Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Bokliv, dugnadsglede og Hagebåtforeningen

Når jeg nærmer meg slutten på en god bok blir jeg alltid litt trist. Jeg vil ikke at det skal ta slutt så jeg leser så sakte, så sakte jeg bare kan og suger til meg alle inntrykkene av karakterene som jeg ønsker skal leve videre etter siste side. Det gjør de sjelden så jeg legger boken til side og bestemmer meg for å dra på dugnad.

Våren 2004 ble ordet “dugnad” kåret til norges nasjonalord og i Midtimellombygda er man fortsatt stor fan av dugnad når man tropper opp for å slå ett slag, og gjerne flere, for lokalsamfunnet mens man jobber, drikker kaffe og prater skit med naboen som man ser alt for sjelden ettersom dagene flyr av gårde mens man planlegger hva man skal gjøre når man endelig har fri. Når man endelig har fri så drar man på dugnad noe som er vel anvendt tid i bygda der man har brygge, god kaffe og egen båtforening. Å ha en båtforening er viktig når man bor ved kysten. Søribygda ligger også ved kysten, men der har de Hagebåtforening, sier hun og smiler. Det er nok en lokal tradisjon de har i Søribygda og jeg tenker at det må være ganske så kjedelig å ha en båt gående på gress når man har havet rett utenfor kjøkkenvinduet. “Æ hadde bestandig den drømmen da æ va ei lita pia ved en diger fjord….” Kanskje de satser på Hurtigruta i stedet, tenker jeg, og tar meg selv i å nynne ganske så høyt som går over i latter. Hagebårforening. Fantastisk konsept. Nesten like bra som han og hun som dro til Skar for å plukke snegler og Kinahatter som de marinerte i smør og hvitløk for så å spise til middag. Det skal ikke stå på kreativiteten til folk på landet og jeg kjenner at jeg blir litt stolt over å bo sammen med mennesker som er oppfinnsomme, kreative og kulinariske. Det gjør meg glad.

foto: Vinterverket

Siste side i boka er lest og jeg føler meg tom når jeg blar om siste side flere ganger og håper hver gang at det på mystisk vis skal ha dukket opp flere sider mens jeg så den andre veien og drømte meg bort. Det skjer ikke. Boken er ferdig, karakterene lever videre et annet sted som er utilgjengelig for meg og jeg må tilbake til virkeligheten med dugnader, Hagebåtforeninger og sneglemiddager rett fra Ofotfjorden. Livet bak permen er slett ikke ille, tenker jeg, mens jeg saumfarer bokesken på jakt etter en ny begynnelse.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: