Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Vi som er gitt tid

we`ll sing by the river tonight, standing in the shadow of the yellow moon light.
we`ll sing by the river tonight, enjoying every moment we`re free

Gjennom tidene har det blitt skrevet mye og mangt om tid. Tid som mangelvare, tid som ikke strekker til, tid som går så alt for fort og tid som ikke vil stå stille. “Vi som er gitt tid” heter en bok skrevet av Sigmund Mjelve. Jeg skal innrømme at jeg har ikke lest den, men jeg liker tittelen: “Vi som er gitt tid”. Vi er gitt tid og så er det opp til oss selv hvordan vi disponerer tiden vi er gitt.

Noen ganger tar jeg meg selv i å ville presse tiden fremover. Alt går så uendelig sakte og det stresser meg. Kroppen vil ikke slappe av og stritter imot som best den kan. Livet i Huset i Skogen, og alt det har å by på, er en stor utfordring å skulle mestre på en to tre. Jeg forsøker å skifte kanal, men på grunn av skurr skifter kroppen automatisk tilbake til den faste kanalen der alt er så hektisk og tiden skal gå fort. Jeg er en stressjunkie på avvenningskur.

I mangel på gode kaffebarer går turen, etter jobb, innom butikken og så rett hjem for å sette på kaffen. Jeg tror det er der man drikker kaffen sin her oppe: Hjemme. Er man skikkelig nøden når man er i byen kan man alltid tvinge ned en kopp lunk fra Narvesen, men da sitter man også igjen med et godt minne mindre fra den dagen. Kanskje jeg burde starte kaffebar?

Gjennom rundkjøringen og opp den lange bakken. Der ligger butikken. Det er forresten veldig mange lange bakker her i byen. Butikken har ikke det største utvalget så jeg finner fort det mest nødvendige og stiller meg, som nummer fire, i kø i kassen. Det er alltid kø. Og skravla går. Og går. Og går. Kassadamen er visst en form for lokal helt som alle tar seg god tid til å skravle med.
”Har du hørt at hon Marianne har fått barn?” ”Med hvem da?” ”Det var nok han Johan var hadde vært på ferde der ja”. Latter. ”Avisen var litt sen her også” ”Ja, de har vel fått nytt bud?” ”Den var ikke så sen før” Sukking. ”Molta er så fin i år” ”Det ble nå ikke noe av jakta ” ”Har så vondt i hofta” og slik fortsetter det i det uendelige. Jeg er bare sliten og vil hjem.

Etter tredve minutter er det endelig min tur til å legge varene på det berømte båndet. Den lokale helten i blå uniform bak båndet lurer på om det er jeg som er barnebarnet. Jeg smiler, nikker og før jeg vet ordet av det er jeg en av dem. Skravla går og køen bak hoper seg opp enda mer.
Jeg er glad for at tiden går sakte likevel. Kroppen slapper av og jeg er glad for at jeg passer inn. Jeg er glad for alt jeg bor her selv om alt er så annerledes. Jeg har blitt gitt tid og jeg kjenner meg fri.

(tekst i kursiv er hentet fra ”The Woods” av Home Groan)

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: