Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Innenfor og utenfor normalen

Noen vil kanskje mene at det jeg skal fortelle nå er å utlevere for mye, men hvordan skal man kunne vite at man ikke er alene dersom ingen vil dele sin historie med andre?

Å bli gjort oppmerksom på og å selv oppdage at barnet ditt har noen sider ved seg som ikke blir ansett for å være innenfor det vi kan kalle «normalen» er en følelse av håpløshet og av å være mislykket. Jeg har ikke gjort jobben min godt nok som mamma. Jeg har sviktet, jeg er mislykket, jeg er håpløs, og kanskje overdriver jeg? Er det normalt? Hvem vet egentlig hva som er normalt, men når andre begynner å påpeke at adferden ikke er helt på plass så skjønner jeg at definisjonsmakten har rett og når «ulykken rammer» så velger jeg å straffe meg selv. Fordi jeg fortjener refs for en slett utført jobb. Å ha et barn som ikke er helt innenfor rammen av det normale er en underlig følelse som jeg ikke helt klarer å sortere og å katalogisere. Jeg innser at jeg trenger hjelp fra noen som vet hva de snakker om. «Slik er det bare å ha barn» og «det ER slitsomt å ha barn» er ikke svarene jeg ønsker for jeg vet at dette er mer enn bare «slik» og «slitsomt», tror jeg? Å være mamma er vanskelig noen ganger…..

Det har vært mange runder med tanker, refleksjon, frustrasjon, gråt og latter som har gått på rundgang i sirkel mens hjernen går seg vill i teorien og magefølelsen sakte, men sikkert svikter. «Hvem er jeg? Hvem er jeg som mamma? Hvem er barnet mitt? Hva vil hun? Hva trenger hun?». Jeg kjenner at jeg mister meg selv litt når jeg ikke lengre klarer å stole på den eneste jeg har, meg selv, og når det jeg trodde var fast og trygg grunn viser seg å være en hengemyr jeg ikke kommer meg opp av. Vi ikke kommer oss opp av, og mens tankene og følelsen av utilstrekkelighet raser rundt endrer jeg på rutiner, på logistikken, snur fokus og ler litt mer for det sies at hver gang man ler så skiller kroppen ut et stoff som forebygger tristhet og leihet, så jeg forebygger som best jeg kan med å trekke på smilebåndet og i alle trådene jeg kan.

foto: Vinterverket

Det å skulle la andre observere barnet ditt er en ganske så skummel affære, men det å se at den du elsker høyere enn himmelen slite og streve er enda verre og fryktelig vondt. Jeg vil bare skjerme henne fra alt og alle, klemme henne, ta henne med på tur til Sorrisniva (og bli der), blåse såpebobler og le høyt i badekaret med gode stunder og høymælt sang. Jeg er så inderlig glad i henne og derfor gjør det så vondt når jeg ikke lengre klarer å lese henne og å skjønne hva hun vil, hvor hun vil og hvordan vi skal komme dit. Hvor gikk vi oss så vill at vi kom til dit, til der de andre barna ikke vil leke med henne? Jeg forstår ikke mitt eget barn og det gjør så vondt så da blir veien til PPT ikke så lang likevel når jeg innser at jeg kan ikke gå veien alene. Jeg trenger hjelp så jeg kan hjelpe henne og så jeg kan hjelpe oss. Vi trenger det og mens vi venter på resultatet fra observasjon snur vi på ting hjemme og passer på å ha det fint, hyggelig og trivelig. Ventetiden blir alltid så mye bedre om man koser seg mens man venter og når kveldene kommer våkner sommerfulgene i magen til liv igjen med saltomortale i magen for å minne meg på om at vi er en dag nærmere.

Det er på en onsdag at «dommen» kommer. Jeg er spent, redd og jeg vil vite, vil ikke vite, jeg vil vite….. Ambivalensen råder, men jeg satser alt på det beste kortet: Barnet mitt. For hvordan person vil jeg være når jeg som fremtidig hjelper for andre barn ikke vil be om hjelp til mitt eget barn, ikke vil høre sannheten og ikke vil være åpen om dette når åpenhet kanskje kan være med på å fjerne noe stigma og skam forbundet med tanken på dette å be om hjelp. Hvem ønsker jeg å være? Hvordan mamma ønsker jeg å være og å bli? Svaret er enkelt så jeg stiller på møtet jeg selv har tatt initiativ til med klamme hender og hjertet i ermet når jeg mottar svaret fra den andre siden som er «veldig smart og høyt begavet». Er hun veldig smart? Høyt begavet? Jeg hører setninger som forteller at hun reflekterer mye, at hun tenker, hun observerer, har en meget god hukommelse, at hun trenger mere utfordringer, at hun trenger styrket selvtillit, at hun har et godt ordforråd, kan mye, vet mye, skjønner mye, tolker omgivelsene, er følsom, intens, skjønner ironi og jeg klarer ikke helt å henge med i svingene der jeg detter av ved høyt aktivitetsnivå og ekstremt nysgjerrig. Er hun veldig smart? Jeg vet at hun er smart slik alle mødre og fedre vet at barna deres er smarte, men er hun ekstra smart? Jeg kjenner at jeg blir stolt helt til alle utfordringene kommer og fester seg i realisten i meg der jeg ser at det kan bli mange nye utfordringer i vente, ikke bare for henne. Klarer jeg å takle det? Vil jeg kunne komme til å følge henne opp? Hva når hun begynner på skolen? Hvordan oppfatter man egentlig barn som er veldig smarte og hva sies om deres foreldre? Jeg stopper for jeg klarer ikke helt å tenke så jeg lytter heller til ordene og setningene som fortsetter å komme med gode råd jeg tar til meg for her har jeg MYE å lære om noe jeg ikke kan noe om i det hele tatt, men som jeg kjenner igjen i symptomene og ting faller litt mer på plass. Jeg vet de har rett og sammen legger vi planer for å møte hennes behov mens en tung bør faller av skuldrene mine. Jeg har aldri jaktet på en diagnose, men etter råd, tips og veiledning for meg selv slik at jeg kan møte henne bedre, men jeg er så takknemlig for at jeg ble tatt på alvor og at det de sier stemmer med min oppfatning og at vi alle kan gå samme vei videre.

Vel hjemme lander jeg litt med nye erfaringer, nye inntrykk og nye grublerier om fremtiden. «En dag av gangen», sier jeg høyt til meg selv. En dag av gangen og så får vi ta det som kommer. I mellomtiden melder jeg meg inn i Lykkelige Barn, for uansett så fortjener hun, og alle barn, å være lykkelig. Og ingen foreldre som har barn som er å anse som utenfor det normale skal være nødt til å føle seg mislykket eller håpløse for det fins hjelp, det fins nettverk og det fins gode hjerter i andre mennesker som alltid har en skulder å gråte på når det stormer som verst. Man er ikke alene selv om det ofte kan føles slik.

Vi er mange i samme båt.

foto: Vinterverket

Reklamer

8 responses to “Innenfor og utenfor normalen

  1. Ann-Kristin 11. oktober 2012, kl. 07:13

    Hei
    Ja, det er mange i samme båt, men båten er ikke den samme for alle. Etter hva jeg forstår er barnet ditt bare 2 år, hun er nettopp begynt på den vanskelige veien som kalles sosialisering. Hun er bare seg selv og kan bare være det ennå. Og hva er «normalen»? Hvem definerer hva?
    Mitt hjerte blør for deg som får denne problemstillingen i fanget, men jeg ser at du er oppgaven voksen og jeg er sikker på at dette går bra. For, – med kjærlighet og åpenhet går det bra, selv om «normalen» ute i samfunnet gjerne ser oss bli så entydige, konforme og sosialiserte som opplest og vedtatt er, er det et gudskjelov at vi er forskjellige. Det er det som skaper et samfunn som er sunnt.

    Jeg vil gjerne få lov til å fortelle deg en historie fra min nære omgangskrets. En gutt, nå stor gutt, gikk i en barnehage. Han fikk det liksom ikke helt til dette med de andre barna, lek og samhandling. I tillegg hadde han en liten talefeil, var sta av natur og hadde egentlig nok med sin egen verden. Han ble utredet, en liten gutt som ikke helt forstod hva han ble spurt om og hadde mange rare spørsmål i etterkant, som hva mente hun med å spørre meg om det? og om det? visste hun det ikke selv? hun er jo voksen. Funderinger som gav svar på mange av de spørsmål familien hadde på hvorfor han hadde svart som han gjorde og som nok gjorde at den endelige dommen ble som den ble. For hans foreldre fikk et papir på at han nok desverre var «mindre begavet», hadde autistiske trekk og en haug andre merkelapper som egentlig dømte den lille gutten nord og ned. Fortvilelsen var stor, større enn man kan ane fordi den på et vis strakte seg inn i en fremtid som man kunne se konturene av…vanskeligheter.

    Så gikk det dager, år og gutten begynte på skolen.Og lykken var, han fikk en lærer som ikke hadde lest evalueringsrapporten, rett og slett fordi hun ville se med egne øyne på sine nye elever, danne seg sin egen bakgrunn før eventuelle bedømmelser. Og eureka…hva var egentlig skjedd med den lille gutten i tiden som var gått? Han viste seg å være en mønsterelev, lærte og lese og skrive først, var snill, kunne leke og ville bli lekt med av sine klassekamerater, var pliktoppfyllende, ordentlig, kunne snakke klart, trivdes og blomstret….og hadde fremdeles sin sterke vilje og fantastiske fantasi intakt…og han er et utrolig vakkert barn på alle måter. Hans IQ, EQ og SQ var der når den skulle være der.
    Vi er ikke alle like og det er ikke bare utenpå…

    Kjære deg jeg vet ikke om dette er til noen trøst, eller om du egentlig trenger trøst. Du har fått et av verdens små vidundere i din varetekt, din datter, et lykkelig barn som «ikke er som andre», vel? Hva er det å være som andre? Hva er normalen? Og hvem definerer? Og er det alt vi skal la bli definert?
    Tenker på deg og ditt lille lykkebarn.
    Med vennlig hilsen
    Ann-Kristin

    • ca.strømsnes 11. oktober 2012, kl. 15:48

      Tusen takk for en lang og god kommentar, og jeg er enig i det du skriver. Barn må få utvikle seg etter sin egen kurve, men det er, tenker jeg, ikke så dumt å be om hjelp når man oppdager og når andre påpeker at ting kanskje ikke er helt som det burde være. Ingen skam i det, og det var misjonen min med å skrive om dette: At det er ingen skam å be om hjelp og at jeg ville dele noen av mine tanker om det å føle seg mislykket og håpløs, og alle de andre tankene man gjør seg mens man venter.

      Jeg er verken trist eller lei. Jeg er derimot glad for nå vet jeg hva jeg har å «forholde» meg til, nå kan jeg lære, lese og jeg kan se barnet mitt, jeg kan skjønne henne bedre og jeg kan hjelpe henne på hennes premisser. Ikke for å passe inn i en form, men for å bli tilpasset både i seg selv og blandt andre.

      Og så passer vi fortsatt på å le mye 🙂

      God helg!

  2. Pingback: Innenfor og utenfor normalen « Vinterverket | Evnerike barn, tilpasset opplæring og skole | Scoop.it

  3. Jan Terje Bakler 12. oktober 2012, kl. 08:12

    Tusen takk for at du deler. Dette tema er utrolig vanskelig for så veldig mange av oss, og det er så mange fordommer og vrangforestillinger en kan bli møtt med. Barnet ditt er utrolig heldig som har foreldre som ser og tålererer, kjemper og støtter. Det er så mange som ikke blir sett og tro det eller ei; så mange som blir medisinert for å få dem til å passe inn.

    Jeg håper du får den anerkjennelsen og støtten du behøver i Lykkelige Barn, de har et fantastisk tilbud og gjør en så viktig jobb for de høyt begavede.

    Med vennlig hilsen;
    Jan Terje Bakler
    GCP-koordinator(a)mensa.no
    Mensa Norge Gifted Children Programme

    • ca.strømsnes 13. oktober 2012, kl. 13:15

      Takk for kommentar og for gode ord 🙂

      Fikk en invitasjon til dere på FB så vi «møtes» kanskje igjen der. Ikke for anerkjennelse, men for å lytte, lære, og litt støtte 😉

      God helg!

  4. glada 15. oktober 2012, kl. 11:53

    Tenk å bli coachet som 2,5åring. Jeg skulle så ønske flere ble sett og veiledet så tidlig. Jeg er rørt. Kjenner ikke på misunnelse og bitterhet; det var andre tider før. Og om hun viser seg å ha en gjennomsnittlig IQ, er det tøft nok å være en observerer, en som forstår det usagte. Man skal overleve i en komplisert verden med så mange enkle sjeler. 😉 Da er det godt å ha voksne som prøver å skjønne og kanskje til og med gjør det. Heia for team Lykke. 🙂

  5. Krumelure 18. oktober 2012, kl. 18:28

    Takk for at du deler. Det er ikke lett å være på den ene eller den andre siden av normalen.. Problemer oppstår ofte fordi det eksisterer misoppfatninger, som igjen bunner i mangel på kunnskap. – På mange måter er du heldig fordi du nå vet. Det gjør at du kan skaffe deg kunnskap og være forberedt på de kampene som kanskje kommer i møte med uforstand. Vi er mange som jobber for å spre informasjon og heve kunnskapsnivået i skole – og hos politikere. Kanskje er norsk skole blitt bedre innen din Pode treffer sin første lærer? – Jeg håper det 🙂

    På denne nettadressen (http://www.scoop.it/t/evnerike-elever) finner du nettartikler fra inn- og utland. – Ditt innlegg har funnet veien også, jeg håper det er greit 😀

    Ønsker masse lykke til i tiden som kommer! Hilsen Kari/Krumelure

  6. Krumelure 18. oktober 2012, kl. 18:29

    Reblogged this on Krumelurebloggen and commented:
    Noen tanker fra en mamma – om å være innenfor eller utenfor «normalen».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: