Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Hun vet ikke

Gjennom tunge regndråper ser jeg den røde kåpen streve seg opp den alt for lange bakken. Hun vet ikke hvor hun har vært eller hvor hun skal, men hun synes det er koselig å se meg igjen etter å lang tid sier hun når hun setter seg inn i bilen. Hun lurer på hvorfor jeg aldri kommer på besøk lengre og om bilen er ny. Vannet fra kåpen drypper ned og lager store dammer.
Hun er så liten. Mye mindre enn hun var da jeg flyttet inn for 3 uker siden og vi sammen var og hentet den nye bilen.

Av og til blir hun forbauset over å se meg på badet og hun lurer på hvordan været i Oslo er. Når skal jeg reise tilbake?, spør hun mens tauebilen dundrer inn på gårdplassen for å hente den lille røde bilen som har stått der i noen dager og som eies av noen hun ikke kjenner. For av og til kjenner hun meg ikke og håper hun lager like gode lefser som min bestemor. Hun blir bare mindre og mindre for hver dag.

Noen netter har hun mareritt. Hun hører en katt som mjauer og våkner forrvirret fordi hun har glemt. Glemt alt hun engang husket og det hun engang var. Kan ikke huske om hun har spist og var det virkelig henne som gikk til butikken i bare nattkjolen? Det var visst det.
Å sette henne på hjem er utenkelig. For henne. Der er hun og kommunen på samme lag. De synes også det er utenkelig å sette henne på hjem. Hun klarer seg fint hjemme. Det synes hun også. Hun har glemt at hun ikke klarer seg selv. Det har visst kommunen også.

Jeg tar vare på henne så godt jeg kan. Den lille damen i den røde kåpen skal ikke lide noen nød selv om bakken er aldri så lang. Når vi koker te ler vi høyt og så synes hun at jeg er rar fordi jeg ler med en fremmed gammel dame. Hun spør hvem jeg er mens hun bærer brettet med te inn i stua. Ovnen står på. Hun glemmer å skru den av. Timeren har hun forlagt sammen med brillene på et sted hun ikke kan huske hvor er. Hun har blitt mindre. Nesten bare en skygge av seg selv.

Når jeg er på jobb sitter hun alene og broderer. Noen ganger spiser hun litt, men som oftest glemmer hun. Hun har lite besøk og hun foretrekker at det er slik. Også der spiller hun og kommunen på samme lag. Hun trenger ikke besøk. Hun kan klare seg selv. Så vi vasker huset sammen og blåser såpebobler i skummet. Hun synes det er hyggelig at jeg tilbringer tid med henne og hun håper at jeg tilbringer like mye tid med min bestemor. Er det hjemmetjenesten som eier den lille røde bilen som står på gårdplassen?

Noen ganger er hun nesten usynlig. Jeg kjenner bare lukten av henne og jeg vet at hun har glemt å dusje. Hun vet ikke hvem jeg er og blir sur når jeg ber henne om å vaske seg. Ingen fremmed skal fortelle henne hva hun skal gjøre. Så ler hun høyt og setter over litt tevann. Hun vil ikke kaste bort tiden på badet når hun endelig har fått besøk til gards og hun vil ikke oppholde meg lenge. Jeg har sikkert mange jeg skal besøke på runden min?

Gjennom tunge regndråper ser jeg den røde kåpen streve seg opp den alt for lange bakken. Hun vet ikke hvor hun har vært eller hvor hun skal, men hun synes det er koselig å se meg igjen etter å lang tid sier hun når hun setter seg inn i bilen…..

Reklamer

8 responses to “Hun vet ikke

  1. mirakel 18. september 2007, kl. 19:25

    Bare… nydelig. Og litt sårt.

  2. ca.strømsnes 19. september 2007, kl. 09:15

    Synes det er litt vanskelig å skrive om de såre ting. Takk for at du likte det.

  3. mirakel 19. september 2007, kl. 19:45

    Du greide det fint. Jeg tror jeg satt igjen med akkurat den følelsen du forsøkte å formidle.

    Takk for at du skrev det. 🙂

  4. ca.strømsnes 19. september 2007, kl. 22:06

    Det var en hyggelig tilbakemelding å få 🙂

  5. carpe50 2. november 2007, kl. 17:23

    så vakkert og med respekt du skriver om bestemoren din! Hun er jommen heldig som har deg boende hos seg! Hvordan fant du på det?

    Du er unik! 🙂

  6. Irene 3. november 2007, kl. 05:54

    Så heldig bestemoren din er. Og selv om hun glemmer deg, så tror jeg hun kjenner glede og trygghet ved å se deg.
    Nydelig skrevet!
    Hilsen meg

  7. valkyriana 5. mai 2008, kl. 10:24

    Så utrolig nydelig skrevet! Og så sårt. Og så kjærlig og respektfullt. Nei, dette var vakkert!

    Takk for et svært rørende innlegg!

  8. ingiltere ogrenci vizesi 5. august 2008, kl. 15:58

    do you know any information about this in english?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: