Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Roadtrip i Nordibygda og til helt der ute

Med “Sweet child of mine” fra 1987 på øret og fra 2010 ved siden av meg i bilstolen bestemmer vi oss for å dra på roadtrip til Nordibygda og helt ut til der veien stopper.

foto: Vinterverket

Vi har aldri vært så langt ute og jeg føler meg skikkelig impulsiv når vi setter avgårde på en slik lang ferd uten videre planlegging, nistepakke, kart og kompass. “Eg er ein globetrottar”, sier jeg høyt i bilen der Axl svarer med å spørre “where do we go? where do we go now?” mens vi ruller sakte forbi den gamle brygga, den lille hytta som engang var gul og het “Sjøstua”, steinkirka, trekirka og forbi de enorme dyrene som ligner på hybrider av ku, okse og mammut. De står ute og spiser i fred og fordragelighet og legger ikke merke til ørna som har fulgt etter oss, og som nesten krasjlandet med frontruta, som nå sirkler over hodene deres. Jeg peker, men hun sover så søtt med lua på snei. “Du er meg no en fin ein globetrottar”, sier jeg til henne og så passerer vi brua. Vi er i Nordibygda.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Veien er snirklete og smal der den ligger langs spredte fjøs med hus ved siden av. Det er ikke et menneske å se, men jeg har hørt at det bor mange unge mennesker i Nordibygda og at de har det riktig så trivelig her. Skal jeg ikke bo i Midtimellombygda så vil jeg bo i Nordibygda, tenker jeg mens jeg stopper for en traktor som lunker seg sakte av gårde. Jeg tror man har vikeplikt for traktorer på landeveien? Mannen i traktorer stirrer på meg med store øyne så lenge at han nesten kjører av stien han balanserer på med store hjul. Har han ikke sett fremmedfolk før, den karen? Kanskje han ikke er vant til slike urbanister som meg, tenker jeg og retter på solbrillene mens jeg legger på et nytt strøk med lipgloss. Det er viktig å se velstelt ut når man drar på besøk.

Veien blir, om mulig, enda smalere og svingene er knappe. Jeg vet at vi har langt igjen helt ut dit vi skal så jeg kjører stødig mens hun sover. Vi har god tid. Vi har all tid i verden og ein globetrottar har det aldri travelt.

foto: Vinterverket

Rundt svingen kommer vi til en gård med flere hus. Jeg stopper for jeg skjønner ikke helt hvor veien går. Går den gjennom gården? Den gjør nok det, tenker jeg, og kjører helt opp til der jeg kan skimte en hund i bånd og så er det slutt. Slutt? Jeg blir forbauset og stopper bilen. Veien er slutt. Hit, men ikke lengre og jeg kan ikke skjønne at vi er helt ute nå. Vi har jo bare kjørt fem hønskrev, to elgkast og en meter til og så er vi fremme der veien stopper?? Jeg er skuffet og føler meg nesten litt lurt. Jovisst er det fint her, men overhodet ikke slik jeg hadde tenkt at det skulle bli på min lange ferd mot langt der ute. Hvorfor heter det «helt der ute»? Kanskje er det bare jeg som sier det der jeg har innbilt meg selv at det var ytterst i havgapet der man kun kan se hav så langt øyet rekker selv når man må myse mot sola på gode dager og der naturen er vilter, hard og kantete mot fjorden som blåser opp i vinden fra øst.

foto: Vinterverket

På tilbakeveien følger ørna på forbi brua, trekirka, steinkirka, hytta, brygga og hele veien hjem etter at vi har vært impulsive globetrottar i nøyaktig 1 time og 20 minutt.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Advertisements

One response to “Roadtrip i Nordibygda og til helt der ute

  1. Pingback: Bokliv, dugnadsglede og Hagebåtforeningen « Vinterverket

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: