Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Vinterverket støtter Sunn Fornuft-plakaten

Beregninger viser at 230.000 kvinner i alderen 15-44 år har en spiseforstyrrelse som faller inn under diagnosesystemet DSM-IV (Vekt- og helserapport nr. 1, 2000, Statens råd for ernæring og fysisk aktivitet). Til sammenligning er det litt over 11 ganger flere som har spiseforstyrrelser enn det er innbyggere i byen jeg bor i.

Sunn fornuft2

Det er stor forskjell på ansvar og skyld. Mellom ansvar og skyld ligger limbo der man tror man kan gjøre som man vil, riste på hodet og trø selvsikkert videre. Uten ansvar. Uten skyld. Selv når noen stikker hodet frem og sier «Hei! Du må også ta ansvar» går man i offerkroken fordi man har ingen skyld i det som skjer. «Det er ikke min skyld», sier du. Sier jeg. Nei, man er kanskje ikke skyldig. Men man kan ansvarliggjøres for sitt bidrag. Ikke for den man er eller for det utseende man har, men for holdninger man besitter og forfekter. For ens eget bidrag til å legge press på andre.

Overspising er det største problemet; 90 % overspiser i form av bulimi eller tvangsspising. 10 % har anoreksi. Årsakene til at noen utvikler en spiseforstyrrelse er sammensatte: Psykologiske og sosiale faktorer ligger ofte til grunn for et senere misbruk av mat. Kulturelle faktorer som slankepress, sykelig magert kvinneideal og kvinneroller i stor endring må ses som sentrale med tanke på å utløse et misbruk. Videre er matmisbruk et symptom på følelsesmessige konflikter: Mat, sulting og tvangstrening misbrukes i forsøk på å skyve vekk problemer som man ikke klarer å løse på andre måter.

Vinterverket støtter Sunn Fornuft-plakaten. Den støttes for å være med på en holdningsendring. Ikke bare blandt oss bloggere, men forhåpentligvis også blandt lesere og særlig kritikere. Kritikere som ikke går av veien for å snakke nedsettende om bloggerens kropp, om bloggerens fasong, om hårfargen, om den skakke nesen, om tennene som er litt skjeve, om puppene og om brystkassen. Sunn Fornuft snakker til oss alle. Ikke bare til oss som skriver, men til deg som leser og til deg som kommenterer. Vi har alle et ansvar for hvordan holdninger vi har til oss selv og til andre mennesker. Hvordan vi omtaler og presenterer oss selv. Hvordan vi omtaler andre. Det sies at «voksne skaper vennskap». Det gjelder på alle områder, også i kampen mot både mobbing og spiseforstyrrelser. Unge lesere leser ikke bare blogginnlegget. De leser også alle kommentarene. Vær varsom – både du som skrive og du som kommenterer.

Det handler ikke om å fatshame eller å skinnyshame. Å gjemme bort eller å lage tabu. Det handler om å tenke over hva man forfekter. Hvilke verdier man ønsker å sende ut og hvordan man bedre kan forvalte ansvaret som ligger på oss alle. Det er forskjell på ansvar og skyld. Rundt dette ligger det ofte en ring av moralisering, forbrytelse og straff. Snur man litt på det kan ansvar også innebære å forebygge istedenfor å reparere. Derfor er dette ansvaret er lett å ta. Tunga rett i munnen, bruk hodet før tunga og sitt på hendene en ekstra gang før du hamrer løs på tastaturet. Jens Bjørneboe kom i sin tid frem til at dumskap og feighet var menneskets verste fiende. Dumskap og feighet er det som står mellom oss og ansvar. Vi har alle et ansvar for å hjelpe hverandre med å utøve ansvaret og et ansvar for å bry oss om hverandre. Å ha ytringsfrihet er ikke det samme som å ha en ytringsplikt. En må ikke ytre seg om alt eller om alle. Noen ganger er taushet gull. Det er sant og ikke bare tull.

En person som har en spiseforstyrrelse, vil være overopptatt av mat og plages med konstante tanker om mat, spising, kropp og vekt. Andre sider av livet blir overskygget når svært mye tid og ressurser brukes på handlinger knyttet til mat og spising. Spiseforstyrrelsen går utover andre områder i livet som studier, jobb og sosiale relasjoner. Hos personer med spiseforstyrrelser har kroppsstørrelse og vekt stor betydning for selvbildet (https://www.fhi.no/fp/psykiskhelse/psykiskelidelser/spiseforstyrrelser—fakta-om-anore/ ). Det er alvorlig og det kan være dødelig. Risikoen for død er fire til ti ganger høyere enn i befolkningen forøvrig.

Man kan ikke isolere risikofaktorene alene og kun peke på dem. Man kan ikke peke fingeren på enkeltfaktorer for så å fordele ansvar og skyld. Men man kan si noe om at vi alle bør bidra der vi kan. Vi kan alle bidra med å minske sårbarheten for å utvikle spiseforstyrrelser og vi kan alle bidra for å gjøre noe med mekanismene som kan opprettholde en spiseforstyrrelse.

Ta ansvar. Bli med på å hjelpe, forebygge og på å bygge barn og unge til bedre selvfølelse, selvtillitt og gode holdninger, både til egen og andres kropp.

sunnfornuftknappen

Disse retningslinjene er utarbeidet av Kvinneguiden.no og United Influencers i samarbeid med psykiater Finn Skårderud, Bonnier Media og Aller Media. Vårt formål er å bevisstgjøre digitale opinionsledere på deres rolle og påvirkningskraft på unge jenter når det kommer til kroppsbilde og idealer. Vi står sammen i kampen mot spiseforstyrrelser.

1. Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.

2. Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.

3. Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.

4. Del gjerne mat og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.

5. Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.

6. Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.

7. Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.

8. Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i bikini er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.

9. Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.

10. Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummer:116 123 De som synes det er vanskelig å snakke med noen kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no.

(kilde tekst i kursiv: http://www.iks.no/iks/presse/informasjon/ )

Det var den dagen vi skaffet oss fisker

Lørdag er den dagen vi har festival på stuegulvet med støvler og høye rop.

Det begynner mange timer tidligere. Nesten rett etter vi har stått opp. Midt i en brødskive med makrell i tomat spør hun om vi kan kjøpe gullfisk. «Joda, det kan vi», sier jeg uten å høre helt etter. Så da stå vi der da. I gullfiskbutikken. Jeg er en mamma av mitt ord. «Hvor vanskelig kan det være å ta vare på en gullfisk?», tenker jeg. «Hva trenger gullfisker?» Han i kassa ser på meg med et underlig blikk. Tipper han vurderer nøysommelig om det i det hele tatt er forsvarlig å selge levende gullfisk til en dame som bare noen timer tidligere, midt i en brødskive med makrell i tomat, tenkte at gullfisk var en god idè. «Jeg har Googlet litt altså». Jeg forsøker å berolige ham. Han er fortsatt usikker, men viser vei frem til det vi trenger. Bolle, sand, mat og fisken. «Det er hva fisker trenger», sier han mens han hover inn fiskene hun har valgt ut. To fisker blir det. Da kan de iallfall ta vare på hverandre. Han sier ikke det, men jeg tror han tenker det er best. Jeg er enig. Ruskesara jubler. TO gyldne fisker med slørete haler i en pose. Fornøyd trasker vi ut av butikken med to fisker og alt det fiskene trenger.

Fiskene

foto: Vinterverket

Noen timer senere bader vi i vann og etterpåklokskap. Bollen med fiskene og litervis med vann over blå sand er plassert så fint på spisebordet. Det ser riktig så flott ut. Jeg er fornøyd. Ruskesara ligger på gulvet med en bok. Jeg leser avisen. En fredelig lørdag i ruskevær.

I øyenkroken kan jeg se katten som tar sats. Med hodet først inn i bollen. Kun med ørene så vidt over kanten og halen rett til vers. Fornøyd katt med hele kroppen rett i matfatet. Jeg hyler til så katten skvetter alle veier og drar duken med seg. Bollen med fiskene i går med i dragsuget og en foss av vann strømmer utover gulvet. Det hele går gudsjammerlig fort. Så fort at det er nesten så det ikke skjer før det hele er over. Nå er det kun vann over det hele og fisker på land som bevis. Ruskesara berger fiskene. Jeg henter støvlene. Vi glemte visst av det viktigste spørsmålet: «Hva er det fisker ikke trenger?» Katten sitter beskjemmet under sofaen med blå sand på nesen. «Neste gang skal jeg Google bedre. Og høre etter når hun spør om noe», mumler jeg for meg selv. Så skufler jeg vann med den lille snøspaden. Endelig kom den til nytte. Jeg vrir opp kluter og skjenner på meg selv som en gammel fisker som drar på sjøen uten tobakk og hostesaft. «Mamma, kan vi kjøpe en liten mus?» «Hæ??» Ruskesara ler høyt. Det har vært en morsom og spennende dag, sier hun og klapper fornøyd på katten. Så mater hun fiskene som er atter tilbake i bollen sin på et litt høyere sted. Sirkus Strømsnes har åpnet for sesongen.

Det er ikke slik at noen barn tåler vold bedre enn andre

«Derfor ser de på saken som en krenkelse av religionsfriheten….» Å ikke få lov til å slå barn er ingen krenkelse. Det er ikke en innskrenkning av religionsfriheten. Når voksne blir krenket av å ikke få lov til å bedrive oppdragervold kan man bare tenke seg hvor krenket barnet som utsettes for oppdragervold blir. Hvem skal vi beskytte? De voksne sin religion eller barns rett til å vokse opp uten vold?

«Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode»

Av barneloven § 30 følger det at det er ulovlig å bruke vold mot barn som et ledd i oppdragelsen. Slik vold vil omfattes av straffeloven § 219.

Norge har bestemt at vold mot barn er ulovlig og straffbart. Ingen kritiserer politi og rettsvesen for å håndheve loven på dette. Det er bra at vold mot barn ikke er lov. Godt at politiet gjør noe viktigere enn å bedrive med overvåking av scooterkjørere, sier vi mens vi ønsker oss høyere straffer og bedre rettsvern for barna. Da er det så forundelig at folk går i tog mot barns rettigheter. Demonstrerer for at barn som opplever vold i hjemmet bør fortsette å bo hjemme fordi ingen dør av et klaps på kinnet. Det er ikke alltid at barn dør fysisk av det, men den psykiske påkjenningen av å oppleve vold i hjemmet kan gjøre stor skade på selvfølelsen , selvtillitten og på menneskeverdet. Det kan gi skader som angst, depresjon, sosiale vansker, problemer i skolen, sengevæting, separasjonsangst og adferdsproblemer. Oppdragervold er ydmykende for barnet. Hvilken voksen ville funnet seg i å bli irettesatt eller korrigert ved hjelp av draging i ørene eller klyping i kinnet? Barn er prisgitt sine foreldre. Det er foreldrene som skal være barnas fremste barnevern og når foreldre svikter ved å utøve vold mot barna må andre gripe inn. Ingen demonstrerer mot politiet når de pågriper eller arresterer foreldre som er voldelige mot barna sine. Ingen demonstrerer mot domstolen når foreldre blir dømt for vold mot barna sine. Da roper vi høyt i avisene og på sosiale media: «Strengere straffer – NÅ!». Når barnevernet håndhever loven og  griper inn er krisen et faktum. Ikke alltid for de som berøres av dette når man leser undersøkelse som sier at 3 av 4 foreldre som har personlig kjennskap til barnevernet er fornøyde med jobben. Det er all støyen rundt. Fra de som gjerne ikke har egenerfaring.

Stjerneskudd_edited-1

foto: Vinterverket

Demonstrasjonen er et angrep på barns rettigheter. Barn har rett til å vokse opp i hjem uten vold og mishandling. Norge har satt en standard. Vi tillater ikke vold mot barn. Hurra, sier jeg! Vi bor i et land der barna sitter på rettighetene. Rettighetene er ikke alltid gode nok, men sammenlignet med andre land er vi bedre enn de fleste. Vi tillater ikke at oppdragelse skjer gjennom fysisk og/eller psykisk vold. Demonstrasjonen er ikke et angrep på barnevernet, men på alle de barna som har opplevd eller fortsatt opplever vold i hjemmet. Det er disse barna demonstrantene vil frata retten til å vokse opp uten vold. Foreldrevernet står sterkt. Det er skremmende. Uttalelser i kjølvannet er nesten like skremmende. La meg påpeke: Nei, barnevernet tar ikke barn. Barnevernet kan fremme en sak om at barna bør ut av hjemmet. Det er fylkesnemnda og tingretten, og eventuelt lagmannsretten, som bestemmer. Nei, barnevernet tiltaler ikke foreldrene for vold. Det er det politi og påtalemakt som gjør. Nei, barnevernet kidnapper ikke barn og tjener millioner på dette. Barnevernet jobber ikke på provisjon eller tar barn som vi deler ut til barnløse venner og bekjente. Barnevernet jobber for både barn og foreldre, men når barnas og foreldrenes interesser kommer i konflikt er det barnas interesser som kommer først. Når foreldrenes religion kommer i konflikt med barnets beste er det barnets beste som kommer først. Det er jobben og det er forpliktelsen gjennom loven. Barnets beste. Beskyttelse av de mest sårbare vi har i samfunnet vårt. Barna.

Jeg kan skrive side opp og side ned om hvor vanskelig jobben er, tidspress, hvor krevende det er, glade historier, triste historier, historier om underbemannelse, lav lønn og trusler. Men sannheten er at det er ikke for meg dette er mest vanskelig, krevende eller trist. Jeg kan gå hjem hver dag. Hjem til mitt trygge hjem, uten vold. Det finnes barn der ute som hver dag gruer seg til å gå hjem, som lager strategier for å unngå hjemmet, som vagabonderer og som mister konsentrasjonen fordi hodet er fullt. Fullt av det vanskelige og det vonde. Det er ikke plass til mere. Det er barn vi ikke ser og det er barn vi ser så alt for mye av. Barna som diagnostiseres og medisineres bort fra det vanskelige, det krevende og det triste. For disse barna er hver dag vanskelig og for å gjøre det ekstra vanskelig bestemmer voksne seg for å gå i tog med et ønske om å svekke barnas rettigheter slik at disse barna kan fortsette å ha det slik.

IMG_3476

foto: Vinterverket

Loven i Norge er klar. Vi tillater ikke vold mot barn. Slik er det og slik må det forbli. Selv om enkelte, med forhåpentligvis tilmålt og liten mediatid, mener at oppdragervold ikke er så alvorlig eller farlig. For det barnet som opplever dette er det både alvorlig, kan være farlig, det er ydmykende og det er skremmende. Når den som burde beskytte og elske deg klyper og slår deg. For det er ikke slik at noen barn tåler vold bedre enn andre. Det spiller ingen rolle for barna om foreldrene klyper i Guds tro eller kliper i øret fordi Allah sier det er greit, riser på rompa fordi det er lov i England eller slår i hodet fordi det er slik gjør man det i USA. I Norge har alle barn som bor eller oppholder seg i landet de samme rettighetene. De er langt fra gode nok, men vi har heldigvis kommet så langt at hender og ord som slår barna er ulovlig og straffbart. Det forundrer meg at voksne mennesker demonstrerer mot de barna som opplever vold i hjemmet. De sier det ikke høyt, men gjemmer seg bak kritikk mot barnevernet samtidig som det sendes inn privat informasjon om barnevernsansatte til korrupsjonsbloggeren slik at utpresning mot de ansatte skal brukes for å forhindre omsorgsovertagelse og sammenligner barnevernet med Gestapo. Det hele faller på sin egen urimelighet. Faktum er at så lenge voksne kjemper for retten til vold mot barn vil barn fortsette å oppleve vold i hjemmet. Vi har en lang vei å gå, men jeg er glad for at Norge sier tydelig gjennom lovverket at vold mot barn er ulovlig og det er straffbart. Noe annet kan vi ikke tillate. Det vil aldri være en krenkelse å miste muligheten til oppdragervold. Det vil alltid være en krenkelse å bli utsatt for vold.

Hva voksne vil finne seg i

Å måtte bytte bosted med jevne og ujevne mellomrom. Kanskje du må bo annenhver uke i ny bolig, med andre mennesker, i et nytt nabolag og med andre regler. Noen har bestemt dette for deg og du må innrette deg. Det klarer du selvsagt. Du er tilpasningsdyktig og rettferdig. Det er rettferdig at du alltid må flytte. Ikke for deg, men for de andre. De som bor i de ulike husene. Det er rettferdig for dem at du hver uke må pakke sakene dine, forberede deg på å bytte bosted, bruke dager på å tilpasse deg reglene og livet i den andre boligen og de neste dagene som er igjen på å måtte forberede deg på å pakke. Du får kun lov til å pakke med deg det de som bor i huset har bestemt at du kan pakke med deg. Du eier ikke tingene eller klærne dine. De eiers av de respektive huseierne. Favorittbuksen og ipaden må ligge igjen. Til neste uke. Når du flytter tilbake. Med deg i sekken har du en notatbok med beskjeder i. De som bor i husene snakker ikke sammen og dersom de snakker så roper og skriker de. Du er den heldige utvalgte til å være sendebud. Uriaspost, det er din stilling. Dette vil voksne finne seg i.

Å bli mobbet hver dag uten fluktmuligheter: Du har en jobb som du må gå til hver ukedag og kanskje noen ganger i helgene. Du har ingen muligheter for å slutte eller bytte jobb. Tenk deg at allerede på vei til jobb begynner det. Noen kaster en snøball i hodet ditt, roper til deg at du er dum og stygg, spenner fot på deg, tar sekken din og kanskje slår deg. Alt dette før klokken er passert halv ni. Dette er ikke starten på dagen din. Det starter allerede når du våkner. Vondt i magen. Kvalm. Redd. Engstelig. Kjenner etter i hver en fiber i kroppen. «Kanskje er jeg syk? Kanskje er det best at jeg blir hjemme i dag?» Gråt i dusjen. Frykt. Men du vet du må gå. Du må på jobb. En jobb der ingen vil sitte sammen med deg, ingen snakker til deg eller kanskje snakker de til deg og sier at du er en hore, en drittunge, at du er stygg, at du er dum og at du må gå bort. «Fjern deg», sier de og ler. Ingen stiller opp for deg. Noen ser, men de vil ikke blande seg inn. Det er best å se den andre veien og fortsette med sitt. En jobb der de tråkker på jakken din, skriver stygge ting om deg på sekken din, kaster stein i hodet ditt, nekter å være sammen med deg og en jobb der all mottar invitasjoner til fest. Bare ikke du. Du går hjem til nok en kveld alene. Prøver å mote seg selv opp med å tenke at festen blir sikkert kjedelig uansett. For hva vet du. Du har aldri blitt invitert på fest. Du hører bare snakket på mandag. Du vet de hadde det gøy. Tenk deg at du må gå til denne jobben. Hver dag. Året rundt. En jobb som ødelegger deg. Ødelegger alt du hadde av selvtillitt og selvbilde. Du begynner å tro at du ikke er verd noe, at du er en dritt som kan tråkkes på og at tårene du gråter i stillhet under dyna er nok et tegn på at du er en pyse. Du mestrer ingenting. Kanskje meldingene som haglet inn på Facebook hadde rett. Kanskje du bare burde dø? For det er det de skriver. Dette vil voksne finne seg i.

039

foto: Vinterverket

Å bli lagt ut bilder av på sosiale medier. Hver dag, kanskje flere ganger om dagen, kan kjente, kjære og totalt ukjente mennesker se bilder av deg. Bilder av deg i badekaret, bilder av deg på do, bilder der du gråter, ler og bilder der du løper etter ballonger med iskrem over hele ansiktet. Personvernet ditt er grenseløst når livet ditt legges ut på nett for alle til å se og kommentere. Du har ikke tilgang på sosiale medier. Du er ikke i posisjon til å få noe slettet og du har ikke råderett over hva som legges ut om deg og livet ditt. Når du er syk blir det grundig dokumentert av andre, til andre. Mennesker du ikke kjenner vet intime ting om deg. De har sett bildene. Bildene med snørr i nesa, syk i pysjamas over spybøtta, monstertryningen midt i skiløypa og tannløse smil. De har hørt historiene. Uten at du vet om det kan man lese lange innlegg og debatter om klærne dine, adferden din, magevondtene du har hatt, dovanene dine og hvorvidt du er søtest med kort eller langt hår. De vet hva du heter. Navnet ditt er stadig oppe til debatt. Det har vært oppe til debatt siden du ble født. De vet når du ble født, hva du veide, hvor lang du var og hvor gammel du var da du sluttet med bleie. Milepæler, hverdagsglimt, sykdom og glede blir delt uten filter. Av andre. Til andre. Dette vil voksne finne seg i.

Å hver eneste dag rope ut lydløse signaler om at noe er galt. Du begynner å bæsje på deg, du unnviker andre, du sprenger grenser og intimsoner, du tegner tegninger som forteller en historie og du klarer til slutt å si fra med ord. Noen har vært slem mot deg og kroppen din. Hver en fiber i kroppen din er utslitt av mørke hemmeligheter og smerter. Du sa fra hver dag med din lydløse stemme, men ingen hørte. En dag er det noen som hører. Noen hører og tror på deg når du forteller at noen har gjort slemme ting mot kroppen din. Endelig er du fri og trygg. Tror du. Du begynner å puste igjen. Du begynner å bygge deg selv opp igjen. Prøver å integrere traumet inn i hverdagen slik at du kanskje unngår å bli traumatisert. Om natten drømmer du om klammer hender under dyna, inni pysjamasen, om myke hender som forvandler seg til bøllete steiner som treffer kinnet med et brak og du kaster opp når du våkner. Men du tror du endelig er fri. Fri helt til noen bestemmer at det vil være fint for deg å tilbringe tid sammen med din overgriper. Det vil gjøre deg godt og overgriperen har krav på å få være sammen med deg. «Vi setter inn tilsyn», sier de. Du skjønner ikke hva det betyr. Alt du vet er at den som har gjort slemme ting mot kroppen din er viktigere enn det du er. At du er redd, utrygg, tisser i senga på natten, har mareritt, er desorganisert, sliter med adferd og har vondt i magen er ikke like viktig. At du bli retraumatisert bare ved å kjenner lukter som kan minne om overgriperen er det ingen som tar hensyn til. De sier det vil være bra for deg å være sammen med din overgriper. Du vil til og med få det bedre ved å ha samvær med overgriperen. Dette vil voksne finne seg i.

Voksne vil finne seg i å ta gode valg på vegne av seg selv. Sørge for stabilitet og trygghet, rettferdighet og likeverd. Verne om eget privatliv. Barn har krav på det samme. Det bør voksne finne seg i. Det som er best for voksne er ikke alltid best for barna. Det må voksne finne seg i.

Tingelingvinger

foto: Vinterverket

Påsketid sånn rundt om der

«Når må vi sjekke ut?» Han ser på meg og klør seg litt i hodet. «Nei, sånn rundt om der». Rundt om der? «Ok» svarer jeg. Litt usikker, men lander på at ok er et godt svar. Vi er på roadtrip. Vi har tid. Samisk tid.

Når torsdag kommer bestemmer vi oss for å ta turen over vidda. Karasjok og Kautokeino. I riktig rekkefølge. Påsken smiler til oss med snø, sol, frost, urørt landskap og en bil som går som ei klokke når den starter i minus 20 grader. 5åringen skråler høyt til Dixie Chicks i baksetet. «….and if you climb a mountain and you turn around. And if you see my reflection in the snow-covered hills. Well, the landslide brought me down». Hurra! Vi er på jentetur! Nesten alene på veien suser vi avgårde. Til påskeferie. Etter 20 mil er vi fremme.

IMG_4959

foto: Vinterverket

Internettet sier at innsjekking skjer etter kl.15. Utsjekking skjer mellom kokken 12 og kokken 18. Klokken er 12 når vi prøver lykken. «Buorre beaivi». Det er mørkt i hovedhuset. Bak den høye disken sitter en liten mann. «Giitu», svarer 5åringen og smiler til mannen. Han smiler tilbake. «Er det mulig å sjekke inn nå?» Han ser på meg. «Det skulle kanskje være mulig». Tiden står stille mens jeg venter i spenning. Han sier ikke noe mer. «Ja?» spør jeg. «Ja» svarer han. «Hytte nummer 9 er kanskje ledig». Jeg er usikker på om han spør eller forteller meg. «Jeg vet ikke. Er den ledig?» Han svarer ikke. Reiser seg sakte og forsvinner inn i rommet bak disken. 5åringen hopper opp og ned av glede. Vi er på jentetur! Hurra! Hun lurer på om hun kan pakke ut skiene nå. Jeg sier vi må vente litt. «Vi har god tid». Hun tar av seg lua og setter seg ned ved et av bordene. Vi må bare vente. Litt til. Helt til vi har nøkkel til hytte nummer 9 i hånda. Den var ledig. «Når må vi sjekke ut?» Han ser på meg. «Det kommer ingen før litt senere i morgen» «Når senere?» 5åringen plukker kjedsomt på en tannpirker. Hun er ski- og påskeferieklar. «Utpå dagen». Han er en mann av få ord. «Klokken?» Jeg gir ikke helt opp enda. «Sånn rundt om der». Rundt om der? «Ok», svarer jeg. Litt usikker, men lander på at ok er et godt svar. Rundt om der kan jeg fikse. Tror jeg?

Hytterommet er lite, men koselig. Vi kan parkere rett utenfor hytta. Jeg funderer på om jeg skal spørre om bilen kan stå der etter vi har sjekket ut. Lander på at det er best å ikke spørre. «Rundt om der» gjelder nok for biler også. Vi pakker ut, finner skiene og starter med en sjokoladepause på trappa. Sola varmer mens hyttefeltet fortsatt sover. Det er stille på isen som dekker den store elva. Ikke et menneske å se. Vi låser hytta, lar skiene stå litt til og kjører inn til Karasjok, videre over grensen til Finland og tilbake igjen med sekken full av ny rasjon med sjokolade, pærejuice i små bokser, fargestifter og gelègotteri fylt til randen med e-stoffer og andre godsaker. Å handle i Finland i påsken er en sirkusstudie i seg selv. I år gjør vi det kjapt og enkelt. Minst mulig tid i kø mellom unggutter med påskeøl i kasser og nysminkede damer i fancy skiutstyr. Jeg har med den gamle fjellanorakken etter morfar. Fargen har famlet siden dengang den ble produsert på Trio Sport på Lillehammer. Tilbake på hytta trer jeg anorakken på. Den lukter morfar. Ski, hyttetur og ferie. «Skal vi gå på elva?» 5åringen er med. Vi suser ned bakken mot elva på glatte ski og med fregner på nesa. Vi er på jentetur med Finnmarkspåske!

FullSizeRender (4)

foto: Vinterverket

«Har dere fortsatt matservering?» Uten mat og drikke duger heltene ikke. Vel, vi er kanskje ikke helter, men vi kunne vært det. Kanskje? 5åringen ler. Hun sier jeg er rar. «Matservering» Han gjentar det jeg sier. 5åringen skjønner hva som skjer. Hun drar hånden frem etter en tannpirker og begynner å plukke på den. «Kan vi bestille noe mat?» «Jeg lager noe reinsteik» sier han. Da er det bestemt. Reinsteik er maten i dag. Poteter, grønnsaker og nydelig mørt reinkjøtt. 5åringen spiser alt kjøttet hun har fått og litt til. «Jeg kunne spist dette i all evighet» sier hun til mannen bak den høye disken. Han smiler. Han skulle bare visst at dette kom fra hun som nesten aldri spiser noe når vi spiser ute. Hun som pirker i pølsa, spise en halv nuggets og som kanskje klarer å spise et halvt stykke pizza. Såkalte barnevennlige barnemenyer er noe forbanna tull, tenker jeg. Gi ungene skikkelig mat. «Kan vi få litt mer?»

Den natten er det minus 17 grader ute. Inne i hytta er det varmt. Godt innpakket i ullundertøy, ullsokker og dyner ligger vi under hver vår leselampe. Hun tegner. Jeg leser. Når klokken så vidt er passert 21 sover vi begge to. Neste morgen er det overskyet.

«Jeg snakker ikke så mye samisk». Han ler høyt mens han går mot reinen med en pose med lav under armen. «Joda det gjør du». Han stopper opp og legger armen rundt meg. Ok, så gjør jeg det. «Ok», sier jeg og med det lander jeg igjen på at ok er et godt svar. Han ler høyt. «Fin den er» sier jeg. «Hvem da?» Jeg rødmer og gjemmer meg bak kameraet. «Reinen», mumler jeg. «Jeg er sikker på det var meg du mente», sier han og så ler han igjen. Jeg smiler og kikker utover isen som begynner å fylles opp med mennesker. Fra høytalerne joikes det. Lukten av bålkaffe kommer sigende over isen. Jeg smiler tilbake. Går tilbake. «Chappa nieida». Nå var det han som mumlet. Eller var det innbilning? Jeg snur meg ikke selv om jeg har lyst. Smiler for meg selv og finner 5åringen rundt bålet sammen med noen nyerværvede venninner.

FullSizeRender

foto: Vinterverket

Resten av dagen bruker vi på å gå på ski, drikke alt for varm bålkaffe, reinsdyrkjøring, skalle- og lassokasting og på å bedrive seriøs fregneinnsamling i sola. 5åringen kaster skaller over 6 meter og får medalje i skinn. Hun stråler. Nøklene til hytta er levert. Vi fikk sjekket ut «sånn rundt om der». Bilen står fortsatt. Den står godt og kan stå lenge. Helt perfekt. Hadde jeg planlagt bedre skulle vi vært en natt og en dag til. Planlegging og tid er ikke noe for finnmarkinger. Vi tar det på slump. Jeg tar sats og melder jeg meg på joikekonkurransen. Joiker jeg ikke i år så joiker jeg til neste år. «Sånn rundt om der».

Så stikker vi til Kautokeino.

Kautokeino

foto: Vinterverket

Jesus, isvann i sugerør og god påske

Klokken er 05:45 og det er 2 dager igjen til påskeferie. Huset sover. Til og med katten som ligger i vinduskarmen sover. Det er stille. Kun lyden av kaffekjelen som varsler om at vannet er ferdigkokt. Det er den beste tiden på døgnet. 2 timer fra jeg våkner til det braker løs med matpakke, skiftetøy, tannpuss og klar-ferdig-gå. Ut av døra til en ny hverdag. Alle burde hatt en obligatorisk refleksjonstid 2 timer hver morgen. I stillhet. Med nykokt kaffe rett fra kjelen.

Påske er ikke religion for meg. Påske er familie, sove lenge, ski, sol, snø, appelsinrenn, bål, svidde pølser, våte votter, blåflekker på skinnleggen etter knall og fall, sjokoladepause midt i bakken, fregner på nesen, bakovergli, kryssord, pocketbøker med svensk krim og tid. Sammen med de jeg er glade i.

SONY DSC

foto: Vinterverket

Det sies at påskens opprinnelse var en jødisk fest til minne om isrealittenes utvandring fra Egypt. For meg er påske en feiringen av 6dagers midlertidig utvandring fra kontoret. Fri og ferie, uten julens krav om styr og stas. Bare påske. Bare fri. Påsken er absolutt den beste høytiden av dem alle.

Det er nesten til å bli religiøs av. På den måten er påsken litt religion for meg også. Med gode minner fra hytta der vi lå sammenkrøpet på hemsen og hørte på påskeevangeliet. Og på påskekrimmen i smug. Farmor og farfar hadde bibelen på nattbordet og en liten batteriradio i skapet . Av de to var batteriradioen min favoritt. På gode dager med vindstille over vannet fikk vi inn 2 kanaler. Jubel og glede! Når påskeevangeliget kom på måtte vi alle være stille. Nå skulle vi lære om vennskap, pinsel og evig liv. Jeg var mer opptatt av å dra til elva på skattejakt. Musestille lå jeg på hemsen og drømte om skatten til Lange John Silver. Jesus var ikke like spennende. Etterpå malte vi påskeegg og pilket på isen. I sekken til farfar lå det alltid sugerør. Fra det lille hullet i isen drakk vi isvann i rosa og gule sugerør.

Det beste med påsken fravær av forventninger. Bortsett fra de du skaper selv og de du innbiller deg at andre forventer at du poster på Facebook. Det beste med påsken er at en fin påskeferie trenger ikke koste mange penger. De beste minner kan springe ut av en gammel batteriradio og isvann i sugerør. Påsken krever ikke noe annet enn tid og tilstedeværelse.

God påske!

IMG_4914

foto: Vinterverket

Fremstillinger om forestillinger

Kari Jaquesson mangler kanskje finesse. Til å være godt trent er hun kanskje ikke den mest smidige, men hun er spenstig og ærlig. Hun legger ikke to pinner imellom når spørsmål om den brutale virkeligheten kommer opp.

Tenk deg at du ikke bare blir snakket til på Kari vis, men også må utføre det hun sier. Hver eneste dag, flere ganger om dagen, gjennom vinter til sommer, året rundt. Uten pause. Uten vilje. Uten fremtidsutsikter. Det er den brutale verden. Det er den man må forholde seg til. Tvang, fattgdom, overgrepserfaring, arbeidsløshet, omsorgssvikt og diskriminerende samfunnsstrukturer er ofte bakenforliggende årsaker til at mennesker havner i prostitusjon. Myten om den glade prostituerte og at den frie viljen råder stemmer svært sjelden. Av alle de 42 millionene som prostituerer seg er det en brøkdel som gjør det frivillig. Resten er kvinner, menn, ungdom og barn som ikke har valgt dette livet selv. De blir ikke bare bedt om å suge pikk 10 ganger om dagen. De må utføre det. Håper på litt søvn om natten for så å våkne neste dag til å gjenta det de gjorde dagen før. Småjenter og gutter på bordell i India blir solgt opp til 30 ganger om dagen. Bordell er ingen garanti for mindre kriminalitet. Trafficing til bordeller verden over er noe alle kjenner til. Vi kjenner til kidnappinger og tilbakebetaling av fiktiv gjeld. Internasjonalt blir over 20 millioner mennesker utsatt for menneskehandel hvert år. Dette er i hovedsak barn av begge kjønn og kvinner.

150

foto: Vinterverket

Kari Jaquesson er kanskje ikke den som ordlegger seg så mildt og fint, men hun stiller viktige spørsmål. «Er du villig til å gå i hennes sko bare for 1 dag?» Vil du kunne klart å være henne som selger alle kroppens hulrom? Eller kunne du hatt jobben til han som bare er 15 år og som har på enkelte områder mere livserfaring enn en gammel sjømann fra Skjervøy? Man trenger ikke alltid å ha vært et sted for å kunne uttale seg, men en realitetsorientering er aldri å forakte. Ungdom trenger mer ærlighet og mindre bomull. Det man trenger enda mindre av er aviser som støtter opp om at alt er en krenkelse. Alt er ikke en krenkelse. Å bli stilt tøffe spørsmål kan være vanskelig, opprivende og det kan sette igang noen prosesser i en selv som utfordrer både moral, etikk og ståsted, men å oppleve seg krenket? Det er alle de som faktisk må suge pikk 10 ganger om dagen og som ikke har avisene i ryggen som kan oppleve seg som krenket. Det er like ille å være prostituert for hun som jobber innendørs som for hun som trasker gatelangs i sommerklær om vinteren. Det er kanskje ikke like ille for oss for hun innendørs ser vi ikke. Vi kan late som at hun velger det selv, at hun liker det, at hun smiler hver kveld, får beholde alle pengene sine selv og at hun en dag finner sin Richard Gere. Vi er glade. Alt fungerer som det skal.

Det er mange måter å være feminist på. Det skal være mange måter å være feminist på. Det skal være rom for alle, for debatt, ulike meninger og ulike ståsted. Den ene måten å være feminist på er ikke noe bedre enn den andre. Kanskje er bordeller det beste alternativet? Jeg har ikke fasiten. Men skal man diskutere kropp og sex som salgsvare må man tåle å bli utfordret. Kanskje var hun litt bøllete? Kanskje brukte hun hersketeknikk ved å valse over en syttenåring? Kanskje var hun dømmende og snever mot en ung jente sine synspunkter? Alt dette er mulig. Det er også mulig at det hele ble blåst ut av alle proporsjoner fordi virkeligheten kom for nær i litt for krasse ordelag. De samme krasse ordelagene vi ofte hører i andre sammenhenger. «Prøv du å lære førti hormonelle fjortenåringer matematikk og se hvor gøy du synes det er??!» spør vi når mattelærere nok en gang blir hamret løs på i media. Vi kan lett forestille oss at det kan være en vanskelig jobb. Ingen blir forlegne eller krenket av å bli bedt om å forestille seg en mattelærers hverdag. Vi vet også hva prostituerte gjør. Det er ingen stashemmelighet låst ned på Akershus festning. Vi vet hva de gjør og vi må tåle at det blir sagt høyt. Feminist eller ikke. Vi ønsker å debattere muligheter og løsninger for prostituerte samtidig som vi blir forskrekkelig krenket bare ved å skulle forestille oss hva de driver med. Hvem er det som egentlig blir krenket her?

Når den Brutale Verden møter Generasjon Navle byr det på trøbbel. Når realitetsorienteringen kommer for nær og blir personlig føler Generasjon Navle seg krenket. De vil ikke leke mer. De vil ikke være med. Realiteten ble for tøff. Ja, den er tøff. Men ikke for oss. Ikke for meg, for Kari eller for deg. Vi kan sutre litt i avisen og gå videre med livene våre. De virkelige krenkede ser vi ikke. Vi ville ikke forestille oss hvordan hverdagen er for dem. Vi melder oss ut.

Lihkku beivviin

Tre dager har vi fått der vi kan heise flagget til topps, rope hurra, gratulere og feire. Vi har 17.mai med det norske folk sin grunnlovsdag, vi har 16.mars med kvenfolkets dag (Kainulaiskansan) og vi har dagen i dag: 6.februar med det samiske folk sin nasjonaldag (Sámi álbmotbeaivi). Riktignok er det kun den norske og den samiske nasjonaldagen som er offisielle flaggdager, men alle tre er gode grunner å feire. Vi er et land med mange folkeslag.

kunst_alta

foto: Vinterverket

En nasjon kan være så meget og mangt. Det kan være blant annet et kulturelt fellesskap, felles historisk opphav, felles språk og en felles sosial identitet. En subjektiv og gjensidig følelse av tillit og fellesskap på tvers av grenser. En stat preges i større grad av politiske og juridiske plikter og strukturer. En nasjon trenger ikke være en egen stat. Den kan bestå av innbyggere i, og fra, mange ulike stater. En stat kan bestå av mange ulike nasjoner.

Samefolkets dag ble for første gang feiret i 1993. I 2003 ble 6.februar en offentlig flaggdag. Sápmi, Norge, Sverige, Finland og Russland fikk nok en dag å feire med glede og gratulasjoner. Kvelden før dagen, i senga med pysjamas og tunge øyelokk, fremfører Ruskesara en joik til ekornet i hagen. Hun har øvd i barnehagen hele dagen. Hun gleder seg stort til feiringen i morgen. Flagget til topps i subarktisk klima med anerkjennelse, kofte, kaker og kaffe. «Kan vi lage sarritpai i morgen?» Hun er blitt et barn av to nasjoner som veksler og blander i språkene. Jeg smiler og sier at det kan vi.

Finnmark er på mange måter dobbelt så godt. Vi er et stort fylke, selv om sjefen i DNB mener noe annet når han påstår at alle i Finnmark kan komme seg til en filial innen en halvtime og med det avslører at han aldri har kjørt fra Vadsø til Kautokeino, og et raust fylke. Vi har det beste fra to nasjoner. Ikke alltid på minnelig vis, men på Finnmarks vis: Høyrøstet med frost i nesen, P4 i det ene øret og joik på det andre. Det norske og det samiske ved siden av hverandre og sammen i tosomhet på toppen av Norge. Det er her vi bor og det er her vi hører hjemme. Sammen.

                                             «Eai du vuoitte vašálaččat,
                                               jos fal gáhttet gollegielat,
                                              muittát máttarmáttuid sáni:
                                              Sámieatnan sámiide!»
Koftesølv

foto: Vinterverket

Da jeg vokste opp feiret man ikke det samiske. Det var noe man gjemte litt bort og ikke snakket høyt om. I skolen snakket alle norsk og vi feiret kun 1 dag: Den norske. Vi var alle nordmenn og kun nordmenn. De som påsto noe annet var rare og merkelige. Vi feiret med flagg en dag i året. Noe annet var utenkelig. I dag er det utenkelig å kun feire det norske. Gjennom årene har det vokst frem en synliggjøring av det samiske, det har reist seg kulturelle stemmer med stor gjennomslagskraft, nye stemmer har vokst opp og den samiske stoltheten har fått anerkjennelse. Det det dette vi feirer i dag. At verden har gått fremover med øyne som er mer åpne enn de var da jeg vokste opp. At vi i dag ser verdien, kulturen, språket, tilhørigheten og stoltheten. At flagget også kan vaie for han som bor i bygda der ingen andre samer bor og at hun som ikke føler seg som same i hverdagen i Oslos travle gater kan få muligheten til å kjenne på tilhørigheten når flagget vaier. Steder der det samiske ikke er tydelig i hverdagen blir minnet på at Norge er et land med flere nasjoner.

Sapmikids

foto: Vinterverket

Midt i sarritpaien banker det på døra. Vil hun feire dagen med «bestemor» og «bestefar» fra Máze? Hun jubler. «Manan àhkku», roper hun og forsvinner ut døra. Mamma sin lille nieida er blitt så stor. Verden har blitt så stor. Og samtidig så liten når vi nærmer oss hverandre med tillitt og gjensidig respekt. I stillhet spiser jeg resten av blåbærpaien med flagget til topps. Lihkku beiivvin!

Glassjenta og vi

Egentlig er vi ganske like. På hver vår måte. Glassjenta og vi. Det er ingen som står på barrikadende og sier fra på våre vegne. Vi må si fra selv. På hver vår måte. I hver vår verden.

bilde (15)

foto: Vinterverket

Med en vond smak i munnen leser jeg om Glassjenta. Hun som for enhver pris vil smadre seg ut av situasjoner hun ikke har kontroll over. Jeg føler jeg forstår henne. Jeg leser og vil kjempe med henne, jeg smiler med henne, jeg får vondt av henne, jeg blir irritert på henne og jeg får lyst til å gi henne en klem. «Alt skal bli bra», vil jeg hviske til henne. Alt det jeg føler for de barna jeg allerede kjenner i systemet. Barn jeg liker, føler omsorg for, vil hjelpe og vil kun det beste. Det er en vanskelig balansegang.

Å jobbe i barneverntjenesten er både spennende, interessant, tøft, vanskelig og mange følelser på en gang. For å kunne gjøre en god jobb er det viktig å inneha en god porsjon med ydmykhet, respekt og empati. Det hjelper ingen at vi går i skyttergraven straks det brenner rundt oss. Ja, vi har mye å gjøre, ja det er vanskelig og ja det er tøffe avgjørelser som tas. Ja, vi har alt for få hender og alt for få midler til rådighet. Alt dette vet vi. Alt dette vet politikerne. Alt dette vet media, du, jeg, alle foreldrene og barna. Vi vet disse tingene og vi kan ikke bruke alt dette som skyts når vi opplever å få kritikk. Vi må vi ta det til oss, jobbe med det og prøve å gjøre noe med det innenfor de rammene vi har. Det hjelper så lite at vi kommer med unnskyldninger og skylder på alle andre. Vi må også gå i oss selv. Hva kan VI gjøre for å bli bedre og for å sikre gode oppvekstvilkår for de barna vi har omsorgen for?

Jevnlig leser vi i avisene om at vi må melde fra, være nabokjærringa, bry oss om andre barn, at det nytter og at vi kan gjøre en forskjell. Det er viktig informasjon og det skal nytte å si fra. Vi kan aldri slutte å bry oss om barn. Heller ikke barneverntjenesten kan slutte å bry seg. Vi må bli flinkere til å si fra når vi opplever at barna vi har omsorgen for ikke får nok hjelp, ikke får riktig hjelp og ikke har nytte av den hjelpen de får. Vi må si fra når institusjonene svikter, når hjelpen ikke kommer og når det tverrfaglige samarbeidet pulveriseres fordi vi ikke alltid drar i samme retning med øye for det samme målet. Vi har ikke lov til å sitte å se på, lukke øynene og fortsette med neste sak som om ingenting har skjedd. VI har ansvaret. VI må bli flinkere til å si fra. Det er VI som har omsorgen som må stå på barrikadene for barna.

Det er et stort inngripen å overta omsorgen for et barn. Det er skrittet man går til når alt annet er prøvd eller det ikke er noen muligheter for andre tiltak. Går man til det skrittet må man også sikre at barnet får det barnet har manglet i omsorgsbasen barnet kom fra og man må sikre at barnet får den hjelpen barnet trenger. For et barn er det å bli flyttet ut hjemmefra et traume i seg selv og det må vi ta både høyde for og hensyn til. Vi må sørge for god omsorg, utviklingsstøtte, stabile og trygge voksne, traumebasert omsorg, forutsigbarhet, adekvat hjelp til fysiske eller psykiske plager, hjelp til å skape gode relasjoner og nettverk.

Vi kan ikke komme dithen der vi tror vi alltid vet best. Vi kan ikke kritisere foreldre på den ene siden og gjøre akkurat det samme selv på den andre siden. Hvor mange svik kan et barn tåle? Barna er de som vet best hvordan de opplever situasjonen de befinner seg i og vi plikter å lytte. Være nysgjerrige, høre etter og spille på lag. Dette er punkter vi tar med når barna fortsatt bor hjemme hos foreldrene. Dette er punkter som fortsatt skal gjelde når barna bor under kommunens omsorg. Det er barna som vet best hvor skoen trykker. Det er ikke alltid at barn skal få bestemme, men de skal bli hørt og de skal få medvirke. Medvirkning kan skje på mange ulike måter, for eksempel bare det å få informasjon og få gi informasjon er å medvirke. Å være en aktiv deltager i eget liv er å medvirke. Barn har rett til det.

Sennalandet

foto: Vinterverket

Jeg ble barnevernpedagog fordi jeg vil jobbe med og for barn. Jeg jobber i en tjeneste med fantastiske kollegaer og jeg har vært så heldig å få møte mange fantastiske barn og foreldre. Godt samarbeid, fine samtaler, tunge stunder, uenigheter og søvnløse netter. Jobben som krever mye og som gir enda mer tilbake. Min jobb er å hjelpe, være lydhør, vise respekt og empati, være ydmyk, vise forståelse, men også å ta upopulære avgjørelser. Jeg skal være svært bevisst den makt jeg forvalter og aldri bruke den på uvettig vis. Vise forsvarlighet. Og jeg må aldri glemme det viktigste. Årsaken til at jeg gjør den jobben jeg gjør: Fokuset på barna. Se barnet der barnet er. Glemmer jeg det bør jeg finne meg noe annet å gjøre.

Uti det vide og langstrakte land befinner det seg mange flotte mennesker som jobber i barneverntjenesten. Mennesker med kloke hoder og varme hjerter. Mennesker som gjør alt de kan med de midlene de har til rådighet og som går hjem til nok en søvnløs natt med hodet fullt av tanker og bekymringer. «Har barnet det bra?» «Er vi gode nok?» «Hvorfor fungerer det ikke?» Mennesker som daglig opplever å få kritikk, enten direkte i jobben eller gjennom media, og som opplever at ingen, bortsett fra kollegaer og barnevernleder, stiller opp. Hvor er politikerne og fagforeningene når det stormer som verst? Når andre yrkesgrupper står i stormen stiller både ministre og eksperter opp. Vi i barneverntjenesten er på mange måter overlatt til oss selv. Vi skal kritisere oss selv, hjelpe oss selv, forsvare oss selv, reflektere over egen praksis og finne gode løsninger for oss selv. Vi lever kanskje i ulike virkeligheter, men vi er kanskje ikke så ulike, vi og Glassjenta. Forskjellen er at jeg er voksen og kan velge. Og så kan jeg gå hjem, få en klem og noen sier til meg «alt skal gå bra». Hun står igjen alene når alle andre sviktet. Det er dessverre mange barn som henne der ute.

Jeg leser ferdig om Glassjenta med en vond ettersmak i munnen. Hvor var det det gikk så galt? Jeg skal ikke gå inn på en annen tjeneste sin jobb. Det er alt for mye jeg ikke vet. Jeg har lest bruddstykker av et liv i en avis. Men bruddstykkene forteller oss noe viktig og det er at vi kan bli bedre, vi må lytte mer og vi må kanskje begynne å tenke annerledes. Vi må lære av historiene, de gode som de vonde. For barnas skyld. For det vil alltid være enklere å bygge barn enn å reparere voksne.

Benken og havet

foto: Vinterverket

Antiantisupermamma på randen av kulhet

I rødt skjerf og grønn strikkelue på snei liker jeg å late som jeg er en kul antisupermamma som lever livets glade dager i kaos og kos herfra til sykkelen som er plassert midt i sofaen. Jeg er hipp, kul og mitt barns beste venninne der vi spiser middag på badet og dusjer når skitten har grodd fast i klamt sovehår fra forrige søndag. Vi er antiheltene som lever på kanten av forsvarlighet i høye hæler og saft på flaske.

Sannheten er at jeg er ganske A4 og jeg liker det. Jeg liker at vi spiser middag sammen, at kjøkkenbenken rommer plass til noe annet enn leker, katten og brødsmulene fra gårdagens frokost. Jeg føler meg komfortabel med vaksiner, bilstoler, innetider, fotformsko og den klassiske søndagsturen. Det er nesten så jeg skjemmes over å være det man kaller «pedagogisk korrekt» når man skal være nesevis mot den snusfornuftige moren som regulerer barnet sitt, hjelper barnet sitt og oppdrar barnet til å ikke hoppe i sofaen, til å sykle med hjelm og til å spise grønnsaker. Lærer barnet å bli en god venn og hjelper barnet i konfliktløsning. Jeg er hun kjedelige som forlanger at vi spiser middag sammen, snakker om dagen, leser bok hver kveld og som først lærer forventet oppførsel før jeg slipper barnet løs blandt andre mennesker. Hun som ikke alltid får til, men som ikke gir opp og som prøver igjen. Og igjen. «En dag sitter det». Jeg er hun som er sliten på kveldene og som ser på Kveldsnytt. Hun moren som aldri skal være bestevenn med barnet sitt, men en mamma som støtter, hjelper og regulerer.

bilde (6)

foto: Vinterverket

Barn på frislipp kan bli usikre barn. Barn trenger rammer, regler og rutiner. De trenger ikke curlig eller helikopter, men foreldre som gir trygghet innenfor rammer. Barn klarer ikke å oppdra seg selv. Barn klarer heller ikke på egen hånd å organisere seg selv, sin hverdag og sitt følelsesliv. De trenger hjelp og støtte for å kunne klare dette. Det er ikke deres jobb å klare det alene. Det er vår jobb som foreldre og som ansvarlige voksne. Det innebærer ikke tivoli hver dag, men også kjedelighet med rutiner og regler. Det innebærer tannpuss, rydding av rommet og viktigheten av innestemme. Barn skal få være barn. Det i seg selv betyr ikke at barna skal være eneherskere og Kim av Nord-Korea med eget slott og hoff.

Gangen er full av fotformsko og praktiske jakker, skjerf og votter med ullfor. Du kan se at her bor hun som liker å tro at hun er en kul mamma, men som er hun som aldri har Nugatti i skapet, som stiller opp på fritiden, heier på sidelinjen og som har barnesperre på nettbrettet. Hun som lar barnet leke ute alene, men som titt og ofte kikker i vinduet. «Frihet under ansvar», sier hun til seg selv med hjertet i hånden når bilene kjører forbi. Hun som vil at barnet skal bli selvstendig, men som bistår i utviklingen. Og etter søndagsmiddag vanker det dessert. Fordi hun er litt kul må vite. Jeg er henne. Hun som tror på «gode beskjeder» og ull innerst på vinteren, som følger aldersgrensene og som aldri gir etter når det er sengetid og vi har sagt «god natt».

Å være A4 er også kos og klem, opplevelser, hverdag og fest. Akkurat som hos antisuperfamilien. Vi er ganske like der. Liker jeg å tro. Eller kanskje er det egentlig jeg som er antihelten? Hun som lever på kanten av samfunnet i sin tro om regler og rutiner. Lever livet for pyser som er lettskremte og korrekte? Er det egentlig jeg som er kul? Jeg kikker på skoene i gangen og konstaterer at jeg neppe er særlig kul. «En trygg barndom trenger ikke kulhet», sier jeg til meg selv og trekker ullsokkene godt innunder pysjamasbuksen. Det er på sett og vis herlig avslappende å ikke være en kul antisupermamma.

Det er mange måter å leve livene sine på. Livet kommer med mange helter i ulike varianter og antihelten er visstnok den kuleste av dem alle. Vi liker dem som gjør opprør mot det kjedsommelige og som er superkule der de våger å stå på barrikadene mot det «pedagogisk korrekte». Fri barneoppdragelse er i de fleste tilfeller preget av omsorg og kjærlighet, men mangler de trygge rammene grensesetting gir. En autoritær barneoppdragelse er det stikk motsatte. Ingen av delene er å foretrekke. Barn trenger hele pakken. De trenger hele foreldre som våger å være foreldre. Ikke den som aldri gir rom for kreativitet og medbestemmelse, ei heller selvutslettende foreldre med hoder på en pinne, men foreldre som også våger å være nettopp det de er: Foreldre.

SONY DSC

foto: Vinterverket

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 51 andre følgere