Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Med skammen og skylda i skolesekken

Hva er det egentlig som skjer inni hodene på tilsynelatende voksne mennesker når de velger å ikke stoppe, velger å ikke setter grenser, velger bort det å faktisk være en voksen for så skylde på barnet når ting går galt? Hva er det egentlig som skjer i hodene på slike mennesker for jeg klarer ikke å skjønne dette. Jeg klarer ikke å skjønne at et voksent menneske ikke evner å se konsekvensene og at et voksent menneske ikke klarer å skille rett fra galt. Hvem er disse såkalte voksne menneskene som plutselig mister alle former for grenser og modenhet når de lar barnet bestemme og når de lar barnet ta skylda for alt som gikk galt. Jeg kjenner jeg blir kvalm. Hvem er disse «ofrene» av noen voksne mennesker egentlig?

Jeg blir ikke bare kvalm av handlingene, men av alt som kommer i kjølvannet av dem. «Hun ville det, hun la opp til det, hun stoppet ikke…..» Det er altså opp til barnet å sette grenser, til å stoppe og til å være den voksne. Er rollene fullstendig snudd på hodet? Er den voksne egentlig et barn uten fri vilje og barnet er den voksne som skal kunne sette grenser og se konsekvensene av handlingene, samt ta skylden for det som gikk galt. Når gikk det så galt? Når ble det slik at barnet fikk skylden pakket ned i skolesekken?
Skylder man på ofret fordi man liker å tro at dersom ofret har noe skyld i dette så kan det ikke skje alle. Da kan det ikke skje mine barn eller dine barn for det er kun barn som selv bærer skyld som havner i slike situasjoner. Kanskje vi tenker slik for å beskytte oss selv for på den måten å kunne gå videre uten frykt eller redsel for at noe slik skal kunne skje med noen av våre nærmeste? Vi beskytter oss selv for det er så enkelt og så greit. For oss. Tilbake sitter alle barna som må leve videre med skammen og skylda vi voksne har pådyttet dem, i all vår lettvinthet, fordi vi ikke orker å se virkeligheten i øynene. Virkeligheten kan være stygg noen ganger.

Så hvem er disse svake, ynkelige og patetiske voksne som ikke evner å se seg selv, som ikke klarer å se barnet og som ikke klarer å sette grenser? «Jeg var som en far for henne». Nei, det var du ikke. Jeg har nemlig også en pappa så jeg vet hvordan fedre skal være og du er ikke i nærheten engang. Ikke lyv til oss. Ikke lyv til oss slik du gjorde til henne. Hadde du vært en voksen så ville du fortalt henne hvordan fedre skal være, du hadde vist henne hva en god pappa gjør, du hadde satt grenser, vært trygg og stødig, du hadde gitt omsorg og du hadde latt henne få være et barn. Gode fedre lar sine døtre, og sønner, få være barn så ikke kom å gjør skam på alle gode fedre der ute ved å si at du var som en far. Jeg kjenner at jeg blir opprørt av en slik mangel på refleksjon og en slik fraskrivelse av ansvar. Hvilken «far» legger ansvaret over på barnet? Det kan man spørre seg.

Barn skal få lov til å være barn. Vi voksne skal ikke være pådrivere for å få dem inn i vår verden og når barna selv ønsker å komme hit så er det opp til oss å bestemme, å sette grenser og å veilede. På barnas premisser. Å lure og å utnytte barn til egen forlystelse er aldri greit. Aldri! Og jeg vil tro at de færreste er uenig i det, men likevel så skylder mange på barnet, på ofret, fordi hun selv la opp til det. La opp til hva? Hva er egentlig å «legge opp til» og hva er vår egen tolkning av situasjonen? Tolker man det dithen til der man selv har lyst til å gå?
Er det virkelig slik at når barn legger opp til ting så mister vi voksne munn, mæle og fullstendig bakkekontakt? Er det slik? Jeg velger å tro at det ikke er slik for de fleste voksne ser konsekvensene av hva de gjør og så gjør de det de må når de blir tatt eller for å beskytte seg.

Beskytte seg. Vi beskytter oss. Og så er det igjen opp til barnet å beskytte seg selv….

foto: Vinterverket

Advertisements

3 responses to “Med skammen og skylda i skolesekken

  1. Lise 15. oktober 2012, kl. 22:40

    Du skriver vannvittig bra! Har fulgt deg en stund, men aldri kommentert.. Dette var bra i en lang lang rekke av bra innlegg! Du har gitt meg, gåsehud, tårer i øynene, smil og munnnen og høy latter.
    Og jeg må få si at datteren din er heldig som har deg!
    Jeg er så enig med deg, og jeg spyr av frasen «jeg var en farsfigur» Neppe, det han var kalles noe langt annet!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: