Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord
…og på den 27. dagen i januar våkner vi atter til liv igjen…
foto: Vinterverket
foto: Vinterverket
“Den er blå og har takluke“. Svaret ligger på tunga, men jeg har skjønt at det er ikke slik man svarer når folk spør hvilken bil man skal kjøpe så jeg svarer at det er en 2000-modell og så blir folk fornøyd selv om jeg egentlig ikke helt skjønner hvorfor fordi farge og takluke-situasjon forteller langt mer enn når bilen ble født. Folk er rare, men etter hvert som man vokser til så lærer man seg disse snodige sosiale kodene man må kunne for å være en bileier.
foto: Vinterverket
Jeg befinner meg i en svært uvant situasjon midt i bilforretningen der jeg for aller første gang skal kjøpe bil helt på egen hånd. Med usikre selvsikre skritt trår jeg frem mitt ærend og sammen går vi ut i sprengkulda for å kikke på den lille blå jeg har sett meg ut. Den ser riktig så flott ut og takluka er på plass, men jeg vet at det i seg selv ikke er nok for å fremstå som en god bilkjøper så jeg serverer mine innøvde fraser. “Registerreima, er den gammel?” “juk hgfrl ekjhgt ldahfd hl”, svarer bilselgeren og jeg nikker fornøyd selv om jeg ikke skjønner løk av det han sier. Hva er egentlig en registerreim og hva gjør den? Klok av skade holde jeg munnen lukket og to dager senere er jeg den heldige eier av ny bil.
Musikk på full guffe, gassen i bånd og hadde det ikke vært så forbanna kaldt så skulle jeg smelt ned takluka med vind i håret, men det får vente til våren, tenker jeg mens jeg bremser ned og svinger innom butikken der jeg med verdensvante hender låser bilen med sentrallåsen. Tenk at jeg nå eier en bil med sentrallås! Jeg kan ikke annet enn å smile et bredt smil som jeg ti minutter etterpå må tørke av meg i frustrasjon og av kulde når sentrallåsen ikke vil låse opp bilen igjen. Jeg trykker, trykker, ber, sier magiske ord, trykker, trykker og smier fårete til mennesker som går forbi for å signalisere at jeg har full kontroll. “Dette er noe som skjer hele tiden”. Men jeg sier ingenting for det fårete smilet har stivnet i kulda og det gjør vondt i fingrene av all trykkingen.
“Du må trykke hardt og kontant”, sier bilselgeren når jeg etter langt og lenge må gi tapt for den magiske låsen. Jeg er på randen av galskap og nærmest hyler i telefonen av dritten ikke virker! Og da, selvfølgelig akkurat da, så virker den og bilen låser seg opp. Jeg mumler takk for hjelpen og legger raskt på, svinger ut bilen og setter kurs for neste stopp: Bensinstasjonen.
Hvordan åpner man bensinluka? Jeg kikker og leter overalt etter spaken. Det bruker alltid å være en spake, men her fins ingen. Køen bak meg begynner å ligne køen i baren på en lørdagsnatt rett før stengetid så jeg flytter bilen bort fra pumpen og parkerer den på andre siden der de sinte kø-menneskene ikke lengre kan se meg. Hvor er den spaken? Er det en el-bil jeg har kjøpt??
Frem med bruksanvisningen som heldigvis kommer med bilder, streker og store bokstaver. Hvor er den? Jeg saumfarer gulvet, under stolene, under rattet, på siden, over og rundt om. Den er borte! “Den skal være der”, sier bilselgeren når jeg for andre gang på kort tid ringer lettere hysterisk. “Nei, den er ikke her”, sier jeg og hører hvor dum jeg egentlig er. Klart den å være der. Hvem er det som stjeler en bensinlukespake? Bilselgeren høres en smule oppgitt ut og akkurat da kommer det en snill trailermann til unnsetning. Jeg skynder meg å takke for hjelpen og legger på. Trailermannen trykker lett på bensinlokket og som et simsalabim åpner lokket seg. “Jeg så du hadde litt problemer”, sier han og ler. Jeg smiler og takker gudene for at det er noe så sinnsykt kaldt at han ikke ser at jeg rødmer fælt og jeg blir ikke noe mindre rød når jeg kjører ut foran trailermannen og klarer å kvele bilden midt i krysset. Jeg kan se i bakspeilet at han ler høyt der bak. Jeg gjemmer meg bak skjerfet.
Den kvelden sletter jeg nummeret til bilselgermannen og mens jeg funderer på hvem jeg skal få til å hente sommerdekkene som fortsatt ligger i bilforretningen skrur jeg sammen stol til hun som er minst og er det noe hun som er minst har lært seg så er det å alltid gå etter å sjekke at ting blir riktig når a mor skal gjøre noe hun egentlig ikke kan. Det er viktig barnelærdom.
foto: Vinterverket
Mens jeg venter på inspirasjon og på at sola skal komme tilbake leser jeg nettdebatter og drikker kaffe sammen med katten, som jeg for øvrig mistenker for å ha ME. Jeg tror vi begge gleder oss til sol og lysere Finnmarksdager akkompagnert av Siri Nilsen.
Det finnes nesten ikke den ting som gjør meg mer amper og aggressiv som nettdebatter og det er ikke det begredelige innholdet som trykker på knappene som gir meg lyst til å spise mitt eget hår, men ord og setninger som: Sitvasjon, abonnemang, interisang, bil mekaniker, hvem jakke, honkle, i fjord, posetiv, deprisjon, beibi, bånd tvang, di, aldrig og for ikke å glemme den som alltid skal påpeke at andre er mindre intelligent og som selv klarer å skrive “intlligent”. Snakk om å møte seg selv i døra, eller “dørra” som mange skriver.
Jeg er en ordnazi. Det er det jeg er. Jeg har rett og slett store problemer med å ta folk seriøst når ordstrømmen drukner i et kaos av bokstaver som ikke finner sine rette plasser for å lage en viss mening som kan gi meg en oppfatning av det de forsøker å si mens jeg fortsatt irriterer meg over “angre frist på jakke som ble kjøpt i fjord” og “vanskeli prevansjon sitvasjon”. Jeg gremmes! Hva har skjedd med språket vårt? Er det virkelig så dårlig stelt med oss at vi ikke engang evner å skrive riktig på vårt eget morsmål?
“Dysleksi”, svarer du. Ifølge SSB har om lag 5% av befolkningen dysleksi og jeg nekter å tro at det er denne 5% som daglig henger på nettdebatter og som skriver omlag 70% av innleggene. Så jeg svarer: “Latskap”. Eller “lat skap”, som enkelte skriver. Jeg gremmes igjen og jeg tror neppe at den som har dysleksi synes det er særlig stas å bli puttet i samme bås som latskapens mestere. Så hvorfor er det så vanskelig for enkelte å skrive riktig? Jeg funderer og blar meg gjennom nok en innvadringsdebatt der det raljeres og ropes høyt om norsk kultur og om norske tradisjoner. Vel og bra det, men latteren sitter løst når over halvparten av de som roper høyest ikke engang kan skrive korrekt på det språket de tydelig verdsetter mest. “Ohh, the irony!”
Ingenting irriterer meg mer enn skrivefeil. Det er min bør og mitt lodd i livet.
foto: Vinterverket
Av mine foreldre lærte jeg ganske så god folkeskikk, empati, omsorg, det å stå for det man mener og at det er lov å bæsje på leggen, si unnskyld og gå videre, uten at noen trøkker ansiktet ditt ned i bæsjen for så å rulle deg i tjære før du blir brent på en stake på torget. Vi gjorde alle så godt vi kunne utfra vårt utgangspunkt:
Bygde-Norge.
Jeg kommer fra bygda. Hele Norge er vel egentlig mer eller mindre bygda, men jeg kommer sånn skikkelig fra bygda der man kjører traktor, kaller heimkok med kakao for Baileys og hvor vi kaster tørka torskehoder bare fordi vi synes det er morsomt. Bygda er nesten som å være på et evigvarende Tupperware-party der alle løper rundt som hodeløse høner, skriker og hoier til måsen står opp og det er på tide å legge seg igjen. Vi fra bygda vet ikke bedre fordi vi lever nå engang i vår lille enfoldige verden lengre ut på landet der urbane saker som tv, internett og kaffebarer enda ikke har kommet seg frem på de dårlige veiene der bokbussen kjører hver torsdag til stor glede for den som har lyst til å lese annet enn lokalavisen og oppslagene på tavla i nærbutikken.
Bygdefolket er en egen rase som verken vet så mye eller som vet sitt eget beste. Enkelte forskere hevder at det er snakk om genfeil, innavl eller feilernæring, men ingen har kunnet påvise dette med sikkerhet.
foto: Vinterverket
Noen ganger blir folk fra bygda invitert til store tilstelninger. Da er det frem med den fineste underbuksa en har (den som man ellers kun bruker når man skal på langtur sånn i tilfelle man skulle havne i en ulykke. havner man i en ulykke må man ha fintrusa på. noen har også havnet I ulykka fordi de hadde fintrusa på, men det er en annen historie) og med kroppen ren og pen og med god-ønsker fra a mor så legger man i vei til finfolket man skal besøke. Her gjelder det å holde på hatten og å ha tunga rett i munnen. Man må oppføre seg selv om man er fra bygda.
Så skjer det ulykksalige: Bygdetullingen driter seg loddrett ut! Stor oppstandelse og folk er i sjokk over hvordan man kan tillate seg å oppføre seg mot andre mennesker og på tv. “Eier De ikke folkeskikk?”, sier de mens de roper og bærer seg. De vet ikke at bygdefolket ikke er så gode på ordspill når vi fortsatt tror at avtagbart er det samme som løsbart.
“Korsfest! Korsfest!” Rull ham i tjære og brenn ham på bålet! Men før det kommer så langt så kommer det nye utsagn fra den andre siden og så braker det laus, mens bygdetullingen lavmælt svarer ganske så enkelt at han er fra bygda og at han er ikke vant til slik fin festivitas. Jammen, da er alt greit. “Folk fra bygda, stakkars, de vet ikke bedre”. Så rister man litt på hodet og fortsetter med sitt. Stormen er over. For denne gangen.
Det er mang et lodd man skal bære når man er fra bygda og det er mye rart man blir assosiert med. Godt at vi er for enfoldige til å skjønne det. Så drikker vi litt mer hjemlaga kaffe på trappa mens vi venter på ukens høydepunkt: Bokbussen.
“Tipper du er medlem i “kvinne” gruppa Ottar”. Hvem da? Er det meg han mener? Jeg leser kommentaren en gang til, gnir meg litt i øynene, leser igjen og konkluderer med at, jo da, det er nok meg han sikter til. Jeg humrer litt og lurer på hvorfor han tipper det?
Det finnes to typer kvinner. Den ene typen er cupcakes-damene. Det er damer som utelukkende interesserer seg for baking, klær, interiør og andre husmor-ting. Cupcake-damen er hun som ikke jobber, men som bruker all sin tid på å bake store, og små, kaloribomber i ulike farger med strøssel på topp og når hun ikke baker så går hun amok med kredittkortet, som ikke er hennes, men mannens kredittkort ettersom hun selv ikke har tid til å jobbe, i butikker som Kremmerhuset og Søstrene Grene.
Cupcake-damen er hun som sverger til chabby chick og det er hvit stil for alle pengene. Hun stemmer ikke ved valg og hun er overhodet ikke interessert i politikk eller likestilling og slikt for så lenge prisen på glasur holder seg så er hun fornøyd. Cupcake-damen er hun som har stålkontroll på alt og det eneste som kan vippe en cupcake-dame av pinnen er når ting ikke matcher. Da ramler hele verden i grus, men hun henter seg fort inn igjen ved hjelp av favorittsysselen: Å bake cupcakes.
Den andre typen er Ottar-damene. Det er kvinner som hater menn og som ønsker at, det de definerer som, skikkelige mannfolk skal stå ved kjøkkenbenken og at de skal føde barn slik at de ikke springer rundt i gatene og finner på noe tull. Ethvert utsagn fra en Ottar-dame kan tolkes som et genuint hat mot mannen og at mannen skal plasseres der han hører hjemme: I grøftekanten sammen med annet grums. Mannens plass er nederst på rangstigen.
Ottar-damen er hun som overhodet ikke interesserer seg for sminke, hår, klær og interiør. Hun vasker håret med dusjsåpe, har bestemortruser, bruker fotformsko og har alltid på seg det obligatoriske lilla skjerfet. Lillaskjerf er det samme som rødstrømpe, sier Ottar-damen og så fortsetter hun å skrive på sitt brennende innlegg om menns ubruklighet. Ottar-kvinnen har også stålkontroll på alt og det eneste som kan vippe en Ottar-dame av pinnen er å be henne om å være forlover og å pålegge henne å bruke kjole. Ekteskap, kjole og barbering av legger er ikke noe for en Ottar-kvinne og du vil fort merke hennes vrede om du har frekkhetens nådegave til å spørre om noe slikt.
Det finnes bare to typer kvinner. Ingen utenfor og ingen imellom, ingen middelvei og ingen miks. Sånn sett så er vi ganske enkle. Eller?
Midt på natten vekker hun meg for å fortelle meg at hun kan si ordet “sau”. “Sau”. “ S A U”. Så ler hun høyt og sier “sau” på nytt. “Det er natta nå”, sier jeg. Dagen etter laster jeg ned Wordfreud. Vi er klar for det, tenker jeg, og føler meg riktig så oppstemt over å følge viktige trender i samfunnet. Vi er trendnisser med et økende ordforråd.
Jeg er aldri uvillig til å forsøke noe nytt i streben etter et nytt og bedre liv. Sist på lista var å melde meg inn i den nye folkereligionen: “Lavkarbo”. Her skulle det virkelig gjøres en innsats for kropp og sjel, dog uten å gjøre vann om til vin, men ikke langt unna og jeg går grundig til verks med å kjøpe bøker som bli lest fra perm til perm, finne debattfora på nett, trene på å telle karbohydrater og lærer hemmeligheten om sukkeralkoholer. Jeg er nyfrelst og stuper inn med begge bena i det jeg snart oppdager er en skummel sekt av verste sort der man blir dratt med i en massesuggesjon som ender med at man løper rundt som en frittgående høne i verste parringstid på jakt etter smør, for nåde den som er frekk nok til å bruke olje eller gud forby, bryte ut av sekten og gå tilbake til syndens bule der man kan spise appelsiner og drikke melk. Har man meldt seg inn så plikter man å holde ut selv om det tyter baconfett ut av ørene til man kjenner at blodårene klistrer seg sammen til en guffen smørje med en anelse av avokado og egg. Er det virkelig sunt med all den løpingen? Jeg er usikker og sliten, jeg er en tviler som tar sats og satser på en ny sport: Hopp.
Jeg hopper av.
Etter å ha gulpet baconfett og hatt våte drømmer om appelsiner for tredje uke på rad gir jeg opp drømmen om lavkarbo selv om jeg vet hva det innebærer og jeg kan fortsatt høre aloen av tilhengere som roper “Du må bare holde ut! Det er sunt! Hveteboller er djevelens verk!” etter meg når jeg pakker sakene mine og forlater åstedet uten å se meg tilbake. Jeg blir en avhopper, en utstøtt og en persona non grata i miljøet. Det gir meg sure oppstøt, men ikke verre enn at jeg klarer å gå videre med et litt klarere hode etter å ha stappet i meg noen karbohydrater som gir hjernen næring og som løfter tåken.
Trendnisse eller ikke, å løpe rundt etter smør er ikke helt min greie, og så setter jeg tennene i en diger appelsin. “It`s hard to be a nissemann”. Appelsin. Det smaker sol, sommer, frihet og fregner på nesa etter en skitur i bakkene bak hytta. Så spiller vi Wordfreud og spiser hveteboller. “Hvete”, sier jeg. “Ja”, sier hun. Og for første gang på lenge kan jeg le uten å gulpe. Det gjør godt. Jeg er fri.
foto: Vinterverket
Voldtatt. Smak på ordet. Voldtatt. Kan du forestille deg hvordan det er å bli voldtatt? Jeg kan ikke det og jeg håper jeg aldri kommer til å oppleve noe så grusomt som det må være å bli tatt med makt uten mulighet for å komme seg unna. Kan du forestille deg den følelsen, den avmakten og kanskje den skammen man i ettertid kan komme til å føle? Kan du det? Kan du forstille deg det å ikke bare bli voldtatt, men også det å skulle bli tvunget til å være forbundet med voldtektsmannen for resten av livet via et barn? Kan du forestille deg at en enkelt hendelse ikke bare vil følge deg resten av livet, men som også vil ha synlige bevis på den uretten som er begått mot deg.
foto: Vinterverket
Gravid. Å være gravid og det å føde et barn er det største, og noe av det farligste, en kvinnekropp kan gjøre og det fører med seg mange små, og store, plager. Halsbrann, kvalme, forstoppelse, bekkenløsning, svangerskapsdiabetes, høyt blodtrykk, hemoroider, svangerskapsforgiftning, hypernemesis, ødem, svangerskapskløe osv. Det å gå gravid er ikke alltid en dans på roser og man utsetter kroppen for mye og mangt som gravid. Så kommer fødselen. En fødsel er heller ikke ufarlig og det fins fortsatt kvinner i Norge som dør under fødsel og i barsel. Det er noe gangske stort som skal ut av noe ganske så lite, det er smerter, det er oppkast, det er blod, det er slit, det er tårer, det er mer blod, det er revninger, det er klipping, sying, pressing, dytting og så kan man se hodet.
For den som ønsker å gå gravid og for den som ønsker å føde så tåler man alle plagene og man takler en fødsel fordi man ønsker dette barnet så sterkt at resten blekner etterpå når den lille kroppen kommer ut. Men hvordan vil alt dette fortone seg for en som verken ønsket å ha sex eller som ønsket å gå gravid? Skal man tvinges til å gå igjennom alt dette og alt som kommer etterpå for noe man i utgangspunktet verken oppsøkte eller ønsket, men som ble tvunget på en av andre mennesker fordi de fant det for godt og fordi de mener å vite hva som er best for andre uten å se nyansene mellom sort og hvitt.
En graviditet skal ikke være fylt med redsel, angst, frykt og en drøm om et annet liv der man selv kunne bestemme over egen kropp. En graviditet skal være et frivilllig gode fylt med glede, forventninger, oppturer, nedturer, mer glede og nedtelling av dager til det store skal skje, og selv om man gruer seg litt så gleder man seg til det likevel fordi man vet at etter stormen kommer go`værs-dagene som er dagene der man får lønn får strevet. Å ville tvinge noen til å skulle gå igjennom 9 måneder med vonde dager er rett og slett umenneskelig. Syns du ikke?
Barnet. Det lille barnet blir født med en enorm byrde og vil alltid være en påminnelse om det vonde som skjedde. Det lille barnet er en del av ham. Ham som hun ikke ville kjenne på, men som hun ble tvunget til fordi han ønsket det og etterpå så var det en annen han som sa at hun måtte bære frem barnet. Er det alltid til barnets beste å bli født når man vet hvilke omstendigheter barnet ble til, når mor ikke ønsker barnet og når barnet vil måtte komme til å bære en byrde som er alt for stor for små skuldre. Når hørte jeg sist at du snakket høyt og varmt om alle de barna som allerede er født og som ikke har det bra?
Om igjen og om igjen blir hun fratatt viljen til å bestemme over egen kropp fordi andre mener å vite bedre hva hennes kropp skal brukes til. Hadde menn kunne blitt gravide så ville han aldri hatt noen debatt om abort. Det ville vært nedfelt i menneskerettighetene over hele verden som den største selvfølgelighet. Når det gjelder kvinner er det ikke like enkelt og mange ser fortsatt på det som sin rett å skulle kunne bestemme over hva kvinner gjør, og ikke gjør, med egen kropp. “Vi tenker på barnet”, sier de. “Hvilket barn ønsker å komme til verden uten å være ønsket?”, spør jeg.
foto: Vinterverket
Tillegg: Hadde ikke regnet med at dette innlegget skulle få så mye oppmerksomhet og jeg oppfordrer alle til å vise en smule edruelighet i sine kommentarer. Støtende innlegg, samt støtende filmer / filmsnutter, linker til andre nettsteder og/eller bilder, vil bli slettet.
Takk.
Iløpet av jula har hun lært seg å sette sammen to ord. “Tenne lyset” er favoritten og selv om dialekten er litt merkelig og fremmed så elsker jeg å høre henne snakke. “Spille musikk”, sier hun og så hører vi på Marit Larsen mens vi tar ned julestjerna.
“The fuel to write. To burn, to stay alive. To stand and wait. It takes fuel to light the tiniest star, and fuel to start a fire”
“Har du ikke møtt noen kjekkaser der oppe da?” Nei, jeg kan vel egentlig ikke si det, men det er nok ikke fordi de er ikke-eksisterende, men fordi jeg ikke har sett etter dem. “Nei, men jeg har møtt veldig mange som er trivelige”, svarer jeg og holder fokus på det som er viktig og når man skal holde fokus på det som er viktig så nytter det ikke å sitte med hodet i hjerter og marshmallows. Og så står han plutselig bare der.
Jeg begynner det nye året med nykokt kaffe, en helt fersk notatblokk og med litt mer mascara enn i fjor slik at jeg ser enda mer våken ut selv når jeg kun har sovet 5 timer. Jeg er en anelse blå under øynene. “En god concealer”, er det første jeg skriver i min ferske notatbok, blar om og så er jeg klar selv om eksamensresultatene enda ikke er like klare og jeg er nervøs som en kvist i vinden midtfjords på Ofotfjorden. Hva om jeg knekker? Jeg blar om til et nytt blankt ark, setter ørene på stilk og lytter interessert. Med nykokt kaffe og litt mer mascara er jeg så absolutt tilstede. Og så står han plutselig bare der.
Fokus. Hold fokus. Jeg retter meg opp og forsøker å holde fokus, men alt jeg tenker på er hvor kjekk han er og at han helt sikkert klarer å skru sammen en bokhylle helt perfekt uten engang å lese bruksanvisningen. Jeg kunne trenge en som kan å skru sammen en bokhylle helt perfekt og så rødmer jeg litt ved tanken på min fine nye hvite bokhylle som på grunn av en idiotisk bruksanvisning og en mengde med ubrukelige skruer nå har åtte fine spikerhull og to synlige sponplater på langs. Bokyller i flatpakker er i seg selv en idiotisk oppfinnelse, men han som står helt foran hadde sikkert fikset den lett der han står og smiler i all sin selvfølgelighet. Godt at han ikke er tankeleser. Lurer på hvor han kommer fra? Sikkert et sted med fin dialekt. Ålesund, kanskje? Eller fra Hedmarken eller Sogndal? Jeg håper han kommer fra Ålesund. Han har sikkert en litt mørk og fin stemme som passer ham perfekt. En bokhyllehelt med fin stemme fra Ålesund er aldri å forakte. Jeg smiler for meg selv. Dette skal bli et bra år. Tror jeg? Så åpner han munnen og begynner å prate.
Dagen er over og slukøret legger jeg den tomme kaffekoppen i sekken sammen med den nye notatblokken, som fortsatt bare inneholder en påminnelse om å kjøpe concealer. Bokhyllehelten fra det som burde ha vært Ålesund sitter fortsatt på første rad og er fortsatt like kjekk. Jeg sukker. “Bergenser”, mumler jeg for meg selv mens jeg trør ut i minus 17 grader. Bergenser. Han er bergenser. Hva gjør man med en bergenser, sånn bortsett fra å irritere seg over den irriterende dialekten? Bergensere kan ikke være helter og de kan sikkert ikke sku sammen bokhyller uten bruksanvisninger. Jeg gjetter på at menn fra Bergen er storforbrukere av kundeservice på IKEA når de ikke skjønner opp ned på noe og så lurer de på hvorfor ting faller sammen selv om de har skruer til overs. Jeg er på Bergen-stadiet og jeg har ikke plass til flere like. Sommerfuglene i magen dør litt i kulda. Kanskje han vil vurdere å bytte dialekt? Jeg kan uansett ikke noe om verken Brann eller Rune Larsen så jeg slår det hele fra meg før jeg begynner å tenke noe mer på Rune Larsen for ingenting er verre enn å ha tanker om Rune Larsen, vel, sånn bortsett fra tanker om fotball og sånt.
Vi spiser is til dessert sammen med Marit Larsen. “Tenne lyset”, sier hun. “The fuel to win. To dare to keep the rhythm”, svarer Marit Larsen. Hun smiler og så spiser vi resten av isen.
“It takes fuel to walk the line, to put one foot in front of the other. It takes fuel to turn the wheels, to keep the grace to still discover”.
Bergensere, du liksom, og så kjenner jeg at jeg gleder meg til morgendagen likevel. Sommerfugler kan visst overleve i 17 minus og i ukjent terreng.
foto: Vinterverket
Før var man på fest i to dager og fyllesyk i en dag. Nå er man på fest i en dag og fyllesyk i to dager. 2012 blir året for Samarin og rullator.
2012 kommer som bestilt når jeg egentlig er ganske lei av 2011 med allslags vær og uvær på en middels dårlig lørdag etter en over middels god fest på fredag som gir resultater i form av onde små dverger som hamrer på hjernebarken. Jeg har ikke hatt besøk av dvergene siden i begynnelsen av august og det frister ikke til et gjensyn på aldri så lenge.
Jeg er blitt gammel.
2012 er året da jeg virkelig innser at jeg begynner å bli gammel når jeg verken planlegger å slanke meg, spise mindre, trene mer eller å gjøre andre spenstige saker og ting som å hoppe i strikk, delta i Birkebeinerrittet, padle i Kano rundt Hinnøya eller å gå på ski over Grønland. 2012 er året for den gamle, den litt late og den som heller vil satse på å ha det gøy enn å avgi løfter som forvandler seg til løftebrudd i februar der man drukner sine sorger i sjokolade og tårer over de nye gymskoene som aldri vil bli brukt. “De kostet et formue”, sier du. “Jeg vet bedre”, sier jeg og fryder meg over gymskoene jeg aldri kjøpte og tenker at 2012 er året da jeg skal bli enda litt smartere. “Når mamma er blitt riktig så smart da skal vi kanskje få eget hus”, sier jeg til henne. Smart. Det skal bli godt å bli smart og jeg er allerede på god vei. Tror jeg.
2012 skal bli året da jeg skal kjøpe morsomme klær, akebrett og enda flere såpebobler. Vi skal le enda mer, spille flere spill, lese flere bøker, få flere venner, ta vare på de vennene vi har og vi skal ta bilder av Nordlyset.
Vi skal gå med røde støvler.
Man kan klare alt med røde støvler når vi fletter oss sammen mens vi roper ord som begynner på S. Supert, sjarmerende, sjampanje, såpebobler, stjerneskudd og så mister jeg pusten. Vi skal gå med røde støvler og vi skal lære oss å joike. “2012 skal bli vårt år”, sier jeg og gleder meg til å trø ut av vanemennesket.
2012. Det smaker godt.
Jeg får vondt i magen når sommerfugler forvandler seg til digre kongeørner som slår floker i magen på en stakkar. Jeg kaldsvetter mens jeg tenker på alt jeg ikke har gjort og på at jeg kanskje har gjort feil, men nå er det ingen vei tilbake og Fjellvettregel nr.8 er ugyldig.
Det er dagen før Dagen og jeg går rundt meg selv med relevant og meningsløs informasjon løst knyttet til hverandre gjennom det jeg håper er en rød tråd som vil åpenbare seg når jeg vil trenge det som mest. Jeg drømmer om tanker, formuleringer, ord og bokstaver som perler på en snor, mens jeg oppdager en økende interesse for K2 og Annapurna og etter å ha brukt nesten en time av dyrebar tid på å se en utekstet serbisk dokumentar om K2 tar jeg meg selv i nakken og blir litt smartere før kvelden er omme. Vil det feste seg?
Jeg drømmer om Gaffa og Gud.
Dagen før Dagen er jeg full og tom på en gang. Og mens katten skriver ønskeliste til Nissen så skriver jeg min egen bak øret: “Kjære Nissen! La meg stå på eksamen! Mvh. Frk.Strømsnes”
foto: Vinterverket
