Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Om du bare…. Da kan du skylde på deg selv

Om du har hatt sex før. Om du bare er neddopa nok. Om du bare er ute av stand til å si noe. Om du bare er så sløv at du må bæres som en potetsekk, «ute av livet», over skuldrene er du fritt vilt. Du vil ikke være fritt vilt for alle for alle voldtar ikke. Men du vil være fritt vilt for den mann eller kvinne som ikke tar sine forholdsregler for å unngå å bli en voldtektsforbryter.

9,4 prosent av alle norske kvinner er blitt voldtatt

1,1 prosent av alle menn.

Ni av ti anmeldte ikke overgrepet.

Hver tredje fortalte aldri noen om voldtekten.

Halvparten av kvinnene opplevde at politiet ikke etterforsket saken da de fikk kjennskap til den.

1% av sakene som når domsstolen får fellende dom

At så få saker anmeldes, og enda færre ender med dom, er viktige og skremmende funn, sier Siri Thoresen, som la frem undersøkelsen for NKVTS (kilde: Aftenposten)

For noen år siden kunne vi i avisene lese om en ung kvinne som ble voldtatt av flere menn. De ble frikjent. Hvorfor? Fordi den unge kvinnen hadde hatt frekkhetens nådegave og hatt sex med en annen mann kvelden før. Hun var altså løssluppen nok og ikke fremmed for å ha sex. Hennes moral var oppe til doms og hun tapte.

Tenk deg at du er ute på byen. Du drikker, du danser og har det gøy. På vei hjem blir du påkjørt av en bil. Det blir rettssak. I rettssaken blir det ført som bevis at du ikke sa tydelig nei til å bli påkjørt, du vinglet, føreren forsto ikke, du var full og du hadde blitt påkjørt en gang før. Ting tyder på at du liker å bli påkjørt. Du var full. Du sa ikke nei. Du kan skylde på deg selv. At føreren også var full tas hensyn til. Han var nok for full til å kunne forstå og tolke dine signaler riktig. Han bare kjørte på. Stakkars, det var ikke hans feil. «Du burde se deg bedre for og kanskje ikke drikke så mye neste gang», sier de og tenker at du lyver sikkert uansett siden du har blitt påkjørt før. «Du må lære deg å passe bedre på».

Tenk deg at du ikke blir påkjørt, men kommer deg helskinnet hjem. Du glemmer å låse døra før du sovner på sofaen sammen med en halvspist Grandiosa. Det ringer på og før du rekker å si hverken ja eller nei bryter han seg inn. Du forstår ikke hva som skjer. Alt går så fort. Du er i sjokk og blir stum. Han dytter deg ned på gulvet, tar det du har av verdi og stikker av. I rettssaken blir det ført som bevis at du ikke sa tydelig nei til å bli ranet. Du sa ingenting og du var tydelig full. «Hvorfor sa du ikke noe?», spør de. Da du ble dyttet besvimte du, men den stakkars gjerningsmannen skjønte ikke dette. Han var ruset. Han klarte ikke forstå eller tolke dine signaler riktig. Man kan da ikke forvente at en ruset mann skal forstå at du var satt ut av spill. Han bare trengte seg inn. Han trodde du likte det. Naboer kan fortelle at du tidligere har glemt å låse døren. Flere vitner kan også fortelle at du både mottar og liker uanmeldt besøk. Hvordan skulle da den stakkars rusede mannen forstå og tolke dine signaler når du ikke låser døren og liker uanmeldt besøk?

Surrealistisk å tenke på. Blir du utsatt for en kriminell handling er det ditt levesett, dine handlinger, din moral og din etikk som skal opp til doms. Er du ute av stand til å kunne si noe eller til å forsvare deg har du tapt. Da er det fritt frem.

iskunst

foto: Vinterverket

Kravene for å bli dømt for voldtekt er skyhøye. Det vet gjerningsmannen og gjerningskvinnen. Det vet ofret. Det skal ikke bare bevises at en voldtekt eller er overgrep skjedde, men det føres også bevis for hva ofret kunne gjort for å unngå dette.

Det burde føres bevis for hva gjerningsmannen og gjerningskvinnen burde gjort for å unngå å voldta. Drikke mindre, holde fingrene for seg selv, ikke gå ut uten anstand, ring hjem til mor og far dersom trangen til å voldta blir for stor, minn deg selv på at dersom en kvinne eller en mann er bevisstløs – unngå å voldta ham/henne, bruk voldtektsfløyte – dersom du føler trang til å voldta, bruk fløyten, bli hjemme og unngå å putte dop i andre menneskers drikke. Sånn. Det er ikke så vanskelig å ta sine forholdsregler for å unngå å voldta.

Men i Norge er det ikke slik. I landet der vi skryter av likestilling, rettigheter, frihet og fred er det fortsatt slik at dersom du råker utfor en voldtektsmann eller voldtektskvinne er du dømt. DU burde forutsett dette. DU burde visst at dersom du sovner, blir bevisstløs eller på annet vis ute av stand til å samtykke er det din egen feil. DIN feil.

«Rundt ti prosent av dommerne, og da flest lekdommere, sa seg enig eller svært enig i disse utsagnene:

  • Mange kvinner anmelder voldtekt falskt fordi de angrer etter de har hatt sex.
  • Enhver kvinne som hisser opp en mann seksuelt, men som ikke egentlig ønsker sex, må selv ta konsekvensene.
  • I en voldtektssak er det viktig å vurdere offerets karakter og fortid.
  • I de fleste voldtekter er det ikke mannens intensjon å voldta, men han klarer ikke å beherske sin seksuelle drift» (kilde: Aftenposten)

Voldtektsmytene er mange og de gjemmer seg bak mange ansikter, også blandt lek- og fagdommere. Blandt folk flest. Blandt likemenn. Nesten 13 prosent av dommerne er enige i at en kvinne som hisser opp en mann seksuelt, men som ikke egentlig ønsker sex, selv må ta konsekvensene. Det er ett av funnene i en undersøkelse blant norske lekdommere og fagdommere. Studien, som er gjengitt i siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening, er gjennomført av forskere ved NTNU, i samarbeid med Helse Stavanger og Domstoladministrasjonen. 13% høres kanskje ikke så mye ut, men det er mange nok. 1 er nok for akkurat den kvinne eller mann som skal få prøvd sin sak foran en av disse 13 prosentene. Og hva er egentlig å hisse opp? Er det å sitte på fanget, bare å være tilstede, smile, danse, snakke med, være lettkledd, sovne av på fest eller å bli båret som en potetsekk over skuldrene. Bør vi alle trekke i burka og holde oss hjemme slik at vi ikke hisser opp disse vilje- og hodeløse mennene som løper fritt omkring i samfunnet?

I 2014 kom det inn 216 voldtektsanmeldelser ved Oslo politidistrikt. Av disse 216 valgte politiet å snu etterforskningen i 6 av sakene, slik at anmelder selv ble satt under etterforskning for falsk anmeldelse .

Politiet understreker at falske anmeldelser gjelder svært få saker (kilde: NRK)

Halvparten av dem som blir dømt for voldtekt i tingretten blir frikjent i lagmannsretten der en jury med bare vanlige folk tar stilling til skyldspørsmålet. Frikjennelsene skjer uten at ofrene får noen begrunnelse. I 2005 satte riksadvokat Tor-Aksel Busch ned et spesialutvalg for å finne årsaken til den høye frifinnelsesprosenten i voldtektssaker. I en intervjuundersøkelse spesialutvalget utførte blant jurymedlemmer viste at mange – særlig kvinner – ofte hadde sterke fordommer mot ofrene. De likte ikke måten ofrene hadde oppført seg på før overgrepet fant sted. Spesielt reagerte de på ofre som frivillig har blitt med fremmede menn i beruset tilstand.

Igjen leser vi i media om en ung kvinne som har blitt voldtatt av flere menn. Hun var så satt ut av spill pga. en potensiell dødelig dose med narkotisk stoff at de måtte bære henne over ryggen. Som en potetsekk. En gjenstand. En bruksgjenstand de utnyttet seg vel og lenge av. Det er så sannsynlig at hun snakker sant at mennene er dømt i tingretten, fagdommerne i to runder i lagmannsretten mener de er skyldige og de er dømt til å betale henne erstatning. Men folket ville ikke dømme dem. De folkvalgte i jury og som meddommere tvilte på henne. De blir ikke dømt for voldtekt, men de blir dømt til å betale henne penger for den angivelige frivillige sexen hun hadde med dem. Det er det frekkeste!! Ikke bare trekkes hun i tvil, men så mye i tvil at hun burde få betalt som den hora hun var. Et plaster på såret. For «tort og svie» heter det kanskje. Eller en spade, som andre vil kalle det. «Hadde hun vært flink pike ville dette aldri skjedd», sier vi og priser oss glad for at det aldri vil skje med oss eller med våre barn. Vi er bedre enn som så. Hun som vet at hun er like god som oss vet også at ingen lege ville delt ut et plaster på såret for å kurere verken kreft eller svulst. Et plaster på såret duger ikke når du har fått slått huller i sjelen din.

Mer enn vi vil beskytte oss fra gjerningspersonen trenger vi å distansere oss fra han eller henne som blir utsatt for voldtekt. Vi må finne feil ved ham eller henne. En brist i karakter og moral, noe som ikke stemmer, noe vi ikke kan vedkjenne oss for dersom ofret er lik oss selv kan det samme skje med oss. Dersom han eller hun har gjort feil vil det ikke kunne skje med oss fordi vi har bedre moral, vi sovner ikke på fest og vi har en stødig karakter. Som et skjold mot virkeligheten.Vi vil aldri gjøre feil. Vi har et skjold mot den virkeligheten der grusomme ting utrolig nok skjer med gode mennesker. Glade mennesker. Unge mennesker. Mennesker på fest. Mennesker som drikker øl og danser. Mennesker på vei hjem fra jobb. Mennesker som sovner, mennesker som smiler, mennesker som bare lever og mennesker som er så uheldig at de møter på en som ikke tok sine forholdsregler – hvordan unngå å voldta.

Et offer for en voldtekt blir utsatt for flere overgrep. Først av gjerningsmannen eller gjerningskvinnen, så av staten og av samfunnet. Voldtekt en av de groveste integritetskrenkelser som finnes. Vi trenger ikke legge sten til byrden ved å trekker resten av integriteten i tvil ved å gyve løs på moral og karakter. Det er ikke ofrene vil må ta avstand fra og beskytte oss mot. Det er gjerningsmannen og gjerningskvinnen. Det er staten som skal ta standpunkt vi må gjøre opprør mot. Det er en skam hvordan ofre for voldtekt blir behandlet i landet som liker å skryte av likestilling, frihet, rettferdighet og fred.

025

foto: Vinterverket

 

August åpner med telttur i Porsanger

Det er lenge til midnatt når jeg begynner å tenke på bjørner. Store bjørner som lusker seg frem når natten kommer. Bjørner med skarpe tenner og kvasse klør. Jeg trekker soveposen over hodet og når jeg lukker øynene kan jeg se bjørnen for meg der han river i teltduken. Det er mørkt inne i soveposen.Om jeg sovner nå blir det raskere morgen. Jeg prøver å tenke på andre ting. Sol, hav, ferie, band som begynner på B, Beatles, blomster, bjørn, bjørn, bjørn, bjørn…. Hva var det for en lyd?

028-edit

foto: Vinterverket

Noen timer tidligere kjører vi over vidda med mål mot «hjertet av Finnmark». Bilen er pakket til randen med telt, soveposer, fiskestenger, mat, ullklær, støvler, myggspray, ved og det man ellers måtte trenge for å campe i det fri. Etter 8 dager på campingplass i Sverige er vi klar for frilufslivet. Frisk luft, frihet, hav, skog og tydeligvis utenfor dekning og uten klokke. Mobiltelefonen lyser på 1%. Så går den i svart. Jeg trekker hodet ut av soveposen. Det trommer på teltduken over meg. Det regner ute og jeg er kald på nesen. Leste jeg ikke et sted at når det er natt og regn trekker bjørnen ned mot havet? Det sies at det beste fiskeværet er i regn. Bjørn spiser fisk, det regner og i havet som kryper nærmere teltplassen er det fisk. Innser at jeg virkelig burde fulgt bedre med i naturfagtimene og oppdatert meg på bjørner. Jeg kan ufattelig lite om bjørn. Eneste jeg vet er at den er stor, fin på avstand, skummel på nært hold og at det bor mange av dem i Finnmark. Godt at jeg har et hode som kan resonnere meg frem til logiske slutninger. Når det regner trekker bjørnen ned mot havet. Jeg tenner lommelykten og gjemmer meg i soveposen med en bok.

Når vi har pakket ut teltet og innlosjert oss utforsker vi området. Vi finner hjertesteiner, krabbeklør og skjell. Vi tenner bål, koker bålkaffe og steker pølser. Vi passer oss for å tråkke i bæsjen som ligger i skogkanten. Var det bjørnebæsj? Jeg kikker i taket som er full av av dråper på utsiden. Det siler vann ned langs sidene. Mobiltelefonen er fortsatt død. Hvorfor Googlet jeg ikke bjørnebæsj før vi dro? Det var ikke de store bæsjene, men det kunne vært fra en liten bjørn. Eller en stor bjørn som ikke hadde spist på lenge. En stor bjørn som har gått veldig langt. En ting vet jeg om bjørner og det er at de kan gå veldig langt. Sikkert fra Karasjok og helt hit. Eller fra Russland og helt hit. Bjørner kan tilbakelegge flere mil iløpet av en sommer. En stor bjørn som nå er på tur i regnet ned mot havet for å fange fisk til et etterlengtet måltid. Jeg burde lagt maten som står nederst i teltet i bilen. Bjørner har god luktesans og kan sikkert kjenner lukten av pølser og bananer på lang avstand. Jeg trekker ullsokkene lengre opp mot knærne  og setter meg opp i soveposen. Ser jeg en skygge utenfor teltet? Holder pusten. Gjemmer hodet i soveposen. Sol, hav, ferie, filmer som begynner på F, Fargo, fjell…….

039-edit

foto: Vinterverket

Noen timer senere kommer det jeg tror er morgen. Hun som er minst er våken og klar for en ny dag. Jeg er trøtt som en strømpe. «Har du sovet godt?». Jeg ser på henne og smiler. Hun nikker. Hun har sovet godt. «Har du sovet godt, mamma?» «Sovet som en bjørn», svarer jeg. Hun ler og sier at bjørnen sover kun på vinteren. «Jeg vet», svarer jeg. Så tenner vi bål og teller reinsdyr som kommer i flokk ned mot havet. I dagslys er det ganske fint å være på telttur ute i det fri. Bak i hodet hører jeg stemmen til kusinen min som hvisker om den gangen da tanten min så en bjørn i fjæra. Det var en oter. «Du minner meg om morsjan», ville hun sagt og ledd høyt. Jeg ler. «Hva ler du av?» Hun ser rart på meg og så lurer hun på om jeg vil vite mer om bjørner. Det vil jeg. Gjerne.

IMG_5815

foto: Vinterverket

Det var den dagen vi skaffet oss fisker

Lørdag er den dagen vi har festival på stuegulvet med støvler og høye rop.

Det begynner mange timer tidligere. Nesten rett etter vi har stått opp. Midt i en brødskive med makrell i tomat spør hun om vi kan kjøpe gullfisk. «Joda, det kan vi», sier jeg uten å høre helt etter. Så da stå vi der da. I gullfiskbutikken. Jeg er en mamma av mitt ord. «Hvor vanskelig kan det være å ta vare på en gullfisk?», tenker jeg. «Hva trenger gullfisker?» Han i kassa ser på meg med et underlig blikk. Tipper han vurderer nøysommelig om det i det hele tatt er forsvarlig å selge levende gullfisk til en dame som bare noen timer tidligere, midt i en brødskive med makrell i tomat, tenkte at gullfisk var en god idè. «Jeg har Googlet litt altså». Jeg forsøker å berolige ham. Han er fortsatt usikker, men viser vei frem til det vi trenger. Bolle, sand, mat og fisken. «Det er hva fisker trenger», sier han mens han hover inn fiskene hun har valgt ut. To fisker blir det. Da kan de iallfall ta vare på hverandre. Han sier ikke det, men jeg tror han tenker det er best. Jeg er enig. Ruskesara jubler. TO gyldne fisker med slørete haler i en pose. Fornøyd trasker vi ut av butikken med to fisker og alt det fiskene trenger.

Fiskene

foto: Vinterverket

Noen timer senere bader vi i vann og etterpåklokskap. Bollen med fiskene og litervis med vann over blå sand er plassert så fint på spisebordet. Det ser riktig så flott ut. Jeg er fornøyd. Ruskesara ligger på gulvet med en bok. Jeg leser avisen. En fredelig lørdag i ruskevær.

I øyenkroken kan jeg se katten som tar sats. Med hodet først inn i bollen. Kun med ørene så vidt over kanten og halen rett til vers. Fornøyd katt med hele kroppen rett i matfatet. Jeg hyler til så katten skvetter alle veier og drar duken med seg. Bollen med fiskene i går med i dragsuget og en foss av vann strømmer utover gulvet. Det hele går gudsjammerlig fort. Så fort at det er nesten så det ikke skjer før det hele er over. Nå er det kun vann over det hele og fisker på land som bevis. Ruskesara berger fiskene. Jeg henter støvlene. Vi glemte visst av det viktigste spørsmålet: «Hva er det fisker ikke trenger?» Katten sitter beskjemmet under sofaen med blå sand på nesen. «Neste gang skal jeg Google bedre. Og høre etter når hun spør om noe», mumler jeg for meg selv. Så skufler jeg vann med den lille snøspaden. Endelig kom den til nytte. Jeg vrir opp kluter og skjenner på meg selv som en gammel fisker som drar på sjøen uten tobakk og hostesaft. «Mamma, kan vi kjøpe en liten mus?» «Hæ??» Ruskesara ler høyt. Det har vært en morsom og spennende dag, sier hun og klapper fornøyd på katten. Så mater hun fiskene som er atter tilbake i bollen sin på et litt høyere sted. Sirkus Strømsnes har åpnet for sesongen.

Det er ikke slik at noen barn tåler vold bedre enn andre

«Derfor ser de på saken som en krenkelse av religionsfriheten….» Å ikke få lov til å slå barn er ingen krenkelse. Det er ikke en innskrenkning av religionsfriheten. Når voksne blir krenket av å ikke få lov til å bedrive oppdragervold kan man bare tenke seg hvor krenket barnet som utsettes for oppdragervold blir. Hvem skal vi beskytte? De voksne sin religion eller barns rett til å vokse opp uten vold?

«Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode»

Av barneloven § 30 følger det at det er ulovlig å bruke vold mot barn som et ledd i oppdragelsen. Slik vold vil omfattes av straffeloven § 219.

Norge har bestemt at vold mot barn er ulovlig og straffbart. Ingen kritiserer politi og rettsvesen for å håndheve loven på dette. Det er bra at vold mot barn ikke er lov. Godt at politiet gjør noe viktigere enn å bedrive med overvåking av scooterkjørere, sier vi mens vi ønsker oss høyere straffer og bedre rettsvern for barna. Da er det så forundelig at folk går i tog mot barns rettigheter. Demonstrerer for at barn som opplever vold i hjemmet bør fortsette å bo hjemme fordi ingen dør av et klaps på kinnet. Det er ikke alltid at barn dør fysisk av det, men den psykiske påkjenningen av å oppleve vold i hjemmet kan gjøre stor skade på selvfølelsen , selvtillitten og på menneskeverdet. Det kan gi skader som angst, depresjon, sosiale vansker, problemer i skolen, sengevæting, separasjonsangst og adferdsproblemer. Oppdragervold er ydmykende for barnet. Hvilken voksen ville funnet seg i å bli irettesatt eller korrigert ved hjelp av draging i ørene eller klyping i kinnet? Barn er prisgitt sine foreldre. Det er foreldrene som skal være barnas fremste barnevern og når foreldre svikter ved å utøve vold mot barna må andre gripe inn. Ingen demonstrerer mot politiet når de pågriper eller arresterer foreldre som er voldelige mot barna sine. Ingen demonstrerer mot domstolen når foreldre blir dømt for vold mot barna sine. Da roper vi høyt i avisene og på sosiale media: «Strengere straffer – NÅ!». Når barnevernet håndhever loven og  griper inn er krisen et faktum. Ikke alltid for de som berøres av dette når man leser undersøkelse som sier at 3 av 4 foreldre som har personlig kjennskap til barnevernet er fornøyde med jobben. Det er all støyen rundt. Fra de som gjerne ikke har egenerfaring.

Stjerneskudd_edited-1

foto: Vinterverket

Demonstrasjonen er et angrep på barns rettigheter. Barn har rett til å vokse opp i hjem uten vold og mishandling. Norge har satt en standard. Vi tillater ikke vold mot barn. Hurra, sier jeg! Vi bor i et land der barna sitter på rettighetene. Rettighetene er ikke alltid gode nok, men sammenlignet med andre land er vi bedre enn de fleste. Vi tillater ikke at oppdragelse skjer gjennom fysisk og/eller psykisk vold. Demonstrasjonen er ikke et angrep på barnevernet, men på alle de barna som har opplevd eller fortsatt opplever vold i hjemmet. Det er disse barna demonstrantene vil frata retten til å vokse opp uten vold. Foreldrevernet står sterkt. Det er skremmende. Uttalelser i kjølvannet er nesten like skremmende. La meg påpeke: Nei, barnevernet tar ikke barn. Barnevernet kan fremme en sak om at barna bør ut av hjemmet. Det er fylkesnemnda og tingretten, og eventuelt lagmannsretten, som bestemmer. Nei, barnevernet tiltaler ikke foreldrene for vold. Det er det politi og påtalemakt som gjør. Nei, barnevernet kidnapper ikke barn og tjener millioner på dette. Barnevernet jobber ikke på provisjon eller tar barn som vi deler ut til barnløse venner og bekjente. Barnevernet jobber for både barn og foreldre, men når barnas og foreldrenes interesser kommer i konflikt er det barnas interesser som kommer først. Når foreldrenes religion kommer i konflikt med barnets beste er det barnets beste som kommer først. Det er jobben og det er forpliktelsen gjennom loven. Barnets beste. Beskyttelse av de mest sårbare vi har i samfunnet vårt. Barna.

Jeg kan skrive side opp og side ned om hvor vanskelig jobben er, tidspress, hvor krevende det er, glade historier, triste historier, historier om underbemannelse, lav lønn og trusler. Men sannheten er at det er ikke for meg dette er mest vanskelig, krevende eller trist. Jeg kan gå hjem hver dag. Hjem til mitt trygge hjem, uten vold. Det finnes barn der ute som hver dag gruer seg til å gå hjem, som lager strategier for å unngå hjemmet, som vagabonderer og som mister konsentrasjonen fordi hodet er fullt. Fullt av det vanskelige og det vonde. Det er ikke plass til mere. Det er barn vi ikke ser og det er barn vi ser så alt for mye av. Barna som diagnostiseres og medisineres bort fra det vanskelige, det krevende og det triste. For disse barna er hver dag vanskelig og for å gjøre det ekstra vanskelig bestemmer voksne seg for å gå i tog med et ønske om å svekke barnas rettigheter slik at disse barna kan fortsette å ha det slik.

IMG_3476

foto: Vinterverket

Loven i Norge er klar. Vi tillater ikke vold mot barn. Slik er det og slik må det forbli. Selv om enkelte, med forhåpentligvis tilmålt og liten mediatid, mener at oppdragervold ikke er så alvorlig eller farlig. For det barnet som opplever dette er det både alvorlig, kan være farlig, det er ydmykende og det er skremmende. Når den som burde beskytte og elske deg klyper og slår deg. For det er ikke slik at noen barn tåler vold bedre enn andre. Det spiller ingen rolle for barna om foreldrene klyper i Guds tro eller kliper i øret fordi Allah sier det er greit, riser på rompa fordi det er lov i England eller slår i hodet fordi det er slik gjør man det i USA. I Norge har alle barn som bor eller oppholder seg i landet de samme rettighetene. De er langt fra gode nok, men vi har heldigvis kommet så langt at hender og ord som slår barna er ulovlig og straffbart. Det forundrer meg at voksne mennesker demonstrerer mot de barna som opplever vold i hjemmet. De sier det ikke høyt, men gjemmer seg bak kritikk mot barnevernet samtidig som det sendes inn privat informasjon om barnevernsansatte til korrupsjonsbloggeren slik at utpresning mot de ansatte skal brukes for å forhindre omsorgsovertagelse og sammenligner barnevernet med Gestapo. Det hele faller på sin egen urimelighet. Faktum er at så lenge voksne kjemper for retten til vold mot barn vil barn fortsette å oppleve vold i hjemmet. Vi har en lang vei å gå, men jeg er glad for at Norge sier tydelig gjennom lovverket at vold mot barn er ulovlig og det er straffbart. Noe annet kan vi ikke tillate. Det vil aldri være en krenkelse å miste muligheten til oppdragervold. Det vil alltid være en krenkelse å bli utsatt for vold.

Hva voksne vil finne seg i

Å måtte bytte bosted med jevne og ujevne mellomrom. Kanskje du må bo annenhver uke i ny bolig, med andre mennesker, i et nytt nabolag og med andre regler. Noen har bestemt dette for deg og du må innrette deg. Det klarer du selvsagt. Du er tilpasningsdyktig og rettferdig. Det er rettferdig at du alltid må flytte. Ikke for deg, men for de andre. De som bor i de ulike husene. Det er rettferdig for dem at du hver uke må pakke sakene dine, forberede deg på å bytte bosted, bruke dager på å tilpasse deg reglene og livet i den andre boligen og de neste dagene som er igjen på å måtte forberede deg på å pakke. Du får kun lov til å pakke med deg det de som bor i huset har bestemt at du kan pakke med deg. Du eier ikke tingene eller klærne dine. De eiers av de respektive huseierne. Favorittbuksen og ipaden må ligge igjen. Til neste uke. Når du flytter tilbake. Med deg i sekken har du en notatbok med beskjeder i. De som bor i husene snakker ikke sammen og dersom de snakker så roper og skriker de. Du er den heldige utvalgte til å være sendebud. Uriaspost, det er din stilling. Dette vil voksne finne seg i.

Å bli mobbet hver dag uten fluktmuligheter: Du har en jobb som du må gå til hver ukedag og kanskje noen ganger i helgene. Du har ingen muligheter for å slutte eller bytte jobb. Tenk deg at allerede på vei til jobb begynner det. Noen kaster en snøball i hodet ditt, roper til deg at du er dum og stygg, spenner fot på deg, tar sekken din og kanskje slår deg. Alt dette før klokken er passert halv ni. Dette er ikke starten på dagen din. Det starter allerede når du våkner. Vondt i magen. Kvalm. Redd. Engstelig. Kjenner etter i hver en fiber i kroppen. «Kanskje er jeg syk? Kanskje er det best at jeg blir hjemme i dag?» Gråt i dusjen. Frykt. Men du vet du må gå. Du må på jobb. En jobb der ingen vil sitte sammen med deg, ingen snakker til deg eller kanskje snakker de til deg og sier at du er en hore, en drittunge, at du er stygg, at du er dum og at du må gå bort. «Fjern deg», sier de og ler. Ingen stiller opp for deg. Noen ser, men de vil ikke blande seg inn. Det er best å se den andre veien og fortsette med sitt. En jobb der de tråkker på jakken din, skriver stygge ting om deg på sekken din, kaster stein i hodet ditt, nekter å være sammen med deg og en jobb der all mottar invitasjoner til fest. Bare ikke du. Du går hjem til nok en kveld alene. Prøver å mote seg selv opp med å tenke at festen blir sikkert kjedelig uansett. For hva vet du. Du har aldri blitt invitert på fest. Du hører bare snakket på mandag. Du vet de hadde det gøy. Tenk deg at du må gå til denne jobben. Hver dag. Året rundt. En jobb som ødelegger deg. Ødelegger alt du hadde av selvtillitt og selvbilde. Du begynner å tro at du ikke er verd noe, at du er en dritt som kan tråkkes på og at tårene du gråter i stillhet under dyna er nok et tegn på at du er en pyse. Du mestrer ingenting. Kanskje meldingene som haglet inn på Facebook hadde rett. Kanskje du bare burde dø? For det er det de skriver. Dette vil voksne finne seg i.

039

foto: Vinterverket

Å bli lagt ut bilder av på sosiale medier. Hver dag, kanskje flere ganger om dagen, kan kjente, kjære og totalt ukjente mennesker se bilder av deg. Bilder av deg i badekaret, bilder av deg på do, bilder der du gråter, ler og bilder der du løper etter ballonger med iskrem over hele ansiktet. Personvernet ditt er grenseløst når livet ditt legges ut på nett for alle til å se og kommentere. Du har ikke tilgang på sosiale medier. Du er ikke i posisjon til å få noe slettet og du har ikke råderett over hva som legges ut om deg og livet ditt. Når du er syk blir det grundig dokumentert av andre, til andre. Mennesker du ikke kjenner vet intime ting om deg. De har sett bildene. Bildene med snørr i nesa, syk i pysjamas over spybøtta, monstertryningen midt i skiløypa og tannløse smil. De har hørt historiene. Uten at du vet om det kan man lese lange innlegg og debatter om klærne dine, adferden din, magevondtene du har hatt, dovanene dine og hvorvidt du er søtest med kort eller langt hår. De vet hva du heter. Navnet ditt er stadig oppe til debatt. Det har vært oppe til debatt siden du ble født. De vet når du ble født, hva du veide, hvor lang du var og hvor gammel du var da du sluttet med bleie. Milepæler, hverdagsglimt, sykdom og glede blir delt uten filter. Av andre. Til andre. Dette vil voksne finne seg i.

Å hver eneste dag rope ut lydløse signaler om at noe er galt. Du begynner å bæsje på deg, du unnviker andre, du sprenger grenser og intimsoner, du tegner tegninger som forteller en historie og du klarer til slutt å si fra med ord. Noen har vært slem mot deg og kroppen din. Hver en fiber i kroppen din er utslitt av mørke hemmeligheter og smerter. Du sa fra hver dag med din lydløse stemme, men ingen hørte. En dag er det noen som hører. Noen hører og tror på deg når du forteller at noen har gjort slemme ting mot kroppen din. Endelig er du fri og trygg. Tror du. Du begynner å puste igjen. Du begynner å bygge deg selv opp igjen. Prøver å integrere traumet inn i hverdagen slik at du kanskje unngår å bli traumatisert. Om natten drømmer du om klammer hender under dyna, inni pysjamasen, om myke hender som forvandler seg til bøllete steiner som treffer kinnet med et brak og du kaster opp når du våkner. Men du tror du endelig er fri. Fri helt til noen bestemmer at det vil være fint for deg å tilbringe tid sammen med din overgriper. Det vil gjøre deg godt og overgriperen har krav på å få være sammen med deg. «Vi setter inn tilsyn», sier de. Du skjønner ikke hva det betyr. Alt du vet er at den som har gjort slemme ting mot kroppen din er viktigere enn det du er. At du er redd, utrygg, tisser i senga på natten, har mareritt, er desorganisert, sliter med adferd og har vondt i magen er ikke like viktig. At du bli retraumatisert bare ved å kjenner lukter som kan minne om overgriperen er det ingen som tar hensyn til. De sier det vil være bra for deg å være sammen med din overgriper. Du vil til og med få det bedre ved å ha samvær med overgriperen. Dette vil voksne finne seg i.

Voksne vil finne seg i å ta gode valg på vegne av seg selv. Sørge for stabilitet og trygghet, rettferdighet og likeverd. Verne om eget privatliv. Barn har krav på det samme. Det bør voksne finne seg i. Det som er best for voksne er ikke alltid best for barna. Det må voksne finne seg i.

Tingelingvinger

foto: Vinterverket

Påsketid sånn rundt om der

«Når må vi sjekke ut?» Han ser på meg og klør seg litt i hodet. «Nei, sånn rundt om der». Rundt om der? «Ok» svarer jeg. Litt usikker, men lander på at ok er et godt svar. Vi er på roadtrip. Vi har tid. Samisk tid.

Når torsdag kommer bestemmer vi oss for å ta turen over vidda. Karasjok og Kautokeino. I riktig rekkefølge. Påsken smiler til oss med snø, sol, frost, urørt landskap og en bil som går som ei klokke når den starter i minus 20 grader. 5åringen skråler høyt til Dixie Chicks i baksetet. «….and if you climb a mountain and you turn around. And if you see my reflection in the snow-covered hills. Well, the landslide brought me down». Hurra! Vi er på jentetur! Nesten alene på veien suser vi avgårde. Til påskeferie. Etter 20 mil er vi fremme.

IMG_4959

foto: Vinterverket

Internettet sier at innsjekking skjer etter kl.15. Utsjekking skjer mellom kokken 12 og kokken 18. Klokken er 12 når vi prøver lykken. «Buorre beaivi». Det er mørkt i hovedhuset. Bak den høye disken sitter en liten mann. «Giitu», svarer 5åringen og smiler til mannen. Han smiler tilbake. «Er det mulig å sjekke inn nå?» Han ser på meg. «Det skulle kanskje være mulig». Tiden står stille mens jeg venter i spenning. Han sier ikke noe mer. «Ja?» spør jeg. «Ja» svarer han. «Hytte nummer 9 er kanskje ledig». Jeg er usikker på om han spør eller forteller meg. «Jeg vet ikke. Er den ledig?» Han svarer ikke. Reiser seg sakte og forsvinner inn i rommet bak disken. 5åringen hopper opp og ned av glede. Vi er på jentetur! Hurra! Hun lurer på om hun kan pakke ut skiene nå. Jeg sier vi må vente litt. «Vi har god tid». Hun tar av seg lua og setter seg ned ved et av bordene. Vi må bare vente. Litt til. Helt til vi har nøkkel til hytte nummer 9 i hånda. Den var ledig. «Når må vi sjekke ut?» Han ser på meg. «Det kommer ingen før litt senere i morgen» «Når senere?» 5åringen plukker kjedsomt på en tannpirker. Hun er ski- og påskeferieklar. «Utpå dagen». Han er en mann av få ord. «Klokken?» Jeg gir ikke helt opp enda. «Sånn rundt om der». Rundt om der? «Ok», svarer jeg. Litt usikker, men lander på at ok er et godt svar. Rundt om der kan jeg fikse. Tror jeg?

Hytterommet er lite, men koselig. Vi kan parkere rett utenfor hytta. Jeg funderer på om jeg skal spørre om bilen kan stå der etter vi har sjekket ut. Lander på at det er best å ikke spørre. «Rundt om der» gjelder nok for biler også. Vi pakker ut, finner skiene og starter med en sjokoladepause på trappa. Sola varmer mens hyttefeltet fortsatt sover. Det er stille på isen som dekker den store elva. Ikke et menneske å se. Vi låser hytta, lar skiene stå litt til og kjører inn til Karasjok, videre over grensen til Finland og tilbake igjen med sekken full av ny rasjon med sjokolade, pærejuice i små bokser, fargestifter og gelègotteri fylt til randen med e-stoffer og andre godsaker. Å handle i Finland i påsken er en sirkusstudie i seg selv. I år gjør vi det kjapt og enkelt. Minst mulig tid i kø mellom unggutter med påskeøl i kasser og nysminkede damer i fancy skiutstyr. Jeg har med den gamle fjellanorakken etter morfar. Fargen har famlet siden dengang den ble produsert på Trio Sport på Lillehammer. Tilbake på hytta trer jeg anorakken på. Den lukter morfar. Ski, hyttetur og ferie. «Skal vi gå på elva?» 5åringen er med. Vi suser ned bakken mot elva på glatte ski og med fregner på nesa. Vi er på jentetur med Finnmarkspåske!

FullSizeRender (4)

foto: Vinterverket

«Har dere fortsatt matservering?» Uten mat og drikke duger heltene ikke. Vel, vi er kanskje ikke helter, men vi kunne vært det. Kanskje? 5åringen ler. Hun sier jeg er rar. «Matservering» Han gjentar det jeg sier. 5åringen skjønner hva som skjer. Hun drar hånden frem etter en tannpirker og begynner å plukke på den. «Kan vi bestille noe mat?» «Jeg lager noe reinsteik» sier han. Da er det bestemt. Reinsteik er maten i dag. Poteter, grønnsaker og nydelig mørt reinkjøtt. 5åringen spiser alt kjøttet hun har fått og litt til. «Jeg kunne spist dette i all evighet» sier hun til mannen bak den høye disken. Han smiler. Han skulle bare visst at dette kom fra hun som nesten aldri spiser noe når vi spiser ute. Hun som pirker i pølsa, spise en halv nuggets og som kanskje klarer å spise et halvt stykke pizza. Såkalte barnevennlige barnemenyer er noe forbanna tull, tenker jeg. Gi ungene skikkelig mat. «Kan vi få litt mer?»

Den natten er det minus 17 grader ute. Inne i hytta er det varmt. Godt innpakket i ullundertøy, ullsokker og dyner ligger vi under hver vår leselampe. Hun tegner. Jeg leser. Når klokken så vidt er passert 21 sover vi begge to. Neste morgen er det overskyet.

«Jeg snakker ikke så mye samisk». Han ler høyt mens han går mot reinen med en pose med lav under armen. «Joda det gjør du». Han stopper opp og legger armen rundt meg. Ok, så gjør jeg det. «Ok», sier jeg og med det lander jeg igjen på at ok er et godt svar. Han ler høyt. «Fin den er» sier jeg. «Hvem da?» Jeg rødmer og gjemmer meg bak kameraet. «Reinen», mumler jeg. «Jeg er sikker på det var meg du mente», sier han og så ler han igjen. Jeg smiler og kikker utover isen som begynner å fylles opp med mennesker. Fra høytalerne joikes det. Lukten av bålkaffe kommer sigende over isen. Jeg smiler tilbake. Går tilbake. «Chappa nieida». Nå var det han som mumlet. Eller var det innbilning? Jeg snur meg ikke selv om jeg har lyst. Smiler for meg selv og finner 5åringen rundt bålet sammen med noen nyerværvede venninner.

FullSizeRender

foto: Vinterverket

Resten av dagen bruker vi på å gå på ski, drikke alt for varm bålkaffe, reinsdyrkjøring, skalle- og lassokasting og på å bedrive seriøs fregneinnsamling i sola. 5åringen kaster skaller over 6 meter og får medalje i skinn. Hun stråler. Nøklene til hytta er levert. Vi fikk sjekket ut «sånn rundt om der». Bilen står fortsatt. Den står godt og kan stå lenge. Helt perfekt. Hadde jeg planlagt bedre skulle vi vært en natt og en dag til. Planlegging og tid er ikke noe for finnmarkinger. Vi tar det på slump. Jeg tar sats og melder jeg meg på joikekonkurransen. Joiker jeg ikke i år så joiker jeg til neste år. «Sånn rundt om der».

Så stikker vi til Kautokeino.

Kautokeino

foto: Vinterverket

Jesus, isvann i sugerør og god påske

Klokken er 05:45 og det er 2 dager igjen til påskeferie. Huset sover. Til og med katten som ligger i vinduskarmen sover. Det er stille. Kun lyden av kaffekjelen som varsler om at vannet er ferdigkokt. Det er den beste tiden på døgnet. 2 timer fra jeg våkner til det braker løs med matpakke, skiftetøy, tannpuss og klar-ferdig-gå. Ut av døra til en ny hverdag. Alle burde hatt en obligatorisk refleksjonstid 2 timer hver morgen. I stillhet. Med nykokt kaffe rett fra kjelen.

Påske er ikke religion for meg. Påske er familie, sove lenge, ski, sol, snø, appelsinrenn, bål, svidde pølser, våte votter, blåflekker på skinnleggen etter knall og fall, sjokoladepause midt i bakken, fregner på nesen, bakovergli, kryssord, pocketbøker med svensk krim og tid. Sammen med de jeg er glade i.

SONY DSC

foto: Vinterverket

Det sies at påskens opprinnelse var en jødisk fest til minne om isrealittenes utvandring fra Egypt. For meg er påske en feiringen av 6dagers midlertidig utvandring fra kontoret. Fri og ferie, uten julens krav om styr og stas. Bare påske. Bare fri. Påsken er absolutt den beste høytiden av dem alle.

Det er nesten til å bli religiøs av. På den måten er påsken litt religion for meg også. Med gode minner fra hytta der vi lå sammenkrøpet på hemsen og hørte på påskeevangeliet. Og på påskekrimmen i smug. Farmor og farfar hadde bibelen på nattbordet og en liten batteriradio i skapet . Av de to var batteriradioen min favoritt. På gode dager med vindstille over vannet fikk vi inn 2 kanaler. Jubel og glede! Når påskeevangeliget kom på måtte vi alle være stille. Nå skulle vi lære om vennskap, pinsel og evig liv. Jeg var mer opptatt av å dra til elva på skattejakt. Musestille lå jeg på hemsen og drømte om skatten til Lange John Silver. Jesus var ikke like spennende. Etterpå malte vi påskeegg og pilket på isen. I sekken til farfar lå det alltid sugerør. Fra det lille hullet i isen drakk vi isvann i rosa og gule sugerør.

Det beste med påsken fravær av forventninger. Bortsett fra de du skaper selv og de du innbiller deg at andre forventer at du poster på Facebook. Det beste med påsken er at en fin påskeferie trenger ikke koste mange penger. De beste minner kan springe ut av en gammel batteriradio og isvann i sugerør. Påsken krever ikke noe annet enn tid og tilstedeværelse.

God påske!

IMG_4914

foto: Vinterverket

Fremstillinger om forestillinger

Kari Jaquesson mangler kanskje finesse. Til å være godt trent er hun kanskje ikke den mest smidige, men hun er spenstig og ærlig. Hun legger ikke to pinner imellom når spørsmål om den brutale virkeligheten kommer opp.

Tenk deg at du ikke bare blir snakket til på Kari vis, men også må utføre det hun sier. Hver eneste dag, flere ganger om dagen, gjennom vinter til sommer, året rundt. Uten pause. Uten vilje. Uten fremtidsutsikter. Det er den brutale verden. Det er den man må forholde seg til. Tvang, fattgdom, overgrepserfaring, arbeidsløshet, omsorgssvikt og diskriminerende samfunnsstrukturer er ofte bakenforliggende årsaker til at mennesker havner i prostitusjon. Myten om den glade prostituerte og at den frie viljen råder stemmer svært sjelden. Av alle de 42 millionene som prostituerer seg er det en brøkdel som gjør det frivillig. Resten er kvinner, menn, ungdom og barn som ikke har valgt dette livet selv. De blir ikke bare bedt om å suge pikk 10 ganger om dagen. De må utføre det. Håper på litt søvn om natten for så å våkne neste dag til å gjenta det de gjorde dagen før. Småjenter og gutter på bordell i India blir solgt opp til 30 ganger om dagen. Bordell er ingen garanti for mindre kriminalitet. Trafficing til bordeller verden over er noe alle kjenner til. Vi kjenner til kidnappinger og tilbakebetaling av fiktiv gjeld. Internasjonalt blir over 20 millioner mennesker utsatt for menneskehandel hvert år. Dette er i hovedsak barn av begge kjønn og kvinner.

150

foto: Vinterverket

Kari Jaquesson er kanskje ikke den som ordlegger seg så mildt og fint, men hun stiller viktige spørsmål. «Er du villig til å gå i hennes sko bare for 1 dag?» Vil du kunne klart å være henne som selger alle kroppens hulrom? Eller kunne du hatt jobben til han som bare er 15 år og som har på enkelte områder mere livserfaring enn en gammel sjømann fra Skjervøy? Man trenger ikke alltid å ha vært et sted for å kunne uttale seg, men en realitetsorientering er aldri å forakte. Ungdom trenger mer ærlighet og mindre bomull. Det man trenger enda mindre av er aviser som støtter opp om at alt er en krenkelse. Alt er ikke en krenkelse. Å bli stilt tøffe spørsmål kan være vanskelig, opprivende og det kan sette igang noen prosesser i en selv som utfordrer både moral, etikk og ståsted, men å oppleve seg krenket? Det er alle de som faktisk må suge pikk 10 ganger om dagen og som ikke har avisene i ryggen som kan oppleve seg som krenket. Det er like ille å være prostituert for hun som jobber innendørs som for hun som trasker gatelangs i sommerklær om vinteren. Det er kanskje ikke like ille for oss for hun innendørs ser vi ikke. Vi kan late som at hun velger det selv, at hun liker det, at hun smiler hver kveld, får beholde alle pengene sine selv og at hun en dag finner sin Richard Gere. Vi er glade. Alt fungerer som det skal.

Det er mange måter å være feminist på. Det skal være mange måter å være feminist på. Det skal være rom for alle, for debatt, ulike meninger og ulike ståsted. Den ene måten å være feminist på er ikke noe bedre enn den andre. Kanskje er bordeller det beste alternativet? Jeg har ikke fasiten. Men skal man diskutere kropp og sex som salgsvare må man tåle å bli utfordret. Kanskje var hun litt bøllete? Kanskje brukte hun hersketeknikk ved å valse over en syttenåring? Kanskje var hun dømmende og snever mot en ung jente sine synspunkter? Alt dette er mulig. Det er også mulig at det hele ble blåst ut av alle proporsjoner fordi virkeligheten kom for nær i litt for krasse ordelag. De samme krasse ordelagene vi ofte hører i andre sammenhenger. «Prøv du å lære førti hormonelle fjortenåringer matematikk og se hvor gøy du synes det er??!» spør vi når mattelærere nok en gang blir hamret løs på i media. Vi kan lett forestille oss at det kan være en vanskelig jobb. Ingen blir forlegne eller krenket av å bli bedt om å forestille seg en mattelærers hverdag. Vi vet også hva prostituerte gjør. Det er ingen stashemmelighet låst ned på Akershus festning. Vi vet hva de gjør og vi må tåle at det blir sagt høyt. Feminist eller ikke. Vi ønsker å debattere muligheter og løsninger for prostituerte samtidig som vi blir forskrekkelig krenket bare ved å skulle forestille oss hva de driver med. Hvem er det som egentlig blir krenket her?

Når den Brutale Verden møter Generasjon Navle byr det på trøbbel. Når realitetsorienteringen kommer for nær og blir personlig føler Generasjon Navle seg krenket. De vil ikke leke mer. De vil ikke være med. Realiteten ble for tøff. Ja, den er tøff. Men ikke for oss. Ikke for meg, for Kari eller for deg. Vi kan sutre litt i avisen og gå videre med livene våre. De virkelige krenkede ser vi ikke. Vi ville ikke forestille oss hvordan hverdagen er for dem. Vi melder oss ut.

Lihkku beivviin

Tre dager har vi fått der vi kan heise flagget til topps, rope hurra, gratulere og feire. Vi har 17.mai med det norske folk sin grunnlovsdag, vi har 16.mars med kvenfolkets dag (Kainulaiskansan) og vi har dagen i dag: 6.februar med det samiske folk sin nasjonaldag (Sámi álbmotbeaivi). Riktignok er det kun den norske og den samiske nasjonaldagen som er offisielle flaggdager, men alle tre er gode grunner å feire. Vi er et land med mange folkeslag.

kunst_alta

foto: Vinterverket

En nasjon kan være så meget og mangt. Det kan være blant annet et kulturelt fellesskap, felles historisk opphav, felles språk og en felles sosial identitet. En subjektiv og gjensidig følelse av tillit og fellesskap på tvers av grenser. En stat preges i større grad av politiske og juridiske plikter og strukturer. En nasjon trenger ikke være en egen stat. Den kan bestå av innbyggere i, og fra, mange ulike stater. En stat kan bestå av mange ulike nasjoner.

Samefolkets dag ble for første gang feiret i 1993. I 2003 ble 6.februar en offentlig flaggdag. Sápmi, Norge, Sverige, Finland og Russland fikk nok en dag å feire med glede og gratulasjoner. Kvelden før dagen, i senga med pysjamas og tunge øyelokk, fremfører Ruskesara en joik til ekornet i hagen. Hun har øvd i barnehagen hele dagen. Hun gleder seg stort til feiringen i morgen. Flagget til topps i subarktisk klima med anerkjennelse, kofte, kaker og kaffe. «Kan vi lage sarritpai i morgen?» Hun er blitt et barn av to nasjoner som veksler og blander i språkene. Jeg smiler og sier at det kan vi.

Finnmark er på mange måter dobbelt så godt. Vi er et stort fylke, selv om sjefen i DNB mener noe annet når han påstår at alle i Finnmark kan komme seg til en filial innen en halvtime og med det avslører at han aldri har kjørt fra Vadsø til Kautokeino, og et raust fylke. Vi har det beste fra to nasjoner. Ikke alltid på minnelig vis, men på Finnmarks vis: Høyrøstet med frost i nesen, P4 i det ene øret og joik på det andre. Det norske og det samiske ved siden av hverandre og sammen i tosomhet på toppen av Norge. Det er her vi bor og det er her vi hører hjemme. Sammen.

                                             «Eai du vuoitte vašálaččat,
                                               jos fal gáhttet gollegielat,
                                              muittát máttarmáttuid sáni:
                                              Sámieatnan sámiide!»
Koftesølv

foto: Vinterverket

Da jeg vokste opp feiret man ikke det samiske. Det var noe man gjemte litt bort og ikke snakket høyt om. I skolen snakket alle norsk og vi feiret kun 1 dag: Den norske. Vi var alle nordmenn og kun nordmenn. De som påsto noe annet var rare og merkelige. Vi feiret med flagg en dag i året. Noe annet var utenkelig. I dag er det utenkelig å kun feire det norske. Gjennom årene har det vokst frem en synliggjøring av det samiske, det har reist seg kulturelle stemmer med stor gjennomslagskraft, nye stemmer har vokst opp og den samiske stoltheten har fått anerkjennelse. Det det dette vi feirer i dag. At verden har gått fremover med øyne som er mer åpne enn de var da jeg vokste opp. At vi i dag ser verdien, kulturen, språket, tilhørigheten og stoltheten. At flagget også kan vaie for han som bor i bygda der ingen andre samer bor og at hun som ikke føler seg som same i hverdagen i Oslos travle gater kan få muligheten til å kjenne på tilhørigheten når flagget vaier. Steder der det samiske ikke er tydelig i hverdagen blir minnet på at Norge er et land med flere nasjoner.

Sapmikids

foto: Vinterverket

Midt i sarritpaien banker det på døra. Vil hun feire dagen med «bestemor» og «bestefar» fra Máze? Hun jubler. «Manan àhkku», roper hun og forsvinner ut døra. Mamma sin lille nieida er blitt så stor. Verden har blitt så stor. Og samtidig så liten når vi nærmer oss hverandre med tillitt og gjensidig respekt. I stillhet spiser jeg resten av blåbærpaien med flagget til topps. Lihkku beiivvin!

Glassjenta og vi

Egentlig er vi ganske like. På hver vår måte. Glassjenta og vi. Det er ingen som står på barrikadende og sier fra på våre vegne. Vi må si fra selv. På hver vår måte. I hver vår verden.

bilde (15)

foto: Vinterverket

Med en vond smak i munnen leser jeg om Glassjenta. Hun som for enhver pris vil smadre seg ut av situasjoner hun ikke har kontroll over. Jeg føler jeg forstår henne. Jeg leser og vil kjempe med henne, jeg smiler med henne, jeg får vondt av henne, jeg blir irritert på henne og jeg får lyst til å gi henne en klem. «Alt skal bli bra», vil jeg hviske til henne. Alt det jeg føler for de barna jeg allerede kjenner i systemet. Barn jeg liker, føler omsorg for, vil hjelpe og vil kun det beste. Det er en vanskelig balansegang.

Å jobbe i barneverntjenesten er både spennende, interessant, tøft, vanskelig og mange følelser på en gang. For å kunne gjøre en god jobb er det viktig å inneha en god porsjon med ydmykhet, respekt og empati. Det hjelper ingen at vi går i skyttergraven straks det brenner rundt oss. Ja, vi har mye å gjøre, ja det er vanskelig og ja det er tøffe avgjørelser som tas. Ja, vi har alt for få hender og alt for få midler til rådighet. Alt dette vet vi. Alt dette vet politikerne. Alt dette vet media, du, jeg, alle foreldrene og barna. Vi vet disse tingene og vi kan ikke bruke alt dette som skyts når vi opplever å få kritikk. Vi må vi ta det til oss, jobbe med det og prøve å gjøre noe med det innenfor de rammene vi har. Det hjelper så lite at vi kommer med unnskyldninger og skylder på alle andre. Vi må også gå i oss selv. Hva kan VI gjøre for å bli bedre og for å sikre gode oppvekstvilkår for de barna vi har omsorgen for?

Jevnlig leser vi i avisene om at vi må melde fra, være nabokjærringa, bry oss om andre barn, at det nytter og at vi kan gjøre en forskjell. Det er viktig informasjon og det skal nytte å si fra. Vi kan aldri slutte å bry oss om barn. Heller ikke barneverntjenesten kan slutte å bry seg. Vi må bli flinkere til å si fra når vi opplever at barna vi har omsorgen for ikke får nok hjelp, ikke får riktig hjelp og ikke har nytte av den hjelpen de får. Vi må si fra når institusjonene svikter, når hjelpen ikke kommer og når det tverrfaglige samarbeidet pulveriseres fordi vi ikke alltid drar i samme retning med øye for det samme målet. Vi har ikke lov til å sitte å se på, lukke øynene og fortsette med neste sak som om ingenting har skjedd. VI har ansvaret. VI må bli flinkere til å si fra. Det er VI som har omsorgen som må stå på barrikadene for barna.

Det er et stort inngripen å overta omsorgen for et barn. Det er skrittet man går til når alt annet er prøvd eller det ikke er noen muligheter for andre tiltak. Går man til det skrittet må man også sikre at barnet får det barnet har manglet i omsorgsbasen barnet kom fra og man må sikre at barnet får den hjelpen barnet trenger. For et barn er det å bli flyttet ut hjemmefra et traume i seg selv og det må vi ta både høyde for og hensyn til. Vi må sørge for god omsorg, utviklingsstøtte, stabile og trygge voksne, traumebasert omsorg, forutsigbarhet, adekvat hjelp til fysiske eller psykiske plager, hjelp til å skape gode relasjoner og nettverk.

Vi kan ikke komme dithen der vi tror vi alltid vet best. Vi kan ikke kritisere foreldre på den ene siden og gjøre akkurat det samme selv på den andre siden. Hvor mange svik kan et barn tåle? Barna er de som vet best hvordan de opplever situasjonen de befinner seg i og vi plikter å lytte. Være nysgjerrige, høre etter og spille på lag. Dette er punkter vi tar med når barna fortsatt bor hjemme hos foreldrene. Dette er punkter som fortsatt skal gjelde når barna bor under kommunens omsorg. Det er barna som vet best hvor skoen trykker. Det er ikke alltid at barn skal få bestemme, men de skal bli hørt og de skal få medvirke. Medvirkning kan skje på mange ulike måter, for eksempel bare det å få informasjon og få gi informasjon er å medvirke. Å være en aktiv deltager i eget liv er å medvirke. Barn har rett til det.

Sennalandet

foto: Vinterverket

Jeg ble barnevernpedagog fordi jeg vil jobbe med og for barn. Jeg jobber i en tjeneste med fantastiske kollegaer og jeg har vært så heldig å få møte mange fantastiske barn og foreldre. Godt samarbeid, fine samtaler, tunge stunder, uenigheter og søvnløse netter. Jobben som krever mye og som gir enda mer tilbake. Min jobb er å hjelpe, være lydhør, vise respekt og empati, være ydmyk, vise forståelse, men også å ta upopulære avgjørelser. Jeg skal være svært bevisst den makt jeg forvalter og aldri bruke den på uvettig vis. Vise forsvarlighet. Og jeg må aldri glemme det viktigste. Årsaken til at jeg gjør den jobben jeg gjør: Fokuset på barna. Se barnet der barnet er. Glemmer jeg det bør jeg finne meg noe annet å gjøre.

Uti det vide og langstrakte land befinner det seg mange flotte mennesker som jobber i barneverntjenesten. Mennesker med kloke hoder og varme hjerter. Mennesker som gjør alt de kan med de midlene de har til rådighet og som går hjem til nok en søvnløs natt med hodet fullt av tanker og bekymringer. «Har barnet det bra?» «Er vi gode nok?» «Hvorfor fungerer det ikke?» Mennesker som daglig opplever å få kritikk, enten direkte i jobben eller gjennom media, og som opplever at ingen, bortsett fra kollegaer og barnevernleder, stiller opp. Hvor er politikerne og fagforeningene når det stormer som verst? Når andre yrkesgrupper står i stormen stiller både ministre og eksperter opp. Vi i barneverntjenesten er på mange måter overlatt til oss selv. Vi skal kritisere oss selv, hjelpe oss selv, forsvare oss selv, reflektere over egen praksis og finne gode løsninger for oss selv. Vi lever kanskje i ulike virkeligheter, men vi er kanskje ikke så ulike, vi og Glassjenta. Forskjellen er at jeg er voksen og kan velge. Og så kan jeg gå hjem, få en klem og noen sier til meg «alt skal gå bra». Hun står igjen alene når alle andre sviktet. Det er dessverre mange barn som henne der ute.

Jeg leser ferdig om Glassjenta med en vond ettersmak i munnen. Hvor var det det gikk så galt? Jeg skal ikke gå inn på en annen tjeneste sin jobb. Det er alt for mye jeg ikke vet. Jeg har lest bruddstykker av et liv i en avis. Men bruddstykkene forteller oss noe viktig og det er at vi kan bli bedre, vi må lytte mer og vi må kanskje begynne å tenke annerledes. Vi må lære av historiene, de gode som de vonde. For barnas skyld. For det vil alltid være enklere å bygge barn enn å reparere voksne.

Benken og havet

foto: Vinterverket

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 51 andre følgere