Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Hjem til Finnmarksløpet

Jeg skjønte det var et bra triks å ikke pakke opp alt når vi syv måneder senere måtte pakke ned og var nesten i mål før jeg hadde begynt. Når lørdag kommer i vårt nye hjem tenker jeg at en god idè er verd å ta vare på. Det er ikke akkurat som om eskene og søppelsekkene fulle av klær vil formere seg så vi lar esker være esker og rømmer kåken. En god lørdag er verd å ta vare på. Flyttekaoset kan passe seg selv for en stund.

Det blåser ganske så heftig ute. Vinden og hundene hyler om kapp og jeg er spent på hvem som vinner løpet. Sentrum fylles opp av forventninger og feststemning til tonene av Shakira og is i ulike varianter og formasjoner. Jeg slutter aldri å la meg imponere over hva som kan skapes av is og snø. Tenk om jeg kunne kreert noe flott ut av de slunkne eskene som fyller stua. Og gangen. Og soverommet. Og litt av kjøkkenet. Shakira tar en pause fra hoftene som aldri lyver og jeg tenker at kanskje jeg også burde pause. Jeg har allerede hatt en god idè. Ingen grunn til å overdrive. Dagen i dag skal vies til noe helt annet.

Vi finner plassene våre. Vi er kalde på nesen, men vi er klare. Vinterens vakreste eventyr er i startgropa. Let the games begin!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Det føles godt å ha kommet «hjem». Eskene trives godt der de er og søppelsekkene fulle av klær har ikke rikket seg en meter. Jeg pakker ut det viktigste og bestemmer meg for å videreføre tradisjonen med å ikke pakke opp alt. Hvem trenger alt uansett? Vi har hverandre. Vi er hjemme. Kanskje jeg en dag finner det for godt å lage noe skikkelig kult av eskene og da hadde det vært dumt om jeg hadde kastet dem. Godt fornøyd med dagen og egen innsats benker jeg meg for å følge med på innsatsen til dem som drives frem av hunder i mørket. Den yngste klassen består kun av jenter. Tøffe jenter! Jeg heier på dem. Alle som en!
Vi kom hjem akkurat i tide. Til Finnmarksløpet. Måtte alle der ute også komme vel i havn.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Takk, og på gjensyn

Så var vi kommet til veis ende, du og jeg. Øya der jeg lærte å spise fiskebrød og kjørte bilen fast på flat mark. Det var vært oppturer og nedturer, sidelengs i storm og blæst. En opplevelse jeg aldri ville vært foruten.

Har du vært i Nordkapp? Det er så absolutt verd turen. Hun bak kassen på Esso som alltid smiler og slår av en prat. Han som dro opp bilen min med latter og spøk. «Hvordan klarte du dette?». Han rister på hodet. Så ler han igjen mens han mumler noe om innflyttere. Hun som baker fiskebrød og henger dem i en pose på kontordøra når du kommer på jobb etter å ha forsovet deg igjen. Kanskje jeg blir mindre trøtt om jeg spiser mer fisk? Så jeg lærer å like fiskekaker lagd av hyse og fiskebrød som vi varmer over bålet på tur mellom hav og bratte skrenter. Det er absolutt verd turen. Historien om Kåre Kamin som gjorde sin innsats for trimming av magemusklene. Han i den lille butikken som pakker inn så møysommelig og sier at jeg trenger ikke stresse. Livet går sin vante gang og det er sjelden at det vanker parkeringsbøter mens man slår av en prat i butikken. Taksameteret går. Tikk takk. Så rant tiden vår ut.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Å bo på den ytterste øy har vært en selsom opplevelse. Leiligheten er ryddet. Hurtigrute-koppen er pakket ned og Statoil-koppen er plassert tilbake i bilen. I morgen kjører vi tilbake til der Finnmarkslivet begynte.
Noen ganger tar livet uante vendinger og man tar noen sjanser. For 7 måneder siden satt jeg med et brev i hånden fra ordføreren som ønsket meg velkommen og et langt skriv om det å leve i arktisk natur. Iløpet av disse 7 månedene har jeg blitt kjent med mange flotte folk, lært masse nytt, lært mye om meg selv og mistet en del av hjertet mitt som aldri vil gro på plass mens hverdagene gikk fra gult til sort til blått. Noen ganger vasker verden livet på feil program. Det er de gode minnene som er limet som tetter hull av dager som ikke kan resirkuleres. Jeg pakker dem ned i ryggsekken min. Nå skal vi tilbake, akkurat i tide til Finmarksløpet. Jeg gleder meg. En vemodig glede. Jeg pakker ned siste rest av fiskebrødet.

Har du vært i Nordkapp? Det er så absolutt verd turen. Takk for oss og på gjensyn.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Øya med det rare i

Jeg burde skjønt det når den lokale radiostasjonen også kalles Radio Strømlaus og når fastlegen med jevne og ujevne mellomrom kjører brøytebilen. Øya med det rare i slutter aldri å overraske, men når vi er på 4 dagen med storm kjenner jeg at øylivet brått blir litt mer spennende enn forventet. Det rister i veggene. Veiene er stengt.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Murphys lov har inntatt øya. Først kom storm nr.1, strømløs, så gikk datasystemet ned, storm nr.2 tok livet av en blomstervase, strømmen kommer og går, vannet blir borte, storm nr.3, søppeldunken går løs på bilen som har forflyttet seg, strømmen lever sitt eget liv og vi er stort sett utenfor dekning. Utenfor vinduene som svaier i vinden hagler det små isklumper. Det er som om vinduene skutter seg for slagene som kommer. Inne fyrer vi med ved. Værmeldingen melder orkan til neste dag.

Aldri en kjedelig dag på øya med det rare i. Vi er ikke så mange som bor her, men det er nok av liv og røre. Nesten litt for mye av det gode. Plutselig befinner man seg i en tilstand der man blir nærmest sykelig opptatt av været og om veiene er åpen. Jeg skal ingen steder. Jeg liker å ha muligheten og i dag føler jeg meg mer inneklemt enn den gang bilen streiket i den lange tunnelen 212 meter under havet.
Så ramler tv-signalene ut. Bilen har derimot et bedre lag med vinden utenfor som har forflyttet den på plass igjen. Ordnung muß sein. Radio Stømlaus melder om innstilte busser og strømstans, igjen.

Å bo på 71 grader nord er ikke fritt for spenning i hverdagen når «norges sommerby» lader opp til fest med isbrodder og luer på avveie i gaveposen. Full stans i flytrafikken. Vi er fullstendig isolert mellom nakne fjell, hav og storm. Godt mulig at det er et blodslit å komme seg til 71° nord i beste sendetid, men å komme seg gjennom februar uten å blåse av øya krever langt mer. Vi går på med viljekraft, godt humør, en god vedleverandør og mye hjertevarme. For øya med det rare i rommer det meste av alt i store posjoner. Skal det være, så skal det være, når strøm, fly, veier, buss, data, telefon, vann og det meste ligger nede for full telling. Måtehold er ingen tjent med. Nemlig.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Mensenfeiring og morsdag

«Næmmen, har du fått mensen? Det må vi feire!» Hun klapper i hendene, ler og gir meg en god klem. Jeg er 14 år og har nettopp gått fra gymtimen etter å på beklemt vis fortalt gymlæreren om min nyanskaffelse. Han ser bare flau ut og gir meg et klamt hånddtrykk etterfulgt av en gratulasjon. For meg var det mer enn nok oppmerksomhet. Mamma er av en annen oppfatning. Hun elsker å feire. Solfest, bursdager, alle høytidsdagene, fredag kun fordi det er fredag, morsdag, farsdag og alle dager som feires kan. Som 14åring oppdager jeg at mensen er en av de tingene vi tydeligvis liker å feire. Middag, blomster, kake og full pakke. Gratulasjoner fra familie og pinlig stillhet rundt matbordet. Hva snakker man om på en mensenfeiring? Mamma ser glad ut. Hun smiler og ler. Så er det kake.

Jeg tror det er etter mensenfeiringen at jeg slutter å feire. Kanskje det er nettopp fordi jeg hadde fått mensen. Da er jeg nesten voksen og trenger ikke bry meg med slike ting. Nå er jeg ferdig med feiringer. Jeg har jo fått mensen. Hva mer er det igjen å feire liksom? Jeg er voksen, med permanente rødskjæringer i ansiktet etter den ettermiddagen vi feiret min nye kvinnnelighet med brask og bram, og synes at det de mer voksne driver med er dust og teit. Feiringer er en plage, de er pinlige og når mamma drar frem gitaren og hatten rømmer jeg rommet. Jeg er ferdig med å feire klamme og svette begivenheter.

Når morsdagen kommer er det over 2 måneder siden sist jeg snakket meg henne. Alle de morsdagene som har kommet og gått uten at jeg har gjort noe videre ut av det. En telefon. Et hei. En digital klem. Nå er det for sent. Men jeg kan fortelle deg en ting, mamma: Jeg sverger på at når overgangsalderen kommer så skal jeg feire med middag, blomster, kake og full pakke. Slik vi gjorde det. Slik vi feiret. Før jeg trodde jeg var voksen.

God morsdag ♥

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Søndagspørsmål i snøskavelen

«Mamma, hvorfor lever vi?» Midt i snøskavelen i bygda som var uten veiforbindelse helt frem til 1999 finner hun det for godt å spørre om universets store mysterium. Hvorfor lever vi? Akkurat nå kjenner jeg veldig godt at jeg lever med liten kuling fra sørøst midt i fleisen og varm kakao som nærmest skålder hendene. Hvorfor lever vi?

Oppleve nye ting, bli kjent med andre mennesker, kjenne lukten av blomster, sand mellom tærne, få barn, reise til nye steder og alle andre klisjeer jeg klarer å dra opp av hatten. Solnedgang, kattunger, varme klemmer og lukten av regn.
Er det derfor vi lever? Jeg har rim i håret. Å oppleve rim i håret og stillhet omkranset av fjell er en grunn til å leve.

Bygda som huser snøskavelen har visstnok vært bebodd siden siste istid. Det har arkeologer funnet ut. Jeg vet ikke engang når siste istid var, men det var for lenge siden. Veldig lenge siden. Kanskje er det derfor vi lever? For å lære nye ting for å oppdage alt vi ikke kan. Hele tiden i bevegelse i ukjent farvann. Hva sier man til en 4åring som undrer seg over livet og hvorfor vi lever?

De store spørsmålene har mange fallgruver. «Vi lever så vi kan leke og le». Hva når leken tar slutt og latteren stopper. Vil vi slutte å leve? Vinden løyer. Bygda som hadde brevhus i 1903 blir brått mer levelig. Jeg tenker så det knaker mens jeg drikker opp kakaoen min. Kakao og snø er en grunn til å leve. Å sitte nært inntil den man elsker mest i hele verden er en god grunn til å leve.

Jeg holder pusten og tar sats. «Vi lever fordi det pust i oss». Hun kommer meg i forkjøpet. Så enkelt. Så fint.

Så lurer hun på hvor langt vi må reise for å komme til stjernene. Er det mer kakao igjen?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Etterklang (den lengste reisen)

Plutselig er det som om noen vasker verden på feil program og alt endrer seg. Brått og brutalt. Jeg mister pusten. Gjemmer alt inni meg. Om jeg slipper det fri blir det uvirkelige til virkelig og jeg må forholde meg til det. Kan ikke. Vil ikke. Klarer ikke.

Det er så mange ting jeg skulle ha sagt. Burde ha sagt. Etterklangen av etterklokskap, samvittighet og sårbarhet fyller hele rommet. Hele meg. Jeg holder pusten i håp om at uvirkeligheten vil opphøre å eksistere. Jeg saver deg. Du forlot bare midt i samtalen. Vi var ikke ferdig. Det var så mye igjen å si.
Etterklangen av det usagte. Rått og brutalt.

Nesten en måned har gått. Bussene går fortsatt, butikkene holder åpent, båten tuter hver dag kl.11:15 og likevel er det som om verden har stått stille. Jeg eksisterer. Driver med. River meg med. Som om kroppen er forløst fra hodet. Etterklangen av vakuum driver meg fremover på den lengste reisen der en bit av hjertet mitt løsnet.

Dagene er tynnhudet som en line omkranset av snø og kreppapir som ikke kan resirkuleres.
Virkeligheten stiller seg på rekke og rad av samtid, fortid og nåtid med våt maling til å dekke over ting man ikke forstår. Jeg går det i møte og sier ingenting. Er stadig skiftende og tankefull.

Puster inn når verden går sakte. Etterklangen av deg vil aldri forsvinne. Hvil i fred ♥

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

«Det Store Lørdagsmysteriet»

I en og en halv måned har vi bodd på øya som rommer nesten dobbelt så mange reinsdyr som mennesker. I karrig landskap har vi tatt kjentmannsprøven i lokalsamfunnet og når den ellevte lørdagen kommer klarer vi omsider å løse «Det Store Lørdagsmysteriet».

Helt siden vi flyttet hit har jeg lurt på hva folk gjør på en lørdags formiddag. Hvor er alle sammen? Sentrum er stille. Jeg kan se bilene, men hvor er menneskene som kjører bilene? Noen spredte turister gjemt bak digre fotoapparat og henslengte toytyggende tenåringer med mobiltelefoner er de menneskelige innslagene vi ser, bortsett fra de som haster til å fra jobb. Jobber alle på lørdager? I nabolaget er det stille som i graven. Kun nabokatten lager lyd. Kanskje er alle på hytta? Ja, bortsett fra de som jobber. Vi drar på tur. Det er sikkert mange som er på tur i helgene. På øya uten trær utgår skogstur så vi drar på blåbærturer, fjæraturer, turer i skrentene med stein og reinsdyr. Ikke et menneske å se. Hvor er alle menneskene? Brått når kalenderen viser lørdag så er det som om menneskeheten opphører å eksistere.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Alle samfunn har sin kultur og sine tradisjoner. Som ny i samfunnet tar det ofte noe tid å lokalisere og å kjenne igjen kulturen og tradisjonene. Som best vi kan prøver vi å passe inn så når lørdag kommer bestemmer vi oss for å dra tidlig ned til sentrum, vente og å følge etter mengden. Vi vet ikke helt hva som venter oss, men nydusjet og rene i tøyet er vi klare for det meste når vi parkerer bilen. Vi venter. Og venter. Det er helt stille. Den ene turisten vi så lengre oppe i gata rusler forbi og plutselig lyder et høylytt signal. TUUUUUT! Vi er stille. Helt stille. Det neste som skjer får meg til å føle meg som en deltager i en moderne realityversjon av «Rottefangeren i Hameln». Vi følger etter lyden og etter folkemengden som strømmer til. Bakerst, litt nølende, går vi frem mot landgangen og over mot trappa.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Inne er det et ørende liv. Nesten fullt ved alle bordene, unger som skråler i gangene, kaffekopper som klirrer, latter og lek. Så det er her det skjer. Vi finner et bord og setter oss ned. Jeg lener med godt tilbake med en kopp varm kaffe mens a Ruskesara løper i gangene sammen med de andre barna. På servietten under et varmt vaffelhjerte står det «Hurtigruta» med røde bokstaver. «Det Store Lørdagsmysteriet» er løst. Tradisjonen på øya uten trær er å dra på Hurtigruta for å drikke kaffe og la ungene leke når kalenderen viser lørdag. Det er en merksnodig tradisjon, men vi følger på og vi passer inn. Jeg drikker nok en kopp med kaffe på min ferd mot å bli en lokalbygding. Nå gjenstår det bare å finne ut hvor folk er på søndagene…..

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Vi leverer nøkler og åpner for nye første ganger

Vi har sagt hade til alle vi er glade i, fått gaver, holdt fest og sendt avgårde alle tingene våre, men det er først når jeg låser døren for siste gang og gir nøklene til damen som har befaring på leiligheten at jeg begynner å gråte. 3 år har gått.

Jeg gråt første gang jeg så leiligheten. Den var gammel, slitt, misfarget og trasig. Etter 3 år er den enda mer slitt og gammel. Jeg gråter nå også, fordi den rommer minner. Det var her hun sa sitt første ord, hadde sitt første trassanfall og det var her hun sluttet med bleien og med smokken. Det lille treet bak huset vil alltid være Tingelingtreet der man henger opp smokkene så Tingeling kan ta dem med til babyene. Det har vært så mange «første gang» i denne gamle og slitne leiligheten. Ikke bare for henne, men også for meg. Eksamen, lesedager, gode naboer, vennskap, savn, natur, kultur og glede. De to første somrene var det vi som sto igjen når de andre reiste. I år er det vår tur til å si farvel til barnehagen, universitetet, den store elva, naboer, venner, lekeplassen og leiligheten der hun tegnet med tusj på veggen. Damen som har befaringen sier ikke noe om det. Hun er fornøyd med vaskingen og sier at alt seg greit ut. Jeg er blank på øynene. Så gir jeg henne nøklene. Det er tomt.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Det bærer avsted mot et nytt kapittel i livet. Vi skal enda lengre nord. Helt opp til øya med nakne fjell og steil kyst. Nesten som å bo over tregrensa på tundra, tenker jeg mens vi durer avgårde over vidda. Katta mjauer og hun som er minst synger «do you wanna build a snowman». Vi er i rute…

De første dagene på øya går med til å ta kjentmannsprøven i pappesker og bobleplast. Å pakke opp er ikke like kjedelig som å pakke ned, men et svare kaos klarer man å generere likevel. På den tredje dagen drar vi på oppdagelsesferd og på kvelden får vi besøk av reinsdyr i hagen. «Det har aldri skjedd før», sier hun som er minst. «Det er første gang vi har reinsdyr i hagen», sier jeg. Første gang. Det nye kapitlet har begynt med nye første ganger. Det føles godt. Jeg tror vi kommer til å trives her.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Ofotenfestivalen er festivalen man feirer når a mor er syk

«Jeg begynner å bli bedre nå. Er ikke det fint?» Jeg henter henne akkurat tidsnok i barnehagen. «Åhh….så kjedelig».

Hva er det som gjør at enkelte dager blir som julaften, 17.mai, påske, bursdag, festival og alt på en gang? Jo, det er når a mor ligger strak ut med influensa. Da er det pølser og Grandiosa til middag, is hver ettermiddag, så mye tv man bare orker og leker i hele stua. Det er fri fra rydding, mas og kjas. Når a mor har influensa vanker det et blad hver gang vi er på butikken. Livet er på sitt beste når mamma er syk. Hun sukker og er mindre fornøyd med at jeg er på bedringens vei. Jeg venter med å ymte frempå at vi skal ha fisk til middag i morgen. Feberen sitter fortsatt i og hodet er fylt med bomull.

«Kan jeg velge meg et blad?» Hun får velge i dag også. Å være snart 4 år når a mor er syk er ikke bare enkelt. Mindre lek, mindre morro og mindre oppmerksomhet. Hun har vært flink og den dårlige samvittigheten gnager i meg. Hvordan gjør folk det når de er syk med barn? Jeg har mest bare lyst til å sove døgnet rundt. Ikke ble jeg ferdig med 2.utkast til bacheloroppgaven og måtte utsette veiledningstimen. Det er erklært unntakstilstand på badet og kjøkkenet har blitt spist opp av oppvask. Har vi nok mat til katten?

Handelisten i dag består av et blad, en is, Grandiosa, en tjukkas Cola, juice og kattemat. «Har du tenkt å fore barnet ditt med det der?» Hun ser strengt på meg. Er jeg på tv? «Øhh….» «Du burde vært meldt til barnevernet du!» Det var bare det jeg trengte. En skjennepreken fra fremmed dame i butikken. Jeg svarer med å, utilsiktet, nyse på henne og sier at vi har festival i dag. Hun lurer på om vi er fra utlandet. «Ja, fra Ofoten», sier jeg og forklarer at hver 2.onsdag i april feires det Ofotenfestivalen. Hun ser rart på meg.

Ofotenfestivalen er det som feires når a mor er syk. Nye tradisjoner kan jeg like og dette skal bli vår. Håper det blir LENGE til neste festival. Det var gøy for minstemor så lenge det varte, men 4 dager er nok.
I morgen blir det fisk til middag.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Mellom Sykkylven, Hallingdal og Finnmark

Sykkylven. Hva vet jeg om Sykkylven? Egentlig ingenting. Hun skriver at det ligger ganske nært Ålesund og jeg vet at jeg liker dialekten fra Ålesund. Men Sykkylven? I Sykkylven har de barnehagar, skule, utleige og tenester. Jeg liker Sykkylven allerede. De huset språket der orda har ein annen klang og ei anna stemning som gjer at eg får lyst til å sitja på trappa heile dagen i ullskokkar og med ei diger skål med jordbær, blåbær og fløte sjøl om det ikkje er sommer riktig enno mens snøen framleis ligg lågt i fjella på andre sia av fjorden.
Jeg ser for meg livet i Sykkylven. Lite hus, vennlige naboer, en blå sykkel, kanskje et epletre i hagen og fast jobb. Sykkylven kommer med fast jobb. Med iver og lyst på livet som sykkylving sender jeg avgårde en søknad. Krysser fingrene for at Sykkylven mottar den med jubel og glede.

«Ein bygdis frå bygde mi, som ha budd i byen ei tid låg og gret, i sofaen min etter heimlengselen sin». Ål i Hallingdal er nesten som å skulle komme hjem. Jeg har aldri vært der, men jeg er godt bevandret i Øvre-Ål Resort og i det å vakle mellom HÅP og Beijing. Ål i Hallingdal. Bygdejenta i meg våkner. Livet i Ål hadde passet oss perfekt. Traktorer, kyr, bygdelivet, nærbutikken og kaffe på trappa. Jeg ser for meg at i Ål låner folk bøker på biblioteket og stiller opp på dugnad. Det er bygderomantikk og kuskit. Nesten som å komme hjem. Med iver og lyst på livet som hallingdøling sender jeg avgårde en søknad. Krysser fingrene for at Hallingdal mottar den med jubel og glede.

Lakselv er tettstedet som promoterer seg med et stort utvalg av forretninger og varer sammenlignet med folketallet. Det kan bety to ting: Enten så har de sinnsykt mange butikker eller så bor det veldig lite folk der. Men med Stabbursdalen som nær nabo og Finnmarkslukta i sjelen er jeg ikke i tvil.
Lakselv og Porsanger er absolutt ikke et dårlig valg. Nå er det bare å krysse fingrene for at de også velger meg når jeg med iver og lyst sender avgårde en søknad.

Å søke jobb er risikosport. Det er skummelt, spennende, nervepirrende og en lidelse nesten ut av en annen verden. 2 avslag har jeg allerede fått og setter de på minuskontoen for «nok en erfaring rikere». Om 3 måneder er jeg forhåpentligvis ferdig utdannet barnevernspedagog og juni er begynnelsen på blanke måneder på kalenderen min. Jeg ivrer og lyster på å fortsette å bo i byen som tok godt imot oss da jeg for nesten 3 år siden kom humpende i en rød Nissan Primera fylt til randen og med rust på kanten. Avgårde sender jeg en søknad som kanskje kan gi oss en fremtid i byen her vi bor. Jeg håper de mottar den med jubel og glede over at en innflytter ønsker å bli en permanent beboer i hjerte av Finnmark.

Jeg gleder meg til å bli ferdig og til å ta fatt på fremtiden, uansett hvor den måtte bringe oss. Jeg er klar!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 52 andre følgere