Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Tidstyvene

Tid. Tiden er kort, den er lang, den er på tvers, på langs og den skal romme så uendelig mye. Tid. Vi har ikke så mye tid og den tiden vi har må vi bruke rett, på riktig program og vi må fylle tiden med alt den har plass til og alt den kan romme av minner, kunnskap, omsorg, kjærlighet, sorg, latter og en hverdag som sitter fast i minner innrammet av stabilitet og noe man alltid kan komme tilbake til. Tiden er til for alle og ingen skal ta den i fra oss. Den er vår, den er her og den er nå.

Tid. Et lite ord som rommer så utrolig mye man ikke engang kan se rekkevidden av. Vi kan ikke huske når den begynte, vi vet ikke når den vil opphøre og den kan ikke resirkuleres, men den kan presses sammen for å komme ut i et nytt og bedre format. Tiden er en rekke og rad av samtid, fortid og nåtid med våt maling til å dekke over ting man ikke vet når noen ser sitt snitt til å stjele andres tid for å kvele luften, tagge over og maltraktere det som skulle vært i minnene til små sko som ser svake lys i tunnelen som blir til ei smørje av fingermaling i tåke når ingen kan høre dem puste inn den mørke luften hos dem som stjal tiden, som tok bort kunnskapen, som la vekk omsorgen og som fylte tiden med en hodeløs illusjon som skal erstatte tiden med hule tomrom og frostrøyk som rikosjerer mellom røde varsellamper som treffe en midt i hjertet. Som treffer meg midt i hjertet når jeg lærer om de som stjeler tiden fra barna, som velger bort barndommen og som lar barna spise sine egne følelser med t-skje for å få dem tilbake når de aldri får regelmessig påfyll fra de som skal gi dem mest. De låser tiden inne i en skuff som aldri vil bli åpnet igjen.

Små hender skal pakke sekkene fulle av forventninger, målsetninger, lek, humor, stabilitet, latter, glede, omsorg og varme hender som snører igjen når man ikke klarer det selv. Man må pakke sekken for å være klar når neste tog skal forlate perrongen. Man skal ikke være den som alltid står igjen når siste tog har gått fordi man ikke hadde tid nok. Noen stjal tiden og alt man kan gjøre er å vinke farvel til de som fikk være med mens man puster sakte og forsøker å holde hodet over vann med den tiden man har igjen. Tidstyvene tok resten. De tok ikke vare på den, de ødslet den bort og alene står man igjen med restene av et ønske om å være hovedpersonen i eget liv, men tiden til overs strakk ikke til og siste tog har gått.

Tid. Jeg skal gi deg tiden tilbake. Sammen skal vi bygge en ferdskriver som kontinuerlig registrerer data som kan bidra til å kartlegge årsakssammenhengen av hjertets høyde, tidens kurs, balanse og fart. En liten boks som kan tåle regn, vind, havari og total krasjlanding. Det lover jeg deg. Du skal aldri mer måtte vente alene på perrongen. Jeg skal lese bruksanvisningen nøye, lære meg bruken av alle redskapene jeg har til rådighet og sammen skal vi kontrollere tangentene, spille med overbevisning og ta tiden tilbake. Tid til overs og tid nok. Tid til å være hovedperson i eget liv.

Advertisements

4 responses to “Tidstyvene

  1. Marita S S 7. september 2011, kl. 06:58

    🙂

    Minner meg om det fine diktet som henger på veggen i barnehagen på Liland, det må du lese 🙂
    http://evamargretes.blogspot.com/2008/05/ei-bitte-liten-hnd.html

  2. Ann-Kristin 7. september 2011, kl. 09:12

    Tusen takk…du er en kilde.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: