlig eksamen igjen, men så er jeg ferdig. Det er skummelt og fantastisk på en gang. 3 og 1/2 uke igjen med forelesning + en skidag. Skidager er viktig når man skal ut og bli barnevernspedagog. Jeg gleder meg. Mest til våren. Den skumle våren. Den fantastiske våren der jeg skal komme ansikt til ansikt med hva jeg kan og ikke kan. Jeg håper å komme ut på plussiden uten å tape ansikt for jeg har ingen i reserve. Så er det jobb.

Å søke jobb er en dristig sport. Nervepirrende der man fryktløst må by på seg selv og selge inn alle sine gode sider uten å lyve om de dårlige sidene. CV – utkast 1: «Behersker godt: Balansekunst». Så er det ventetiden mens man bruker den andre tiden på Finnmarksløpet og på skrive bacheloroppgave i pausene. Det er snart slutten på februar og mandag når jeg er oppe med måsen for å skrive jobbsøknader. Håper jeg får en av dem. Krysser fingrene og krysser av på lista.

14 uker igjen…….

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Søndagspause i Sorrisniva

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Takk for oss !

Skyggeleken – om å bli utestengt i barnehagen

1 av 10 barn i barnehagen opplever å bli mobbet eller utestengt (NOVA-undersøkelse 2012). Barn helt ned i 2års-alderen opplever å ikke få delta i leken, blir holdt utenfor, ertet og plaget jevnlig i barnehagen. Det er ofte barn som ikke skjønner «lekekodene» som blir utestengt og som utestengt går barnet glipp av mye sosial læring. Det blir en vond sirkel og mange barn gir til slutt opp.

Jeg trenger ingen å leke med. Jeg kan leke med skyggen min, mamma. De andre sier uansett bare nei og går sin vei.

Det er desember og over halvveis inn i adventstiden når jeg på foreldremøte får beskjed om at datteren min blir utestengt av de andre barna på avdelingen. Det har visstnok pågått lenge.
Hvorfor har jeg ikke fått vite noe om det før? De hadde tenkt det skulle gå seg til. Etterhvert.
Etterhvert er ganske lang tid for en 3åring som har brukt hele høsten på å sykle alene, på å perle alene og på å lære seg at å si nei er helt ok.
Barnehagen sier at ting er bedre ute. Hvordan bedre?, spør jeg. Hun takler avslag bedre ute enn inne.
Ordene slår meg i magen. Ute er bedre for 3åringen for der er avslagene lettere å takle. Hun er 3 år og har allerede lært seg å takle å bli utestengt og hun har funnet strategier for å takle hverdagen.

Jeg spør ikke om noen vil leke med meg. De sier bare nei uansett. Jeg trenger ingen venner.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Å bli utestengt fra det sosiale livet kan føre til lavt selvbilde, lav selvtillitt, dårlig mestringsfølelse og manglende sosial kompetanse. Barn uten sosial kompetanse og som ikke opplever mestring i det sosiale spillet kan ende opp med å ødelegge leken. Trening i «lekekoder» er viktig og denne treningen må foregå blandt barn. Vi voksne skjønner ikke alltid disse kodene og kan derfor heller ikke lære dem bort.
Jeg finner årsaken til de nesten 50 perlesmykkene hun har produsert iløpet av 5 måneder. Hvert smykke er produsert på ensomhet, utestengelse og av små barnehender alene ved et bord.

Det snakkes varmt på foreldremøter som forebygging, inkludering og det sosiale. Hvor var forebyggingen da hun syklet alene i uker i strekk? Hvor var forebyggingen da de andre barna sa nei? Forventes det at en 3åring selv løser problemene i barnehagen og må skylde på seg selv når ting går galt?
Jeg kjenner at jeg skylder mye på meg selv. Jeg burde ha skjønt, sett og følt. Jeg burde ha spurt mer. At barnehagen sier at ting går bra betyr ikke nødvendigvis at ting går bra. Jeg burde ha visst. Jeg burde ha visst og noen burde fortalt meg dette for lenge siden.

Jeg burde visst at det fantastiske lille mennesket som jeg bar inni kroppen min i 9 måneder, som sov naken på brystet mitt, som holdt meg våken netter i strekk og som krevde Rolling Stones for å sove. Jeg burde visst at hun som elsker såpebobler, som danser som en helt, som har en bamse hun kaller Gilbert og som skal bli traktorsjåfør eller ballerina når hun blir stor. Jeg burde visst at hun som er snill, god, vanskelig, enkel, slitsom, høylytt, lavmælt og syngende opplevde problemer. Jeg burde ha visst. Det er min jobb og nå har jeg sviktet. Vi har alle sviktet og lagt sten i ryggsekken til en liten jente på 3 år som helst vil være hjemme når hun får velge.

Hun vil ikke snakke om barnehagen. Hun sier hun er sliten. Man blir sliten av å leke med skyggen sin, sier hun.
Hun er 3 år og har resignert.

Jeg legger stenene over i min ryggsekk. Barns trivsel er vårt ansvar. Nå er det opp til oss å hjelpe, reparere, bygge opp og forebygge. For å kunne forebygge må man være åpen og i dag er jeg åpen. Det satt langt inne å skrive om dette, men om ingen våger å være åpen forblir dette et skjult problem. Noen må snakke og i dag er jeg «noen».

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Tilføyelse: Ser at mange av kommentarene går direkte på barnehagen, de ansatte i barnehagen og at det er utelukkende deres feil. Det var ikke min intensjon med dette innlegget. Det er flinke pedagoger og flinke ansatte i barnehagen, og det er ikke noe tema å bytte barnehage. Min intensjon med dette var å fortelle en privat historie om et tema som mange opplever og at det er et sammensatt problem. Det jeg sier noe om er hvordan jeg som mamma opplevde det og hva jeg burde sett, gjort og forstått.
Dialogen med barnehagen er god og tiltak er satt inn.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 48 andre følgere