Koronabygdeliv

Når vi går tom for kaffe og dopapir med små rosa blomster på må jeg krype til korset og dra på butikken. Den siste tiden har vi holdt oss hjemme og inne. Snøen og elgen har sørget for at vi har holdt oss der vi skal. Vi slår i takt kun med hverandre. I sakte tempo har vi sneglet oss avgårde. Jeg snegler meg stort sett alltid avgårde. Tror ikke jeg har gått raskt siden juli 2007 og jeg jobbet på politihuset på Grønland. Den gang jeg gikk i høye hæler og løp etter bussen hver morgen for å komme tidsnok på jobb. Jeg kommer fortsatt ikke tidsnok på jobb så jeg sluttet på et tidspunkt å forsøke. Mengdetrening ligger ikke for alle. Nå går jeg i fotformsko og trekker hetta godt over hodet mens jeg vasser i snø ned til bilen. Det har snødd jevnt og trutt siden oktober. Ingenting ser ut til å endre seg der. Jeg har sett på Facebook at kommunen har sendt ut krisemelding. De tok ikke opp snøsituasjonen i bygda denne gangen heller.

Det er like stille på veien som det er på Tinderprofilen min. Snøen laver fortsatt ned. Enkelte ting går man aldri tom for. Snø er en av dem. Jeg har lest at det frarådes å hamstre og med snø som tusenårsvarder opp etter husveggene tenker jeg at noen gadd ikke lytte til regjeringens sin skarpe anbefaling. Jeg velger å ta det som det kommer, og stort sett kommer det ikke. Jeg trekker hetta igjen over hodet og går inn i butikken.

foto: Vinterverket

 

«Det snør godt», sier jeg og trekker lommeboka ut av jakken. Jeg har ikke snakket med voksne, ansikt til ansikt, på dagesvis. Det føles som uker. Han nikker. «Det må vel slutte snart», sier jeg og håper på respons. «Mmm», han mumler og slår inn i kassa. Kaffe, brød, dopapir, fiskepinner, kattemat, en pakke kjeks og epler. Vil jeg ha pose? «Vi får håpe våren kommer snart» Han nikker igjen. Det er visst ikke rom for tre i dette forholdet. Ham, jeg og kassaapparatet. Jeg legger varene i posen. Vinker.

På kommunen sin Facebookside står det fortsatt ingenting om snøen som aldri ser ut til å ta kveld. Det sies at et snøfnugg ikke går på fest alene. Det er vanskelig å holde 1-2 meters avstand. I nabolaget har vi god avstand. Vi er ikke folk nok til å bo tett. Kanskje når krisen er over har byfolket blitt vant til at ingenting skjer og vil velge å bosette seg på bygda. Da har vi plass til dem. Mellom hus og snø er det godt om plassen. Jeg oppdager at jeg mangler kaffefilter.

«Det er stråling fra 5G-tårnene som lager denne såkalte koronasmitten». Han nærmest spytter ut ordene. «Mmm», sier han i kassa. Jeg er tilbake i butikken. Pliktoppfyllende 1 meter bak førstemann i køen. «Land som ikke har 5G har heller ikke utbrudd av korona. Visste du det??» Han rister på hodet og spør om han vil ha pose. «Jeg bruker bare ytringsfriheten min!!» Jeg sier ingenting når det blir min tur. Han i kassa smiler. Vil jeg ha pose? «Nei takk», sier jeg og ler. Han har folkeskikk og ler ikke med. Neste.

Når jeg kommer hjem har naboen brøytet innkjørselen min. Etter en kopp kaffe skal jeg gå bort og takke. Slå av en prat. På avstand. Så nært.

I samme båt. Stille. Ventende.

Den nye hverdagen er knyttet til husets fire vegger. Den er i limbo med løse tråder av anbefalinger, usikkerhet, nye regler og andre strukturer. Noen tar det fint og husker tilbake til da vi tok rutebussen på bygda. Også den gang var det skrint med folk og det var aldri noe problem å sitte fire til fem meter fra hverandre. Nå opplever hele landet hvordan det er å være distriksnorge.

Vi puster sakte mens vasker hendene i såpe blandet med fortid, nåtid og fremtid. På fagspråk er hendene symbolet på det vi kan kalle omsorgssystemet. Det er vi og våre hender som skal trygge barn og unge, vi skal sørge for at verden er hel og forutsigbar i det uforutsigbare.

I høst, mens rutebåten gikk i rute og folk fortsatt kunne håndhilse på hverandre, var jeg så heldig å få gå på COS-kurs i Hammerfest. Da jeg tok rutebåten hjem igjen var jeg COS-veileder. Det var langt mellom husene langs fjorden. Som om de var i karonakarantene hele året. Vi er der nå. Stille. Ventende.

COS – Circle of Security – er en tilknytningsmodell. Kort fortalt handler det om å se deg selv utenfra og se barnet innenfra. Det du legger inn av omsorg, trøst, ømhet, glede og latter kommer ut igjen som psykisk helse og mestring hos barna. Hvert øyeblikk er en byggekloss.

I COS (Circle of Security) er det et mantra som heter : Større, sterkere, klokere og god. Det er trygghetssirkelens mantra. Vi er større, altså vi har makta og styringa. Sterkere betyr at vi må være emosjonelt sterkere. Med god menes at vi skal ha en omsorgsadferd med godhet i alt, kropp, stemme, og også når vi sier nei. Klok er balansen mellom det faste og det gode.

Så enkelt. Så vanskelig.

foto: Vinterverket

 

Større og sterkere – med det menes at vi skal være emosjonelt sterkere. Vi må ha en plan, organisere og sørge for struktur i hverdagen. Barna må få en opplevelse av sammenheng i den situasjonen vi nå står i. Å opprettholde rutiner og struktur er viktig. Stå opp i normal tid, spis lunsj til faste tider, ha dagsplaner, vær ute i frisk luft hver dag og finn på aktiviteter som dere kan samarbeide om.

Vi voksne må ha en annen emosjonell styrke enn barna. I vanskelige situasjoner er det normalt å bli overaktivert. Det er normalt å bli bekymret, engstelig, frustrert, redd og alt på en gang. Men vi bør ha kontroll på egne følelser for å kunne hjelpe barna med deres reaksjoner og følelser. Når barna blir usikre må vi være sterkere. Når barna blir lei seg må vi trygge. Dette er kanskje en av de vanskeligste foreldreoppgavene vi har. Å være emosjonelt sterkere enn barna fordi det innebærer at vi skal følge med hvilket behov barnet har samtidig som vi skal følge med på oss selv og ha kontroll på våre egne reaksjoner. Det er en ressurskrevende oppgave. Særlig i den situasjonen mange befinner seg i akkurat nå.

Som et tillegg er det viktig at vi tenker over alkoholforbruket vårt. En usikker hverdag vil raskt bli enda mer usikker om man blander i alkohol. Barn oppfatter, og merker, adferdendring hos oss på grunn av alkohol langt før vi selv kjenner det på kroppen.

Klokere og god – med det menes at vi skal være raus, forståelsesfull, nysgjerrig og ta kloke avgjørelser. Det betyr at vi fortsatt, skal sette grenser og ta gode valg på vegne av barna våre. Ta kloke avgjørelser basert på den informasjonen som kommer fra myndighetene, og sorter ut hvor mye informasjon barnet ditt tåler og hvor mye informasjon vi som voksne kan ta inn. Hva må vi vite for å ta gode og trygge valg?

Å være en god og trygg voksen skaper tillitt som igjen fremmer samarbeid mellom deg og barnet ditt.

Vi foreldre er hendene som skal balansere alt dette slik at barna våre blir trygge og opplever normalitet i en unormal hverdag. Vi skal være større, sterkere, klokere og god når verden blir rar, som om noen har vasket den på feil program.

Haimusikk –  I COS er det noe som kalles haimusikk. Du har sett haisommer? Haimusikk er ikke den musikken som spilles når haien endelig dukker opp. Haimusikk er den musikken du hører når haien ikke kommer. Den skumle musikken som varsler fare når det ikke er fare. Det er en falsk alarm som likevel trykker på noen knapper.

Vi har alle en slik musikk i hodet. Den kan komme når vi er stressa, redd, den kan sitte i ryggmargen som en refleks på opplevelser vi selv hadde som barn, den kan kommer for eksempel når barnet er sint og vi har dårlige erfaringer med sinne, og den kan komme når vi ikke klarer å ha kapasitet fordi verden er uoversiktlig og lite raus med oss. Når vi er slitne ser vi ofte barn med haimusikken i hodet. Haimusikk har den evne og egenskap at den fremkaller negative syn på barnet. Vi ser barn som er krevende, bråkete, manipulerende, vanskelige og bare problemer. «ÅHH!! KAN DU IKKE BARE VÆRE SNILL?!!» Vi får lyst til å hyle og brøle. Det er vanskelig å være større, sterkere, klokere og god. Haimusikken og den falske alarmen gjør det vanskelig for oss å se oss selv utenfra og barnet innenfra.

Vi har alle haimusikk som trigger oss. Jeg også. Det viktige er å forsøke å klare å identifisere det, kjenne det igjen og kontrollere det. Med å kontrollere det mener jeg at man lager seg noen strategier slik at man kan unngå negativt syn på barnet. Hva er hensikten og behovet til barnet? At man fortsatt klarer å ha en god tilstedeværelse og vise en god omsorgsadferd. Større, sterkere, klokere og god. Større, sterkere, klokere og god.

Vær god med og mot hverandre i denne tiden. Vær raus med deg selv, barna dine og familien din. Sett av tid til å gjøre ting sammen, slå av nyheter, sosiale medier og les en bok om det blir for mange inntrykk. Det er uvante dager som gir rom for å også skulle ha det fint, samarbeide om prosjekter og stilletid der man bare er nær. I klemma mellom hjemmekontor, hjemmeskole, usikkerhet og stress er det viktig med pauser. Time-out for voksne. Time-in (sammen) med barna.

Husk: God omsorg setter ikke krisestab. God omsorg ER krisestab.

Blir hverdagen og livet ekstra vanskelig og utfordrende. Rekk ut en hånd til den som kan ta imot og strekk ut en hånd til den du ser trenger det. Vi er alle i samme båt. Stille. Ventende.

I enkelhet

Han bruker dagene på å irritere seg over at det ikke er mulig å pante utenlandske flasker i Norge. Før i tiden kunne han snike dem inn mellom de andre flaskene og håpe at unggutten bak kassa ikke merket forskjellen. Manuell flaskepanting og gutter i kassa som var mer opptatt av å kikke på jentene i sommerkjoler enn å sjekke hvor flaskene kom fra. 69 kroner og 50 øre. En avis, poteter, toy og resten i lommeboka. Nå er alt automatisk. Han misliker det sterkt og irriterer seg over to flasker fra Finland som ligger nederst i posen. Ingenting er som det brukte å være. Ikke engang radio er hva det engang var. DAB heter det nå og på dager der vinden blåser fra øst er det stille i den svarte boksen med antenne på toppen. Han Stat kommer ikke til å innse at det bærer gale veien før russere kommer. Han er ikke redd russerne. De må bare komme, men han liker ikke uanmeldt besøk så det hadde vært fint med en radio som varslet.

Fuglene melder om høst. I flokk flyr de sørover. Hvor vet han ikke. Muligens til Spania eller kanskje til Afrika. Han liker ikke å reise. Han har kaffe hjemme og ser ingen grunn til å reise ut av landet. Bortsett fra til Finland. Det liker han. I Finland har de skikkelig kjøtt og gul brus på flaske som smaker barndomsminner. Kveldene blir kaldere og mørket lager svarte striper i den brune tapeten med gule blomster på. Det var hun som hadde valgt den ut. Hun elsket den tapeten. Han elsket henne. Nå er hun ikke lengre. Sorgen er turkameraten han ønsket skulle bli igjen på hytta. Kanskje hadde hun blitt med litt til? Han dveler ikke lengre ved det. Ting er som det er, sier han til seg selv og går en rask kveldstur i tussmørket.

Han har vært i Finland mange ganger. Finland er et underlig land. Mil etter mil etter mil med bare trær og plutselig en postkasse. Han har ofte undret seg over hvem som leverer post på steder så øde at det ikke engang er en elg å se. Hvem bor så øde til? Han funderer på om han selv kunne bodd slik. Som i et Grøftetildragelsesmysterium. Thure-Erik Lund beskriver det som to lepper som presses mot hverandre mens tungen lager et undertrykk bak i munnen, slik at en blanding av et lite sukk og et smell slipper fri i luften. Det kan være et kyss, det kan være en grøft som drar alt til seg, omtrent slik. Et mysterie i vakuum, tenker han. Det som er mellom luft og lyd. Han fikk boken tilsendt ved en feil fra en bokklubb han ikke klarer å uttale navnet på. Som Worcestershire Sauce. Alle kjenner til det, men ingen vet hvordan man uttaler det. Han orket ikke sende boken i retur og av ren kjedsomhet leste han den. Etterpå betalte han purringen som kom i posten. Nå som posten også skal automatiseres spiller det kanskje ingen rolle hvor man bosetter seg. Og i Finland kunne han pantet flaskene som ligger nederst i posen og gjør narr av ham hver gang han må frakte de tilbake til utgangspunktet. Nederst i posen. Det er virkelig en uting at man ikke kan pante utenlandske flasker i Norge.

foto: Vinterverket

 

Hjemlengsel

“Birds are like words. Suddenly away.
Birds are like words. Some of them will stay”

Hun bærer andektig ordene sine med seg. Noen ganger som en renneløkke rundt halsen. Andre ganger som en liten hvit eske med antibiotika som med tid vil sørge for at det løsner og blander alt sammen om til en gjørme. En uklar og rennende strøm av usammenhengeligheter. Omhyggelig pakket ned i den alt for store vesken. Hun går fremover der hver gatelykt bak henne slukkes.

I den lille gangen med døren ut bak hvite blondegardiner tar hun et skritt til siden. For å finne blansen i mellomrommet der hun hadde mistet seg selv. Hun bærer ordene under amen. Håper. Venter. Til de treffer henne. Med overbevisning. Med trygghet.

Det er to barndåper, fem turer til Finland og ti årstider siden sist ordene fant veien til papiret. Så kommer den første snøen. Det er høstvinter. Høstvinter er fra november til desember. Hun liker høstvinter. Det er en slik forundelig stemning. Som en hul lyd av mørke og stillhet. Hun bærer nøysomt ordene sine med seg. Som et kjent fjes hun ikke klarer å plassere. Som en lykkepille uten en tunge å smelte den på.

De andre ordene treffer henne. De kom som hjertelim og fikk snø i velkomstgave. Nøyaktig tilpasset dørstokkens høyde til å akkurat kunne passere og feste seg selv om snøen smelter. Ordene ønsker seg selv velkommen. De fant henne til slutt der hun ble i stand til å finne sine egne. Famlende. Ustø. Uten å ta opp for mye plass slik at huden må utvide seg for å kunne romme lammelsene som sakte, men sikkert vekkes til livet.

Ordene lukker seg varsomt om kroppen. Gatelysene er fortsatt tent. Hun begynner å skrive. Hun har vært borte lenge nok. Det er på tide å komme hjem igjen.

foto: Vinterverket

 

(til Christel som ga ordene en dytt så jeg glemte å huske hvorfor jeg hadde sluttet å skrive)

Søndagsservice

Hun forteller det var det dyreste servicet de noen gang hadde hatt. Kjøpt på Sørlandet i en elegant butikk som førte merkevarer fra det store utland. Burgenland står det skrevet på undersiden med sirlige bokstaver på servicet som ble med hjem. Tilbake til øygarden i nord. Et service fra det store utland og med andakt dekket hun på kaffebordet med fat, kopper og mugger i ulike størrelser. Det var det peneste servicet de noen gang hadde tatt.

Finnmarkssommeren innfrir med regn på dag 1, sol på dag 2 og mygg på dag 3. Alt er som det skal være når vi på dag 4 åpner gardinene og slipper oppmerksomheten inn i rommet. Den spinner rundt og tetter mellomrommene i hukommelsen. Legger seg som et slør over stress og mas. Vi hopper tau og spiser is på trappa. Søndagen leker i hjørnet av hjertet uten et mål. Uten en plan. Vi er i mellomrommet. Mellom rom uten en plan. Uten mål.

Vi spiser lunsj og vasker opp etterpå. Jeg tror jeg hører katten som slåss utenfor og går ut på trappa. Det er ikke katten. Det er naboene som har sex. De tettet sine mellomrom og mens naboene løser ut hverandre lukker jeg døren før myggen kommer inn. Det blåser nå. Vinduene som sto åpne hviler på grensen av beliggenhet.

Når han blir pensjonist legger han platting over hele plenen. Han er ferdig med å klippe gress, sier han. Nå vi han ha fri. Til jul leser han juleevangeliet. Han er ikke ferdig med Gud. Etterpå dekker hun bordet med det fineste servicet. Det hun alltid tar frem til gjestene med de beste kakene og kaffe kokt i kjele. Ingen liker tørr kaffe, sier hun bestemt, og så spiser vi kaker. Fra fatene fra Burgenland. Det smaker trygghet, glede og sjokolade. Mørk kokesjokolade og ekte smør.

Det er stille utenfor nå. Rytmen er borte og jeg mister taket. Lydløst treffer fatet gulvet. Det siste fatet fra Burgenland. Det dyreste og peneste servicet er borte for alltid når den siste tallerken går i gulvet. Ujevnt fordelt over gammel linoleum. Det var alt. Ingen oppstandelse. Som Jesus. Bare alt og en jevngod søndag.

foto: Vinterverket

Det enkle er ofte det beste

«Hun var den første i bygda som dro på språkreise Kom i lokalavisen og alt» Hun ler. Stort bilde med tekst hadde det vært. Bygdas stolthet skulle ut i den vide verden for tre uker. Det ble en snakkis på nærbutikken.

foto: Vinterverket

Du kommer ikke langt med bare gode papirer, være ren i tøyet og ved å ha et relativt klokt hode. Nå skal du også være sprudlende, boblende, kreativ, energirik, happening, kjekk, varm, humoristisk, du skal være gøy, morsom i pausene, delta i positive aktiviteter og du skal være glad. Er du en som sitter på kontoret ditt, gjør det du skal, spiser medbrakt matpakke og går hjem ved dagens slutt blir du stemt av øya. Du skal være en komplett pakke med kunnskap, humor, gladhet, krativitet og alle slags boblerier en arbeidsgiver måtte finne på å skrive i en annonse. Du kommer ikke lengre i lokalavisen fordi du skal på språkkurs i England.

Det er store krav for jobbsøkere i dag. Du er ikke nok å bare være ærlig, pålitelig, arbeidssom og samarbeidsvillig. Nå skal du i tillegg være den boblende jenta på kontoret som alltid er glad og happening. Du skal være den kreative og skøyeraktige gutten som er supermorsom i pausene og drar i gang gøyale aktiviteter på ettermiddagstid. Jeg kjenner jeg blir sliten bare av å lese annonsene. En ting er å finne alle disse gøyale og sprudlende menneskene, men hvor finner de så alle de som vil jobbe med dem? Jeg kjenner hodepinen drar på med tanken på å skulle jobbe sammen med 10-20 sprudelwassere. Oy vey!

Når du har funnet en annonse som passer så skal du skrive cv. Det er en kunst i seg selv. Her skal du ikke være boblende, kreativ og gøy. Du skal være seriøs, kortfattet, informativ og stilren. Ikke helt i tråd med annonsen arbeidsgiver nettopp la ut på nett. Det er en blansekunst i dobbeltkommunikasjon. Du skal vise entusiasme og motivasjon, unngå depresjon og desperasjon. Formell, men ikke for formell. Kvalifisert, men ikke overkvalifisert. Du skal skille deg ut, men ikke være overmodig. Stikke deg frem, men ikke skryte. Legg ved bilde, men ikke vær for pen. Eller for stygg. På noen områder er middelmådighet akkurat passe. Klarer du dette kan du notere «balansekunstner» under spesielle kvalifikasjoner. Det er både smart og kreativ, boblende og spennende, informativt og stilrent.

«Ønsket kvalifikasjon: Har lest denne annonsen uten hjelp fra Google Translate», «Utdannelse: Har brent av en del skattepenger i en mer eller mindre relevant utdanningsinstitusjon» og «Ikke noe lureri: Letttjente penger? Du kan jobbe hjemme fra senga». I jungelen av jobbannonser finner du også arbeidsgivere som vil by på seg selv og vise frem sine sprudlende sider. Noen kanskje mer frivillig enn andre. Du kan søke jobber som idéastronaut og kaospilot, vinylterapeut og fjernkontrollør. Du inviteres til å delta i vinnerkulturer, energirike fellesskap og fokusbaserte landskap. Jobbmarkedet er en bipolar jungel du vanskelig kan manøvrere i uten å være kraftig medisinert.

Jeg innser at jeg kan aldri si opp jobben min. En traust jobb i kommunen. En traust jobb med uoriginale titler og med medbrakt matpakke. Kaffemaskin med svart kaffe og hvite persienner. Noen ganger er vi litt morsomme i lunsjen og en gang var vi hele dagen i klatreparken. «Det var gøy» kunne jeg fortelle mormor da jeg ringte henne den ettermiddagen. Neste gang skal vi til Kautokeino. En akkurat passe traust jobb til at jeg klarte å balansere cv, komme meg igjennom intervju og lande jobben. Vi er akkurat passe gøyale uten at det skal være en medbrakt kvalifikasjon. Jeg innser at jeg kan aldri si opp og begi meg ut i verden med alle underlige krav og kvalifikasjoner, personlige egenskaper og andre morsomheter. Godt at jeg trives utrolig godt der jeg er. Kaospilot med bipolart lavtrykk får jeg nok av på fritiden. Jeg bor tross alt i Finnmark. Og det skriver lokalavisen fortsatt om. Kaos og været.

foto: Vinterverket

Lenge siden sist

«Den største stillheten er summetonen når du ringer til noen som ikke svarer. Fordi de ikke er lengre»

Det er lenge siden jeg har skrevet noe. Ordene kommer og går, men de sier ikke noe. De er som brus fra glassflaske på den gamle jernbanestasjonen. Man drikker den opp alt for fort sammen med luft og glede. Kjenner at man brygger på noe skikkelig bra, men alt som kommer opp er en diger rap. Det er tomt og jeg kjeder meg.

foto: Vinterverket

Damene på kontoret sysler med helt andre ting. Og så blir de gravide. En etter en. Jeg vurderer å skaffe meg en hamster. Kanskje til høsten? En liten hvit hamster jeg kan kalle Vanilje. Damene på kontoret tenker at en kjæreste ville vært et bedre valg. «Kanskje du må finne deg en hobby?», sier hun og smiler. Det er visstnok på hobby man møter kjærester. Jeg sukker. En hobby høres tidkrevende ut. En hamster er bedre. Hun ler av meg. Synes jeg er håpløs. Det synes jeg også. Det passer meg fint selv om det er godt vær for både hobbyer og kjærlighet.

Etter en lang vinter blir det endelig sommer i bygda når det slutter å snø i begynnelsen av juni. Det har vært en lang vinter. En av de lengste. Der dagene flyr forbi uten pause i mørket og snøen som laver ned. Vi er innesnødd og nedsnødd. Som om verden er vasket på feil program uten pause. Uten ekstra luft.

Når sommeren kommer ser jeg at jeg ikke har vasket vinduene siden sist sola skinte. Det føyer seg inn i rekken av mange ting jeg ikke har fått gjort mens jeg var opptatt av å gjøre andre ting. Som å drikke alt for mye kaffe og ha lange usammenhengende drømmer om natten. Jeg drømmer at jeg jobber i butikk. En liten nærbutikk med gotteri og sigaretter bak kassen. Mekanisk piper jeg meg gjennom nettene mens jeg sier «versågodneste» og leverer ut plastposer som jeg glemmer å ta betalt for. Jeg drømmer om sol og sommer. Lottogevinster og planeter som har like mye uintelligent liv som vår har. Så kommer det regn og siste skoledag for hun som er minst. Jeg føler en umiddelbar trang til å ringe til mamma. Fortelle henne at siste skoledag er over, at jeg har flyttet inn i hus med låve og diger hage, at jeg fortsatt ikke har blitt tynn og at Donald Trump er blitt president. Jeg tror at hun er glad for at hun allerede er død, tenker jeg. Donald Trump som president kunne lett blitt det som ville tatt livet av henne.

Det er nøyaktig 560 dager siden sist jeg snakket med henne. Det går bedre nå.

Om du bare…. Da kan du skylde på deg selv

Om du har hatt sex før. Om du bare er neddopa nok. Om du bare er ute av stand til å si noe. Om du bare er så sløv at du må bæres som en potetsekk, «ute av livet», over skuldrene er du fritt vilt. Du vil ikke være fritt vilt for alle for alle voldtar ikke. Men du vil være fritt vilt for den mann eller kvinne som ikke tar sine forholdsregler for å unngå å bli en voldtektsforbryter.

9,4 prosent av alle norske kvinner er blitt voldtatt

1,1 prosent av alle menn.

Ni av ti anmeldte ikke overgrepet.

Hver tredje fortalte aldri noen om voldtekten.

Halvparten av kvinnene opplevde at politiet ikke etterforsket saken da de fikk kjennskap til den.

1% av sakene som når domsstolen får fellende dom

At så få saker anmeldes, og enda færre ender med dom, er viktige og skremmende funn, sier Siri Thoresen, som la frem undersøkelsen for NKVTS (kilde: Aftenposten)

For noen år siden kunne vi i avisene lese om en ung kvinne som ble voldtatt av flere menn. De ble frikjent. Hvorfor? Fordi den unge kvinnen hadde hatt frekkhetens nådegave og hatt sex med en annen mann kvelden før. Hun var altså løssluppen nok og ikke fremmed for å ha sex. Hennes moral var oppe til doms og hun tapte.

Tenk deg at du er ute på byen. Du drikker, du danser og har det gøy. På vei hjem blir du påkjørt av en bil. Det blir rettssak. I rettssaken blir det ført som bevis at du ikke sa tydelig nei til å bli påkjørt, du vinglet, føreren forsto ikke, du var full og du hadde blitt påkjørt en gang før. Ting tyder på at du liker å bli påkjørt. Du var full. Du sa ikke nei. Du kan skylde på deg selv. At føreren også var full tas hensyn til. Han var nok for full til å kunne forstå og tolke dine signaler riktig. Han bare kjørte på. Stakkars, det var ikke hans feil. «Du burde se deg bedre for og kanskje ikke drikke så mye neste gang», sier de og tenker at du lyver sikkert uansett siden du har blitt påkjørt før. «Du må lære deg å passe bedre på».

Tenk deg at du ikke blir påkjørt, men kommer deg helskinnet hjem. Du glemmer å låse døra før du sovner på sofaen sammen med en halvspist Grandiosa. Det ringer på og før du rekker å si hverken ja eller nei bryter han seg inn. Du forstår ikke hva som skjer. Alt går så fort. Du er i sjokk og blir stum. Han dytter deg ned på gulvet, tar det du har av verdi og stikker av. I rettssaken blir det ført som bevis at du ikke sa tydelig nei til å bli ranet. Du sa ingenting og du var tydelig full. «Hvorfor sa du ikke noe?», spør de. Da du ble dyttet besvimte du, men den stakkars gjerningsmannen skjønte ikke dette. Han var ruset. Han klarte ikke forstå eller tolke dine signaler riktig. Man kan da ikke forvente at en ruset mann skal forstå at du var satt ut av spill. Han bare trengte seg inn. Han trodde du likte det. Naboer kan fortelle at du tidligere har glemt å låse døren. Flere vitner kan også fortelle at du både mottar og liker uanmeldt besøk. Hvordan skulle da den stakkars rusede mannen forstå og tolke dine signaler når du ikke låser døren og liker uanmeldt besøk?

Surrealistisk å tenke på. Blir du utsatt for en kriminell handling er det ditt levesett, dine handlinger, din moral og din etikk som skal opp til doms. Er du ute av stand til å kunne si noe eller til å forsvare deg har du tapt. Da er det fritt frem.

foto: Vinterverket

Kravene for å bli dømt for voldtekt er skyhøye. Det vet gjerningsmannen og gjerningskvinnen. Det vet ofret. Det skal ikke bare bevises at en voldtekt eller er overgrep skjedde, men det føres også bevis for hva ofret kunne gjort for å unngå dette.

Det burde føres bevis for hva gjerningsmannen og gjerningskvinnen burde gjort for å unngå å voldta. Drikke mindre, holde fingrene for seg selv, ikke gå ut uten anstand, ring hjem til mor og far dersom trangen til å voldta blir for stor, minn deg selv på at dersom en kvinne eller en mann er bevisstløs – unngå å voldta ham/henne, bruk voldtektsfløyte – dersom du føler trang til å voldta, bruk fløyten, bli hjemme og unngå å putte dop i andre menneskers drikke. Sånn. Det er ikke så vanskelig å ta sine forholdsregler for å unngå å voldta.

Men i Norge er det ikke slik. I landet der vi skryter av likestilling, rettigheter, frihet og fred er det fortsatt slik at dersom du råker utfor en voldtektsmann eller voldtektskvinne er du dømt. DU burde forutsett dette. DU burde visst at dersom du sovner, blir bevisstløs eller på annet vis ute av stand til å samtykke er det din egen feil. DIN feil.

«Rundt ti prosent av dommerne, og da flest lekdommere, sa seg enig eller svært enig i disse utsagnene:

• Mange kvinner anmelder voldtekt falskt fordi de angrer etter de har hatt sex.
• Enhver kvinne som hisser opp en mann seksuelt, men som ikke egentlig ønsker sex, må selv ta konsekvensene.
• I en voldtektssak er det viktig å vurdere offerets karakter og fortid.
• I de fleste voldtekter er det ikke mannens intensjon å voldta, men han klarer ikke å beherske sin seksuelle drift» (kilde: Aftenposten)

Voldtektsmytene er mange og de gjemmer seg bak mange ansikter, også blandt lek- og fagdommere. Blandt folk flest. Blandt likemenn. Nesten 13 prosent av dommerne er enige i at en kvinne som hisser opp en mann seksuelt, men som ikke egentlig ønsker sex, selv må ta konsekvensene. Det er ett av funnene i en undersøkelse blant norske lekdommere og fagdommere. Studien, som er gjengitt i siste nummer av Tidsskrift for Norsk Psykologforening, er gjennomført av forskere ved NTNU, i samarbeid med Helse Stavanger og Domstoladministrasjonen. 13% høres kanskje ikke så mye ut, men det er mange nok. 1 er nok for akkurat den kvinne eller mann som skal få prøvd sin sak foran en av disse 13 prosentene. Og hva er egentlig å hisse opp? Er det å sitte på fanget, bare å være tilstede, smile, danse, snakke med, være lettkledd, sovne av på fest eller å bli båret som en potetsekk over skuldrene. Bør vi alle trekke i burka og holde oss hjemme slik at vi ikke hisser opp disse vilje- og hodeløse mennene som løper fritt omkring i samfunnet?

I 2014 kom det inn 216 voldtektsanmeldelser ved Oslo politidistrikt. Av disse 216 valgte politiet å snu etterforskningen i 6 av sakene, slik at anmelder selv ble satt under etterforskning for falsk anmeldelse .

Politiet understreker at falske anmeldelser gjelder svært få saker (kilde: NRK)

Halvparten av dem som blir dømt for voldtekt i tingretten blir frikjent i lagmannsretten der en jury med bare vanlige folk tar stilling til skyldspørsmålet. Frikjennelsene skjer uten at ofrene får noen begrunnelse. I 2005 satte riksadvokat Tor-Aksel Busch ned et spesialutvalg for å finne årsaken til den høye frifinnelsesprosenten i voldtektssaker. I en intervjuundersøkelse spesialutvalget utførte blant jurymedlemmer viste at mange – særlig kvinner – ofte hadde sterke fordommer mot ofrene. De likte ikke måten ofrene hadde oppført seg på før overgrepet fant sted. Spesielt reagerte de på ofre som frivillig har blitt med fremmede menn i beruset tilstand.

Igjen leser vi i media om en ung kvinne som har blitt voldtatt av flere menn. Hun var så satt ut av spill pga. en potensiell dødelig dose med narkotisk stoff at de måtte bære henne over ryggen. Som en potetsekk. En gjenstand. En bruksgjenstand de utnyttet seg vel og lenge av. Det er så sannsynlig at hun snakker sant at mennene er dømt i tingretten, fagdommerne i to runder i lagmannsretten mener de er skyldige og de er dømt til å betale henne erstatning. Men folket ville ikke dømme dem. De folkvalgte i jury og som meddommere tvilte på henne. De blir ikke dømt for voldtekt, men de blir dømt til å betale henne penger for den angivelige frivillige sexen hun hadde med dem. Det er det frekkeste!! Ikke bare trekkes hun i tvil, men så mye i tvil at hun burde få betalt som den hora hun var. Et plaster på såret. For «tort og svie» heter det kanskje. Eller en spade, som andre vil kalle det. «Hadde hun vært flink pike ville dette aldri skjedd», sier vi og priser oss glad for at det aldri vil skje med oss eller med våre barn. Vi er bedre enn som så. Hun som vet at hun er like god som oss vet også at ingen lege ville delt ut et plaster på såret for å kurere verken kreft eller svulst. Et plaster på såret duger ikke når du har fått slått huller i sjelen din.

Mer enn vi vil beskytte oss fra gjerningspersonen trenger vi å distansere oss fra han eller henne som blir utsatt for voldtekt. Vi må finne feil ved ham eller henne. En brist i karakter og moral, noe som ikke stemmer, noe vi ikke kan vedkjenne oss for dersom ofret er lik oss selv kan det samme skje med oss. Dersom han eller hun har gjort feil vil det ikke kunne skje med oss fordi vi har bedre moral, vi sovner ikke på fest og vi har en stødig karakter. Som et skjold mot virkeligheten.Vi vil aldri gjøre feil. Vi har et skjold mot den virkeligheten der grusomme ting utrolig nok skjer med gode mennesker. Glade mennesker. Unge mennesker. Mennesker på fest. Mennesker som drikker øl og danser. Mennesker på vei hjem fra jobb. Mennesker som sovner, mennesker som smiler, mennesker som bare lever og mennesker som er så uheldig at de møter på en som ikke tok sine forholdsregler – hvordan unngå å voldta.

Et offer for en voldtekt blir utsatt for flere overgrep. Først av gjerningsmannen eller gjerningskvinnen, så av staten og av samfunnet. Voldtekt en av de groveste integritetskrenkelser som finnes. Vi trenger ikke legge sten til byrden ved å trekker resten av integriteten i tvil ved å gyve løs på moral og karakter. Det er ikke ofrene vil må ta avstand fra og beskytte oss mot. Det er gjerningsmannen og gjerningskvinnen. Det er staten som skal ta standpunkt vi må gjøre opprør mot. Det er en skam hvordan ofre for voldtekt blir behandlet i landet som liker å skryte av likestilling, frihet, rettferdighet og fred.

foto: Vinterverket

 

August åpner med telttur i Porsanger

Det er lenge til midnatt når jeg begynner å tenke på bjørner. Store bjørner som lusker seg frem når natten kommer. Bjørner med skarpe tenner og kvasse klør. Jeg trekker soveposen over hodet og når jeg lukker øynene kan jeg se bjørnen for meg der han river i teltduken. Det er mørkt inne i soveposen.Om jeg sovner nå blir det raskere morgen. Jeg prøver å tenke på andre ting. Sol, hav, ferie, band som begynner på B, Beatles, blomster, bjørn, bjørn, bjørn, bjørn…. Hva var det for en lyd?

foto: Vinterverket

Noen timer tidligere kjører vi over vidda med mål mot «hjertet av Finnmark». Bilen er pakket til randen med telt, soveposer, fiskestenger, mat, ullklær, støvler, myggspray, ved og det man ellers måtte trenge for å campe i det fri. Etter 8 dager på campingplass i Sverige er vi klar for frilufslivet. Frisk luft, frihet, hav, skog og tydeligvis utenfor dekning og uten klokke. Mobiltelefonen lyser på 1%. Så går den i svart. Jeg trekker hodet ut av soveposen. Det trommer på teltduken over meg. Det regner ute og jeg er kald på nesen. Leste jeg ikke et sted at når det er natt og regn trekker bjørnen ned mot havet? Det sies at det beste fiskeværet er i regn. Bjørn spiser fisk, det regner og i havet som kryper nærmere teltplassen er det fisk. Innser at jeg virkelig burde fulgt bedre med i naturfagtimene og oppdatert meg på bjørner. Jeg kan ufattelig lite om bjørn. Eneste jeg vet er at den er stor, fin på avstand, skummel på nært hold og at det bor mange av dem i Finnmark. Godt at jeg har et hode som kan resonnere meg frem til logiske slutninger. Når det regner trekker bjørnen ned mot havet. Jeg tenner lommelykten og gjemmer meg i soveposen med en bok.

Når vi har pakket ut teltet og innlosjert oss utforsker vi området. Vi finner hjertesteiner, krabbeklør og skjell. Vi tenner bål, koker bålkaffe og steker pølser. Vi passer oss for å tråkke i bæsjen som ligger i skogkanten. Var det bjørnebæsj? Jeg kikker i taket som er full av av dråper på utsiden. Det siler vann ned langs sidene. Mobiltelefonen er fortsatt død. Hvorfor Googlet jeg ikke bjørnebæsj før vi dro? Det var ikke de store bæsjene, men det kunne vært fra en liten bjørn. Eller en stor bjørn som ikke hadde spist på lenge. En stor bjørn som har gått veldig langt. En ting vet jeg om bjørner og det er at de kan gå veldig langt. Sikkert fra Karasjok og helt hit. Eller fra Russland og helt hit. Bjørner kan tilbakelegge flere mil iløpet av en sommer. En stor bjørn som nå er på tur i regnet ned mot havet for å fange fisk til et etterlengtet måltid. Jeg burde lagt maten som står nederst i teltet i bilen. Bjørner har god luktesans og kan sikkert kjenner lukten av pølser og bananer på lang avstand. Jeg trekker ullsokkene lengre opp mot knærne  og setter meg opp i soveposen. Ser jeg en skygge utenfor teltet? Holder pusten. Gjemmer hodet i soveposen. Sol, hav, ferie, filmer som begynner på F, Fargo, fjell…….

foto: Vinterverket

Noen timer senere kommer det jeg tror er morgen. Hun som er minst er våken og klar for en ny dag. Jeg er trøtt som en strømpe. «Har du sovet godt?». Jeg ser på henne og smiler. Hun nikker. Hun har sovet godt. «Har du sovet godt, mamma?» «Sovet som en bjørn», svarer jeg. Hun ler og sier at bjørnen sover kun på vinteren. «Jeg vet», svarer jeg. Så tenner vi bål og teller reinsdyr som kommer i flokk ned mot havet. I dagslys er det ganske fint å være på telttur ute i det fri. Bak i hodet hører jeg stemmen til kusinen min som hvisker om den gangen da tanten min så en bjørn i fjæra. Det var en oter. «Du minner meg om morsjan», ville hun sagt og ledd høyt. Jeg ler. «Hva ler du av?» Hun ser rart på meg og så lurer hun på om jeg vil vite mer om bjørner. Det vil jeg. Gjerne.

foto: Vinterverket

Det var den dagen vi skaffet oss fisker

Lørdag er den dagen vi har festival på stuegulvet med støvler og høye rop.

Det begynner mange timer tidligere. Nesten rett etter vi har stått opp. Midt i en brødskive med makrell i tomat spør hun om vi kan kjøpe gullfisk. «Joda, det kan vi», sier jeg uten å høre helt etter. Så da stå vi der da. I gullfiskbutikken. Jeg er en mamma av mitt ord. «Hvor vanskelig kan det være å ta vare på en gullfisk?», tenker jeg. «Hva trenger gullfisker?» Han i kassa ser på meg med et underlig blikk. Tipper han vurderer nøysommelig om det i det hele tatt er forsvarlig å selge levende gullfisk til en dame som bare noen timer tidligere, midt i en brødskive med makrell i tomat, tenkte at gullfisk var en god idè. «Jeg har Googlet litt altså». Jeg forsøker å berolige ham. Han er fortsatt usikker, men viser vei frem til det vi trenger. Bolle, sand, mat og fisken. «Det er hva fisker trenger», sier han mens han hover inn fiskene hun har valgt ut. To fisker blir det. Da kan de iallfall ta vare på hverandre. Han sier ikke det, men jeg tror han tenker det er best. Jeg er enig. Ruskesara jubler. TO gyldne fisker med slørete haler i en pose. Fornøyd trasker vi ut av butikken med to fisker og alt det fiskene trenger.

foto: Vinterverket

Noen timer senere bader vi i vann og etterpåklokskap. Bollen med fiskene og litervis med vann over blå sand er plassert så fint på spisebordet. Det ser riktig så flott ut. Jeg er fornøyd. Ruskesara ligger på gulvet med en bok. Jeg leser avisen. En fredelig lørdag i ruskevær.

I øyenkroken kan jeg se katten som tar sats. Med hodet først inn i bollen. Kun med ørene så vidt over kanten og halen rett til vers. Fornøyd katt med hele kroppen rett i matfatet. Jeg hyler til så katten skvetter alle veier og drar duken med seg. Bollen med fiskene i går med i dragsuget og en foss av vann strømmer utover gulvet. Det hele går gudsjammerlig fort. Så fort at det er nesten så det ikke skjer før det hele er over. Nå er det kun vann over det hele og fisker på land som bevis. Ruskesara berger fiskene. Jeg henter støvlene. Vi glemte visst av det viktigste spørsmålet: «Hva er det fisker ikke trenger?» Katten sitter beskjemmet under sofaen med blå sand på nesen. «Neste gang skal jeg Google bedre. Og høre etter når hun spør om noe», mumler jeg for meg selv. Så skufler jeg vann med den lille snøspaden. Endelig kom den til nytte. Jeg vrir opp kluter og skjenner på meg selv som en gammel fisker som drar på sjøen uten tobakk og hostesaft. «Mamma, kan vi kjøpe en liten mus?» «Hæ??» Ruskesara ler høyt. Det har vært en morsom og spennende dag, sier hun og klapper fornøyd på katten. Så mater hun fiskene som er atter tilbake i bollen sin på et litt høyere sted. Sirkus Strømsnes har åpnet for sesongen.