Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Lihkku beivviin

Tre dager har vi fått der vi kan heise flagget til topps, rope hurra, gratulere og feire. Vi har 17.mai med det norske folk sin grunnlovsdag, vi har 16.mars med kvenfolkets dag (Kainulaiskansan) og vi har dagen i dag: 6.februar med det samiske folk sin nasjonaldag (Sámi álbmotbeaivi). Riktignok er det kun den norske og den samiske nasjonaldagen som er offisielle flaggdager, men alle tre er gode grunner å feire. Vi er et land med mange folkeslag.

kunst_alta

foto: Vinterverket

En nasjon kan være så meget og mangt. Det kan være blant annet et kulturelt fellesskap, felles historisk opphav, felles språk og en felles sosial identitet. En subjektiv og gjensidig følelse av tillit og fellesskap på tvers av grenser. En stat preges i større grad av politiske og juridiske plikter og strukturer. En nasjon trenger ikke være en egen stat. Den kan bestå av innbyggere i, og fra, mange ulike stater. En stat kan bestå av mange ulike nasjoner.

Samefolkets dag ble for første gang feiret i 1993. I 2003 ble 6.februar en offentlig flaggdag. Sápmi, Norge, Sverige, Finland og Russland fikk nok en dag å feire med glede og gratulasjoner. Kvelden før dagen, i senga med pysjamas og tunge øyelokk, fremfører Ruskesara en joik til ekornet i hagen. Hun har øvd i barnehagen hele dagen. Hun gleder seg stort til feiringen i morgen. Flagget til topps i subarktisk klima med anerkjennelse, kofte, kaker og kaffe. «Kan vi lage sarritpai i morgen?» Hun er blitt et barn av to nasjoner som veksler og blander i språkene. Jeg smiler og sier at det kan vi.

Finnmark er på mange måter dobbelt så godt. Vi er et stort fylke, selv om sjefen i DNB mener noe annet når han påstår at alle i Finnmark kan komme seg til en filial innen en halvtime og med det avslører at han aldri har kjørt fra Vadsø til Kautokeino, og et raust fylke. Vi har det beste fra to nasjoner. Ikke alltid på minnelig vis, men på Finnmarks vis: Høyrøstet med frost i nesen, P4 i det ene øret og joik på det andre. Det norske og det samiske ved siden av hverandre og sammen i tosomhet på toppen av Norge. Det er her vi bor og det er her vi hører hjemme. Sammen.

                                             «Eai du vuoitte vašálaččat,
                                               jos fal gáhttet gollegielat,
                                              muittát máttarmáttuid sáni:
                                              Sámieatnan sámiide!»
Koftesølv

foto: Vinterverket

Da jeg vokste opp feiret man ikke det samiske. Det var noe man gjemte litt bort og ikke snakket høyt om. I skolen snakket alle norsk og vi feiret kun 1 dag: Den norske. Vi var alle nordmenn og kun nordmenn. De som påsto noe annet var rare og merkelige. Vi feiret med flagg en dag i året. Noe annet var utenkelig. I dag er det utenkelig å kun feire det norske. Gjennom årene har det vokst frem en synliggjøring av det samiske, det har reist seg kulturelle stemmer med stor gjennomslagskraft, nye stemmer har vokst opp og den samiske stoltheten har fått anerkjennelse. Det det dette vi feirer i dag. At verden har gått fremover med øyne som er mer åpne enn de var da jeg vokste opp. At vi i dag ser verdien, kulturen, språket, tilhørigheten og stoltheten. At flagget også kan vaie for han som bor i bygda der ingen andre samer bor og at hun som ikke føler seg som same i hverdagen i Oslos travle gater kan få muligheten til å kjenne på tilhørigheten når flagget vaier. Steder der det samiske ikke er tydelig i hverdagen blir minnet på at Norge er et land med flere nasjoner.

Sapmikids

foto: Vinterverket

Midt i sarritpaien banker det på døra. Vil hun feire dagen med «bestemor» og «bestefar» fra Máze? Hun jubler. «Manan àhkku», roper hun og forsvinner ut døra. Mamma sin lille nieida er blitt så stor. Verden har blitt så stor. Og samtidig så liten når vi nærmer oss hverandre med tillitt og gjensidig respekt. I stillhet spiser jeg resten av blåbærpaien med flagget til topps. Lihkku beiivvin!

Glassjenta og vi

Egentlig er vi ganske like. På hver vår måte. Glassjenta og vi. Det er ingen som står på barrikadende og sier fra på våre vegne. Vi må si fra selv. På hver vår måte. I hver vår verden.

bilde (15)

foto: Vinterverket

Med en vond smak i munnen leser jeg om Glassjenta. Hun som for enhver pris vil smadre seg ut av situasjoner hun ikke har kontroll over. Jeg føler jeg forstår henne. Jeg leser og vil kjempe med henne, jeg smiler med henne, jeg får vondt av henne, jeg blir irritert på henne og jeg får lyst til å gi henne en klem. «Alt skal bli bra», vil jeg hviske til henne. Alt det jeg føler for de barna jeg allerede kjenner i systemet. Barn jeg liker, føler omsorg for, vil hjelpe og vil kun det beste. Det er en vanskelig balansegang.

Å jobbe i barneverntjenesten er både spennende, interessant, tøft, vanskelig og mange følelser på en gang. For å kunne gjøre en god jobb er det viktig å inneha en god porsjon med ydmykhet, respekt og empati. Det hjelper ingen at vi går i skyttergraven straks det brenner rundt oss. Ja, vi har mye å gjøre, ja det er vanskelig og ja det er tøffe avgjørelser som tas. Ja, vi har alt for få hender og alt for få midler til rådighet. Alt dette vet vi. Alt dette vet politikerne. Alt dette vet media, du, jeg, alle foreldrene og barna. Vi vet disse tingene og vi kan ikke bruke alt dette som skyts når vi opplever å få kritikk. Vi må vi ta det til oss, jobbe med det og prøve å gjøre noe med det innenfor de rammene vi har. Det hjelper så lite at vi kommer med unnskyldninger og skylder på alle andre. Vi må også gå i oss selv. Hva kan VI gjøre for å bli bedre og for å sikre gode oppvekstvilkår for de barna vi har omsorgen for?

Jevnlig leser vi i avisene om at vi må melde fra, være nabokjærringa, bry oss om andre barn, at det nytter og at vi kan gjøre en forskjell. Det er viktig informasjon og det skal nytte å si fra. Vi kan aldri slutte å bry oss om barn. Heller ikke barneverntjenesten kan slutte å bry seg. Vi må bli flinkere til å si fra når vi opplever at barna vi har omsorgen for ikke får nok hjelp, ikke får riktig hjelp og ikke har nytte av den hjelpen de får. Vi må si fra når institusjonene svikter, når hjelpen ikke kommer og når det tverrfaglige samarbeidet pulveriseres fordi vi ikke alltid drar i samme retning med øye for det samme målet. Vi har ikke lov til å sitte å se på, lukke øynene og fortsette med neste sak som om ingenting har skjedd. VI har ansvaret. VI må bli flinkere til å si fra. Det er VI som har omsorgen som må stå på barrikadene for barna.

Det er et stort inngripen å overta omsorgen for et barn. Det er skrittet man går til når alt annet er prøvd eller det ikke er noen muligheter for andre tiltak. Går man til det skrittet må man også sikre at barnet får det barnet har manglet i omsorgsbasen barnet kom fra og man må sikre at barnet får den hjelpen barnet trenger. For et barn er det å bli flyttet ut hjemmefra et traume i seg selv og det må vi ta både høyde for og hensyn til. Vi må sørge for god omsorg, utviklingsstøtte, stabile og trygge voksne, traumebasert omsorg, forutsigbarhet, adekvat hjelp til fysiske eller psykiske plager, hjelp til å skape gode relasjoner og nettverk.

Vi kan ikke komme dithen der vi tror vi alltid vet best. Vi kan ikke kritisere foreldre på den ene siden og gjøre akkurat det samme selv på den andre siden. Hvor mange svik kan et barn tåle? Barna er de som vet best hvordan de opplever situasjonen de befinner seg i og vi plikter å lytte. Være nysgjerrige, høre etter og spille på lag. Dette er punkter vi tar med når barna fortsatt bor hjemme hos foreldrene. Dette er punkter som fortsatt skal gjelde når barna bor under kommunens omsorg. Det er barna som vet best hvor skoen trykker. Det er ikke alltid at barn skal få bestemme, men de skal bli hørt og de skal få medvirke. Medvirkning kan skje på mange ulike måter, for eksempel bare det å få informasjon og få gi informasjon er å medvirke. Å være en aktiv deltager i eget liv er å medvirke. Barn har rett til det.

Sennalandet

foto: Vinterverket

Jeg ble barnevernpedagog fordi jeg vil jobbe med og for barn. Jeg jobber i en tjeneste med fantastiske kollegaer og jeg har vært så heldig å få møte mange fantastiske barn og foreldre. Godt samarbeid, fine samtaler, tunge stunder, uenigheter og søvnløse netter. Jobben som krever mye og som gir enda mer tilbake. Min jobb er å hjelpe, være lydhør, vise respekt og empati, være ydmyk, vise forståelse, men også å ta upopulære avgjørelser. Jeg skal være svært bevisst den makt jeg forvalter og aldri bruke den på uvettig vis. Vise forsvarlighet. Og jeg må aldri glemme det viktigste. Årsaken til at jeg gjør den jobben jeg gjør: Fokuset på barna. Se barnet der barnet er. Glemmer jeg det bør jeg finne meg noe annet å gjøre.

Uti det vide og langstrakte land befinner det seg mange flotte mennesker som jobber i barneverntjenesten. Mennesker med kloke hoder og varme hjerter. Mennesker som gjør alt de kan med de midlene de har til rådighet og som går hjem til nok en søvnløs natt med hodet fullt av tanker og bekymringer. «Har barnet det bra?» «Er vi gode nok?» «Hvorfor fungerer det ikke?» Mennesker som daglig opplever å få kritikk, enten direkte i jobben eller gjennom media, og som opplever at ingen, bortsett fra kollegaer og barnevernleder, stiller opp. Hvor er politikerne og fagforeningene når det stormer som verst? Når andre yrkesgrupper står i stormen stiller både ministre og eksperter opp. Vi i barneverntjenesten er på mange måter overlatt til oss selv. Vi skal kritisere oss selv, hjelpe oss selv, forsvare oss selv, reflektere over egen praksis og finne gode løsninger for oss selv. Vi lever kanskje i ulike virkeligheter, men vi er kanskje ikke så ulike, vi og Glassjenta. Forskjellen er at jeg er voksen og kan velge. Og så kan jeg gå hjem, få en klem og noen sier til meg «alt skal gå bra». Hun står igjen alene når alle andre sviktet. Det er dessverre mange barn som henne der ute.

Jeg leser ferdig om Glassjenta med en vond ettersmak i munnen. Hvor var det det gikk så galt? Jeg skal ikke gå inn på en annen tjeneste sin jobb. Det er alt for mye jeg ikke vet. Jeg har lest bruddstykker av et liv i en avis. Men bruddstykkene forteller oss noe viktig og det er at vi kan bli bedre, vi må lytte mer og vi må kanskje begynne å tenke annerledes. Vi må lære av historiene, de gode som de vonde. For barnas skyld. For det vil alltid være enklere å bygge barn enn å reparere voksne.

Benken og havet

foto: Vinterverket

Antiantisupermamma på randen av kulhet

I rødt skjerf og grønn strikkelue på snei liker jeg å late som jeg er en kul antisupermamma som lever livets glade dager i kaos og kos herfra til sykkelen som er plassert midt i sofaen. Jeg er hipp, kul og mitt barns beste venninne der vi spiser middag på badet og dusjer når skitten har grodd fast i klamt sovehår fra forrige søndag. Vi er antiheltene som lever på kanten av forsvarlighet i høye hæler og saft på flaske.

Sannheten er at jeg er ganske A4 og jeg liker det. Jeg liker at vi spiser middag sammen, at kjøkkenbenken rommer plass til noe annet enn leker, katten og brødsmulene fra gårdagens frokost. Jeg føler meg komfortabel med vaksiner, bilstoler, innetider, fotformsko og den klassiske søndagsturen. Det er nesten så jeg skjemmes over å være det man kaller «pedagogisk korrekt» når man skal være nesevis mot den snusfornuftige moren som regulerer barnet sitt, hjelper barnet sitt og oppdrar barnet til å ikke hoppe i sofaen, til å sykle med hjelm og til å spise grønnsaker. Lærer barnet å bli en god venn og hjelper barnet i konfliktløsning. Jeg er hun kjedelige som forlanger at vi spiser middag sammen, snakker om dagen, leser bok hver kveld og som først lærer forventet oppførsel før jeg slipper barnet løs blandt andre mennesker. Hun som ikke alltid får til, men som ikke gir opp og som prøver igjen. Og igjen. «En dag sitter det». Jeg er hun som er sliten på kveldene og som ser på Kveldsnytt. Hun moren som aldri skal være bestevenn med barnet sitt, men en mamma som støtter, hjelper og regulerer.

bilde (6)

foto: Vinterverket

Barn på frislipp kan bli usikre barn. Barn trenger rammer, regler og rutiner. De trenger ikke curlig eller helikopter, men foreldre som gir trygghet innenfor rammer. Barn klarer ikke å oppdra seg selv. Barn klarer heller ikke på egen hånd å organisere seg selv, sin hverdag og sitt følelsesliv. De trenger hjelp og støtte for å kunne klare dette. Det er ikke deres jobb å klare det alene. Det er vår jobb som foreldre og som ansvarlige voksne. Det innebærer ikke tivoli hver dag, men også kjedelighet med rutiner og regler. Det innebærer tannpuss, rydding av rommet og viktigheten av innestemme. Barn skal få være barn. Det i seg selv betyr ikke at barna skal være eneherskere og Kim av Nord-Korea med eget slott og hoff.

Gangen er full av fotformsko og praktiske jakker, skjerf og votter med ullfor. Du kan se at her bor hun som liker å tro at hun er en kul mamma, men som er hun som aldri har Nugatti i skapet, som stiller opp på fritiden, heier på sidelinjen og som har barnesperre på nettbrettet. Hun som lar barnet leke ute alene, men som titt og ofte kikker i vinduet. «Frihet under ansvar», sier hun til seg selv med hjertet i hånden når bilene kjører forbi. Hun som vil at barnet skal bli selvstendig, men som bistår i utviklingen. Og etter søndagsmiddag vanker det dessert. Fordi hun er litt kul må vite. Jeg er henne. Hun som tror på «gode beskjeder» og ull innerst på vinteren, som følger aldersgrensene og som aldri gir etter når det er sengetid og vi har sagt «god natt».

Å være A4 er også kos og klem, opplevelser, hverdag og fest. Akkurat som hos antisuperfamilien. Vi er ganske like der. Liker jeg å tro. Eller kanskje er det egentlig jeg som er antihelten? Hun som lever på kanten av samfunnet i sin tro om regler og rutiner. Lever livet for pyser som er lettskremte og korrekte? Er det egentlig jeg som er kul? Jeg kikker på skoene i gangen og konstaterer at jeg neppe er særlig kul. «En trygg barndom trenger ikke kulhet», sier jeg til meg selv og trekker ullsokkene godt innunder pysjamasbuksen. Det er på sett og vis herlig avslappende å ikke være en kul antisupermamma.

Det er mange måter å leve livene sine på. Livet kommer med mange helter i ulike varianter og antihelten er visstnok den kuleste av dem alle. Vi liker dem som gjør opprør mot det kjedsommelige og som er superkule der de våger å stå på barrikadene mot det «pedagogisk korrekte». Fri barneoppdragelse er i de fleste tilfeller preget av omsorg og kjærlighet, men mangler de trygge rammene grensesetting gir. En autoritær barneoppdragelse er det stikk motsatte. Ingen av delene er å foretrekke. Barn trenger hele pakken. De trenger hele foreldre som våger å være foreldre. Ikke den som aldri gir rom for kreativitet og medbestemmelse, ei heller selvutslettende foreldre med hoder på en pinne, men foreldre som også våger å være nettopp det de er: Foreldre.

SONY DSC

foto: Vinterverket

Da David Bowie kom til bygda

Vi kan se ham langt der oppe øverst i bakken. Bæreposen med «den lille røykefabrikken» og hele backkatalogen til David Bowie i hånda. Som myrra og gull i en hvit og rød bærepose fra nærbutikken. Take your protein pills and put your helmet on.

Jeg gikk i ungdomsskolen da David Bowie kom til bygda. Egentlig kom han mye før. Jeg visste bare ikke om det. Da jeg var trassig og ikke skjønte hva onkel snakket om da han skulle lære meg om god musikk. Pink Floyd og Rolling Stones. Vinyl og høy lyd i hver sin godstol ved platespilleren. «Du er ikke voksen før du har lært å like god musikk», sier han og skrur opp lyden enda noen hakk. Når jeg blir voksen kommer musikken med rødvin. «Du er ikke voksen før du har lært å like god musikk og drikke rødvin». Jeg lærer meg å like begge deler og til slutt blir jeg voksen. Da flytter jeg fra bygda som lærte meg alt jeg trenger å vite om livet for å kunne klare seg i storbyen.

Det er kaldt og glatt i den lange bakken. Inne er det varmt og røykfullt. Fra bæreopsen lyser covre med et androgynt ansikt mot oss. David Bowie i utallige varianter, farer og opplevelser. Vi ler. Hvorfor vet jeg ikke? Av bæreposen kanskje? På bygda er det ikke dagligdags at mennesker rusler rundt midt på kalde vinteren i isete bakker med alt for mange cd-plater i en bærepose fra nærbutikken. Du skulle kanskje tro at det er vanlig, men det er det slett ikke. Når musikken startet slutter vi å le. David Bowie har kommet til bygda og det er ikke noe man ler av. Jeg er henrykt. Hele veien fra bygda til Suffragette City. Jeg er solgt. «I’m an alligator, I’m a mama-papa coming for you, I’m the space invader, I’ll be a rock ‘n’ rollin’ bitch for you». Vi er rebeller som smugrøyker bak fjøset og som går på slang i mørket. Vi er kule og vi har oppdaget David Bowie. Livet rocker!

David Bowie blir min trofaste venn gjennom mange år. Han var «the man who sold the world» og som fikk meg til å undre på om det virkelig er liv på mars. Han blir med på reisen gjennom kollektivtilværelsen sammen med medsvoren fan, til egen leilighet og som den gode nissen på lasset blir han med langt opp nord der mørket legger seg som et teppe rundt tilværelsen hver vinter. Fra høyhælte sko til mammalivet i fotform og praktisk undertøy. Med høy og lav rødvinsføring svinger jeg med Ziggy Stardust. Nesten så 37-bussen letter der den kjører med overlast oppover bakkene. «Ground Control to Major Tom: your circuit’s dead, there’s something wrong». Neste stopp Bjerregaardsgate. Mitt stoppested. Min tur til å gå av. Neste dag går jeg på igjen og så tar vi samme turen på nytt igjen. David og jeg.

Med musikk på øret er vi kommet til neste stoppested. David Bowie sin stopp. I dag var det var hans tur til å gå av. Endestasjonen der man kan gå av, men ikke komme på igjen. Jeg er tilbake på bygda igjen. En litt større bygd, men fortsatt bygdeliv. Jeg har sluttet å kjøre to på moped, kline på biljardrommet og krype ut gjennom soveromsvinduet for å dra på fest. Jeg tenker på min bygd og på David Bowie. På han med hele backkatalogen i bæreposen fra nærbutikken. På onkel med vinylplatene. Lukten av ny musikk. God musikk som spenner strenger i magen og setter spor i sjela. Ligge langstrak på gulvet og studere platecovrets alle sider og vinkler. Sprakingen mellom rillene. Ungdomstiden som former deg til den du kanskje er i dag og alle som har vært med på reisen. Fremover. «Planet earth is blue, and there`s nothing I can do». Hva ville bygdelivet vært uten David Bowie og han med hele backkatalogen i en bærepose fra nærbutikken? Langt fattigere. Da David Bowie kom til bygda åpnet det seg en ny verden.

Det har vært en fantastisk reise. Takk for at jeg fikk være med!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Den samiske halvtimen

Man vet at man bor i Finnmark når man legger hodet i fryseboksen for å få tint seg opp

Det er nesten mildvær med 15 minus når bilen bestemmer seg for å parkere for en stund. Det er stummende mørke i bilen. Ikke et lys. Ikke en lyd. Bortsett fra duringen i telefonen på direktelinje til forsikringsselskapet. Vi må ha veihjelp.

Når man bor i nord er det viktig å ha nødpakken i bilen til enhver tid. Nødpakken bør bestå av tepper, kjeks, t-lys, spade, ullsokker, lue, ekstra votter, lesestoff og kondomer dersom man skulle møte andre i nød ute på veien. I dag ligger nødpakken hjemme etter en runde med omgangsyken og stort behov for kjeks og rene tepper. En stusslig pakke med kondomer som gikk ut på dato i 2009 hjelper lite. Vi går inn i butikken og venter. Og venter. Og venter. Inn tikker det en melding: Hjelpen er på vei. Og så venter vi litt til.

«Hei! Forsikringselskapet ringte for litt siden. Det ble bestilt veihjep» Vi står fortsatt i yttergangen i butikken sammen med han i slitne klær som selger blader. Menneskene som haster forbi ser på oss med medlidenhet. Kanskje de tror vi er familien hans? Jeg smiler tilbake. «Ja, jeg er på vei. Skal bare en liten tur til Kautokeino og så kommer jeg snart». Kautokeino? «Er du artig?» Veihjelpmannen er slett ikke artig. Han er dønn seriøs og han er på vei til Kautokeino. Kommer snart tilbake.

Den samiske halvtimen er et ullent begrep. Akkurat som den samiske halvtimen i seg selv er. Det betyr visstnok at noe skal skje snart, men ingen vet når. Snart er et vidt begrep og akkurat nå betyr det tiden det tar å kjøre tur retur 20 mil. Kort sagt: Kommer jeg ikke i dag så kommer jeg i morgen. Eller en annen dag. Klokkeslett er for pyser og uselvstendige mennesker. Her lever vi i pakt med naturen og tar ting som det kommer. Om noen timer er det kanskje «snart»? Jeg tar saken i mine egne forfrosne hender. Kjøper et blad av mannen i slitne klær og benytter meg av alternativ nummer 2: Ringer en venn.

Tre timer senere er vi hjemme igjen. Det nærmer seg 20 minus når jeg setter ungen i badebaljen og putter hodet i fryseboksen for å tine meg opp. Når gradestokken viser minus 27 grader og pusten setter seg fast som istapper i nesen tar jeg i bruk den samiske halvtimen. Jeg kommer på job litt senere. Når? Kanskje når det blir mildvær igjen? Den samiske halvtimen kan være lang.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

7 sorter og 13 dager i desember

Hvert år i Lucia-helgen treffer jorden et støvbånd som gir spektakulært stjerneregn

1.desember

Årets første luke gir oss tirsdag med snø og frost i gave. Vi våkner tidlig noe som er akkurat på sin plass når det er 1.desember der den første pakken skal åpnes. Hemmeligheter innpakket i brunt papir med rødt garn rundt.

Hun er 23 år det året jeg blir født. Det er meg og henne. Henne og meg. Hun er det beste som har skjedd meg. Hun er min beste venn og det er henne jeg forteller hemmelighetene til når vi sitter under skrivepulten min i en hjemlagd hytte av ullpledd og gamle kjøkkenduker. Jeg er voksen når jeg innser at jeg ikke kjenner hennes hemmeligheter. Hun hadde visst mange.

filthjerte

foto: Vinterverket

2.desember

Den brune pakken med rødt garn ligger i en liten rosa sekk. Vi skal ikke åpne den sammen i dag. På kvelden snakker vi sammen på telefon. Hun er glad og hun forteller meg alt hva som har skjedd. Så sier hun at hun er trøtt og vil sove. «Jeg elsker deg», svarer jeg og legger på. I morgen kommer jeg hjem igjen.

Vi snakker ofte sammen på telefonen. Om vær og vind, pepperkaker, pakker og om prisen på kaffe. «Du bruker alt for mye penger på kaffe», sier hun og så spør hun hva jeg ønsker jeg til jul. «Penger», svarer jeg. Hun ler. Latteren hennes var alltid den beste. Latteren, smilet og når hun sang for seg selv på kjøkkenet.

3.desember

På den tredje dagen i desember er vi våken langt over sengetid. Det snør ute. Det er vinter og frost. I fjor på denne tiden bodde vi langs kysten langt mot nord. Vi hadde vært der i 127 dager fra august til desember. Karrig og værhardt. Vakkert og magisk. Noen dager tenker jeg at jeg angrer på at vi flyttet hit. Det er på dager det vinden stormer som verst og Radio Strømlaus melder om stengte veier. Igjen. På den stormfulle øya er det ingen trær. Bart tundralandskap så langt øyet kan rekke. Jeg føler meg innestengt mellom fjellene uten trær med steiner som rekker helt ned i havet. Jeg skal ingen steder, men jeg liker å ha muligheten. Andre dager gleder jeg meg og da slutter jeg aldri å la meg fasinere over naturen og vennligheten. Kontrastene er store.

Jeg husker ikke når hun begynte å bli syk. Det begynte trolig lenge før jeg fikk vite om det. Det var sommer da. Olashorts og late dager i sola. Hun er så syk at hun må innlegges. Vi snakker ikke om det. Hun sier hun har det bra. Hun må bare ha en pause fra hverdagen. Fra livet. Fra oss, tenker jeg. Så kommer høsten og hun er fortsatt innlagt. Sier hun har det bra og jeg tror på henne.

4.desember

Det er fredag og ukeslutt når vi baker to sorter til jul. Hjemme bakte vi alltid sortene etter dagsformen og noen ganger bakte vi hos bakeren mens vi nøyde oss med å trille marsipankuler og lage julekort med glitter. Jeg slutter å reise hjem til jul. Hjem til jul. Lillebror som henter meg på flyplassen i alt for tynne klær. Bilturen i frost og tussmørket med en frykt for elgen helt til det grå huset med julestjerne og en lukt av røkelse. Hjemmebakte rundstykker i hånda på vei til fest med venninner. Nattmat på kjøkkenet. Familiemiddager der morfar holder taler på riksmål, men ikke var finere enn at han jukset med mandelen i grøten. Hjemmelagd sursild og søstrene som sang trestemt mens den ene spilte piano og den andre på gitar.

Jeg liker å tro at hun har det bra, at hun blir frisk og at hun vil komme tilbake som den hun var og den jeg kjente. Hun som maler kjøkkenet rosa på impuls bare fordi hun vil og kan. Den dagen spiser vi boller til middag i en lukt av maling og galskap. Hun ler høyt over at vi lar oss sjokkere over rosa over det hele Dere er så kjedelige, sier hun og legger opp flere boller på fatet.

5.desember

Jeg utsetter å kjøpe julegaver. Julegavene fra i fjor ligger fortsatt i boden. Jeg skulle sendt dem for lenge siden. En ny hemmelighet innpakket i brunt papir åpnes. Sjokolade og viskelær.

Jeg forteller henne at jeg ikke kommer hjem. Hun sier hun forstår. At det kanskje er det beste og at vi får ha en god jul. Hun sier hun kanskje bør legges inn igjen. Det er 1 år siden sist. Jeg sier det høres fint ut.

6.desember

Vi tenner det andre lys. Da kan vi bedre se.

Hun sier hun er sint på meg. Sier at jeg maser så fælt. Jeg lyver og sier at jeg skal slutte å mase. Vil bare gi opp, men krysser fingrene og løgnen bak ryggen og tar en pause. Bestemmer meg for å ikke ringe så ofte. Ikke mase så mye.

7.desember

Den første dagen i den siste uken baker vi havreflarn. Egg, sukker, havregryn, smør, bakepulver og minner fra adventskvelder i det rosa kjøkkenet. Julekaker vi spiste halvfrosne på hytta i påsken. Ingenting smaker så godt som julekaker til påske. Våre smaker ikke like godt. De smaker ikke som hennes. Jeg legger dem i en boks med nisser og stjerner på. Legger boksen i fryseren. Noen tradisjoner er verd å ta vare på.

Jeg elsker henne. Jeg hater henne. Jeg hater meg selv. Jeg elsker henne. En ryggsekk av dårlig samvittighet er en tung bør, men hennes er tyngre. Jeg innser at jeg hjelper ikke til. Hun er grøtete i stemmen. Sliten. Trøtt. Hun som aldri var syk. Før. Dengang da jeg og lillebror kranglet om hvem som skulle sitte i forsetet og hun lovet oss is-pause om vi var flinke i bilen. Vi hadde alltid is-pause. Ikke fordi vi alltid var flinke, men fordi hun var snill. Grønn pæreis fra bensinstasjonen halvveis til byen med fintrusa på og ren i tøyet. Bygdefolk må alltid ha fintrusa på når man skal til byen. Tenk om det skjedde en ulykke og man havna på sykehus i en utvaska bygdetruse med slark i livet. Hun var alltid så nøye.

8.desember

Når tirsdag kommer forsover vi oss. Hastig smører jeg matpakker mens hun kler på seg. En skive i hånda. Den siste skiven med ost.

Det irriterer henne at jeg alltid tar den siste osteskiven. Jeg brukte å gjøre det. Ta den siste osteskiven. Noen ganger forundrer det meg at hun ikke kasta meg ut. Jeg var godt over middels trollete som slamret med dørene, snakket mindre pent og krevde mer enn en diktator i Nord-Korea. Hun var tålmodig. Nesten alltid. Kanskje hun tenkte at permanenten hun lot meg få ta i 6.klasse var straff nok. Permanent i et ellers krøllete hår er oppskriften på menneskelig puddel. Jeg har fortsatt bildene.

9.desember

Fryseboksen fylles opp med serinakaker og peppernøtter. Hemmeligheten bak rødt garn og brunt papir er pepperkakeformer. Vi er i rute enten vi vil eller ikke. Jeg rydder mer plass i fryseren. Ute varsles det om storm og stengte veier.

Det blåser alltid rundt henne. Som en virvelvind kunne hun kaste seg rundt i sang, teater og husarbeid med vaskebøtta på hodet. Åhh, som vi lo da hun satte bøtta på hodet og danset rundt med kosten på det glatte gulvet. Jeg kan ikke huske når jeg sluttet å le av galskapen og begynte å gråte, men jeg husker at det var da jeg sluttet å snakke med henne. For en stund.

10.desember

Jeg sitter lenge på sengekanten. Vi snakker om dagen. Hun har så uendelig mye å fortelle. Jeg lytter og smiler. Små hvilestunder i hverdagen. Sandkakene på kjøkkenet gjør som oss. Hviler i varmen. Når kvelden kommer ringer jeg henne. Uvitende for siste gang. Jeg håper jeg husket å si at jeg var glad i henne.

Jeg skulle ønske jeg hadde snakket mer med henne. Ikke mindre. Spurt om alle tingene jeg lurer på, undrer meg over og ikke forstår. Latt henne fortelle alle historiene som formet henne til å bli den hun var. Si at jeg savner henne og fortelle at jeg har fryseren full av julekaker. Skulle fortalt henne at jeg husket å stille klokka i år og at jeg hadde kjøpt meg nye kliper til vottene så jeg ikke glemmer dem igjen. Igjen.

11.desember

Vi feirer Lucia i barnehagen. I fjor på denne tiden feiret vi også Lucia. Glitrende barn med lys i håret. Ubekymret og smilende med kurver fylt av Lussekatter i hånda. Jeg klemmer henne ekstra hardt.

Hver jul lager vi pepperkakehus som vi fikk knuse på trettende dag jul. Da fikk vi invitere venner på besøk til pepperkakefest. Det var alltid åpent hus. Helt til hun lukket seg. Inne. Borte. Der ingen fikk slippe til. Jeg prøvde å tvinge meg inn. Jeg låste min egen dør. Banket på hennes igjen. Bruker alt jeg har for å nå inn gjennom motstand. Jeg blir barnslig. Vrang og vrien. Som et lite barn. Vil bare at hun skal si at ting blir bra igjen. Det sier hun ikke. Hun klarer ikke. Vi lever i en sirkel der endene slutter å møte hverandre.

12.desember

Når hun har sovnet baker jeg havremakroner. Jeg smaker på en sammen med en kopp kveldslunken kaffe. Den er seig. Jeg er trøtt.

Hun kaller meg en løgner, men jeg ser flaskene. Kjenner lukten. Er tilstede de gangene hun ramler over ende. Jeg vet ikke når det startet. Jeg var altfor selvopptatt til å ta notis av at ting endret seg. Kanskje jeg valgte å lukke øynene? Ikke bry meg? Hun lukket øynene. Hun sier hun har kontroll. Jeg vet at det ikke er sant. Jeg husker da hun elsket å drikke Asina. Vi hadde alltid Asina til jul. Glassflasker med orange innhold. Det smakte jul, glede, spenning og magi med late dager til tegnefilmer, gotteri og hygge. Hun drikker ikke Asina nå lengre. Jeg spør ikke lengre hva hun drikker. Hun vet at medisinene ikke burde blandes med alkohol. Jeg begynner å øve meg på å slutte å bry meg. Det er vanskelig.

13.desember

Vi sover lenge og åpner dagens hemmelighet bak brunt papir med rødt garn rundt. Det er såpebobler og en eske med drops i ulike farger. Det er kaldt ute. Katten kommer hjem med rim i pelsen når vi kommer frem til den siste dagen. Det tredje lyset tennes og jeg tenker på alle de som kjenner familielykken og forventningene eksplodere i trynet på dem når presset blir for stort. På alle hemmelighetene man ikke skal og ikke kan snakke høyt om. Det er for skamfullt, vondt, ubehagelig og flaut. På alle som har sine hemmligheter pakket inn i alt annet enn brunt papir med rødt garn rundt på en adventskalender. Hadde hun bare hatt en synlig sykdom, tenker jeg. Da kunne jeg snakket om det og skrevet side opp og side ned. Folk hadde stått med blomster på døra og telefonen ville ringt i evigheter. Da hun ble syk var det ingen kø. Men jeg var ikke alene. Noen står i det alene. Noen står igjen alene. Uten andre enn seg selv å stole på. Noen trenger å vite at de ikke er alene.

Når kvelden kommer triller jeg marsipankuler. Slik vi alltid gjorde. Dypper dem i konditorfarge. Slik hun gjorde. Slik vi gjorde. Sammen i det rosa kjøkkenet med julen utenfor døra.

Hennes histore er hennes. Hun hadde likt om den ble brukt til å gjøre godt for andre. For det var slik hun var. God og hjelpsom. Hun mistet bare veien innimellom. Det kan skje den beste. Det skjedde med henne. Skulle ønske jeg hadde muligheten til å si det til henne. En gang til. Jeg finner frem gamle minner og innser at jeg har glemt hvem hun egentlig var. Det er den dagen hun dør jeg skjønner at jeg kanskje egentlig aldri kjente henne. Jeg tiner frosne julekaker og begynner å skrive……

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Vi trenger ikke lytte. Vi kan se hvem hun er

«Men det er eksemplets makt som gjelder», skriver Anki så fint mens hun ramser opp alt som er feil. Her sitter jeg med u-landspupper, joggebukse med akkurat vidt nok strikk så jeg kan rulle magen inn under blått stoff fra Europris, ullsokker og en gammel t-skjorte med utvaska print på. Eksemplets makt. Er min mening verd mer enn den meningen som er pakket inn i kjøpepupper toppet av en rett nese uten fregner? En utvaska innpakning er langt mer legitim enn en pyntelig en. Jeg kan si det meste uten å måtte trenge å ta ansvar for alle de andre upyntelige slabbedaskene som vandrer bekymringsløst rundt i verden.

084

foto: Vinterverket

Kvinners meninger blir ofte redusert til innpakningen meningen kommer i og da mener jeg ikke konteksten, men innpakningen på meningsbæreren. Hvorfor skal vi ikke lytte til Sophie Elise? Er hennes meninger og ytringer dummere, slemmere, ondere eller mer meningsløse enn mine meninger som er pakket inn i hjemmeklipt hår? Når kvinner ytrer noe skal vi plutselig ta ansvar for så mye mye mer. Jeg personlig føler meg ikke ansvarlig for at min innpakning gjør at flere ekteskap ender i skillsmisse, muligens på grunn av fruens forfall når hun slutter å sminke seg og handler lørdagsgotteri i pysjamasbukse, cherrox og Honningsvågbunaden. Jeg har aldri ytret meg om dette. Sophie Elise har ytret seg om så mye og så mangt. Jeg har ikke oversikten. Mulig at Anki har det, men hun sier svært lite om det når hun skyter fra hofta og legger opp til debatt om utseende. Har hun problemer med å få med seg hva som blir sagt? Er utseende det eneste man legger merke til på en kvinne? Dette er bare trist.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Det er en salig blanding av latterliggjøring og urettferdighet. At journalister ikke stiller flere kritiske spørsmål må adresseres til journalistene. Sophie Elise kan ikke ta ansvar for dette i tillegg til alt det andre hun skal ta ansvar for mens hun latterliggjøres for å bry seg om andre. For at hun bruker den makten hun faktisk har på å prøve og gjøre en forskjell. Kravene og forventningene blir for store. Er de større fordi hun er ung og pen? Jeg kjenner henne ikke, men jeg kjenner likevel at jeg heier på henne. Ikke på grunn av utseende hennes, men fordi hun tør, hun våger, hun bruker den stemmen hun har og hun bruker den til å fronte meninger hun har. Vi trenger flere unge mennesker som henne. Og trykke henne ned, avfeie henne og gjøre narr av henne oppmuntrer ikke unge mennesker til å stå opp og frem. Vi triller terninger og applauderer kvinner basert på utseende og klær mens vi undrer oss over hvorfor så få kvinner stiller til åpen debatt.

Det stilles spørsmålstegn ved engasjementet. Er hennes engasjement verd mindre? Glemte du å lytte til henne da hun var ordinær, vanlig og en skolejente fra Harstad? Nå kan vi lytte fordi hun har en sterkere stemme og så kan vi trykke henne litt ned fordi hun ser bra ut. Meningene hennes har mindre gyldighet i dag. Når sluttet vi å like mennesker som bruker stemmen sin til å gjøre godt, til å sette fokus og til å skape debatt? Vi slutter ikke å like dem. Bare de som kommer i en pen innpakning. Disse menneskene skal ta ansvar for så mye mye mer. De skal bære andre sine ulykker på sine skuldre. Jeg er heldig. Jeg slipper å ta ansvar for det. Jeg er mindre pen. Ingen vil beskylde meg for noe som helst. Kanskje folk vil bli forbauset? Som når vi gisper etter luft når mindre pene mennesker faktisk kan synge og så heier vi dem frem til gull og seier. Mindre pene mennesker synes vi synd på, vi dyrker dem frem og vi heier på dem. På oss. Jenter som Sophie Elise driter vi i. Hun er pen. Hun takler alt og kan klare seg selv. Hun kan sikkert også synge. Ingenting forbauser oss.

De kritiske spørsmålene bør komme fra journalistene. De må handle om ytringene. Å anta at hun er frikjent fra kritikk fordi hun har store pupper en en fornærmelse og en håpløs antagelse. Unge jenter som ytrer seg blir redusert til størrelsen på puppene. Ble meningene hennes sugd inn i puppene og snurpet igjen med vatt? Vi trenger ikke støtte Sophie Elise. Vi trenger ikke like hennes ytringer, vi trenger ikke være enig i dem eller heie på henne. Men vi kan holde oss for gode til å redusere henne til pupper, tanga og en sminkedukke i et hjul som spinner, men hamster`n er død. Hennes historie og hennes ytringer bør vi møte uten å gyve løs på utseende og trille terninger på klær. «Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok». Det er nettopp det som er problemet til mange for det er der fokuset ligger. I kroppen hennes. Og så triller vi terningen en gang til mens vi lukker ørene for det hun har å si. Det er ikke så viktig. Vi kan se hvem hun er.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Plikt til å beskytte barn, ikke islamsk sedvane

«Etter sedvaneloven og ifølge islam tilhører barna fars familie. Generelt er skilsmisse ikke sett på med gode øyne. Så hvis jenta har det bra i ekteskapet, bør norske myndigheter støtte opp om familien – selv om hun er en barnebrud» (Unni Wikan til nrk.no). I all sin kulturforståelse bør Norge med dette gi rom for overgrep og omsorgssvikt satt i system. Et familiesystem som legger til rette for å hemme utvkling og gode levevilkår for unge jenter, og deres barn.

Barnekonvensjonen, artikkel 3: «Voksne skal gjøre det som er best for barn». Det ligger i dette at vi som er voksne skal gjøre det som er best for alle barn som bor eller som oppholder seg i Norge. Videre sier barnekonvensjonen at «alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem». Gjennom barnekonvensjonen, barnevernloven og norsk straffelov har barn som bor eller oppholder seg i Norge mange rettigheter. Barn har rett på å bli ivaretatt, få god omsorg, de har rett på å ikke bli misbrukt, utnyttet eller skadet, barn har rett på gode oppvekstvilkår og barn har rett på trygghet, stabilitet og beskyttelse. Staten Norge forplikter seg til å passe på at ingen utnytter, skader eller misbruker barn om bor eller oppholder seg i Norge. Dette er viktige forpliktelser og det er noe vi skal ta på alvor. Vi skal verken akseptere eller godta at barn blir giftet bort, blir seksuelt utnyttet eller skal forbi en barnebrud fordi vi er redde for å tråkke noen på tærne. Noen ganger å man tråkke andre på tærne for å kunne beskytte barn.

025

foto: Vinterverket

Islamsk eller annen religiøs sedvane hører ikke hjemme i Norge. Det er ikke regler eller retningslinjer vi kan, eller skal, vedkjenne oss og la barn forbli en skadelig situasjon på grunn av religiøse skikker. Barn har krav på beskyttelse uansett hvor de kommer fra eller hvilken religion de måtte tilhøre. Vi har alle et ansvar. Unni Wikan sier «Det er hans (red. mannens) ansvar å beskytte kvinnen og sørge for at hun ikke blir utsatt for overgrep fra andre, inklusive menn fra IS. Det går på hans ære at han klarer å beskytte og forsvare henne». Barnet er 14 år, hun har et barn på 18 måneder og er gravid på nytt. I Norge er det vårt ansvar å beskytte henne og sørge for at hun ikke blir utsatt for flere overgrep. At barnet er gift med overgriperen er ingen formildende omstendigheter. Ekteskap kan ikke holde barnet som gissel i en forvridd tolkning av hva som er beskyttelse av et barn. Et barn som ikke er en kvinne, som ikke har en kropp som en kvinne og som ikke har utviklet hjernen nok til å kunne ta beslutninger basert på konsekvenstenkning. Når barn blir misbrukt av sine foreldre forventes det at barnet tas ut av hjemmet, at barnet får hjelp og at foreldrene blir straffet. Dette gjelder også for barn og foreldre av annen kulturell eller religiøs opprinnelse. Når et barn bor sammen med og er gift med sin overgriper forventes det av enkelte noe annet. At hun har det bra, at hun er trygg og at hun kanskje bør forbli der hun er. I et ekteskap som verken psyke eller fysikk er klar for. Å føde et barn som 12-åring er ikke en god situasjon for noe barn. Vi kan bare forestille oss barnet når hennes barn ble unnfanget. Da var hun 11 år. Barnet har allerede blitt frarøvet mye.

barn i hav

foto: Vinterverket

Unicef melder at hvert år blir 10 millioner småjenter giftet bort til menn som er langt eldre enn dem selv. Verden mangler respekt for disse jentene. Det å bli giftet bort som barn er et enormt inngrep i et barns liv. Det hemmer utviklingen, ødelegger skolegang og det er fysisk skadelig med tanke på at disse barna utsettes både for samleie og fødsler lenge før kroppen er ferdig utviklet. Det kan gjøre store skader på psyken. Barnebruder får snevret inn sine muligheter og har økt helserisiko. Skal vi anerkjenne og godta dette når vi vet at giftemålet ikke er frivillig fra jentenes side. Giftemålet er en forretningsmessig avtale for å få på den ene siden en munn mindre å mette og på den andre siden en ung «kone» som man kan forme som man vil. Hun er et barn som flyttes fra et overhode til et annet. Hun er et barn som trenger omsorg, beskyttelse, skolegang og en hverdag der hun får lov til å være barn.

Alle har har behov for god emosjonell omsorg, utviklingsstøtte, rutiner, trygghet og stabilitet. Det gjelder også barn fra andre land som oppholder seg i Norge. Mange av disse barna har en større ryggsekk av opplevelser og mulige traumer. De vil trenge særskilt beskyttelse. Vi kan ikke nekte dem den beskyttelsen ved å gjemme oss bak islamsk sedvane og av redsel for hvilke konsekvenser det kan gi ved å beskytte barnet. Konsekvensen for barnet vil være større ved å unnlate å gjøre noe og la henne bli i en situasjon for er alt for stor for et barn. En tenåring som trenger trygge rammer, beskyttelse fra seksuelle overgrep, skolegang, hjelp og støtte til å regulere følelsene sine, adekvat hjelp til å bearbeide det hun har vært igjennom og all den hjelp vi ville gitt til andre barn som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner. Å ha sex med et barn er overgrep og vold. Vi må tørre å si det. Høyt og tydelig.

Vi kan ikke godta at en barnebrud, et barn som har barn og som venter et nytt barn, skal forbli i den situasjonen hun befinner seg i. Vi kan ikke godta at hun fortsatt blir utnyttet, skadet og mister sine muligheter til gode oppvekst- og levevilkår. Vi er forpliktet gjennom en rekke lover til å hjelpe henne. Islamsk sedvane er retningslinjer vi ikke kan godta eller ta hensyn til. Disse gjelder ikke i Norge. Vi plikter å hjelpe alle barn som oppholder seg i Norge, også de barna som ikke selv skjønner at situasjonen de befinner seg i er hemmende og skadelig.

Det som skjedde før barnet kom til Norge kan vi lite gjøre med. Det vi kan gjøre noe med er å hjelpe henne der hun er – i Norge. Vi kan hjelpe henne til å få være barn igjen. Hjelpe henne til skolegang, gi henne beskyttelse, trygghet, stabilitet og en hverdag der hun ikke blir seksuelt utnyttet. Islamsk sedvane skal ikke være hinderet for å unnlate å gi et barn den hjelpen barnet trenger. Vi skal gi henne den hjelpen vi gir til andre norske barn. Hvorfor skal hun få noe mindre? Hun er verd like mye som alle andre barn. Hennes bakgrunn og opplevelser gjør at hun vil trenge mer hjelp. Det skal vi gi henne, vi skal anerkjenne henne og vi skal hjelpe det barnet hun er. Alle barn i Norge har krav på beskyttelse, også fra islamsk sedvane og overgrep satt i system kamuflert som «familielykke».

Nissen i boden

Når natten kommer til første søndag i advent våkner boden til liv og magiske ting skjer i det røde huset i rekke ved fjorden. De som bor i huset våkner ikke. Det skjer så stille så stille. Uten en lyd lister den lille nissen seg ut av hiet sitt i boden der han bor når dagslys har nærvær og vinter har fravær. Men når vinteren kommer og det første lyset skal tennes er han klar for nye sprell. I lyset av stjernen som henger forventningsfullt i vinduet lister han seg ut. Noen ganger bare for å sove litt mot den myke pelsen til katten.

Bodnissen og Sarapus

foto: Vinterverket

Vi drømmer om smånisser som knaser i pekkerkaker for å våkne opp til smuler på gulvet neste dag. Jeg gnir søvnen ut av øynene. Nissen har vært på ferde. Mens vi sover og drømmer om jul fisker han i toalettet, søler med mel, spiller spill med Kløver og de andre dyrene, og han perler med de små perlene.

Samlenissen

foto: Vinterverket

Noen ganger lurer han seg ut på gårdplassen med gotterier som han strør om seg i den hvite og glitrende snøen. Fint sitter han og venter til neste dag som er dager der jeg kommer alt for sent på jobb. Det er alltid bedre å spise banansjokolade i snøen enn å dra på jobb. Nissen i boden gjør frokost mye morsommere med kaffe og sjokolade mens vi ler høyt. Hun er henrykt over alt nissen kan finne på.

Bodnisse snø

foto: Vinterverket

Innimellom vet nissen i boden å oppføre seg. Han tar en pause fra å grise med tannkrem, surre vintersko inn i dopapir og fra å lage snøengler i hvitt mel utover hele kjøkkengulvet. På slike dager sitter han pent på bordet med en liten pakke. Kaffen smaker litt salt på dager som dette, men nissen i boden sverger på at han har oppført seg pent. Han sitter så pent og pyntelig på bordet med pakker med små hårspenner, såpebobler og røde lapper med morsomme aktiviteter som kan korte ned ventetiden til den store dagen.

Bodnisse 1

foto: Vinterverket

Det er stille i huset den siste kvelden. Fire lilla lys er satt opp, julestjernen er tent og….hysj! Jeg tror jeg hører noe. Tror det er best jeg legger meg. Nissen i boden rører på seg. I pysjamas og ullsokker kryper jeg til køys. Den røde huset i rekke ved fjorden er klar for natten. Det rasler i boden. Nissen er klar. Så sovner jeg.

God advent

foto: Vinterverket

 

Den siste julegaven

Dagen før hun dør går hun i banken. Hun tar på seg sko, jakke og kanskje en lue. Jeg tror det var snø den dagen. Kanskje hun møter noen på veien, slår av en prat? Kanskje går hun alene, funderer på hva hun skal ha til middag mens hun lurer på hvor mange grader det er? Hun stopper helt sikkert innom kiosken der hun kjøper en avis og en pakke tyggis. Småsnakker med han unge bak kassen. Han sier at han gleder seg til jul. Det gjør hun også. Hun tenker hun er sulten. Det er lenge siden hun spiste frokost. Det var en gang på 80-tallet. Så går hun inn døren i banken der hun handler sin siste julegave. Den aller siste.

Lenge sitter jeg med konvolutten i hånden. Vegrer meg for å åpne den. Vil ikke se navnet hennes. Når jeg holder konvolutten opp mot lysene fra juletreet kan jeg se datoen som er stemplet på sjekken. Jeg pakker den ned i sekken og legger den i en skuff når jeg kommer hjem. Når vi flytter tar jeg den med. Fortsatt i den hvite konvolutten. Vegrer meg for å gå i banken med den. Vil holde på den siste julegaven, bare litt til og litt til. Vinter blir til vår, sommeren kommer og vips så er fuglene på tur sørover igjen. I kjøkkenhyllen står en avlang hvit og anonym konvolutt fra banken. Jeg legger den i veska. Når jeg vet hva jeg skal bruke den til skal jeg gå i banken. Snart. Så kommer den første frosten.

14 dager før vi skal tenne det første lyset går jeg i banken. Tiden er inne og jeg er klar. Det snør ute og jeg går uten lue. Håret bølger seg, akkurat som hennes, og kleber seg fast i ansiktet. Jeg tenker jeg skal kjøpe et bilde for pengene. Og litt god kaffe og en blomst. Kanskje en svibel? En rosa svibel med lukt som henger fast i rommet. Jeg kjøpte rosa svibel i fjor også. Man skulle kanskje tro at den i år kommer med dårlige minner, men det gjør den ikke. Snø, frost og lukten av rosa svibel fører meg nærmere. Nærmere henne. Jeg kjøper en pakke tyggis i kiosken. Hun bak kassen ønsker meg en god dag. Jeg smiler til henne. Så går jeg inn døra i banken med konvolutten i veska. Jeg har bestemt meg for å åpne den. Nesten 1 år etter.

To dager senere ringer banken. Sjekken er gått ut på dato. Beklageligvis er slike sjekker kun gyldig i 6 måneder. Banken beklager. Den siste julegaven er ikke gyldig lenger. Den tilfaller banken. «Håper dere kjøper en rosa svibel for pengene», sier jeg til banken. «Hva?», sier banken. Jeg legger på. Håper banken bruker pengene vist med blomster, røkelse, pepperkake og god kaffe til de ansatte. Det hadde hun likt. At den siste julegaven ble brukt til å glede noen. Slik en julegave skal brukes.

IMG_4134

foto: Vinterverket

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 52 andre følgere