Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Mellom Sykkylven, Hallingdal og Finnmark

Sykkylven. Hva vet jeg om Sykkylven? Egentlig ingenting. Hun skriver at det ligger ganske nært Ålesund og jeg vet at jeg liker dialekten fra Ålesund. Men Sykkylven? I Sykkylven har de barnehagar, skule, utleige og tenester. Jeg liker Sykkylven allerede. De huset språket der orda har ein annen klang og ei anna stemning som gjer at eg får lyst til å sitja på trappa heile dagen i ullskokkar og med ei diger skål med jordbær, blåbær og fløte sjøl om det ikkje er sommer riktig enno mens snøen framleis ligg lågt i fjella på andre sia av fjorden.
Jeg ser for meg livet i Sykkylven. Lite hus, vennlige naboer, en blå sykkel, kanskje et epletre i hagen og fast jobb. Sykkylven kommer med fast jobb. Med iver og lyst på livet som sykkylving sender jeg avgårde en søknad. Krysser fingrene for at Sykkylven mottar den med jubel og glede.

«Ein bygdis frå bygde mi, som ha budd i byen ei tid låg og gret, i sofaen min etter heimlengselen sin». Ål i Hallingdal er nesten som å skulle komme hjem. Jeg har aldri vært der, men jeg er godt bevandret i Øvre-Ål Resort og i det å vakle mellom HÅP og Beijing. Ål i Hallingdal. Bygdejenta i meg våkner. Livet i Ål hadde passet oss perfekt. Traktorer, kyr, bygdelivet, nærbutikken og kaffe på trappa. Jeg ser for meg at i Ål låner folk bøker på biblioteket og stiller opp på dugnad. Det er bygderomantikk og kuskit. Nesten som å komme hjem. Med iver og lyst på livet som hallingdøling sender jeg avgårde en søknad. Krysser fingrene for at Hallingdal mottar den med jubel og glede.

Lakselv er tettstedet som promoterer seg med et stort utvalg av forretninger og varer sammenlignet med folketallet. Det kan bety to ting: Enten så har de sinnsykt mange butikker eller så bor det veldig lite folk der. Men med Stabbursdalen som nær nabo og Finnmarkslukta i sjelen er jeg ikke i tvil.
Lakselv og Porsanger er absolutt ikke et dårlig valg. Nå er det bare å krysse fingrene for at de også velger meg når jeg med iver og lyst sender avgårde en søknad.

Å søke jobb er risikosport. Det er skummelt, spennende, nervepirrende og en lidelse nesten ut av en annen verden. 2 avslag har jeg allerede fått og setter de på minuskontoen for «nok en erfaring rikere». Om 3 måneder er jeg forhåpentligvis ferdig utdannet barnevernspedagog og juni er begynnelsen på blanke måneder på kalenderen min. Jeg ivrer og lyster på å fortsette å bo i byen som tok godt imot oss da jeg for nesten 3 år siden kom humpende i en rød Nissan Primera fylt til randen og med rust på kanten. Avgårde sender jeg en søknad som kanskje kan gi oss en fremtid i byen her vi bor. Jeg håper de mottar den med jubel og glede over at en innflytter ønsker å bli en permanent beboer i hjerte av Finnmark.

Jeg gleder meg til å bli ferdig og til å ta fatt på fremtiden, uansett hvor den måtte bringe oss. Jeg er klar!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: