Koronabygdeliv

Når vi går tom for kaffe og dopapir med små rosa blomster på må jeg krype til korset og dra på butikken. Den siste tiden har vi holdt oss hjemme og inne. Snøen og elgen har sørget for at vi har holdt oss der vi skal. Vi slår i takt kun med hverandre. I sakte tempo har vi sneglet oss avgårde. Jeg snegler meg stort sett alltid avgårde. Tror ikke jeg har gått raskt siden juli 2007 og jeg jobbet på politihuset på Grønland. Den gang jeg gikk i høye hæler og løp etter bussen hver morgen for å komme tidsnok på jobb. Jeg kommer fortsatt ikke tidsnok på jobb så jeg sluttet på et tidspunkt å forsøke. Mengdetrening ligger ikke for alle. Nå går jeg i fotformsko og trekker hetta godt over hodet mens jeg vasser i snø ned til bilen. Det har snødd jevnt og trutt siden oktober. Ingenting ser ut til å endre seg der. Jeg har sett på Facebook at kommunen har sendt ut krisemelding. De tok ikke opp snøsituasjonen i bygda denne gangen heller.

Det er like stille på veien som det er på Tinderprofilen min. Snøen laver fortsatt ned. Enkelte ting går man aldri tom for. Snø er en av dem. Jeg har lest at det frarådes å hamstre og med snø som tusenårsvarder opp etter husveggene tenker jeg at noen gadd ikke lytte til regjeringens sin skarpe anbefaling. Jeg velger å ta det som det kommer, og stort sett kommer det ikke. Jeg trekker hetta igjen over hodet og går inn i butikken.

foto: Vinterverket

 

«Det snør godt», sier jeg og trekker lommeboka ut av jakken. Jeg har ikke snakket med voksne, ansikt til ansikt, på dagesvis. Det føles som uker. Han nikker. «Det må vel slutte snart», sier jeg og håper på respons. «Mmm», han mumler og slår inn i kassa. Kaffe, brød, dopapir, fiskepinner, kattemat, en pakke kjeks og epler. Vil jeg ha pose? «Vi får håpe våren kommer snart» Han nikker igjen. Det er visst ikke rom for tre i dette forholdet. Ham, jeg og kassaapparatet. Jeg legger varene i posen. Vinker.

På kommunen sin Facebookside står det fortsatt ingenting om snøen som aldri ser ut til å ta kveld. Det sies at et snøfnugg ikke går på fest alene. Det er vanskelig å holde 1-2 meters avstand. I nabolaget har vi god avstand. Vi er ikke folk nok til å bo tett. Kanskje når krisen er over har byfolket blitt vant til at ingenting skjer og vil velge å bosette seg på bygda. Da har vi plass til dem. Mellom hus og snø er det godt om plassen. Jeg oppdager at jeg mangler kaffefilter.

«Det er stråling fra 5G-tårnene som lager denne såkalte koronasmitten». Han nærmest spytter ut ordene. «Mmm», sier han i kassa. Jeg er tilbake i butikken. Pliktoppfyllende 1 meter bak førstemann i køen. «Land som ikke har 5G har heller ikke utbrudd av korona. Visste du det??» Han rister på hodet og spør om han vil ha pose. «Jeg bruker bare ytringsfriheten min!!» Jeg sier ingenting når det blir min tur. Han i kassa smiler. Vil jeg ha pose? «Nei takk», sier jeg og ler. Han har folkeskikk og ler ikke med. Neste.

Når jeg kommer hjem har naboen brøytet innkjørselen min. Etter en kopp kaffe skal jeg gå bort og takke. Slå av en prat. På avstand. Så nært.

I samme båt. Stille. Ventende.

Den nye hverdagen er knyttet til husets fire vegger. Den er i limbo med løse tråder av anbefalinger, usikkerhet, nye regler og andre strukturer. Noen tar det fint og husker tilbake til da vi tok rutebussen på bygda. Også den gang var det skrint med folk og det var aldri noe problem å sitte fire til fem meter fra hverandre. Nå opplever hele landet hvordan det er å være distriksnorge.

Vi puster sakte mens vasker hendene i såpe blandet med fortid, nåtid og fremtid. På fagspråk er hendene symbolet på det vi kan kalle omsorgssystemet. Det er vi og våre hender som skal trygge barn og unge, vi skal sørge for at verden er hel og forutsigbar i det uforutsigbare.

I høst, mens rutebåten gikk i rute og folk fortsatt kunne håndhilse på hverandre, var jeg så heldig å få gå på COS-kurs i Hammerfest. Da jeg tok rutebåten hjem igjen var jeg COS-veileder. Det var langt mellom husene langs fjorden. Som om de var i karonakarantene hele året. Vi er der nå. Stille. Ventende.

COS – Circle of Security – er en tilknytningsmodell. Kort fortalt handler det om å se deg selv utenfra og se barnet innenfra. Det du legger inn av omsorg, trøst, ømhet, glede og latter kommer ut igjen som psykisk helse og mestring hos barna. Hvert øyeblikk er en byggekloss.

I COS (Circle of Security) er det et mantra som heter : Større, sterkere, klokere og god. Det er trygghetssirkelens mantra. Vi er større, altså vi har makta og styringa. Sterkere betyr at vi må være emosjonelt sterkere. Med god menes at vi skal ha en omsorgsadferd med godhet i alt, kropp, stemme, og også når vi sier nei. Klok er balansen mellom det faste og det gode.

Så enkelt. Så vanskelig.

foto: Vinterverket

 

Større og sterkere – med det menes at vi skal være emosjonelt sterkere. Vi må ha en plan, organisere og sørge for struktur i hverdagen. Barna må få en opplevelse av sammenheng i den situasjonen vi nå står i. Å opprettholde rutiner og struktur er viktig. Stå opp i normal tid, spis lunsj til faste tider, ha dagsplaner, vær ute i frisk luft hver dag og finn på aktiviteter som dere kan samarbeide om.

Vi voksne må ha en annen emosjonell styrke enn barna. I vanskelige situasjoner er det normalt å bli overaktivert. Det er normalt å bli bekymret, engstelig, frustrert, redd og alt på en gang. Men vi bør ha kontroll på egne følelser for å kunne hjelpe barna med deres reaksjoner og følelser. Når barna blir usikre må vi være sterkere. Når barna blir lei seg må vi trygge. Dette er kanskje en av de vanskeligste foreldreoppgavene vi har. Å være emosjonelt sterkere enn barna fordi det innebærer at vi skal følge med hvilket behov barnet har samtidig som vi skal følge med på oss selv og ha kontroll på våre egne reaksjoner. Det er en ressurskrevende oppgave. Særlig i den situasjonen mange befinner seg i akkurat nå.

Som et tillegg er det viktig at vi tenker over alkoholforbruket vårt. En usikker hverdag vil raskt bli enda mer usikker om man blander i alkohol. Barn oppfatter, og merker, adferdendring hos oss på grunn av alkohol langt før vi selv kjenner det på kroppen.

Klokere og god – med det menes at vi skal være raus, forståelsesfull, nysgjerrig og ta kloke avgjørelser. Det betyr at vi fortsatt, skal sette grenser og ta gode valg på vegne av barna våre. Ta kloke avgjørelser basert på den informasjonen som kommer fra myndighetene, og sorter ut hvor mye informasjon barnet ditt tåler og hvor mye informasjon vi som voksne kan ta inn. Hva må vi vite for å ta gode og trygge valg?

Å være en god og trygg voksen skaper tillitt som igjen fremmer samarbeid mellom deg og barnet ditt.

Vi foreldre er hendene som skal balansere alt dette slik at barna våre blir trygge og opplever normalitet i en unormal hverdag. Vi skal være større, sterkere, klokere og god når verden blir rar, som om noen har vasket den på feil program.

Haimusikk –  I COS er det noe som kalles haimusikk. Du har sett haisommer? Haimusikk er ikke den musikken som spilles når haien endelig dukker opp. Haimusikk er den musikken du hører når haien ikke kommer. Den skumle musikken som varsler fare når det ikke er fare. Det er en falsk alarm som likevel trykker på noen knapper.

Vi har alle en slik musikk i hodet. Den kan komme når vi er stressa, redd, den kan sitte i ryggmargen som en refleks på opplevelser vi selv hadde som barn, den kan kommer for eksempel når barnet er sint og vi har dårlige erfaringer med sinne, og den kan komme når vi ikke klarer å ha kapasitet fordi verden er uoversiktlig og lite raus med oss. Når vi er slitne ser vi ofte barn med haimusikken i hodet. Haimusikk har den evne og egenskap at den fremkaller negative syn på barnet. Vi ser barn som er krevende, bråkete, manipulerende, vanskelige og bare problemer. «ÅHH!! KAN DU IKKE BARE VÆRE SNILL?!!» Vi får lyst til å hyle og brøle. Det er vanskelig å være større, sterkere, klokere og god. Haimusikken og den falske alarmen gjør det vanskelig for oss å se oss selv utenfra og barnet innenfra.

Vi har alle haimusikk som trigger oss. Jeg også. Det viktige er å forsøke å klare å identifisere det, kjenne det igjen og kontrollere det. Med å kontrollere det mener jeg at man lager seg noen strategier slik at man kan unngå negativt syn på barnet. Hva er hensikten og behovet til barnet? At man fortsatt klarer å ha en god tilstedeværelse og vise en god omsorgsadferd. Større, sterkere, klokere og god. Større, sterkere, klokere og god.

Vær god med og mot hverandre i denne tiden. Vær raus med deg selv, barna dine og familien din. Sett av tid til å gjøre ting sammen, slå av nyheter, sosiale medier og les en bok om det blir for mange inntrykk. Det er uvante dager som gir rom for å også skulle ha det fint, samarbeide om prosjekter og stilletid der man bare er nær. I klemma mellom hjemmekontor, hjemmeskole, usikkerhet og stress er det viktig med pauser. Time-out for voksne. Time-in (sammen) med barna.

Husk: God omsorg setter ikke krisestab. God omsorg ER krisestab.

Blir hverdagen og livet ekstra vanskelig og utfordrende. Rekk ut en hånd til den som kan ta imot og strekk ut en hånd til den du ser trenger det. Vi er alle i samme båt. Stille. Ventende.

I enkelhet

Han bruker dagene på å irritere seg over at det ikke er mulig å pante utenlandske flasker i Norge. Før i tiden kunne han snike dem inn mellom de andre flaskene og håpe at unggutten bak kassa ikke merket forskjellen. Manuell flaskepanting og gutter i kassa som var mer opptatt av å kikke på jentene i sommerkjoler enn å sjekke hvor flaskene kom fra. 69 kroner og 50 øre. En avis, poteter, toy og resten i lommeboka. Nå er alt automatisk. Han misliker det sterkt og irriterer seg over to flasker fra Finland som ligger nederst i posen. Ingenting er som det brukte å være. Ikke engang radio er hva det engang var. DAB heter det nå og på dager der vinden blåser fra øst er det stille i den svarte boksen med antenne på toppen. Han Stat kommer ikke til å innse at det bærer gale veien før russere kommer. Han er ikke redd russerne. De må bare komme, men han liker ikke uanmeldt besøk så det hadde vært fint med en radio som varslet.

Fuglene melder om høst. I flokk flyr de sørover. Hvor vet han ikke. Muligens til Spania eller kanskje til Afrika. Han liker ikke å reise. Han har kaffe hjemme og ser ingen grunn til å reise ut av landet. Bortsett fra til Finland. Det liker han. I Finland har de skikkelig kjøtt og gul brus på flaske som smaker barndomsminner. Kveldene blir kaldere og mørket lager svarte striper i den brune tapeten med gule blomster på. Det var hun som hadde valgt den ut. Hun elsket den tapeten. Han elsket henne. Nå er hun ikke lengre. Sorgen er turkameraten han ønsket skulle bli igjen på hytta. Kanskje hadde hun blitt med litt til? Han dveler ikke lengre ved det. Ting er som det er, sier han til seg selv og går en rask kveldstur i tussmørket.

Han har vært i Finland mange ganger. Finland er et underlig land. Mil etter mil etter mil med bare trær og plutselig en postkasse. Han har ofte undret seg over hvem som leverer post på steder så øde at det ikke engang er en elg å se. Hvem bor så øde til? Han funderer på om han selv kunne bodd slik. Som i et Grøftetildragelsesmysterium. Thure-Erik Lund beskriver det som to lepper som presses mot hverandre mens tungen lager et undertrykk bak i munnen, slik at en blanding av et lite sukk og et smell slipper fri i luften. Det kan være et kyss, det kan være en grøft som drar alt til seg, omtrent slik. Et mysterie i vakuum, tenker han. Det som er mellom luft og lyd. Han fikk boken tilsendt ved en feil fra en bokklubb han ikke klarer å uttale navnet på. Som Worcestershire Sauce. Alle kjenner til det, men ingen vet hvordan man uttaler det. Han orket ikke sende boken i retur og av ren kjedsomhet leste han den. Etterpå betalte han purringen som kom i posten. Nå som posten også skal automatiseres spiller det kanskje ingen rolle hvor man bosetter seg. Og i Finland kunne han pantet flaskene som ligger nederst i posen og gjør narr av ham hver gang han må frakte de tilbake til utgangspunktet. Nederst i posen. Det er virkelig en uting at man ikke kan pante utenlandske flasker i Norge.

foto: Vinterverket

 

Hjemlengsel

“Birds are like words. Suddenly away.
Birds are like words. Some of them will stay”

Hun bærer andektig ordene sine med seg. Noen ganger som en renneløkke rundt halsen. Andre ganger som en liten hvit eske med antibiotika som med tid vil sørge for at det løsner og blander alt sammen om til en gjørme. En uklar og rennende strøm av usammenhengeligheter. Omhyggelig pakket ned i den alt for store vesken. Hun går fremover der hver gatelykt bak henne slukkes.

I den lille gangen med døren ut bak hvite blondegardiner tar hun et skritt til siden. For å finne blansen i mellomrommet der hun hadde mistet seg selv. Hun bærer ordene under amen. Håper. Venter. Til de treffer henne. Med overbevisning. Med trygghet.

Det er to barndåper, fem turer til Finland og ti årstider siden sist ordene fant veien til papiret. Så kommer den første snøen. Det er høstvinter. Høstvinter er fra november til desember. Hun liker høstvinter. Det er en slik forundelig stemning. Som en hul lyd av mørke og stillhet. Hun bærer nøysomt ordene sine med seg. Som et kjent fjes hun ikke klarer å plassere. Som en lykkepille uten en tunge å smelte den på.

De andre ordene treffer henne. De kom som hjertelim og fikk snø i velkomstgave. Nøyaktig tilpasset dørstokkens høyde til å akkurat kunne passere og feste seg selv om snøen smelter. Ordene ønsker seg selv velkommen. De fant henne til slutt der hun ble i stand til å finne sine egne. Famlende. Ustø. Uten å ta opp for mye plass slik at huden må utvide seg for å kunne romme lammelsene som sakte, men sikkert vekkes til livet.

Ordene lukker seg varsomt om kroppen. Gatelysene er fortsatt tent. Hun begynner å skrive. Hun har vært borte lenge nok. Det er på tide å komme hjem igjen.

foto: Vinterverket

 

(til Christel som ga ordene en dytt så jeg glemte å huske hvorfor jeg hadde sluttet å skrive)

Fremstillinger om forestillinger

Kari Jaquesson mangler kanskje finesse. Til å være godt trent er hun kanskje ikke den mest smidige, men hun er spenstig og ærlig. Hun legger ikke to pinner imellom når spørsmål om den brutale virkeligheten kommer opp.

Tenk deg at du ikke bare blir snakket til på Kari vis, men også må utføre det hun sier. Hver eneste dag, flere ganger om dagen, gjennom vinter til sommer, året rundt. Uten pause. Uten vilje. Uten fremtidsutsikter. Det er den brutale verden. Det er den man må forholde seg til. Tvang, fattgdom, overgrepserfaring, arbeidsløshet, omsorgssvikt og diskriminerende samfunnsstrukturer er ofte bakenforliggende årsaker til at mennesker havner i prostitusjon. Myten om den glade prostituerte og at den frie viljen råder stemmer svært sjelden. Av alle de 42 millionene som prostituerer seg er det en brøkdel som gjør det frivillig. Resten er kvinner, menn, ungdom og barn som ikke har valgt dette livet selv. De blir ikke bare bedt om å suge pikk 10 ganger om dagen. De må utføre det. Håper på litt søvn om natten for så å våkne neste dag til å gjenta det de gjorde dagen før. Småjenter og gutter på bordell i India blir solgt opp til 30 ganger om dagen. Bordell er ingen garanti for mindre kriminalitet. Trafficing til bordeller verden over er noe alle kjenner til. Vi kjenner til kidnappinger og tilbakebetaling av fiktiv gjeld. Internasjonalt blir over 20 millioner mennesker utsatt for menneskehandel hvert år. Dette er i hovedsak barn av begge kjønn og kvinner.

foto: Vinterverket

Kari Jaquesson er kanskje ikke den som ordlegger seg så mildt og fint, men hun stiller viktige spørsmål. «Er du villig til å gå i hennes sko bare for 1 dag?» Vil du kunne klart å være henne som selger alle kroppens hulrom? Eller kunne du hatt jobben til han som bare er 15 år og som har på enkelte områder mere livserfaring enn en gammel sjømann fra Skjervøy? Man trenger ikke alltid å ha vært et sted for å kunne uttale seg, men en realitetsorientering er aldri å forakte. Ungdom trenger mer ærlighet og mindre bomull. Det man trenger enda mindre av er aviser som støtter opp om at alt er en krenkelse. Alt er ikke en krenkelse. Å bli stilt tøffe spørsmål kan være vanskelig, opprivende og det kan sette igang noen prosesser i en selv som utfordrer både moral, etikk og ståsted, men å oppleve seg krenket? Det er alle de som faktisk må suge pikk 10 ganger om dagen og som ikke har avisene i ryggen som kan oppleve seg som krenket. Det er like ille å være prostituert for hun som jobber innendørs som for hun som trasker gatelangs i sommerklær om vinteren. Det er kanskje ikke like ille for oss for hun innendørs ser vi ikke. Vi kan late som at hun velger det selv, at hun liker det, at hun smiler hver kveld, får beholde alle pengene sine selv og at hun en dag finner sin Richard Gere. Vi er glade. Alt fungerer som det skal.

Det er mange måter å være feminist på. Det skal være mange måter å være feminist på. Det skal være rom for alle, for debatt, ulike meninger og ulike ståsted. Den ene måten å være feminist på er ikke noe bedre enn den andre. Kanskje er bordeller det beste alternativet? Jeg har ikke fasiten. Men skal man diskutere kropp og sex som salgsvare må man tåle å bli utfordret. Kanskje var hun litt bøllete? Kanskje brukte hun hersketeknikk ved å valse over en syttenåring? Kanskje var hun dømmende og snever mot en ung jente sine synspunkter? Alt dette er mulig. Det er også mulig at det hele ble blåst ut av alle proporsjoner fordi virkeligheten kom for nær i litt for krasse ordelag. De samme krasse ordelagene vi ofte hører i andre sammenhenger. «Prøv du å lære førti hormonelle fjortenåringer matematikk og se hvor gøy du synes det er??!» spør vi når mattelærere nok en gang blir hamret løs på i media. Vi kan lett forestille oss at det kan være en vanskelig jobb. Ingen blir forlegne eller krenket av å bli bedt om å forestille seg en mattelærers hverdag. Vi vet også hva prostituerte gjør. Det er ingen stashemmelighet låst ned på Akershus festning. Vi vet hva de gjør og vi må tåle at det blir sagt høyt. Feminist eller ikke. Vi ønsker å debattere muligheter og løsninger for prostituerte samtidig som vi blir forskrekkelig krenket bare ved å skulle forestille oss hva de driver med. Hvem er det som egentlig blir krenket her?

Når den Brutale Verden møter Generasjon Navle byr det på trøbbel. Når realitetsorienteringen kommer for nær og blir personlig føler Generasjon Navle seg krenket. De vil ikke leke mer. De vil ikke være med. Realiteten ble for tøff. Ja, den er tøff. Men ikke for oss. Ikke for meg, for Kari eller for deg. Vi kan sutre litt i avisen og gå videre med livene våre. De virkelige krenkede ser vi ikke. Vi ville ikke forestille oss hvordan hverdagen er for dem. Vi melder oss ut.

Lihkku beivviin

Tre dager har vi fått der vi kan heise flagget til topps, rope hurra, gratulere og feire. Vi har 17.mai med det norske folk sin grunnlovsdag, vi har 16.mars med kvenfolkets dag (Kainulaiskansan) og vi har dagen i dag: 6.februar med det samiske folk sin nasjonaldag (Sámi álbmotbeaivi). Riktignok er det kun den norske og den samiske nasjonaldagen som er offisielle flaggdager, men alle tre er gode grunner å feire. Vi er et land med mange folkeslag.

foto: Vinterverket

En nasjon kan være så meget og mangt. Det kan være blant annet et kulturelt fellesskap, felles historisk opphav, felles språk og en felles sosial identitet. En subjektiv og gjensidig følelse av tillit og fellesskap på tvers av grenser. En stat preges i større grad av politiske og juridiske plikter og strukturer. En nasjon trenger ikke være en egen stat. Den kan bestå av innbyggere i, og fra, mange ulike stater. En stat kan bestå av mange ulike nasjoner.

Samefolkets dag ble for første gang feiret i 1993. I 2003 ble 6.februar en offentlig flaggdag. Sápmi, Norge, Sverige, Finland og Russland fikk nok en dag å feire med glede og gratulasjoner. Kvelden før dagen, i senga med pysjamas og tunge øyelokk, fremfører Ruskesara en joik til ekornet i hagen. Hun har øvd i barnehagen hele dagen. Hun gleder seg stort til feiringen i morgen. Flagget til topps i subarktisk klima med anerkjennelse, kofte, kaker og kaffe. «Kan vi lage sarritpai i morgen?» Hun er blitt et barn av to nasjoner som veksler og blander i språkene. Jeg smiler og sier at det kan vi.

Finnmark er på mange måter dobbelt så godt. Vi er et stort fylke, selv om sjefen i DNB mener noe annet når han påstår at alle i Finnmark kan komme seg til en filial innen en halvtime og med det avslører at han aldri har kjørt fra Vadsø til Kautokeino, og et raust fylke. Vi har det beste fra to nasjoner. Ikke alltid på minnelig vis, men på Finnmarks vis: Høyrøstet med frost i nesen, P4 i det ene øret og joik på det andre. Det norske og det samiske ved siden av hverandre og sammen i tosomhet på toppen av Norge. Det er her vi bor og det er her vi hører hjemme. Sammen.

                                             «Eai du vuoitte vašálaččat,

                                               jos fal gáhttet gollegielat,

                                              muittát máttarmáttuid sáni:

                                              Sámieatnan sámiide!»

foto: Vinterverket

Da jeg vokste opp feiret man ikke det samiske. Det var noe man gjemte litt bort og ikke snakket høyt om. I skolen snakket alle norsk og vi feiret kun 1 dag: Den norske. Vi var alle nordmenn og kun nordmenn. De som påsto noe annet var rare og merkelige. Vi feiret med flagg en dag i året. Noe annet var utenkelig. I dag er det utenkelig å kun feire det norske. Gjennom årene har det vokst frem en synliggjøring av det samiske, det har reist seg kulturelle stemmer med stor gjennomslagskraft, nye stemmer har vokst opp og den samiske stoltheten har fått anerkjennelse. Det det dette vi feirer i dag. At verden har gått fremover med øyne som er mer åpne enn de var da jeg vokste opp. At vi i dag ser verdien, kulturen, språket, tilhørigheten og stoltheten. At flagget også kan vaie for han som bor i bygda der ingen andre samer bor og at hun som ikke føler seg som same i hverdagen i Oslos travle gater kan få muligheten til å kjenne på tilhørigheten når flagget vaier. Steder der det samiske ikke er tydelig i hverdagen blir minnet på at Norge er et land med flere nasjoner.

foto: Vinterverket

Midt i sarritpaien banker det på døra. Vil hun feire dagen med «bestemor» og «bestefar» fra Máze? Hun jubler. «Manan àhkku», roper hun og forsvinner ut døra. Mamma sin lille nieida er blitt så stor. Verden har blitt så stor. Og samtidig så liten når vi nærmer oss hverandre med tillitt og gjensidig respekt. I stillhet spiser jeg resten av blåbærpaien med flagget til topps. Lihkku beiivvin!

Glassjenta og vi

Egentlig er vi ganske like. På hver vår måte. Glassjenta og vi. Det er ingen som står på barrikadende og sier fra på våre vegne. Vi må si fra selv. På hver vår måte. I hver vår verden.

foto: Vinterverket

Med en vond smak i munnen leser jeg om Glassjenta. Hun som for enhver pris vil smadre seg ut av situasjoner hun ikke har kontroll over. Jeg føler jeg forstår henne. Jeg leser og vil kjempe med henne, jeg smiler med henne, jeg får vondt av henne, jeg blir irritert på henne og jeg får lyst til å gi henne en klem. «Alt skal bli bra», vil jeg hviske til henne. Alt det jeg føler for de barna jeg allerede kjenner i systemet. Barn jeg liker, føler omsorg for, vil hjelpe og vil kun det beste. Det er en vanskelig balansegang.

Å jobbe i barneverntjenesten er både spennende, interessant, tøft, vanskelig og mange følelser på en gang. For å kunne gjøre en god jobb er det viktig å inneha en god porsjon med ydmykhet, respekt og empati. Det hjelper ingen at vi går i skyttergraven straks det brenner rundt oss. Ja, vi har mye å gjøre, ja det er vanskelig og ja det er tøffe avgjørelser som tas. Ja, vi har alt for få hender og alt for få midler til rådighet. Alt dette vet vi. Alt dette vet politikerne. Alt dette vet media, du, jeg, alle foreldrene og barna. Vi vet disse tingene og vi kan ikke bruke alt dette som skyts når vi opplever å få kritikk. Vi må vi ta det til oss, jobbe med det og prøve å gjøre noe med det innenfor de rammene vi har. Det hjelper så lite at vi kommer med unnskyldninger og skylder på alle andre. Vi må også gå i oss selv. Hva kan VI gjøre for å bli bedre og for å sikre gode oppvekstvilkår for de barna vi har omsorgen for?

Jevnlig leser vi i avisene om at vi må melde fra, være nabokjærringa, bry oss om andre barn, at det nytter og at vi kan gjøre en forskjell. Det er viktig informasjon og det skal nytte å si fra. Vi kan aldri slutte å bry oss om barn. Heller ikke barneverntjenesten kan slutte å bry seg. Vi må bli flinkere til å si fra når vi opplever at barna vi har omsorgen for ikke får nok hjelp, ikke får riktig hjelp og ikke har nytte av den hjelpen de får. Vi må si fra når institusjonene svikter, når hjelpen ikke kommer og når det tverrfaglige samarbeidet pulveriseres fordi vi ikke alltid drar i samme retning med øye for det samme målet. Vi har ikke lov til å sitte å se på, lukke øynene og fortsette med neste sak som om ingenting har skjedd. VI har ansvaret. VI må bli flinkere til å si fra. Det er VI som har omsorgen som må stå på barrikadene for barna.

Det er et stort inngripen å overta omsorgen for et barn. Det er skrittet man går til når alt annet er prøvd eller det ikke er noen muligheter for andre tiltak. Går man til det skrittet må man også sikre at barnet får det barnet har manglet i omsorgsbasen barnet kom fra og man må sikre at barnet får den hjelpen barnet trenger. For et barn er det å bli flyttet ut hjemmefra et traume i seg selv og det må vi ta både høyde for og hensyn til. Vi må sørge for god omsorg, utviklingsstøtte, stabile og trygge voksne, traumebasert omsorg, forutsigbarhet, adekvat hjelp til fysiske eller psykiske plager, hjelp til å skape gode relasjoner og nettverk.

Vi kan ikke komme dithen der vi tror vi alltid vet best. Vi kan ikke kritisere foreldre på den ene siden og gjøre akkurat det samme selv på den andre siden. Hvor mange svik kan et barn tåle? Barna er de som vet best hvordan de opplever situasjonen de befinner seg i og vi plikter å lytte. Være nysgjerrige, høre etter og spille på lag. Dette er punkter vi tar med når barna fortsatt bor hjemme hos foreldrene. Dette er punkter som fortsatt skal gjelde når barna bor under kommunens omsorg. Det er barna som vet best hvor skoen trykker. Det er ikke alltid at barn skal få bestemme, men de skal bli hørt og de skal få medvirke. Medvirkning kan skje på mange ulike måter, for eksempel bare det å få informasjon og få gi informasjon er å medvirke. Å være en aktiv deltager i eget liv er å medvirke. Barn har rett til det.

foto: Vinterverket

Jeg ble barnevernpedagog fordi jeg vil jobbe med og for barn. Jeg jobber i en tjeneste med fantastiske kollegaer og jeg har vært så heldig å få møte mange fantastiske barn og foreldre. Godt samarbeid, fine samtaler, tunge stunder, uenigheter og søvnløse netter. Jobben som krever mye og som gir enda mer tilbake. Min jobb er å hjelpe, være lydhør, vise respekt og empati, være ydmyk, vise forståelse, men også å ta upopulære avgjørelser. Jeg skal være svært bevisst den makt jeg forvalter og aldri bruke den på uvettig vis. Vise forsvarlighet. Og jeg må aldri glemme det viktigste. Årsaken til at jeg gjør den jobben jeg gjør: Fokuset på barna. Se barnet der barnet er. Glemmer jeg det bør jeg finne meg noe annet å gjøre.

Uti det vide og langstrakte land befinner det seg mange flotte mennesker som jobber i barneverntjenesten. Mennesker med kloke hoder og varme hjerter. Mennesker som gjør alt de kan med de midlene de har til rådighet og som går hjem til nok en søvnløs natt med hodet fullt av tanker og bekymringer. «Har barnet det bra?» «Er vi gode nok?» «Hvorfor fungerer det ikke?» Mennesker som daglig opplever å få kritikk, enten direkte i jobben eller gjennom media, og som opplever at ingen, bortsett fra kollegaer og barnevernleder, stiller opp. Hvor er politikerne og fagforeningene når det stormer som verst? Når andre yrkesgrupper står i stormen stiller både ministre og eksperter opp. Vi i barneverntjenesten er på mange måter overlatt til oss selv. Vi skal kritisere oss selv, hjelpe oss selv, forsvare oss selv, reflektere over egen praksis og finne gode løsninger for oss selv. Vi lever kanskje i ulike virkeligheter, men vi er kanskje ikke så ulike, vi og Glassjenta. Forskjellen er at jeg er voksen og kan velge. Og så kan jeg gå hjem, få en klem og noen sier til meg «alt skal gå bra». Hun står igjen alene når alle andre sviktet. Det er dessverre mange barn som henne der ute.

Jeg leser ferdig om Glassjenta med en vond ettersmak i munnen. Hvor var det det gikk så galt? Jeg skal ikke gå inn på en annen tjeneste sin jobb. Det er alt for mye jeg ikke vet. Jeg har lest bruddstykker av et liv i en avis. Men bruddstykkene forteller oss noe viktig og det er at vi kan bli bedre, vi må lytte mer og vi må kanskje begynne å tenke annerledes. Vi må lære av historiene, de gode som de vonde. For barnas skyld. For det vil alltid være enklere å bygge barn enn å reparere voksne.

foto: Vinterverket

Antiantisupermamma på randen av kulhet

I rødt skjerf og grønn strikkelue på snei liker jeg å late som jeg er en kul antisupermamma som lever livets glade dager i kaos og kos herfra til sykkelen som er plassert midt i sofaen. Jeg er hipp, kul og mitt barns beste venninne der vi spiser middag på badet og dusjer når skitten har grodd fast i klamt sovehår fra forrige søndag. Vi er antiheltene som lever på kanten av forsvarlighet i høye hæler og saft på flaske.

Sannheten er at jeg er ganske A4 og jeg liker det. Jeg liker at vi spiser middag sammen, at kjøkkenbenken rommer plass til noe annet enn leker, katten og brødsmulene fra gårdagens frokost. Jeg føler meg komfortabel med vaksiner, bilstoler, innetider, fotformsko og den klassiske søndagsturen. Det er nesten så jeg skjemmes over å være det man kaller «pedagogisk korrekt» når man skal være nesevis mot den snusfornuftige moren som regulerer barnet sitt, hjelper barnet sitt og oppdrar barnet til å ikke hoppe i sofaen, til å sykle med hjelm og til å spise grønnsaker. Lærer barnet å bli en god venn og hjelper barnet i konfliktløsning. Jeg er hun kjedelige som forlanger at vi spiser middag sammen, snakker om dagen, leser bok hver kveld og som først lærer forventet oppførsel før jeg slipper barnet løs blandt andre mennesker. Hun som ikke alltid får til, men som ikke gir opp og som prøver igjen. Og igjen. «En dag sitter det». Jeg er hun som er sliten på kveldene og som ser på Kveldsnytt. Hun moren som aldri skal være bestevenn med barnet sitt, men en mamma som støtter, hjelper og regulerer.

foto: Vinterverket

Barn på frislipp kan bli usikre barn. Barn trenger rammer, regler og rutiner. De trenger ikke curlig eller helikopter, men foreldre som gir trygghet innenfor rammer. Barn klarer ikke å oppdra seg selv. Barn klarer heller ikke på egen hånd å organisere seg selv, sin hverdag og sitt følelsesliv. De trenger hjelp og støtte for å kunne klare dette. Det er ikke deres jobb å klare det alene. Det er vår jobb som foreldre og som ansvarlige voksne. Det innebærer ikke tivoli hver dag, men også kjedelighet med rutiner og regler. Det innebærer tannpuss, rydding av rommet og viktigheten av innestemme. Barn skal få være barn. Det i seg selv betyr ikke at barna skal være eneherskere og Kim av Nord-Korea med eget slott og hoff.

Gangen er full av fotformsko og praktiske jakker, skjerf og votter med ullfor. Du kan se at her bor hun som liker å tro at hun er en kul mamma, men som er hun som aldri har Nugatti i skapet, som stiller opp på fritiden, heier på sidelinjen og som har barnesperre på nettbrettet. Hun som lar barnet leke ute alene, men som titt og ofte kikker i vinduet. «Frihet under ansvar», sier hun til seg selv med hjertet i hånden når bilene kjører forbi. Hun som vil at barnet skal bli selvstendig, men som bistår i utviklingen. Og etter søndagsmiddag vanker det dessert. Fordi hun er litt kul må vite. Jeg er henne. Hun som tror på «gode beskjeder» og ull innerst på vinteren, som følger aldersgrensene og som aldri gir etter når det er sengetid og vi har sagt «god natt».

Å være A4 er også kos og klem, opplevelser, hverdag og fest. Akkurat som hos antisuperfamilien. Vi er ganske like der. Liker jeg å tro. Eller kanskje er det egentlig jeg som er antihelten? Hun som lever på kanten av samfunnet i sin tro om regler og rutiner. Lever livet for pyser som er lettskremte og korrekte? Er det egentlig jeg som er kul? Jeg kikker på skoene i gangen og konstaterer at jeg neppe er særlig kul. «En trygg barndom trenger ikke kulhet», sier jeg til meg selv og trekker ullsokkene godt innunder pysjamasbuksen. Det er på sett og vis herlig avslappende å ikke være en kul antisupermamma.

Det er mange måter å leve livene sine på. Livet kommer med mange helter i ulike varianter og antihelten er visstnok den kuleste av dem alle. Vi liker dem som gjør opprør mot det kjedsommelige og som er superkule der de våger å stå på barrikadene mot det «pedagogisk korrekte». Fri barneoppdragelse er i de fleste tilfeller preget av omsorg og kjærlighet, men mangler de trygge rammene grensesetting gir. En autoritær barneoppdragelse er det stikk motsatte. Ingen av delene er å foretrekke. Barn trenger hele pakken. De trenger hele foreldre som våger å være foreldre. Ikke den som aldri gir rom for kreativitet og medbestemmelse, ei heller selvutslettende foreldre med hoder på en pinne, men foreldre som også våger å være nettopp det de er: Foreldre.

foto: Vinterverket

Da David Bowie kom til bygda

Vi kan se ham langt der oppe øverst i bakken. Bæreposen med «den lille røykefabrikken» og hele backkatalogen til David Bowie i hånda. Som myrra og gull i en hvit og rød bærepose fra nærbutikken. Take your protein pills and put your helmet on.

Jeg gikk i ungdomsskolen da David Bowie kom til bygda. Egentlig kom han mye før. Jeg visste bare ikke om det. Da jeg var trassig og ikke skjønte hva onkel snakket om da han skulle lære meg om god musikk. Pink Floyd og Rolling Stones. Vinyl og høy lyd i hver sin godstol ved platespilleren. «Du er ikke voksen før du har lært å like god musikk», sier han og skrur opp lyden enda noen hakk. Når jeg blir voksen kommer musikken med rødvin. «Du er ikke voksen før du har lært å like god musikk og drikke rødvin». Jeg lærer meg å like begge deler og til slutt blir jeg voksen. Da flytter jeg fra bygda som lærte meg alt jeg trenger å vite om livet for å kunne klare seg i storbyen.

Det er kaldt og glatt i den lange bakken. Inne er det varmt og røykfullt. Fra bæreopsen lyser covre med et androgynt ansikt mot oss. David Bowie i utallige varianter, farer og opplevelser. Vi ler. Hvorfor vet jeg ikke? Av bæreposen kanskje? På bygda er det ikke dagligdags at mennesker rusler rundt midt på kalde vinteren i isete bakker med alt for mange cd-plater i en bærepose fra nærbutikken. Du skulle kanskje tro at det er vanlig, men det er det slett ikke. Når musikken startet slutter vi å le. David Bowie har kommet til bygda og det er ikke noe man ler av. Jeg er henrykt. Hele veien fra bygda til Suffragette City. Jeg er solgt. «I’m an alligator, I’m a mama-papa coming for you, I’m the space invader, I’ll be a rock ‘n’ rollin’ bitch for you». Vi er rebeller som smugrøyker bak fjøset og som går på slang i mørket. Vi er kule og vi har oppdaget David Bowie. Livet rocker!

David Bowie blir min trofaste venn gjennom mange år. Han var «the man who sold the world» og som fikk meg til å undre på om det virkelig er liv på mars. Han blir med på reisen gjennom kollektivtilværelsen sammen med medsvoren fan, til egen leilighet og som den gode nissen på lasset blir han med langt opp nord der mørket legger seg som et teppe rundt tilværelsen hver vinter. Fra høyhælte sko til mammalivet i fotform og praktisk undertøy. Med høy og lav rødvinsføring svinger jeg med Ziggy Stardust. Nesten så 37-bussen letter der den kjører med overlast oppover bakkene. «Ground Control to Major Tom: your circuit’s dead, there’s something wrong». Neste stopp Bjerregaardsgate. Mitt stoppested. Min tur til å gå av. Neste dag går jeg på igjen og så tar vi samme turen på nytt igjen. David og jeg.

Med musikk på øret er vi kommet til neste stoppested. David Bowie sin stopp. I dag var det var hans tur til å gå av. Endestasjonen der man kan gå av, men ikke komme på igjen. Jeg er tilbake på bygda igjen. En litt større bygd, men fortsatt bygdeliv. Jeg har sluttet å kjøre to på moped, kline på biljardrommet og krype ut gjennom soveromsvinduet for å dra på fest. Jeg tenker på min bygd og på David Bowie. På han med hele backkatalogen i bæreposen fra nærbutikken. På onkel med vinylplatene. Lukten av ny musikk. God musikk som spenner strenger i magen og setter spor i sjela. Ligge langstrak på gulvet og studere platecovrets alle sider og vinkler. Sprakingen mellom rillene. Ungdomstiden som former deg til den du kanskje er i dag og alle som har vært med på reisen. Fremover. «Planet earth is blue, and there`s nothing I can do». Hva ville bygdelivet vært uten David Bowie og han med hele backkatalogen i en bærepose fra nærbutikken? Langt fattigere. Da David Bowie kom til bygda åpnet det seg en ny verden.

Det har vært en fantastisk reise. Takk for at jeg fikk være med!

foto: Vinterverket

Den samiske halvtimen

Man vet at man bor i Finnmark når man legger hodet i fryseboksen for å få tint seg opp

Det er nesten mildvær med 15 minus når bilen bestemmer seg for å parkere for en stund. Det er stummende mørke i bilen. Ikke et lys. Ikke en lyd. Bortsett fra duringen i telefonen på direktelinje til forsikringsselskapet. Vi må ha veihjelp.

Når man bor i nord er det viktig å ha nødpakken i bilen til enhver tid. Nødpakken bør bestå av tepper, kjeks, t-lys, spade, ullsokker, lue, ekstra votter, lesestoff og kondomer dersom man skulle møte andre i nød ute på veien. I dag ligger nødpakken hjemme etter en runde med omgangsyken og stort behov for kjeks og rene tepper. En stusslig pakke med kondomer som gikk ut på dato i 2009 hjelper lite. Vi går inn i butikken og venter. Og venter. Og venter. Inn tikker det en melding: Hjelpen er på vei. Og så venter vi litt til.

«Hei! Forsikringselskapet ringte for litt siden. Det ble bestilt veihjep» Vi står fortsatt i yttergangen i butikken sammen med han i slitne klær som selger blader. Menneskene som haster forbi ser på oss med medlidenhet. Kanskje de tror vi er familien hans? Jeg smiler tilbake. «Ja, jeg er på vei. Skal bare en liten tur til Kautokeino og så kommer jeg snart». Kautokeino? «Er du artig?» Veihjelpmannen er slett ikke artig. Han er dønn seriøs og han er på vei til Kautokeino. Kommer snart tilbake.

Den samiske halvtimen er et ullent begrep. Akkurat som den samiske halvtimen i seg selv er. Det betyr visstnok at noe skal skje snart, men ingen vet når. Snart er et vidt begrep og akkurat nå betyr det tiden det tar å kjøre tur retur 20 mil. Kort sagt: Kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morgen. Eller en annen dag. Klokkeslett er for pyser og uselvstendige mennesker. Her lever vi i pakt med naturen og tar ting som det kommer. Om noen timer er det kanskje «snart»? Jeg tar saken i mine egne forfrosne hender. Kjøper et blad av mannen i slitne klær og benytter meg av alternativ nummer 2: Ringer en venn.

Tre timer senere er vi hjemme igjen. Det nærmer seg 20 minus når jeg setter ungen i badebaljen og putter hodet i fryseboksen for å tine meg opp. Når gradestokken viser minus 27 grader og pusten setter seg fast som istapper i nesen tar jeg i bruk den samiske halvtimen. Jeg kommer på job litt senere. Når? Kanskje når det blir mildvær igjen? Den samiske halvtimen kan være lang.

foto: Vinterverket