Hjemlengsel

“Birds are like words. Suddenly away.
Birds are like words. Some of them will stay”

Hun bærer andektig ordene sine med seg. Noen ganger som en renneløkke rundt halsen. Andre ganger som en liten hvit eske med antibiotika som med tid vil sørge for at det løsner og blander alt sammen om til en gjørme. En uklar og rennende strøm av usammenhengeligheter. Omhyggelig pakket ned i den alt for store vesken. Hun går fremover der hver gatelykt bak henne slukkes.

I den lille gangen med døren ut bak hvite blondegardiner tar hun et skritt til siden. For å finne blansen i mellomrommet der hun hadde mistet seg selv. Hun bærer ordene under amen. Håper. Venter. Til de treffer henne. Med overbevisning. Med trygghet.

Det er to barndåper, fem turer til Finland og ti årstider siden sist ordene fant veien til papiret. Så kommer den første snøen. Det er høstvinter. Høstvinter er fra november til desember. Hun liker høstvinter. Det er en slik forundelig stemning. Som en hul lyd av mørke og stillhet. Hun bærer nøysomt ordene sine med seg. Som et kjent fjes hun ikke klarer å plassere. Som en lykkepille uten en tunge å smelte den på.

De andre ordene treffer henne. De kom som hjertelim og fikk snø i velkomstgave. Nøyaktig tilpasset dørstokkens høyde til å akkurat kunne passere og feste seg selv om snøen smelter. Ordene ønsker seg selv velkommen. De fant henne til slutt der hun ble i stand til å finne sine egne. Famlende. Ustø. Uten å ta opp for mye plass slik at huden må utvide seg for å kunne romme lammelsene som sakte, men sikkert vekkes til livet.

Ordene lukker seg varsomt om kroppen. Gatelysene er fortsatt tent. Hun begynner å skrive. Hun har vært borte lenge nok. Det er på tide å komme hjem igjen.

foto: Vinterverket

 

(til Christel som ga ordene en dytt så jeg glemte å huske hvorfor jeg hadde sluttet å skrive)