Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

En stykk savnet Kasper

Vi har regn. Vi har støvler og vi har Rorbua-jukebox. Det er nesten som å være på Bukta-festivalen.

Han har vært borte i nesten 2 dager når jeg begynner å bli bekymret. Aldri før har han vært borte så lenge og selv om han ikke er spesielt glad i mennesker så er han glad i meg der han kryper tett inntil meg under pleddet når jeg ser film en sen kveld og når sniker seg opp i senga på natten. I november har vi vært sammen i 7 år. 7 år er det siden han var den minste katten i kullet og likte best å sove inni hetta på hettegenseren min eller i skittentøyskurven. “Han er sikkert bare på ræk”, sier jeg til meg selv. Men han har aldri vært borte så lenge og som den kastrerte katten han er så er han hjemmekjær og holder seg ikke langt fra huset. Og nå har han vært borte siden tidlig i går.

foto: Vinterverket

Rev, ørn, bil. Gaupe, bil, oter eller den mannevonde katten. Tankene raser rundt og jeg må ta en lang dusj for å roe meg ned. Er det ikke merkelig hvor glad man blir i dyrene? Og hvor fort man blir bekymret når ting ikke er helt som det skal og når katten som aldri er ute mer enn noen timer av gangen ikke kommer hjem på nesten 2 dager. “Han er sikkert bare på ræk”, gjentar jeg og drikker nok en kopp kaffe.

Jeg husker dagen jeg fikk ham. Det var romjul og det snødde tett ute da jeg gikk på bussen fra Homannsbyen hjem til St.Hanshaugen med den lille katten i det rosa buret. “Hva du har der?”. Bussjåføren stirrer på meg. “Det er en katt”, svarer jeg. Da ler han og sier: “Det der er ingen katt. Det er en rotte og rotter er ikke lov på bussen”. Og siden bussjåfører er Gud på bussen så ender vi opp med å gå hjem i snøværet, den lille katten og jeg. Og siden har vi vært sammen gjennom mang et fall i toalettet, fastsitting bak kjøleskapet, smugdrikking av Baileys, fall fra 5.etg., roadtrip i Sverige, elgmøter i nord, to hunder og en baby. På 7 år har han gått fra å være Bøtteknotten til å bli en «tøff» ute-katt mens vi har vært igjennom det meste og jeg hadde virkelig tenkt at de neste 7 årene skulle bli sjarmørtappen.

Når regnet stopper og solen tar over er mini-Bukta slutt og hun legger seg til lading for å være opplagt til neste dag når vi skal feire de 50-år i den gamle gården i godt lag. Katten er fortsatt ikke kommet hjem. Så om noen i Midtimellombygda har sett vår Kasper så pling på. Han er savnet!

foto: Vinterverket

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: