Det var den dagen vi skaffet oss fisker

Lørdag er den dagen vi har festival på stuegulvet med støvler og høye rop.

Det begynner mange timer tidligere. Nesten rett etter vi har stått opp. Midt i en brødskive med makrell i tomat spør hun om vi kan kjøpe gullfisk. «Joda, det kan vi», sier jeg uten å høre helt etter. Så da stå vi der da. I gullfiskbutikken. Jeg er en mamma av mitt ord. «Hvor vanskelig kan det være å ta vare på en gullfisk?», tenker jeg. «Hva trenger gullfisker?» Han i kassa ser på meg med et underlig blikk. Tipper han vurderer nøysommelig om det i det hele tatt er forsvarlig å selge levende gullfisk til en dame som bare noen timer tidligere, midt i en brødskive med makrell i tomat, tenkte at gullfisk var en god idè. «Jeg har Googlet litt altså». Jeg forsøker å berolige ham. Han er fortsatt usikker, men viser vei frem til det vi trenger. Bolle, sand, mat og fisken. «Det er hva fisker trenger», sier han mens han hover inn fiskene hun har valgt ut. To fisker blir det. Da kan de iallfall ta vare på hverandre. Han sier ikke det, men jeg tror han tenker det er best. Jeg er enig. Ruskesara jubler. TO gyldne fisker med slørete haler i en pose. Fornøyd trasker vi ut av butikken med to fisker og alt det fiskene trenger.

foto: Vinterverket

Noen timer senere bader vi i vann og etterpåklokskap. Bollen med fiskene og litervis med vann over blå sand er plassert så fint på spisebordet. Det ser riktig så flott ut. Jeg er fornøyd. Ruskesara ligger på gulvet med en bok. Jeg leser avisen. En fredelig lørdag i ruskevær.

I øyenkroken kan jeg se katten som tar sats. Med hodet først inn i bollen. Kun med ørene så vidt over kanten og halen rett til vers. Fornøyd katt med hele kroppen rett i matfatet. Jeg hyler til så katten skvetter alle veier og drar duken med seg. Bollen med fiskene i går med i dragsuget og en foss av vann strømmer utover gulvet. Det hele går gudsjammerlig fort. Så fort at det er nesten så det ikke skjer før det hele er over. Nå er det kun vann over det hele og fisker på land som bevis. Ruskesara berger fiskene. Jeg henter støvlene. Vi glemte visst av det viktigste spørsmålet: «Hva er det fisker ikke trenger?» Katten sitter beskjemmet under sofaen med blå sand på nesen. «Neste gang skal jeg Google bedre. Og høre etter når hun spør om noe», mumler jeg for meg selv. Så skufler jeg vann med den lille snøspaden. Endelig kom den til nytte. Jeg vrir opp kluter og skjenner på meg selv som en gammel fisker som drar på sjøen uten tobakk og hostesaft. «Mamma, kan vi kjøpe en liten mus?» «Hæ??» Ruskesara ler høyt. Det har vært en morsom og spennende dag, sier hun og klapper fornøyd på katten. Så mater hun fiskene som er atter tilbake i bollen sin på et litt høyere sted. Sirkus Strømsnes har åpnet for sesongen.