Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Category Archives: bloggverket

Lihkku beivviin

Tre dager har vi fått der vi kan heise flagget til topps, rope hurra, gratulere og feire. Vi har 17.mai med det norske folk sin grunnlovsdag, vi har 16.mars med kvenfolkets dag (Kainulaiskansan) og vi har dagen i dag: 6.februar med det samiske folk sin nasjonaldag (Sámi álbmotbeaivi). Riktignok er det kun den norske og den samiske nasjonaldagen som er offisielle flaggdager, men alle tre er gode grunner å feire. Vi er et land med mange folkeslag.

kunst_alta

foto: Vinterverket

En nasjon kan være så meget og mangt. Det kan være blant annet et kulturelt fellesskap, felles historisk opphav, felles språk og en felles sosial identitet. En subjektiv og gjensidig følelse av tillit og fellesskap på tvers av grenser. En stat preges i større grad av politiske og juridiske plikter og strukturer. En nasjon trenger ikke være en egen stat. Den kan bestå av innbyggere i, og fra, mange ulike stater. En stat kan bestå av mange ulike nasjoner.

Samefolkets dag ble for første gang feiret i 1993. I 2003 ble 6.februar en offentlig flaggdag. Sápmi, Norge, Sverige, Finland og Russland fikk nok en dag å feire med glede og gratulasjoner. Kvelden før dagen, i senga med pysjamas og tunge øyelokk, fremfører Ruskesara en joik til ekornet i hagen. Hun har øvd i barnehagen hele dagen. Hun gleder seg stort til feiringen i morgen. Flagget til topps i subarktisk klima med anerkjennelse, kofte, kaker og kaffe. «Kan vi lage sarritpai i morgen?» Hun er blitt et barn av to nasjoner som veksler og blander i språkene. Jeg smiler og sier at det kan vi.

Finnmark er på mange måter dobbelt så godt. Vi er et stort fylke, selv om sjefen i DNB mener noe annet når han påstår at alle i Finnmark kan komme seg til en filial innen en halvtime og med det avslører at han aldri har kjørt fra Vadsø til Kautokeino, og et raust fylke. Vi har det beste fra to nasjoner. Ikke alltid på minnelig vis, men på Finnmarks vis: Høyrøstet med frost i nesen, P4 i det ene øret og joik på det andre. Det norske og det samiske ved siden av hverandre og sammen i tosomhet på toppen av Norge. Det er her vi bor og det er her vi hører hjemme. Sammen.

                                             «Eai du vuoitte vašálaččat,
                                               jos fal gáhttet gollegielat,
                                              muittát máttarmáttuid sáni:
                                              Sámieatnan sámiide!»
Koftesølv

foto: Vinterverket

Da jeg vokste opp feiret man ikke det samiske. Det var noe man gjemte litt bort og ikke snakket høyt om. I skolen snakket alle norsk og vi feiret kun 1 dag: Den norske. Vi var alle nordmenn og kun nordmenn. De som påsto noe annet var rare og merkelige. Vi feiret med flagg en dag i året. Noe annet var utenkelig. I dag er det utenkelig å kun feire det norske. Gjennom årene har det vokst frem en synliggjøring av det samiske, det har reist seg kulturelle stemmer med stor gjennomslagskraft, nye stemmer har vokst opp og den samiske stoltheten har fått anerkjennelse. Det det dette vi feirer i dag. At verden har gått fremover med øyne som er mer åpne enn de var da jeg vokste opp. At vi i dag ser verdien, kulturen, språket, tilhørigheten og stoltheten. At flagget også kan vaie for han som bor i bygda der ingen andre samer bor og at hun som ikke føler seg som same i hverdagen i Oslos travle gater kan få muligheten til å kjenne på tilhørigheten når flagget vaier. Steder der det samiske ikke er tydelig i hverdagen blir minnet på at Norge er et land med flere nasjoner.

Sapmikids

foto: Vinterverket

Midt i sarritpaien banker det på døra. Vil hun feire dagen med «bestemor» og «bestefar» fra Máze? Hun jubler. «Manan àhkku», roper hun og forsvinner ut døra. Mamma sin lille nieida er blitt så stor. Verden har blitt så stor. Og samtidig så liten når vi nærmer oss hverandre med tillitt og gjensidig respekt. I stillhet spiser jeg resten av blåbærpaien med flagget til topps. Lihkku beiivvin!

Da David Bowie kom til bygda

Vi kan se ham langt der oppe øverst i bakken. Bæreposen med «den lille røykefabrikken» og hele backkatalogen til David Bowie i hånda. Som myrra og gull i en hvit og rød bærepose fra nærbutikken. Take your protein pills and put your helmet on.

Jeg gikk i ungdomsskolen da David Bowie kom til bygda. Egentlig kom han mye før. Jeg visste bare ikke om det. Da jeg var trassig og ikke skjønte hva onkel snakket om da han skulle lære meg om god musikk. Pink Floyd og Rolling Stones. Vinyl og høy lyd i hver sin godstol ved platespilleren. «Du er ikke voksen før du har lært å like god musikk», sier han og skrur opp lyden enda noen hakk. Når jeg blir voksen kommer musikken med rødvin. «Du er ikke voksen før du har lært å like god musikk og drikke rødvin». Jeg lærer meg å like begge deler og til slutt blir jeg voksen. Da flytter jeg fra bygda som lærte meg alt jeg trenger å vite om livet for å kunne klare seg i storbyen.

Det er kaldt og glatt i den lange bakken. Inne er det varmt og røykfullt. Fra bæreopsen lyser covre med et androgynt ansikt mot oss. David Bowie i utallige varianter, farer og opplevelser. Vi ler. Hvorfor vet jeg ikke? Av bæreposen kanskje? På bygda er det ikke dagligdags at mennesker rusler rundt midt på kalde vinteren i isete bakker med alt for mange cd-plater i en bærepose fra nærbutikken. Du skulle kanskje tro at det er vanlig, men det er det slett ikke. Når musikken startet slutter vi å le. David Bowie har kommet til bygda og det er ikke noe man ler av. Jeg er henrykt. Hele veien fra bygda til Suffragette City. Jeg er solgt. «I’m an alligator, I’m a mama-papa coming for you, I’m the space invader, I’ll be a rock ‘n’ rollin’ bitch for you». Vi er rebeller som smugrøyker bak fjøset og som går på slang i mørket. Vi er kule og vi har oppdaget David Bowie. Livet rocker!

David Bowie blir min trofaste venn gjennom mange år. Han var «the man who sold the world» og som fikk meg til å undre på om det virkelig er liv på mars. Han blir med på reisen gjennom kollektivtilværelsen sammen med medsvoren fan, til egen leilighet og som den gode nissen på lasset blir han med langt opp nord der mørket legger seg som et teppe rundt tilværelsen hver vinter. Fra høyhælte sko til mammalivet i fotform og praktisk undertøy. Med høy og lav rødvinsføring svinger jeg med Ziggy Stardust. Nesten så 37-bussen letter der den kjører med overlast oppover bakkene. «Ground Control to Major Tom: your circuit’s dead, there’s something wrong». Neste stopp Bjerregaardsgate. Mitt stoppested. Min tur til å gå av. Neste dag går jeg på igjen og så tar vi samme turen på nytt igjen. David og jeg.

Med musikk på øret er vi kommet til neste stoppested. David Bowie sin stopp. I dag var det var hans tur til å gå av. Endestasjonen der man kan gå av, men ikke komme på igjen. Jeg er tilbake på bygda igjen. En litt større bygd, men fortsatt bygdeliv. Jeg har sluttet å kjøre to på moped, kline på biljardrommet og krype ut gjennom soveromsvinduet for å dra på fest. Jeg tenker på min bygd og på David Bowie. På han med hele backkatalogen i bæreposen fra nærbutikken. På onkel med vinylplatene. Lukten av ny musikk. God musikk som spenner strenger i magen og setter spor i sjela. Ligge langstrak på gulvet og studere platecovrets alle sider og vinkler. Sprakingen mellom rillene. Ungdomstiden som former deg til den du kanskje er i dag og alle som har vært med på reisen. Fremover. «Planet earth is blue, and there`s nothing I can do». Hva ville bygdelivet vært uten David Bowie og han med hele backkatalogen i en bærepose fra nærbutikken? Langt fattigere. Da David Bowie kom til bygda åpnet det seg en ny verden.

Det har vært en fantastisk reise. Takk for at jeg fikk være med!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Plikt til å beskytte barn, ikke islamsk sedvane

«Etter sedvaneloven og ifølge islam tilhører barna fars familie. Generelt er skilsmisse ikke sett på med gode øyne. Så hvis jenta har det bra i ekteskapet, bør norske myndigheter støtte opp om familien – selv om hun er en barnebrud» (Unni Wikan til nrk.no). I all sin kulturforståelse bør Norge med dette gi rom for overgrep og omsorgssvikt satt i system. Et familiesystem som legger til rette for å hemme utvkling og gode levevilkår for unge jenter, og deres barn.

Barnekonvensjonen, artikkel 3: «Voksne skal gjøre det som er best for barn». Det ligger i dette at vi som er voksne skal gjøre det som er best for alle barn som bor eller som oppholder seg i Norge. Videre sier barnekonvensjonen at «alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem». Gjennom barnekonvensjonen, barnevernloven og norsk straffelov har barn som bor eller oppholder seg i Norge mange rettigheter. Barn har rett på å bli ivaretatt, få god omsorg, de har rett på å ikke bli misbrukt, utnyttet eller skadet, barn har rett på gode oppvekstvilkår og barn har rett på trygghet, stabilitet og beskyttelse. Staten Norge forplikter seg til å passe på at ingen utnytter, skader eller misbruker barn om bor eller oppholder seg i Norge. Dette er viktige forpliktelser og det er noe vi skal ta på alvor. Vi skal verken akseptere eller godta at barn blir giftet bort, blir seksuelt utnyttet eller skal forbi en barnebrud fordi vi er redde for å tråkke noen på tærne. Noen ganger å man tråkke andre på tærne for å kunne beskytte barn.

025

foto: Vinterverket

Islamsk eller annen religiøs sedvane hører ikke hjemme i Norge. Det er ikke regler eller retningslinjer vi kan, eller skal, vedkjenne oss og la barn forbli en skadelig situasjon på grunn av religiøse skikker. Barn har krav på beskyttelse uansett hvor de kommer fra eller hvilken religion de måtte tilhøre. Vi har alle et ansvar. Unni Wikan sier «Det er hans (red. mannens) ansvar å beskytte kvinnen og sørge for at hun ikke blir utsatt for overgrep fra andre, inklusive menn fra IS. Det går på hans ære at han klarer å beskytte og forsvare henne». Barnet er 14 år, hun har et barn på 18 måneder og er gravid på nytt. I Norge er det vårt ansvar å beskytte henne og sørge for at hun ikke blir utsatt for flere overgrep. At barnet er gift med overgriperen er ingen formildende omstendigheter. Ekteskap kan ikke holde barnet som gissel i en forvridd tolkning av hva som er beskyttelse av et barn. Et barn som ikke er en kvinne, som ikke har en kropp som en kvinne og som ikke har utviklet hjernen nok til å kunne ta beslutninger basert på konsekvenstenkning. Når barn blir misbrukt av sine foreldre forventes det at barnet tas ut av hjemmet, at barnet får hjelp og at foreldrene blir straffet. Dette gjelder også for barn og foreldre av annen kulturell eller religiøs opprinnelse. Når et barn bor sammen med og er gift med sin overgriper forventes det av enkelte noe annet. At hun har det bra, at hun er trygg og at hun kanskje bør forbli der hun er. I et ekteskap som verken psyke eller fysikk er klar for. Å føde et barn som 12-åring er ikke en god situasjon for noe barn. Vi kan bare forestille oss barnet når hennes barn ble unnfanget. Da var hun 11 år. Barnet har allerede blitt frarøvet mye.

barn i hav

foto: Vinterverket

Unicef melder at hvert år blir 10 millioner småjenter giftet bort til menn som er langt eldre enn dem selv. Verden mangler respekt for disse jentene. Det å bli giftet bort som barn er et enormt inngrep i et barns liv. Det hemmer utviklingen, ødelegger skolegang og det er fysisk skadelig med tanke på at disse barna utsettes både for samleie og fødsler lenge før kroppen er ferdig utviklet. Det kan gjøre store skader på psyken. Barnebruder får snevret inn sine muligheter og har økt helserisiko. Skal vi anerkjenne og godta dette når vi vet at giftemålet ikke er frivillig fra jentenes side. Giftemålet er en forretningsmessig avtale for å få på den ene siden en munn mindre å mette og på den andre siden en ung «kone» som man kan forme som man vil. Hun er et barn som flyttes fra et overhode til et annet. Hun er et barn som trenger omsorg, beskyttelse, skolegang og en hverdag der hun får lov til å være barn.

Alle har har behov for god emosjonell omsorg, utviklingsstøtte, rutiner, trygghet og stabilitet. Det gjelder også barn fra andre land som oppholder seg i Norge. Mange av disse barna har en større ryggsekk av opplevelser og mulige traumer. De vil trenge særskilt beskyttelse. Vi kan ikke nekte dem den beskyttelsen ved å gjemme oss bak islamsk sedvane og av redsel for hvilke konsekvenser det kan gi ved å beskytte barnet. Konsekvensen for barnet vil være større ved å unnlate å gjøre noe og la henne bli i en situasjon for er alt for stor for et barn. En tenåring som trenger trygge rammer, beskyttelse fra seksuelle overgrep, skolegang, hjelp og støtte til å regulere følelsene sine, adekvat hjelp til å bearbeide det hun har vært igjennom og all den hjelp vi ville gitt til andre barn som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner. Å ha sex med et barn er overgrep og vold. Vi må tørre å si det. Høyt og tydelig.

Vi kan ikke godta at en barnebrud, et barn som har barn og som venter et nytt barn, skal forbli i den situasjonen hun befinner seg i. Vi kan ikke godta at hun fortsatt blir utnyttet, skadet og mister sine muligheter til gode oppvekst- og levevilkår. Vi er forpliktet gjennom en rekke lover til å hjelpe henne. Islamsk sedvane er retningslinjer vi ikke kan godta eller ta hensyn til. Disse gjelder ikke i Norge. Vi plikter å hjelpe alle barn som oppholder seg i Norge, også de barna som ikke selv skjønner at situasjonen de befinner seg i er hemmende og skadelig.

Det som skjedde før barnet kom til Norge kan vi lite gjøre med. Det vi kan gjøre noe med er å hjelpe henne der hun er – i Norge. Vi kan hjelpe henne til å få være barn igjen. Hjelpe henne til skolegang, gi henne beskyttelse, trygghet, stabilitet og en hverdag der hun ikke blir seksuelt utnyttet. Islamsk sedvane skal ikke være hinderet for å unnlate å gi et barn den hjelpen barnet trenger. Vi skal gi henne den hjelpen vi gir til andre norske barn. Hvorfor skal hun få noe mindre? Hun er verd like mye som alle andre barn. Hennes bakgrunn og opplevelser gjør at hun vil trenge mer hjelp. Det skal vi gi henne, vi skal anerkjenne henne og vi skal hjelpe det barnet hun er. Alle barn i Norge har krav på beskyttelse, også fra islamsk sedvane og overgrep satt i system kamuflert som «familielykke».

2 timer på en torsdag

Egentlig burde jeg ha ryddet. Vasket, sortert klær, tømt ut den sure melka i den fulle kartongen, lappet en olabukse, tørket støv og vannet blomster. Luket i blomsterbeddet og farget håret. Brunt eller rødt? Noe spenstig som kan dekke over den bleke sommeren som har satt sitt preg i ansiktet. Naboene sier at en kald sommer gir en mild vinter. Jeg vet ikke helt om jeg er interessert i en mild vinter. En god vinter skal lage lyd under skoene, rim i nesa og isroser i gamle frostskader. Egentlig burde jeg vasket bilen og brettet pakkeskene som fyller den lille boden.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Jeg burde gått på cafè med venninner. Fnist og fjast over varm kaffe med sjokolade og krem. Klagd over vekta og den dårlige sommeren. Snakket om bøker, sladder, sminke, barn, travle dager og jobb. Egentlig burde jeg dratt på jobb og jobbet inn planleggingsdagen på mandag. Jeg burde gått på Hjemmelufttoppen i stillhet.

Det er alltid så mye man burde og skulle gjort. Tiden skal fylles til randen helt til den renner ut. Jeg burde skrevet på boken jeg har lyst til å skrive, men som ikke finner de rette ordene. Jeg burde gått den lange veien til Sautso med regnstøvler på glatte stener. Mobiltelefonen på lydløs. Uten dekning.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Jeg kjører bil alene med høy musikk i en lang omvei. Lukker øynene for rot, gjøremål, burde og skulle. Musefletta i grønn kjole med pakke under armen er i trygg forvaring blant ballonger, kaker og glade rop om «hurra». Rundt neste sving skrur jeg opp musikken enda et hakk mens jeg prøver å huske når tiden ble slik at den alltid skulle fylles med noe? En aktivitet, et gjøremål. Når sluttet tiden å stå stille mens man ser The Killing for tredje sesong med popcorn i t-skjorta og en helt blank søndag i vente?
«Hva har du gjort i helga?». «Egentlig ingenting», sier jeg og smiler. Da ser de rart på meg og lurer på om jeg har vært syk. Ingenting er ikke godkjent. Man skal lette på ræva, ha familietilpassede aktivitetskaldendere i glass med matchende tusjer på kjøkkenveggen, alltid i farta og magesår før man er 50. Det sies at tidsklemma er undervurdert. Jeg har ikke lyst på noen av delene og jeg har 2 timer på meg. 2 timer til å gjøre nøyaktig hva jeg vil. I 2 timer burde jeg være lat. Ja, det burde jeg. 2 timer på en torsdag føles i dag akkurat helt perfekt. Akkurat passe.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

En reinspikka ordfører

På 70 grader nord, klemt mellom knauser og hav, ligger en liten by. En liten by på øya med bruforbindelse til fastlandet. En gang har jeg kjørt dit. Det var da jeg bodde på den andre øya på 71 grader nord. Det var en helsikes tur på isete veier med snø og storm i kastene. Å dra på tur i nord er ingen sak. Å komme seg frem til dit man skal burde kvalifisere til pokal og stående applaus.

Den lille byen huser litt over 10 000 innbyggere. En av dem er ordføreren. Du kjenner han kanskje ikke, men du har sikkert sett ham på din vei til eller fra der han leter etter rein eller sanker dem ut av veien og inn til der de hører hjemme. Kanskje du har ham på Facebook og har sett statuser som «Hei, jeg hadde tenkt meg en tur å ta ut rein fra omkring kl 2200 i kveld….»? Jeg kjenner ham ikke, men jeg kjenner at han minner meg om rådmannen som bor i Midtimellombygda. Du kjenner kanskje typen? En sånn type som byr på seg selv, som tråkker utenfor rollen og som spiller på lag med bygda. Kanskje er det hans reinsdyr som flyr rundt og må hankes inn midt på natta?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Noen politikere er verneverdige. Ikke fordi de er gamle, men fordi de er en sjelden rase som må vernes om. De som bryr seg om det som rører seg i bygda eller i den lille byen, som står på og som kommuniserer med innbyggerne på en vettug måte. På lik linje. På samme kanal, verken høyere eller lavere enn den andre.
Politikere på sosiale medier kan i enkelte kommuner være en feltstudie i seg selv. Politikerforakten på sosiale medier kan man ta doktorgrad i uten å bli særlig klokere. Politikere som underholder barna forkledd som Kaptein Pysræv fra Biscaya og politikere som sanker rein på fritiden snakker man ikke så mye om. Ikke bare kom de frem til der de burde være, men de ble værende og de gjør en forbanna god jobb i vær og uvær på sine utposter langt her oppe i nord. Vi andre kjører hjem på isete veier med hjertet i halsen og legger oss for natten.

Jeg kjenner ikke ordføreren i den lille byen mellom havet og knausene, men jeg kjenner at jeg liker ham. «Hei, har dere observert rein innenfor gjerdet i byen i ettermiddag/kveld? Tenkte å ta meg en runde for å ta ut dyr. Har observert noen simler og kalver i myra nedenfor innerste del av nordveien», skriver han på Facebook en sen mandagsettermiddag i slutten av juli. En ordfører som går aldri av vakt. Har han aldri fri? «Når vinteren kommer og reinsdyrene tas av øya», ville kan kanskje svart meg om jeg hadde spurt. «Da tar jeg en liten pause». Det er sikkert vel fortjent.

Hjem til Finnmarksløpet

Jeg skjønte det var et bra triks å ikke pakke opp alt når vi syv måneder senere måtte pakke ned og var nesten i mål før jeg hadde begynt. Når lørdag kommer i vårt nye hjem tenker jeg at en god idè er verd å ta vare på. Det er ikke akkurat som om eskene og søppelsekkene fulle av klær vil formere seg så vi lar esker være esker og rømmer kåken. En god lørdag er verd å ta vare på. Flyttekaoset kan passe seg selv for en stund.

Det blåser ganske så heftig ute. Vinden og hundene hyler om kapp og jeg er spent på hvem som vinner løpet. Sentrum fylles opp av forventninger og feststemning til tonene av Shakira og is i ulike varianter og formasjoner. Jeg slutter aldri å la meg imponere over hva som kan skapes av is og snø. Tenk om jeg kunne kreert noe flott ut av de slunkne eskene som fyller stua. Og gangen. Og soverommet. Og litt av kjøkkenet. Shakira tar en pause fra hoftene som aldri lyver og jeg tenker at kanskje jeg også burde pause. Jeg har allerede hatt en god idè. Ingen grunn til å overdrive. Dagen i dag skal vies til noe helt annet.

Vi finner plassene våre. Vi er kalde på nesen, men vi er klare. Vinterens vakreste eventyr er i startgropa. Let the games begin!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Det føles godt å ha kommet «hjem». Eskene trives godt der de er og søppelsekkene fulle av klær har ikke rikket seg en meter. Jeg pakker ut det viktigste og bestemmer meg for å videreføre tradisjonen med å ikke pakke opp alt. Hvem trenger alt uansett? Vi har hverandre. Vi er hjemme. Kanskje jeg en dag finner det for godt å lage noe skikkelig kult av eskene og da hadde det vært dumt om jeg hadde kastet dem. Godt fornøyd med dagen og egen innsats benker jeg meg for å følge med på innsatsen til dem som drives frem av hunder i mørket. Den yngste klassen består kun av jenter. Tøffe jenter! Jeg heier på dem. Alle som en!
Vi kom hjem akkurat i tide. Til Finnmarksløpet. Måtte alle der ute også komme vel i havn.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Etterklang (den lengste reisen)

Plutselig er det som om noen vasker verden på feil program og alt endrer seg. Brått og brutalt. Jeg mister pusten. Gjemmer alt inni meg. Om jeg slipper det fri blir det uvirkelige til virkelig og jeg må forholde meg til det. Kan ikke. Vil ikke. Klarer ikke.

Det er så mange ting jeg skulle ha sagt. Burde ha sagt. Etterklangen av etterklokskap, samvittighet og sårbarhet fyller hele rommet. Hele meg. Jeg holder pusten i håp om at uvirkeligheten vil opphøre å eksistere. Jeg saver deg. Du forlot bare midt i samtalen. Vi var ikke ferdig. Det var så mye igjen å si.
Etterklangen av det usagte. Rått og brutalt.

Nesten en måned har gått. Bussene går fortsatt, butikkene holder åpent, båten tuter hver dag kl.11:15 og likevel er det som om verden har stått stille. Jeg eksisterer. Driver med. River meg med. Som om kroppen er forløst fra hodet. Etterklangen av vakuum driver meg fremover på den lengste reisen der en bit av hjertet mitt løsnet.

Dagene er tynnhudet som en line omkranset av snø og kreppapir som ikke kan resirkuleres.
Virkeligheten stiller seg på rekke og rad av samtid, fortid og nåtid med våt maling til å dekke over ting man ikke forstår. Jeg går det i møte og sier ingenting. Er stadig skiftende og tankefull.

Puster inn når verden går sakte. Etterklangen av deg vil aldri forsvinne. Hvil i fred ♥

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Mellom Sykkylven, Hallingdal og Finnmark

Sykkylven. Hva vet jeg om Sykkylven? Egentlig ingenting. Hun skriver at det ligger ganske nært Ålesund og jeg vet at jeg liker dialekten fra Ålesund. Men Sykkylven? I Sykkylven har de barnehagar, skule, utleige og tenester. Jeg liker Sykkylven allerede. De huset språket der orda har ein annen klang og ei anna stemning som gjer at eg får lyst til å sitja på trappa heile dagen i ullskokkar og med ei diger skål med jordbær, blåbær og fløte sjøl om det ikkje er sommer riktig enno mens snøen framleis ligg lågt i fjella på andre sia av fjorden.
Jeg ser for meg livet i Sykkylven. Lite hus, vennlige naboer, en blå sykkel, kanskje et epletre i hagen og fast jobb. Sykkylven kommer med fast jobb. Med iver og lyst på livet som sykkylving sender jeg avgårde en søknad. Krysser fingrene for at Sykkylven mottar den med jubel og glede.

«Ein bygdis frå bygde mi, som ha budd i byen ei tid låg og gret, i sofaen min etter heimlengselen sin». Ål i Hallingdal er nesten som å skulle komme hjem. Jeg har aldri vært der, men jeg er godt bevandret i Øvre-Ål Resort og i det å vakle mellom HÅP og Beijing. Ål i Hallingdal. Bygdejenta i meg våkner. Livet i Ål hadde passet oss perfekt. Traktorer, kyr, bygdelivet, nærbutikken og kaffe på trappa. Jeg ser for meg at i Ål låner folk bøker på biblioteket og stiller opp på dugnad. Det er bygderomantikk og kuskit. Nesten som å komme hjem. Med iver og lyst på livet som hallingdøling sender jeg avgårde en søknad. Krysser fingrene for at Hallingdal mottar den med jubel og glede.

Lakselv er tettstedet som promoterer seg med et stort utvalg av forretninger og varer sammenlignet med folketallet. Det kan bety to ting: Enten så har de sinnsykt mange butikker eller så bor det veldig lite folk der. Men med Stabbursdalen som nær nabo og Finnmarkslukta i sjelen er jeg ikke i tvil.
Lakselv og Porsanger er absolutt ikke et dårlig valg. Nå er det bare å krysse fingrene for at de også velger meg når jeg med iver og lyst sender avgårde en søknad.

Å søke jobb er risikosport. Det er skummelt, spennende, nervepirrende og en lidelse nesten ut av en annen verden. 2 avslag har jeg allerede fått og setter de på minuskontoen for «nok en erfaring rikere». Om 3 måneder er jeg forhåpentligvis ferdig utdannet barnevernspedagog og juni er begynnelsen på blanke måneder på kalenderen min. Jeg ivrer og lyster på å fortsette å bo i byen som tok godt imot oss da jeg for nesten 3 år siden kom humpende i en rød Nissan Primera fylt til randen og med rust på kanten. Avgårde sender jeg en søknad som kanskje kan gi oss en fremtid i byen her vi bor. Jeg håper de mottar den med jubel og glede over at en innflytter ønsker å bli en permanent beboer i hjerte av Finnmark.

Jeg gleder meg til å bli ferdig og til å ta fatt på fremtiden, uansett hvor den måtte bringe oss. Jeg er klar!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket