Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Rekordfart

Plutselig skjer alt i rekordfart og den som engang var en liten snorkende bylt er med ett blitt transformert til en akrobat uten muteknapp og uten begrensninger som er høyt, lavt og som kan klappe nesten i takt mens hun vinker til alle døgnets tider. Å skjønne konseptet med vikning er kinkige greier, tenker jeg, når hun vinker til de gule rosene som hun nettopp har maltraktert i et mindre vellykket forsøk på å lukte på rosene mens det snør ute. Hun står i det lille vinduet mens snøen daler ned og lar seg underholde av naboen som måkker snø. Stille står hun på små føtter med en gul rose i hånda. Klapper og vinker, vinker og klapper. Og så ler hun. Hun ler mye og når jeg lærer henne å ikke ta på ovnen ler hun enda høyere og så klapper vi når hun er flink og går bort fra ovnen. Etter hvert lærer hun seg å gå mot ovnen, snu seg og kikke lurt på meg, snu seg bort fra ovnen og så klapper hun til seg selv for nå har hun vært flink. Hvor gikk jeg feil der?, tenker jeg og smiler litt oppgitt over meg selv og belønner meg selv med en aldri så liten bit mørk sjokolade for tort og svie. Tort?

Hva er egentlig “tort”? Med sjokoladebiten godt oppbevart i magen der sjokolade oppbevares best håper jeg på at “tort” kommer av ordet “torte” slik at jeg kan ta en bit til. “Tort og svie” er kanskje litt som “festen er over, det er ikke mer kake igjen” og har man kake igjen så bør man helst spise den opp i en faderlig fart. Tort? Tort er et utrolig merkelig ord. Tort. Tort. Jeg bestemmer meg for å lage et fattet vedtak på å aldri bruke ordet “tort” igjen. Det har mistet all sin ubetydelige betydning.

Illustrasjon: Paola Mattera

Plutselig skjer at i rekordfart og den som engang var en gryntende liten bylt er med ett blitt et menneske med stående applaus der hun beveger seg mellom møblene som om hun eier manesjen, noe hun også gjør og selv når hun går på snørra for ente gang så mister hun aldri fotfestet når hun prøver igjen og aldri gir opp. Hun er en balansekunstner. Hun er min balansekunstner der hun flyttet bena sidelengs på stram line langs bordet, til vinduskarmen, til bordet og tilbake. Og når hun ligger i senga til sent på kveld og kjefter litt fordi hun ikke vil sove så kjenner jeg at jeg er sliten, men lykkelig. Det var verd det. Det er verd det, tenker jeg og så spiser jeg litt sjokolade til bare fordi jeg fortjener det. “Slanking er ut. FHM-Chubby er in”, tenker jeg og så sovner jeg på sofaen.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: