Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

I enkelhet

Han bruker dagene på å irritere seg over at det ikke er mulig å pante utenlandske flasker i Norge. Før i tiden kunne han snike dem inn mellom de andre flaskene og håpe at unggutten bak kassa ikke merket forskjellen. Manuell flaskepanting og gutter i kassa som var mer opptatt av å kikke på jentene i sommerkjoler enn å sjekke hvor flaskene kom fra. 69 kroner og 50 øre. En avis, poteter, toy og resten i lommeboka. Nå er alt automatisk. Han misliker det sterkt og irriterer seg over to flasker fra Finland som ligger nederst i posen. Ingenting er som det brukte å være. Ikke engang radio er hva det engang var. DAB heter det nå og på dager der vinden blåser fra øst er det stille i den svarte boksen med antenne på toppen. Han Stat kommer ikke til å innse at det bærer gale veien før russere kommer. Han er ikke redd russerne. De må bare komme, men han liker ikke uanmeldt besøk så det hadde vært fint med en radio som varslet.

Fuglene melder om høst. I flokk flyr de sørover. Hvor vet han ikke. Muligens til Spania eller kanskje til Afrika. Han liker ikke å reise. Han har kaffe hjemme og ser ingen grunn til å reise ut av landet. Bortsett fra til Finland. Det liker han. I Finland har de skikkelig kjøtt og gul brus på flaske som smaker barndomsminner. Kveldene blir kaldere og mørket lager svarte striper i den brune tapeten med gule blomster på. Det var hun som hadde valgt den ut. Hun elsket den tapeten. Han elsket henne. Nå er hun ikke lengre. Sorgen er turkameraten han ønsket skulle bli igjen på hytta. Kanskje hadde hun blitt med litt til? Han dveler ikke lengre ved det. Ting er som det er, sier han til seg selv og går en rask kveldstur i tussmørket.

Han har vært i Finland mange ganger. Finland er et underlig land. Mil etter mil etter mil med bare trær og plutselig en postkasse. Han har ofte undret seg over hvem som leverer post på steder så øde at det ikke engang er en elg å se. Hvem bor så øde til? Han funderer på om han selv kunne bodd slik. Som i et Grøftetildragelsesmysterium. Thure-Erik Lund beskriver det som to lepper som presses mot hverandre mens tungen lager et undertrykk bak i munnen, slik at en blanding av et lite sukk og et smell slipper fri i luften. Det kan være et kyss, det kan være en grøft som drar alt til seg, omtrent slik. Et mysterie i vakuum, tenker han. Det som er mellom luft og lyd. Han fikk boken tilsendt ved en feil fra en bokklubb han ikke klarer å uttale navnet på. Som Worcestershire Sauce. Alle kjenner til det, men ingen vet hvordan man uttaler det. Han orket ikke sende boken i retur og av ren kjedsomhet leste han den. Etterpå betalte han purringen som kom i posten. Nå som posten også skal automatiseres spiller det kanskje ingen rolle hvor man bosetter seg. Og i Finland kunne han pantet flaskene som ligger nederst i posen og gjør narr av ham hver gang han må frakte de tilbake til utgangspunktet. Nederst i posen. Det er virkelig en uting at man ikke kan pante utenlandske flasker i Norge.

231

foto: Vinterverket

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: