Innenfor og utenfor normalen

Noen vil kanskje mene at det jeg skal fortelle nå er å utlevere for mye, men hvordan skal man kunne vite at man ikke er alene dersom ingen vil dele sin historie med andre?

Å bli gjort oppmerksom på og å selv oppdage at barnet ditt har noen sider ved seg som ikke blir ansett for å være innenfor det vi kan kalle «normalen» er en følelse av håpløshet og av å være mislykket. Jeg har ikke gjort jobben min godt nok som mamma. Jeg har sviktet, jeg er mislykket, jeg er håpløs, og kanskje overdriver jeg? Er det normalt? Hvem vet egentlig hva som er normalt, men når andre begynner å påpeke at adferden ikke er helt på plass så skjønner jeg at definisjonsmakten har rett og når «ulykken rammer» så velger jeg å straffe meg selv. Fordi jeg fortjener refs for en slett utført jobb. Å ha et barn som ikke er helt innenfor rammen av det normale er en underlig følelse som jeg ikke helt klarer å sortere og å katalogisere. Jeg innser at jeg trenger hjelp fra noen som vet hva de snakker om. «Slik er det bare å ha barn» og «det ER slitsomt å ha barn» er ikke svarene jeg ønsker for jeg vet at dette er mer enn bare «slik» og «slitsomt», tror jeg? Å være mamma er vanskelig noen ganger…..

Det har vært mange runder med tanker, refleksjon, frustrasjon, gråt og latter som har gått på rundgang i sirkel mens hjernen går seg vill i teorien og magefølelsen sakte, men sikkert svikter. «Hvem er jeg? Hvem er jeg som mamma? Hvem er barnet mitt? Hva vil hun? Hva trenger hun?». Jeg kjenner at jeg mister meg selv litt når jeg ikke lengre klarer å stole på den eneste jeg har, meg selv, og når det jeg trodde var fast og trygg grunn viser seg å være en hengemyr jeg ikke kommer meg opp av. Vi ikke kommer oss opp av, og mens tankene og følelsen av utilstrekkelighet raser rundt endrer jeg på rutiner, på logistikken, snur fokus og ler litt mer for det sies at hver gang man ler så skiller kroppen ut et stoff som forebygger tristhet og leihet, så jeg forebygger som best jeg kan med å trekke på smilebåndet og i alle trådene jeg kan.

foto: Vinterverket

Det å skulle la andre observere barnet ditt er en ganske så skummel affære, men det å se at den du elsker høyere enn himmelen slite og streve er enda verre og fryktelig vondt. Jeg vil bare skjerme henne fra alt og alle, klemme henne, ta henne med på tur til Sorrisniva (og bli der), blåse såpebobler og le høyt i badekaret med gode stunder og høymælt sang. Jeg er så inderlig glad i henne og derfor gjør det så vondt når jeg ikke lengre klarer å lese henne og å skjønne hva hun vil, hvor hun vil og hvordan vi skal komme dit. Hvor gikk vi oss så vill at vi kom til dit, til der de andre barna ikke vil leke med henne? Jeg forstår ikke mitt eget barn og det gjør så vondt så da blir veien til PPT ikke så lang likevel når jeg innser at jeg kan ikke gå veien alene. Jeg trenger hjelp så jeg kan hjelpe henne og så jeg kan hjelpe oss. Vi trenger det og mens vi venter på resultatet fra observasjon snur vi på ting hjemme og passer på å ha det fint, hyggelig og trivelig. Ventetiden blir alltid så mye bedre om man koser seg mens man venter og når kveldene kommer våkner sommerfulgene i magen til liv igjen med saltomortale i magen for å minne meg på om at vi er en dag nærmere.

Det er på en onsdag at «dommen» kommer. Jeg er spent, redd og jeg vil vite, vil ikke vite, jeg vil vite….. Ambivalensen råder, men jeg satser alt på det beste kortet: Barnet mitt. For hvordan person vil jeg være når jeg som fremtidig hjelper for andre barn ikke vil be om hjelp til mitt eget barn, ikke vil høre sannheten og ikke vil være åpen om dette når åpenhet kanskje kan være med på å fjerne noe stigma og skam forbundet med tanken på dette å be om hjelp. Hvem ønsker jeg å være? Hvordan mamma ønsker jeg å være og å bli? Svaret er enkelt så jeg stiller på møtet jeg selv har tatt initiativ til med klamme hender og hjertet i ermet når jeg mottar svaret fra den andre siden som er «veldig smart og høyt begavet». Er hun veldig smart? Høyt begavet? Jeg hører setninger som forteller at hun reflekterer mye, at hun tenker, hun observerer, har en meget god hukommelse, at hun trenger mere utfordringer, at hun trenger styrket selvtillit, at hun har et godt ordforråd, kan mye, vet mye, skjønner mye, tolker omgivelsene, er følsom, intens, skjønner ironi og jeg klarer ikke helt å henge med i svingene der jeg detter av ved høyt aktivitetsnivå og ekstremt nysgjerrig. Er hun veldig smart? Jeg vet at hun er smart slik alle mødre og fedre vet at barna deres er smarte, men er hun ekstra smart? Jeg kjenner at jeg blir stolt helt til alle utfordringene kommer og fester seg i realisten i meg der jeg ser at det kan bli mange nye utfordringer i vente, ikke bare for henne. Klarer jeg å takle det? Vil jeg kunne komme til å følge henne opp? Hva når hun begynner på skolen? Hvordan oppfatter man egentlig barn som er veldig smarte og hva sies om deres foreldre? Jeg stopper for jeg klarer ikke helt å tenke så jeg lytter heller til ordene og setningene som fortsetter å komme med gode råd jeg tar til meg for her har jeg MYE å lære om noe jeg ikke kan noe om i det hele tatt, men som jeg kjenner igjen i symptomene og ting faller litt mer på plass. Jeg vet de har rett og sammen legger vi planer for å møte hennes behov mens en tung bør faller av skuldrene mine. Jeg har aldri jaktet på en diagnose, men etter råd, tips og veiledning for meg selv slik at jeg kan møte henne bedre, men jeg er så takknemlig for at jeg ble tatt på alvor og at det de sier stemmer med min oppfatning og at vi alle kan gå samme vei videre.

Vel hjemme lander jeg litt med nye erfaringer, nye inntrykk og nye grublerier om fremtiden. «En dag av gangen», sier jeg høyt til meg selv. En dag av gangen og så får vi ta det som kommer. I mellomtiden melder jeg meg inn i Lykkelige Barn, for uansett så fortjener hun, og alle barn, å være lykkelig. Og ingen foreldre som har barn som er å anse som utenfor det normale skal være nødt til å føle seg mislykket eller håpløse for det fins hjelp, det fins nettverk og det fins gode hjerter i andre mennesker som alltid har en skulder å gråte på når det stormer som verst. Man er ikke alene selv om det ofte kan føles slik.

Vi er mange i samme båt.

foto: Vinterverket