Vinterverket
Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord
Category Archives: vinterverket
Koronabygdeliv
29. mars 2020
Posted by den Når vi går tom for kaffe og dopapir med små rosa blomster på må jeg krype til korset og dra på butikken. Den siste tiden har vi holdt oss hjemme og inne. Snøen og elgen har sørget for at vi har holdt oss der vi skal. Vi slår i takt kun med hverandre. I sakte tempo har vi sneglet oss avgårde. Jeg snegler meg stort sett alltid avgårde. Tror ikke jeg har gått raskt siden juli 2007 og jeg jobbet på politihuset på Grønland. Den gang jeg gikk i høye hæler og løp etter bussen hver morgen for å komme tidsnok på jobb. Jeg kommer fortsatt ikke tidsnok på jobb så jeg sluttet på et tidspunkt å forsøke. Mengdetrening ligger ikke for alle. Nå går jeg i fotformsko og trekker hetta godt over hodet mens jeg vasser i snø ned til bilen. Det har snødd jevnt og trutt siden oktober. Ingenting ser ut til å endre seg der. Jeg har sett på Facebook at kommunen har sendt ut krisemelding. De tok ikke opp snøsituasjonen i bygda denne gangen heller.
Det er like stille på veien som det er på Tinderprofilen min. Snøen laver fortsatt ned. Enkelte ting går man aldri tom for. Snø er en av dem. Jeg har lest at det frarådes å hamstre og med snø som tusenårsvarder opp etter husveggene tenker jeg at noen gadd ikke lytte til regjeringens sin skarpe anbefaling. Jeg velger å ta det som det kommer, og stort sett kommer det ikke. Jeg trekker hetta igjen over hodet og går inn i butikken.

foto: Vinterverket
«Det snør godt», sier jeg og trekker lommeboka ut av jakken. Jeg har ikke snakket med voksne, ansikt til ansikt, på dagesvis. Det føles som uker. Han nikker. «Det må vel slutte snart», sier jeg og håper på respons. «Mmm», han mumler og slår inn i kassa. Kaffe, brød, dopapir, fiskepinner, kattemat, en pakke kjeks og epler. Vil jeg ha pose? «Vi får håpe våren kommer snart» Han nikker igjen. Det er visst ikke rom for tre i dette forholdet. Ham, jeg og kassaapparatet. Jeg legger varene i posen. Vinker.
På kommunen sin Facebookside står det fortsatt ingenting om snøen som aldri ser ut til å ta kveld. Det sies at et snøfnugg ikke går på fest alene. Det er vanskelig å holde 1-2 meters avstand. I nabolaget har vi god avstand. Vi er ikke folk nok til å bo tett. Kanskje når krisen er over har byfolket blitt vant til at ingenting skjer og vil velge å bosette seg på bygda. Da har vi plass til dem. Mellom hus og snø er det godt om plassen. Jeg oppdager at jeg mangler kaffefilter.
«Det er stråling fra 5G-tårnene som lager denne såkalte koronasmitten». Han nærmest spytter ut ordene. «Mmm», sier han i kassa. Jeg er tilbake i butikken. Pliktoppfyllende 1 meter bak førstemann i køen. «Land som ikke har 5G har heller ikke utbrudd av korona. Visste du det??» Han rister på hodet og spør om han vil ha pose. «Jeg bruker bare ytringsfriheten min!!» Jeg sier ingenting når det blir min tur. Han i kassa smiler. Vil jeg ha pose? «Nei takk», sier jeg og ler. Han har folkeskikk og ler ikke med. Neste.
Når jeg kommer hjem har naboen brøytet innkjørselen min. Etter en kopp kaffe skal jeg gå bort og takke. Slå av en prat. På avstand. Så nært.
I enkelhet
1. august 2019
Posted by den Han bruker dagene på å irritere seg over at det ikke er mulig å pante utenlandske flasker i Norge. Før i tiden kunne han snike dem inn mellom de andre flaskene og håpe at unggutten bak kassa ikke merket forskjellen. Manuell flaskepanting og gutter i kassa som var mer opptatt av å kikke på jentene i sommerkjoler enn å sjekke hvor flaskene kom fra. 69 kroner og 50 øre. En avis, poteter, toy og resten i lommeboka. Nå er alt automatisk. Han misliker det sterkt og irriterer seg over to flasker fra Finland som ligger nederst i posen. Ingenting er som det brukte å være. Ikke engang radio er hva det engang var. DAB heter det nå og på dager der vinden blåser fra øst er det stille i den svarte boksen med antenne på toppen. Han Stat kommer ikke til å innse at det bærer gale veien før russere kommer. Han er ikke redd russerne. De må bare komme, men han liker ikke uanmeldt besøk så det hadde vært fint med en radio som varslet.
Fuglene melder om høst. I flokk flyr de sørover. Hvor vet han ikke. Muligens til Spania eller kanskje til Afrika. Han liker ikke å reise. Han har kaffe hjemme og ser ingen grunn til å reise ut av landet. Bortsett fra til Finland. Det liker han. I Finland har de skikkelig kjøtt og gul brus på flaske som smaker barndomsminner. Kveldene blir kaldere og mørket lager svarte striper i den brune tapeten med gule blomster på. Det var hun som hadde valgt den ut. Hun elsket den tapeten. Han elsket henne. Nå er hun ikke lengre. Sorgen er turkameraten han ønsket skulle bli igjen på hytta. Kanskje hadde hun blitt med litt til? Han dveler ikke lengre ved det. Ting er som det er, sier han til seg selv og går en rask kveldstur i tussmørket.
Han har vært i Finland mange ganger. Finland er et underlig land. Mil etter mil etter mil med bare trær og plutselig en postkasse. Han har ofte undret seg over hvem som leverer post på steder så øde at det ikke engang er en elg å se. Hvem bor så øde til? Han funderer på om han selv kunne bodd slik. Som i et Grøftetildragelsesmysterium. Thure-Erik Lund beskriver det som to lepper som presses mot hverandre mens tungen lager et undertrykk bak i munnen, slik at en blanding av et lite sukk og et smell slipper fri i luften. Det kan være et kyss, det kan være en grøft som drar alt til seg, omtrent slik. Et mysterie i vakuum, tenker han. Det som er mellom luft og lyd. Han fikk boken tilsendt ved en feil fra en bokklubb han ikke klarer å uttale navnet på. Som Worcestershire Sauce. Alle kjenner til det, men ingen vet hvordan man uttaler det. Han orket ikke sende boken i retur og av ren kjedsomhet leste han den. Etterpå betalte han purringen som kom i posten. Nå som posten også skal automatiseres spiller det kanskje ingen rolle hvor man bosetter seg. Og i Finland kunne han pantet flaskene som ligger nederst i posen og gjør narr av ham hver gang han må frakte de tilbake til utgangspunktet. Nederst i posen. Det er virkelig en uting at man ikke kan pante utenlandske flasker i Norge.

foto: Vinterverket
Hjemlengsel
24. november 2018
Posted by den “Birds are like words. Suddenly away.
Birds are like words. Some of them will stay”
Hun bærer andektig ordene sine med seg. Noen ganger som en renneløkke rundt halsen. Andre ganger som en liten hvit eske med antibiotika som med tid vil sørge for at det løsner og blander alt sammen om til en gjørme. En uklar og rennende strøm av usammenhengeligheter. Omhyggelig pakket ned i den alt for store vesken. Hun går fremover der hver gatelykt bak henne slukkes.
I den lille gangen med døren ut bak hvite blondegardiner tar hun et skritt til siden. For å finne blansen i mellomrommet der hun hadde mistet seg selv. Hun bærer ordene under amen. Håper. Venter. Til de treffer henne. Med overbevisning. Med trygghet.
Det er to barndåper, fem turer til Finland og ti årstider siden sist ordene fant veien til papiret. Så kommer den første snøen. Det er høstvinter. Høstvinter er fra november til desember. Hun liker høstvinter. Det er en slik forundelig stemning. Som en hul lyd av mørke og stillhet. Hun bærer nøysomt ordene sine med seg. Som et kjent fjes hun ikke klarer å plassere. Som en lykkepille uten en tunge å smelte den på.
De andre ordene treffer henne. De kom som hjertelim og fikk snø i velkomstgave. Nøyaktig tilpasset dørstokkens høyde til å akkurat kunne passere og feste seg selv om snøen smelter. Ordene ønsker seg selv velkommen. De fant henne til slutt der hun ble i stand til å finne sine egne. Famlende. Ustø. Uten å ta opp for mye plass slik at huden må utvide seg for å kunne romme lammelsene som sakte, men sikkert vekkes til livet.
Ordene lukker seg varsomt om kroppen. Gatelysene er fortsatt tent. Hun begynner å skrive. Hun har vært borte lenge nok. Det er på tide å komme hjem igjen.

foto: Vinterverket
(til Christel som ga ordene en dytt så jeg glemte å huske hvorfor jeg hadde sluttet å skrive)
Fremstillinger om forestillinger
13. februar 2016
Posted by den Kari Jaquesson mangler kanskje finesse. Til å være godt trent er hun kanskje ikke den mest smidige, men hun er spenstig og ærlig. Hun legger ikke to pinner imellom når spørsmål om den brutale virkeligheten kommer opp.
Tenk deg at du ikke bare blir snakket til på Kari vis, men også må utføre det hun sier. Hver eneste dag, flere ganger om dagen, gjennom vinter til sommer, året rundt. Uten pause. Uten vilje. Uten fremtidsutsikter. Det er den brutale verden. Det er den man må forholde seg til. Tvang, fattgdom, overgrepserfaring, arbeidsløshet, omsorgssvikt og diskriminerende samfunnsstrukturer er ofte bakenforliggende årsaker til at mennesker havner i prostitusjon. Myten om den glade prostituerte og at den frie viljen råder stemmer svært sjelden. Av alle de 42 millionene som prostituerer seg er det en brøkdel som gjør det frivillig. Resten er kvinner, menn, ungdom og barn som ikke har valgt dette livet selv. De blir ikke bare bedt om å suge pikk 10 ganger om dagen. De må utføre det. Håper på litt søvn om natten for så å våkne neste dag til å gjenta det de gjorde dagen før. Småjenter og gutter på bordell i India blir solgt opp til 30 ganger om dagen. Bordell er ingen garanti for mindre kriminalitet. Trafficing til bordeller verden over er noe alle kjenner til. Vi kjenner til kidnappinger og tilbakebetaling av fiktiv gjeld. Internasjonalt blir over 20 millioner mennesker utsatt for menneskehandel hvert år. Dette er i hovedsak barn av begge kjønn og kvinner.

foto: Vinterverket
Kari Jaquesson er kanskje ikke den som ordlegger seg så mildt og fint, men hun stiller viktige spørsmål. «Er du villig til å gå i hennes sko bare for 1 dag?» Vil du kunne klart å være henne som selger alle kroppens hulrom? Eller kunne du hatt jobben til han som bare er 15 år og som har på enkelte områder mere livserfaring enn en gammel sjømann fra Skjervøy? Man trenger ikke alltid å ha vært et sted for å kunne uttale seg, men en realitetsorientering er aldri å forakte. Ungdom trenger mer ærlighet og mindre bomull. Det man trenger enda mindre av er aviser som støtter opp om at alt er en krenkelse. Alt er ikke en krenkelse. Å bli stilt tøffe spørsmål kan være vanskelig, opprivende og det kan sette igang noen prosesser i en selv som utfordrer både moral, etikk og ståsted, men å oppleve seg krenket? Det er alle de som faktisk må suge pikk 10 ganger om dagen og som ikke har avisene i ryggen som kan oppleve seg som krenket. Det er like ille å være prostituert for hun som jobber innendørs som for hun som trasker gatelangs i sommerklær om vinteren. Det er kanskje ikke like ille for oss for hun innendørs ser vi ikke. Vi kan late som at hun velger det selv, at hun liker det, at hun smiler hver kveld, får beholde alle pengene sine selv og at hun en dag finner sin Richard Gere. Vi er glade. Alt fungerer som det skal.
Det er mange måter å være feminist på. Det skal være mange måter å være feminist på. Det skal være rom for alle, for debatt, ulike meninger og ulike ståsted. Den ene måten å være feminist på er ikke noe bedre enn den andre. Kanskje er bordeller det beste alternativet? Jeg har ikke fasiten. Men skal man diskutere kropp og sex som salgsvare må man tåle å bli utfordret. Kanskje var hun litt bøllete? Kanskje brukte hun hersketeknikk ved å valse over en syttenåring? Kanskje var hun dømmende og snever mot en ung jente sine synspunkter? Alt dette er mulig. Det er også mulig at det hele ble blåst ut av alle proporsjoner fordi virkeligheten kom for nær i litt for krasse ordelag. De samme krasse ordelagene vi ofte hører i andre sammenhenger. «Prøv du å lære førti hormonelle fjortenåringer matematikk og se hvor gøy du synes det er??!» spør vi når mattelærere nok en gang blir hamret løs på i media. Vi kan lett forestille oss at det kan være en vanskelig jobb. Ingen blir forlegne eller krenket av å bli bedt om å forestille seg en mattelærers hverdag. Vi vet også hva prostituerte gjør. Det er ingen stashemmelighet låst ned på Akershus festning. Vi vet hva de gjør og vi må tåle at det blir sagt høyt. Feminist eller ikke. Vi ønsker å debattere muligheter og løsninger for prostituerte samtidig som vi blir forskrekkelig krenket bare ved å skulle forestille oss hva de driver med. Hvem er det som egentlig blir krenket her?
Når den Brutale Verden møter Generasjon Navle byr det på trøbbel. Når realitetsorienteringen kommer for nær og blir personlig føler Generasjon Navle seg krenket. De vil ikke leke mer. De vil ikke være med. Realiteten ble for tøff. Ja, den er tøff. Men ikke for oss. Ikke for meg, for Kari eller for deg. Vi kan sutre litt i avisen og gå videre med livene våre. De virkelige krenkede ser vi ikke. Vi ville ikke forestille oss hvordan hverdagen er for dem. Vi melder oss ut.
Da David Bowie kom til bygda
11. januar 2016
Posted by den Vi kan se ham langt der oppe øverst i bakken. Bæreposen med «den lille røykefabrikken» og hele backkatalogen til David Bowie i hånda. Som myrra og gull i en hvit og rød bærepose fra nærbutikken. Take your protein pills and put your helmet on.
Jeg gikk i ungdomsskolen da David Bowie kom til bygda. Egentlig kom han mye før. Jeg visste bare ikke om det. Da jeg var trassig og ikke skjønte hva onkel snakket om da han skulle lære meg om god musikk. Pink Floyd og Rolling Stones. Vinyl og høy lyd i hver sin godstol ved platespilleren. «Du er ikke voksen før du har lært å like god musikk», sier han og skrur opp lyden enda noen hakk. Når jeg blir voksen kommer musikken med rødvin. «Du er ikke voksen før du har lært å like god musikk og drikke rødvin». Jeg lærer meg å like begge deler og til slutt blir jeg voksen. Da flytter jeg fra bygda som lærte meg alt jeg trenger å vite om livet for å kunne klare seg i storbyen.
Det er kaldt og glatt i den lange bakken. Inne er det varmt og røykfullt. Fra bæreopsen lyser covre med et androgynt ansikt mot oss. David Bowie i utallige varianter, farer og opplevelser. Vi ler. Hvorfor vet jeg ikke? Av bæreposen kanskje? På bygda er det ikke dagligdags at mennesker rusler rundt midt på kalde vinteren i isete bakker med alt for mange cd-plater i en bærepose fra nærbutikken. Du skulle kanskje tro at det er vanlig, men det er det slett ikke. Når musikken startet slutter vi å le. David Bowie har kommet til bygda og det er ikke noe man ler av. Jeg er henrykt. Hele veien fra bygda til Suffragette City. Jeg er solgt. «I’m an alligator, I’m a mama-papa coming for you, I’m the space invader, I’ll be a rock ‘n’ rollin’ bitch for you». Vi er rebeller som smugrøyker bak fjøset og som går på slang i mørket. Vi er kule og vi har oppdaget David Bowie. Livet rocker!
David Bowie blir min trofaste venn gjennom mange år. Han var «the man who sold the world» og som fikk meg til å undre på om det virkelig er liv på mars. Han blir med på reisen gjennom kollektivtilværelsen sammen med medsvoren fan, til egen leilighet og som den gode nissen på lasset blir han med langt opp nord der mørket legger seg som et teppe rundt tilværelsen hver vinter. Fra høyhælte sko til mammalivet i fotform og praktisk undertøy. Med høy og lav rødvinsføring svinger jeg med Ziggy Stardust. Nesten så 37-bussen letter der den kjører med overlast oppover bakkene. «Ground Control to Major Tom: your circuit’s dead, there’s something wrong». Neste stopp Bjerregaardsgate. Mitt stoppested. Min tur til å gå av. Neste dag går jeg på igjen og så tar vi samme turen på nytt igjen. David og jeg.
Med musikk på øret er vi kommet til neste stoppested. David Bowie sin stopp. I dag var det var hans tur til å gå av. Endestasjonen der man kan gå av, men ikke komme på igjen. Jeg er tilbake på bygda igjen. En litt større bygd, men fortsatt bygdeliv. Jeg har sluttet å kjøre to på moped, kline på biljardrommet og krype ut gjennom soveromsvinduet for å dra på fest. Jeg tenker på min bygd og på David Bowie. På han med hele backkatalogen i bæreposen fra nærbutikken. På onkel med vinylplatene. Lukten av ny musikk. God musikk som spenner strenger i magen og setter spor i sjela. Ligge langstrak på gulvet og studere platecovrets alle sider og vinkler. Sprakingen mellom rillene. Ungdomstiden som former deg til den du kanskje er i dag og alle som har vært med på reisen. Fremover. «Planet earth is blue, and there`s nothing I can do». Hva ville bygdelivet vært uten David Bowie og han med hele backkatalogen i en bærepose fra nærbutikken? Langt fattigere. Da David Bowie kom til bygda åpnet det seg en ny verden.
Det har vært en fantastisk reise. Takk for at jeg fikk være med!