Koronabygdeliv

Når vi går tom for kaffe og dopapir med små rosa blomster på må jeg krype til korset og dra på butikken. Den siste tiden har vi holdt oss hjemme og inne. Snøen og elgen har sørget for at vi har holdt oss der vi skal. Vi slår i takt kun med hverandre. I sakte tempo har vi sneglet oss avgårde. Jeg snegler meg stort sett alltid avgårde. Tror ikke jeg har gått raskt siden juli 2007 og jeg jobbet på politihuset på Grønland. Den gang jeg gikk i høye hæler og løp etter bussen hver morgen for å komme tidsnok på jobb. Jeg kommer fortsatt ikke tidsnok på jobb så jeg sluttet på et tidspunkt å forsøke. Mengdetrening ligger ikke for alle. Nå går jeg i fotformsko og trekker hetta godt over hodet mens jeg vasser i snø ned til bilen. Det har snødd jevnt og trutt siden oktober. Ingenting ser ut til å endre seg der. Jeg har sett på Facebook at kommunen har sendt ut krisemelding. De tok ikke opp snøsituasjonen i bygda denne gangen heller.

Det er like stille på veien som det er på Tinderprofilen min. Snøen laver fortsatt ned. Enkelte ting går man aldri tom for. Snø er en av dem. Jeg har lest at det frarådes å hamstre og med snø som tusenårsvarder opp etter husveggene tenker jeg at noen gadd ikke lytte til regjeringens sin skarpe anbefaling. Jeg velger å ta det som det kommer, og stort sett kommer det ikke. Jeg trekker hetta igjen over hodet og går inn i butikken.

foto: Vinterverket

 

«Det snør godt», sier jeg og trekker lommeboka ut av jakken. Jeg har ikke snakket med voksne, ansikt til ansikt, på dagesvis. Det føles som uker. Han nikker. «Det må vel slutte snart», sier jeg og håper på respons. «Mmm», han mumler og slår inn i kassa. Kaffe, brød, dopapir, fiskepinner, kattemat, en pakke kjeks og epler. Vil jeg ha pose? «Vi får håpe våren kommer snart» Han nikker igjen. Det er visst ikke rom for tre i dette forholdet. Ham, jeg og kassaapparatet. Jeg legger varene i posen. Vinker.

På kommunen sin Facebookside står det fortsatt ingenting om snøen som aldri ser ut til å ta kveld. Det sies at et snøfnugg ikke går på fest alene. Det er vanskelig å holde 1-2 meters avstand. I nabolaget har vi god avstand. Vi er ikke folk nok til å bo tett. Kanskje når krisen er over har byfolket blitt vant til at ingenting skjer og vil velge å bosette seg på bygda. Da har vi plass til dem. Mellom hus og snø er det godt om plassen. Jeg oppdager at jeg mangler kaffefilter.

«Det er stråling fra 5G-tårnene som lager denne såkalte koronasmitten». Han nærmest spytter ut ordene. «Mmm», sier han i kassa. Jeg er tilbake i butikken. Pliktoppfyllende 1 meter bak førstemann i køen. «Land som ikke har 5G har heller ikke utbrudd av korona. Visste du det??» Han rister på hodet og spør om han vil ha pose. «Jeg bruker bare ytringsfriheten min!!» Jeg sier ingenting når det blir min tur. Han i kassa smiler. Vil jeg ha pose? «Nei takk», sier jeg og ler. Han har folkeskikk og ler ikke med. Neste.

Når jeg kommer hjem har naboen brøytet innkjørselen min. Etter en kopp kaffe skal jeg gå bort og takke. Slå av en prat. På avstand. Så nært.