Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Den gamle damen og tålmodighetskjekkasen på Rema

“Har dere ikke sukkerbiter?” Den gamle damen sukker oppgitt til mannen i kassen mens køen bak formerer seg i takt med sukkene. Det er fredag formiddag når jeg besøker Rema på den andre siden av fylkesgrensen i solskinn og appelsinvær. “Har dere ikke sukkerbiter?!” sier hun enda høyere. Han sier vennlig at det har de og at han skal gå å hente det til henne. Hun sukker igjen mens vi andre venter på at det skal bli vår tur og jeg nynner på Raga Rockers, “Lever som det passer meg og tar hva jeg kan få. Trenger ingen knagg å henge livet mitt på”, fordi jeg egentlig har ganske god tid. Det har visst den gamle damen også for når han kommer tilbake med esken med sukkerbiter så proklamerer hun høylytt at det var da slett ikke den typen hun skulle ha. “Det er bare den vi har”, sier han. Hun sukker og etter å ha diskutert med seg selv frem og tilbake, tilbake og frem igjen, konkluderer hun med at “ok, da tar jeg dem”. “Men har dere ikke grov puffet ris?”

Jeg har stått i kø i minst ti minutter bak en gamle damen som har handlevogna full av alt hun ikke vil ha for hun vil ha noe helt annet og det vil hun at mannen i kassa skal hente for henne. Jeg lurer på om hun har misforstått konseptet med butikk der man selv skal plukke det man trenger og skal ha? Hun later til å tro at dette er en slags byttelek der melka er for tynn, appelsinene for gule, risen for grov, kaffen for tynn og dopapiret for mykt. “Har dere ikke den andre typen?” og så sukker mannen i kassa for første gang. Han er kjekk. Egentlig veldig kjekk, tenker jeg og smiler. Jeg har lagt merke til ham før, men jeg har aldri hatt så god tid som jeg tilsynelatende har nå og når jeg kikker på ham i smug så er han virkelig kjekk. En kjekkas på Rema! Hvem skulle tro det? Han smiler tilbake og jeg lurer på om han tror at jeg smiler på grunn av dem gamle damen. Jeg later som om jeg gjør det, for det er en halv sannhet, og så smiler jeg igjen mens jeg kikker ned på skoene mine som plutselig ble veldig interessante. Er skolissene mine brune eller beige? “Har dere ikke Moccabønner?”

Han må være den mest tålmodige kjekkasen jeg har vært borti der han på en forsiktig måte forklarer damen for femhundreogfemtiniende gangen at de ikke har en annen sort der jeg ville skreket ut: “Samma det vel. Hund er hund!” og så er hun ferdig, for godt. “Lever som det passer meg og tar hva jeg kan få. Trenger ingen knagg å henge livet mitt på”. Så er det min tur og jeg betaler for varene mine, smiler, faller helt bort og forlater den tålmodige kjekkasen på Rema mens alle varene mine ligger igjen nederst i enden av rullebåndet…

Advertisements

5 responses to “Den gamle damen og tålmodighetskjekkasen på Rema

  1. Redneck 12. mars 2011, kl. 07:00

    Naaaaww 😀

    Men, du mener ikke seriøst at du gikk ifra varene dine? Du holdt på å gjøre det, sant? 🙂

  2. ca.strømsnes 12. mars 2011, kl. 08:01

    Gikk fra varene og måtte snike meg tilbake for å hente dem. Ble oppdaget da, hehe;)

  3. Pingback: Tidspress, McDreamy og “alt går i grisen” « Vinterverket

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: