På den andre dagen våkner jeg med tømmerstokker i bena og blylodd i armene. Helt stille ligger jeg på sofa, stirrer i taket og tenker at mine korte ben er ikke bygd for høye fjell. Svømmehuden på føttene har begynt å normalisere seg under varme ullsokker og jeg har fortsatt superundertøy på der jeg ligger godt plassert under dyna med en halv kopp te, som en gang var varm, på bordet.
De har vært borte i over to døgn og jeg lurer på om de fryser. Er de sultne og våte? Har de skadet seg? Kjenner tårene bygge seg opp i øynene når jeg trosser smertene i kroppen jeg pådro meg i går kveld da vi mannsterk gikk fjellene på jakt etter forvunnet gods. I regn og ulendt terreng klatret vi med håp og adrenalin. “Ikke snu, ikke se deg tilbake, bare fortsett å gå samme vei, samme gate”. Et mantra som får meg til å fortsette. Vi kan ikke snu. Og når klokka når nesten midtnatt i snøgrensa og det blåser på toppen innser jeg at det er best å snu. Jeg er sliten, våt og trøtt, men dette handler ikke om meg. Det handler ikke om oss.
foto: Vinterverket
På den andre dagen skiller vi lag der granskogen begynner. Granskogen er tett der jeg trasker meg vei oppover bakkene og tar sikte på veien. Jeg er i et maleri av et bilde når jeg roper høyt der bare fuglene svarer og fjellene ligger snøkledd, nakne og stille. Det er så stille. Over bekken, myra og inn i steinrøysa. Jeg kan høre aloen av rop rundt meg, men jeg ser ingen og det er ingen som svarer. Utsikten som kan følge deg helt hjem er det eneste som følger meg og det surkler i lyd når jeg går på trass med håp og i spenning. Kan ikke gi opp. Kan ikke gi opp. Er de sultne og våte? Ligger de under en sten? Holder de fortsatt sammen? Jeg roper og som man roper i skogen får man svar. Her er det ingen svar…
foto: Vinterverket
Ved masta møter jeg to av mannskapet og sammen slår vi følge ned til veien der vi deler oss. Vi gir tapt for dagen og satser på ny frisk i morgen når stillheten blir brutt av en uventet lyd. Atter en gang kjenner jeg tårene presser på som gir utslag i et stort hyl. De er reddet, de er funnet, de kommer hjem og familien er samlet. Og når det regner som verst sitter vi i bilen og ser en sliten mann komme med en enda mer sliten hund i sekken. Vi smiler og vet at den andre hunden er vel hjemme i sitt lune rede. Vi ler! Vi er glade!! Vi klarer ikke slutte å smile!
På den tredje dagen klarer jeg så vidt å gå i dusjen for egen maskin. Jeg kikker på mine to som ligger i kurven og jeg smiler. Smiler fordi jeg vet at like ved elva ligger det også to i sin kurv. Akkurat der de hører hjemme.
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
Når jeg kommer ned i kjelleren er det et stummende mørke som møter meg. For to dager siden var det lys, men nå er det bare mørkt og jeg kan ikke finne bryteren som er godt gjemt i mørket som omringer og oppsluker meg i en verden der solen er død og alt liv har opphørt. Vil jeg forsvinne i mørket og bli til stjernestøv? Stjernestøv som er eventyrlig dyrebart og når man er vågal nok til å innhalere det kan man risikere å se både kometer og galakser i et hav av stjernefallskjermer på vei ned fra atmosfæren.
Jeg befinner med i ingenmannsland og innser at jeg heller ikke denne gangen har lyktes i å komme hjem når jeg iblant våger å løfte hodet over kanten i håp om å kunne se et lysglimt der fremme. Jeg dykker. Dykker så langt ned jeg klarer med drømmer om å finne den magiske bryteren som snur alt slik at jeg rekker opp til overflaten før jeg mister pusten. Det er komplisert og jeg lurer på om min egen hjerne noensinne vil være i stand til å forstå hva som skjer inni seg selv. Jeg leter etter interplanetært støv som kommer fra de indre delene av solsystemet. Jeg leter etter interstellart støv fra områder langt ute i solsystemet som er så uendelig langt borte at jeg vet ikke om jeg rekker frem i tide. Jeg leter etter en bryter. En bryter tilkoblet lys.
Med siste års kamp i frisk i minne satser jeg nå alt på at jeg denne gangen skal kunne bidra med litt mer enn bare Alison Krauss og dyre støvletter under miniskjørt. I år går vi for gull og har nøyaktig åtte dager å gjøre det på.
Under dunkle lys sitter vi og venter i spenning. Den gamle brygga er fylt til randen, stemningen er høy og kamplysten stor. Det såles og skråles i lokaltrivia når Urbanister møter Præriehunderna.
På samisk heter det Ufoutthà, teller rundt 28034 innbyggere og er 5512 kvadratkilometer langt. Det fins et eget regionråd og regionsenteret er Syd Urbania. Nord Urbaina ligger på Norges største øy og er den nest største kommunen i fylket. Syd Urbaina som har jernbanestasjon og flyplass ligger i et annet fylke. Præriehunderna bor i Midtimellomgrenda.
Nord Urbania stiller, på lik linje med Præriehunderna, mannsterke og klare til kamp. Med medbrakte gaver stormer de bryggelokalet med latter og sang. Store og staute er de klare for det meste og hadde de ikke vært for de to Generalene som skal lede hele balletten så hadde de nok lagt oss i bakken der og da. Vi er ni på lag og de andre åtte er drevne i dette spillet så jeg sitter litt på siden, nyter stemningen og begynnelsen på en fin sommer. Det lukter sommer.
Nord Unbanias byvåpen har to bølgende sølvbjelker på blå bunn og i toppen er det en krone med tre borger. Det er laget av en kunstmaler som heter Jardar. Borgermesteren til Præriehunderna heter også Jardar, men jeg vet ikke om han kan male. Syd Urbania er vennskapsby med Kingisepp og har fostret opp forfattere som Morten Harry Olsen og Andreas Markusson. Andreas Markusson skrev bøker om kystfiske, læstadianere og dokumentarskildringer om livet i nord. Nord Unbaina er festivalbyen med nitten bydeler.
“Alison Krauss”, nærmest roper jeg ut i glede av å endelig kunne svare på noe, men når de andre hysjer på meg skjønner jeg at det er absolutt ikke måten å gjøre det på. “Alison Krauss”, hvisker jeg og de andre nikker. Jeg tror de er glade over at jeg også har bidratt i kampen og at jeg ikke er totalt ubrukelig. Jeg er glad. Og når oppsummeringen tas viser det seg at mitt svar var ett av de riktige og jeg tror vi ender på en femte plass når Nord Urbania stikker av med en velfortjent Urbania-seier kun slått av en gjeng med Præriehunder på nabobordet. Landsens folk er fortsatt best og i tradisjon tro skal vi fortsette å være det.
I 1964 ble Nord Urbania sammenslått med to mindre kommuner og 28.mai 1940 ble Syd Urbania stedet der Nazi-Tyskland led litt første nederlag. Midtimellombydga er et gammelt handelssted hvor man nå kan få gratis tomt i nærhet av lange strandlinjer og flotte fjellområder. Det er der du finner den gamle brygga på maikvelder når viktige kamper utspiller seg og det vanker heder og ære for vinneren.
Så med lokalhåndboken, områdeglobusen og regionsleksikonet lader vi atter opp til kamp. Vi lader opp og går for gull!
foto: Vinterverket
Det er om lag fire måneder til valget og nøyaktig så lang tid jeg trenger for å kunne bestemme meg i jungelen av fine ord, flotte vendinger, føleri og mer, eller, mindre (u)saklige debatter. Det er dags for å friske opp kunnskapene og for å saumfare de politiske programmene i jakten på et bedre Norge.
“Fellesskap og valgfrihet” står det å lese på hjemmesiden til “Bomringenes Herre”, FrP. Hmm, jeg trodde FrP sto for mer valgfrihet for meg og mindre valgfrihet for deg. Så dette med “fellesskap” gjør meg nysgjerrig. “Fremskrittspartiet er et liberalistisk parti. Det bygger på Norges grunnlov, norske og vestlige tradisjoner og kulturarv med basis i det kristne livssyn”. Jeg liker dette med grunnloven, men betyr resten at jeg må slutte å spise indisk mat og si “amen” hver kveld? “Fremskrittspartiet ønsker et samfunn bygget på mest mulig frivillighet” og med siste dugnad friskt i minne er jeg lite lysten på et helt samfunn tuftet på dugnads-ånden. Jeg leser at de vil innføre ektefelledelt beskatning, og i mine singellivører klinger dette dårlig, og når de vil også ha dugnads-arbeidet inn i kulturlivet blir jeg skeptisk. Hmm, lurer på hvordan den norske kulturen og tradisjonene som partiet er bygget på vil se ut etter noen år med dugnad og tombola. På den positive siden ønsker de “at teatrene tilbyr et repertoar som vekker publikums interesse”. Altså kroken på døra for Mia Gundersen og hennes like. Og det kan jeg like. Andre positive ting er at de går imot skattelegging på dugnadsarbeid, noe som egentlig bare skulle mangle siden vi alle skal opp og delta i Dugnadsarbeid. Tja, det høres ut som mye slit å stemme FrP…. “Sosial sikkerhet” skriver de på hjemmesiden og jeg liker ordet sosial. Usosial og asosial er dårlige ord og i Antisosiallovens paragraf 2 står det ettertrykkelig at man trenger ikke være venner med den som er usosial, asosial og/eller antisosial. Etter mange fine ord kommer kjernen i det hele: “Avvikle sykehuskøene”. Det høres da bra ut. Men på den andre siden så syntes jeg at SV sitt forslag om å avvikle fattigdommen også var et bra forslag og jeg må si at jeg ble litt snytt der. Videre ønsker de “at innvandringsstoppen opprettholdes og håndheves strengt”. Vel, jeg kan ikke si at vi er så plaget med innvandrere her Lengre ut på Landet. I huset i svingen bor det visstnok en dame fra Tyskland, men hun er snill og gjør ikke så mye ut av seg. Jeg vet ikke om hun har gjennomgått en obligatorisk helsetest som FrP ønsker, men hun ser frisk og rask ut der hun går tur med hunden hver dag sånn rundt klokka halv ett.
Oppsummering: Jeg hater dugnad, mener at singellivet burde bli mer verdsatt, og synes det er fint om Mia Gundersen tar teaterkvelden for godt. Stillingen blir 1-2 til meg
Mulig at jeg er litt på den dumme siden, men på SV sin hjemmeside finner jeg ikke noe partiprogram. Derimot så har de et lite spill som heter “Ulike mennesker. Like muligheter”. Der ser gøy ut så jeg snurrer i vei og begynner med å klikke på mannen med gitar. “Dersom du verdsetter fritida, er SV partiet for deg”. Jess! Endelig et parti som setter fritid, late dager i sola med ski på beina på fjellet før en god konsert med vin, på dagsorden. Det kan jeg like! “Ja, til mer fritid!” sier jeg. Jeg klikker videre på damen med noe som enten er en handlekurv eller en barnevogn. “Dersom du er på arbeidstakerens side, er SV partiet for deg”. Hmm, her er det noe som skurrer. Var ikke SV nettopp Fritids-Partiet og nå skal vi plutselig begynne å jobbe igjen? Og så vil de jammen ha flere skoletimer også. Jeg føler meg lurt og klikker på mannen i lille genser som sitter på gata. Soler han seg? Er han også fan av Fritids-Partiet? “Er du for sosial likhet og vil styrke den solidaritet et godt samfunn bygger på, så er SV partiet for deg”. Igjen faller jeg for ordet “sosial” og gir pluss i boka.
Oppsummering: Fortsatt en stor fan av “sosial”, men føler meg litt lurt av fritids-argumentet. Stillingen blir 1-1
Landbrukskameratane kjører i gang med noe som så fint heter “Prinsipp- og handlingsprogram” og med det vil de bygge samfunnet nedenfra. Litt som jeg gjør med hagen min og det fungerte jo fint helt til kommunen bestemte seg for å klippe gresset og vrengte hele plena. Nå ser det ut som om jeg har hage på Månen. SP synes også at dugnadsarbeid er flott, men jeg puster lettet ut når jeg finner ut at det ikke er slik de ønsker å viderebygge landet. Og for oss her Lengre ut på Landet er “stanse statens sentralisering av Norge” og “gode veier i hele landet” kjærkomne ord. Litt bekymret blir jeg når jeg leser at de har besluttet at “posten skal frem”. Står det virkelig så dårlig stelt til med posten at det må programfestes at posten skal frem? Kanskje det gjør det… Og jeg sender en stor tanke til Johnkel når jeg skriver “en aktiv rovdyrforvaltning” på pluss-listen.
Oppsummering: Med månehagen frisk i minne synes jeg å bygge ting nedenfra er en dårlig idè, men jeg liker stansing av sentralisering, gode veier, oppsyn med landets postbud og opplæring av at rovdyr slik at de ikke forflytter seg slik de måtte ønske. Så langt er SP mitt vinnerparti!
Neste parti vil fjerne moms på frukt & grønt samt å jobbe for en mer helhetlig singelpolitikk. Hvem skulle trodd at KrF kunne vise seg å være et interessant parti for meg? De liker distriktspolitikk, kultur, utdanning og er ikke nevneverdig opptatt av dugnad. Men jeg merker at jeg blir litt svett av den underliggende kristenmoralisten som ligger på lur under hvert ord og av verdigrunnlaget som er tuftet på Bibelen. Fins det ikke noe parti i Norge som misliker dugnad og er imot religion?
Oppsummering: Stor tilhenger av billigere frukt, grønt og singelliv. Men kan jeg spille på lag med kristendommen? Ender opp med at motstand av religion veier tyngst og det blir 1-2 til meg.
Som stor fan av Kåre Willoch er Høyre neste stopp og her stiller de med både “Stortingsvalgprogram” og “Sametingsprogram”. Jeg går for alternativ nummer 1: “Høyre satser i nord!” forteller meg om distriktspolitikk, fiskeriplaner, yrende reiseliv og differensiert arbeidsgiveravgift. Videre forteller Høyre meg at de “vil føre en konservativ fremskrittspolitikk , bygget på de kristne kulturgrunnlag, rettsstaten og folkestyret, for å fremme personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett, og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid”. Igjen dette med kristendommen? Mistenker at mange partier sier dette for å unngå å støte fra seg potensielle kirkegjenger-velgere og mulig det er smart. “Frihet, ansvar og mangfold henger uløselig sammen”. Frihet under ansvar klinger godt i mine ører og jeg liker det. “Menneskenes grunnleggende rettigheter kan bare realiseres i et samfunnsfellesskap bygget på rettsstaten, folkestyret og ytringsfriheten”. Ytringsfrihet er viktig selv om mange forveksler det med ytringsplikt. Men det beste er at det skal være grenser for politikk. Her skal man virkelig få frihet under ansvar og om de kunne kombinert dette med fritids-politikken til SV så hadde alt vært sol og såpebobler. Jeg forsøker å finne ut hvor de står i forhold til Hålogalandsallmenningen, men det sier programmet ikke noe om.
Oppsummering: Vi har en foreløpig vinner i Høyre
Moderpartiet AP er etter en kjapp runde på hjemmesiden herved omdøpt til Reguleringspartiet. “Ordnung muss sein” og her er det ikke mye slinger i valsen når gjennomgangstonen er “alle skal”, “vi skal alle”, “alle har plikt” og “alle er med”. Huff, dette hørtes mer slitsomt ut enn Dugnads-partiet FrP. Og selv om rødt absolutt er en flott farge så blir det nok ikke min farge i dag.
Oppsummering: AP er rødt og fint, men akk så kjedelig og fremstår som noe “trengende“….
Venstre har fire hovedsaker: Miljø, småbedrifter, sosialt ansvar og skole. Lurer på om “sosialt ansvar” betyr at man nå skal melde seg som støttekontakt for de usosiale og asosiale? Jeg puster lettet ut når jeg ser at det ikke vil bli tvungen helsehjelp til de usosiale og de sier heller ingenting om dugnad. Og lettelsen, og gleden, blir enda større når de ikke nevner religion i sin partibeskrivelse. De vil løse togtullet med hjelp fra Sverige, og her i nord har vi gode erfaringer med togbaner bygd av svenske hender, men jeg blir litt usikker når de sier vi må gå fra å være en fossilnasjon til å bli et moderne samfunn. Tenker de da på at vi er gammelmodige her oppe på berget eller at vi må satse på fornybar energi? Kanskje de rett og slett er litt morsomme i Venstre og liker å leke med dobbeltbetydninger. I så fall er det stort pluss for humor!
Oppsummering: På tross av usikkerhet rundt “sosialt ansvar” og “fossilnasjon” så vinner humor og togdrømmen og det blir 2-1 til Venstre
Jeg avslutter, noenlunde kokere, for dagen og innser at jeg har tatt meg vann over hodet i iveren etter å finne ut hva som ligger bak fine ord og flotte vendinger. Jeg tar en pause og lagrer dagens informasjon på harddisken. Godt at det er omlag fire måneder til valget for det er nøyaktig så lang tid jeg vil komme til å bruke på å bestemme meg.
“Helikopterforeldre” er et nytt femomen i Amerika. De roterer overvåkende over ungene sine for kjapt å kunne lande når det er behov for nødhjelp. “Helikopterforeldre”.
Etter en utsøkt middag i godt selskap på Utsyn Gård kjører jeg med lånte midler til nærmeste butikk. Selv etter mange runder har jeg fortsatt ikke helt fått dreisen på dette med handleliste, men jeg vet at jeg trenger oppvaskmiddel og til toner av Vássan Álggit suser jeg avgåde på landeveien. Butikken stenger om en halv time og jeg har god tid når jeg venter på tur i krysset til hovedveien. Jeg ser at den skrekkelige lampen lyser, men jeg er en kløpper på å telle kilometer så jeg regner ut at jeg vil klare meg frem til butikken. Nå er det slik at jeg er ikke noen kløpper på regning og slik havner jeg ofte i trøbbel.
Tenk fort, tenkt fort. Snur jeg nå vil jeg kanskje rekke opp bakken, men da må jeg gå den lange veien derfra og hjem. Så jeg satser på å nå frem til kaia. Og som en berg-og dalbane i 5 kilometer i timen homper jeg av gårde i rykk og napp med en fløytende heiagjeng bak meg som flittig viser meg fine håndbevegelser gjennom vinduene. Hvor er helikopterforeldrene når man sårt kunne trenge dem? Jeg kommer meg med hump og dump helskinnet frem til kaia hvor det er bom stopp. Heiagjengen suser smilende forbi og vinker. Tror jeg?
I dongeriskjørt, støvler og strikkejakke trasker jeg i regnet langs hovedveien på bensinjakt. Jeg er våt, irritert og sint på meg selv. Folk som meg burde strengt tatt ikke eie bil, tenker jeg, i takt med bilene som fløyter når de passerer. Helikopteret som jeg venter på glimter med sitt fravær. Det er bare å innse at nødhjelpen ikke vil komme så jeg fortsetter å gå.
Etter to timer er jeg vel hjemme igjen. Tanken på bilen er atter mettet og alt jeg tenker på er en god, varm og lang dusj. Og med et stort glass rødt sitter jeg under ulllpledd på sofa i pysjamas og er egentlig ganske glad for at jeg ikke har, og aldri har hatt, helikopterforeldre. Stolt innrømmer jeg for meg selv at jeg er glad at jeg klarte denne, om jeg skal si det selv, bragden alene. Godt mulig at jeg ikke burde eie bil, men når det skjer noe galt (og det gjør det alltid) så fikser jeg det. Jeg fikser det!
Hun forteller at hun har kjøpt aksjer og er stolt av å ha nok et voksenpoeng i boka. Jeg spør hvor mange hun har og regner kjapt sammen i hodet at hun må minst ha 7 voksenpoeng nå. Jeg har bare 5. Fem små voksenpoeng er alt jeg har klart å opparbeide meg på den korte lista bestående av leilighet, bil, hund, strykebrett og rødvin. Jeg er litt usikker på om rødvin gir voksenpoeng, men jeg tror at man er voksen når man liker rødvin også i små mengder og uten nachspiel.
Streng tatt så burde jeg hatt flere voksenpoeng. Men ikke er jeg gift eller skilt, jeg har ikke kjøkkenmaskin og jeg prioriterer ikke å bruke penger på flott dopapir med mønster. Jeg eier ikke mer enn to kokebøker (hadde jeg hatt fire til ville jeg fått poeng for det), har ikke antirynkekrem, hårruller eller Elnett hårspray i badeskapet. Blomsterkasser og hageredskaper er fraværende og jeg er ikke medlem i en syklubb med jevnlige middagsselskaper og vinlotterier. Jeg har ikke sett ett steketermometer siden jeg var liten, jeg kan ikke spille brigde, sover aldri ettermiddagslur og bokhyllen min inneholder ikke såkalt kiosklitteratur. Jeg synes fortsatt det er morsomt å svømme med hodet under vann, jeg er på Facebook og Twitter, jeg har en duk som passer til alle anledninger og jeg merker fortsatt ingen trang til å sende sheriffen etter russen når de fester ut i de små timer. Fasttelefon, fancy vinåpner, sausenebb, konfekt og hår under armene vil nok heller ikke med det første finne veien inn til Huset ved Sjøen. Jeg syr ikke, jeg strikker ikke og blir ikke invitert på årlige rakfiske-lag. Støvsugeren min kostet 300 kroner, kåpen min er ikke av pels og spisestuen eksisterer ikke.
Så alt i alt er jeg kanskje fornøyd med mine fem, gode, poeng. For det er bare å innse at jeg vil aldri eie mer enn ti produkter fra Tupperware, få trang til å vaske vinduene bare fordi været er bra eller danse pardans foran dansebandet på Danskebåten bare for kosen sin skyld. Min maksgrense er og blir 7 poeng og det blir når jeg slutter å være adferdsvanskelig og finner meg en kjæreste.
Vi spiller høy musikk når hun er på kurs. Tett sitter jeg inntil platespilleren og lukter på ukjente platecover. Det lukter godt, nytt og spennende når jeg ligger helt stille på gulvet og leser, lytter og forsvinner inn i musikken. “Det heter blues”, sier han og skrur opp lyden et hakk. “Blues”, jeg smaker på ordet. “Blues”. Det smaker søtt og vått av gitar i tolvtakter og dyp bass som dunker rytmen i gulvet. Han forteller at mannen med musikken ble født på samme dag som meg, men at han nå er død og selv om jeg aldri har hørt om ham før så gjør det meg litt trist at rommet fylles med musikk fra en mann som ikke lever lengre og som aldri mer vil lage musikk som lukter gamle minner og sommer.
Vi er midtveis mellom dur- og moll-tersen når han forteller at man må lytte seg frem til der blåtonene slår som en streng i mellomgulvet og da vet man at det er blues man hører på. Stille ligger jeg på gulvet med en bluessang i hånda og ønsker at tiden står stille. ”Kick off your shoes, start losing the blues” , synger mannen fra Wisconsin. Han forteller at blues oppstod i afroamerikanske miljøer når han bytter plate og rekker meg et cover med bilde av en sort mann med store solbriller. ”Det er ham jeg liker best”, sier han og smiler til rytme og blues som sprenger smertegrensen til Bang-Olufsen.
Den tiende takten markerer slutten og når det blå toner ut er det mørkt ute. Og med gulvet dekket av platecover og halvtoner hengende i luften sier vi god natt. ”Well I’m dreamin’ all the sweet dreams and the memories of the past”.
Våren er høytid for bilvask og som en av åtte nordmenn tropper jeg opp, ved den franske lille saken, med oppvaskmiddel i bøtte, en stor skrubb og mens Ian Anderson synger om røykende jenter med gule fingre som ser opp til dem setter jeg i gang med iver og lyst.
To timer senere sitter jeg våt som en dupp med dagens under-setet-fangst i en liten eske som rommer fire kronestykker, en halv melkesjokolade, hundekjeks, en gaffel, to tomme sigarettpakker og et cd-cover. Bilen har fått tilbake sin opprinnelige rødfarge og den står i stil med ansiktet mitt. Bilvask er tunge saker og jeg lurer på om de 76 prosentene av norges befolkning som vasker bilen en gang i måneden i sommerhalvåret vasker den selv eller om de bor her hvor sommerhalvåret varer fra 12. til 14.juli? Jeg er godt fornøyd med resultatet og bestemmer meg for å vise det frem.
Oljelampen lyser rødt i dashbordet når jeg vrir om nøkkelen og setter bilen i revers. I bagasjerommet finner jeg en dunk med olje, åpner frontlokket eller hva det nå heter, og stirrer ned i motoren. Jeg skjønner ikke helt hvilken misjon de ulike delene har og begynner min ferd mot målet: Oljepåfyller-delen.
Ikke alle delene har lokk og eliminasjonsmetoden sier meg at oljepåfylleren burde ha lokk. Det er fire innretninger med lokk. En bil av min størrelse, altså dverg, bruker ikke mye olje, men nå fyller jeg heller ikke så ofte så da må det være en innretning av en viss størrelse. Eller kanskje det er to? En på hver side slik at oljen jevnt fordeler seg i motoren. Det høres logisk ut, tenker jeg.
Godt fornøyd med dagens innsats ruller jeg min blankpolerte pastakoker ut på veien. The rainy season comes to pass, the day-glo pirate sinks at last and if I laughed a bit to fast. Well it was up to me.
Midt i svingen møter jeg bussen som sluttet å gå på nittitallet og som vi har ventet på siden da. Forbauset over synet glemmer jeg å svinge helt ut når jeg innser at det ikke var bussen likevel, men en middelsstor bobil som suser forbi midt i en sølepytt som pynter frontruta med grå tårer over bilen som en gang var ren. Og slik oppdager jeg satans gave til menneskeheten: Olje i vindusspylervæske-beholderen.
Bestemmer meg for aldri mer å gjøre ting jeg ikke kan, setter bilen med sort frontrute fra meg og går hjem….
foto: Vinterverket
Ja så har det blitt vår. Så har det blitt vår i år
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
Og våren den er en klisjé. Den er en klisjé men hva gjør vel det
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
Vår tra la la vår tra la la vår. Vår i år
