Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Jenter og biler og sånn

“Den er blå og har takluke“. Svaret ligger på tunga, men jeg har skjønt at det er ikke slik man svarer når folk spør hvilken bil man skal kjøpe så jeg svarer at det er en 2000-modell og så blir folk fornøyd selv om jeg egentlig ikke helt skjønner hvorfor fordi farge og takluke-situasjon forteller langt mer enn når bilen ble født. Folk er rare, men etter hvert som man vokser til så lærer man seg disse snodige sosiale kodene man må kunne for å være en bileier.

foto: Vinterverket

Jeg befinner meg i en svært uvant situasjon midt i bilforretningen der jeg for aller første gang skal kjøpe bil helt på egen hånd. Med usikre selvsikre skritt trår jeg frem mitt ærend og sammen går vi ut i sprengkulda for å kikke på den lille blå jeg har sett meg ut. Den ser riktig så flott ut og takluka er på plass, men jeg vet at det i seg selv ikke er nok for å fremstå som en god bilkjøper så jeg serverer mine innøvde fraser. “Registerreima, er den gammel?” “juk hgfrl ekjhgt ldahfd hl”, svarer bilselgeren og jeg nikker fornøyd selv om jeg ikke skjønner løk av det han sier. Hva er egentlig en registerreim og hva gjør den? Klok av skade holde jeg munnen lukket og to dager senere er jeg den heldige eier av ny bil.

Musikk på full guffe, gassen i bånd og hadde det ikke vært så forbanna kaldt så skulle jeg smelt ned takluka med vind i håret, men det får vente til våren, tenker jeg mens jeg bremser ned og svinger innom butikken der jeg med verdensvante hender låser bilen med sentrallåsen. Tenk at jeg nå eier en bil med sentrallås! Jeg kan ikke annet enn å smile et bredt smil som jeg ti minutter etterpå må tørke av meg i frustrasjon og av kulde når sentrallåsen ikke vil låse opp bilen igjen. Jeg trykker, trykker, ber, sier magiske ord, trykker, trykker og smier fårete til mennesker som går forbi for å signalisere at jeg har full kontroll. “Dette er noe som skjer hele tiden”. Men jeg sier ingenting for det fårete smilet har stivnet i kulda og det gjør vondt i fingrene av all trykkingen.

“Du må trykke hardt og kontant”, sier bilselgeren når jeg etter langt og lenge må gi tapt for den magiske låsen. Jeg er på randen av galskap og nærmest hyler i telefonen av dritten ikke virker! Og da, selvfølgelig akkurat da, så virker den og bilen låser seg opp. Jeg mumler takk for hjelpen og legger raskt på, svinger ut bilen og setter kurs for neste stopp: Bensinstasjonen.

Hvordan åpner man bensinluka? Jeg kikker og leter overalt etter spaken. Det bruker alltid å være en spake, men her fins ingen. Køen bak meg begynner å ligne køen i baren på en lørdagsnatt rett før stengetid så jeg flytter bilen bort fra pumpen og parkerer den på andre siden der de sinte kø-menneskene ikke lengre kan se meg. Hvor er den spaken? Er det en el-bil jeg har kjøpt??
Frem med bruksanvisningen som heldigvis kommer med bilder, streker og store bokstaver. Hvor er den? Jeg saumfarer gulvet, under stolene, under rattet, på siden, over og rundt om. Den er borte! “Den skal være der”, sier bilselgeren når jeg for andre gang på kort tid ringer lettere hysterisk. “Nei, den er ikke her”, sier jeg og hører hvor dum jeg egentlig er. Klart den å være der. Hvem er det som stjeler en bensinlukespake? Bilselgeren høres en smule oppgitt ut og akkurat da kommer det en snill trailermann til unnsetning. Jeg skynder meg å takke for hjelpen og legger på. Trailermannen trykker lett på bensinlokket og som et simsalabim åpner lokket seg. “Jeg så du hadde litt problemer”, sier han og ler. Jeg smiler og takker gudene for at det er noe så sinnsykt kaldt at han ikke ser at jeg rødmer fælt og jeg blir ikke noe mindre rød når jeg kjører ut foran trailermannen og klarer å kvele bilden midt i krysset. Jeg kan se i bakspeilet at han ler høyt der bak. Jeg gjemmer meg bak skjerfet.

Den kvelden sletter jeg nummeret til bilselgermannen og mens jeg funderer på hvem jeg skal få til å hente sommerdekkene som fortsatt ligger i bilforretningen skrur jeg sammen stol til hun som er minst og er det noe hun som er minst har lært seg så er det å alltid gå etter å sjekke at ting blir riktig når a mor skal gjøre noe hun egentlig ikke kan. Det er viktig barnelærdom.

foto: Vinterverket

Advertisements

5 responses to “Jenter og biler og sånn

  1. Ina Marita 23. januar 2012, kl. 18:56

    Gratulerer med bilen! Virkelig flott farge – og for å ikke glemme det viktigste; takluka var jo kjempe stilig! 😉
    Jeg sitter som vanlig og smiler av innleggene dine, dagen er ikke den samme uten!
    Kan trøste deg og fortelle en artig historie: jeg kjenner ei som kjøpte en ny bil og kjørte fornøyd rundt med den – helt til den sluttet å trille rundt. I sinne ringte hun til bilselgeren og var irritert fordi han hadde solgt henne en ødelagt bil. Han mumlet noe om «kvinnfolk og biler» og ba henne fylle på diesel! Noen timer senere kjørte hun til bilforhandleren og ba mekanikerne om å ta en titt på bilen som hadde rar skranglelyd. De åpnet opp bagasjerommet og ba henne om å ta ut verktøyet som lå ved siden av reservehjulet….
    Du er ikke alene! 😉

  2. villkatta 24. januar 2012, kl. 07:26

    Gratulerar med ny bil! 🙂 He he eg måtte smile og le, fordi eg kan kjenne meg att. Lukke til med det nye vidunderet ditt!

  3. mormor 25. januar 2012, kl. 13:01

    Lest og smilt til av den evige fotgjenger.
    Ha en fin dag 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: