Det snør, det snør

Jeg sitter på biltaket. Ser på snøen som fortsetter å lave ned i metervis der jeg sitter i mormors gamle anorakk med en stor stålspade i hånda. Jeg har klart å måkke meg frem til bilen som over natten har latt seg transforme til en stor, hvit, iglo og likevel er jeg ikke kommet halvveis selv om biltaket er stort nok til å lage snøengler. Snøengler er morsomt og jeg vil heller lage flere enn å sloss med snøen. Jeg sukker og klyver ned fra taket. Jeg blir hvit til under armene og det fuktige gjør klærne klam når jeg full av mot går til verks. Bilen skal frem koste hva det koste vil.

Etter to timers blodslit koster det fremdeles like mye. Jeg kan nå se håndtaket på høyre dør og takker meg selv for at jeg ikke veier to kilo mer når jeg klarer å presse meg inn i bilen. Det er frost på innsiden av ruta. Heldigvis ingen skumle snømenn i sikte, tenker jeg når jeg starter bilen som ikke vil rikke seg så mye som en liten millimeter. På tomgang åler jeg meg ut og presser spaden under hjulene mot svære klumper. Hakker og banner, banner og svetter under våt snø som legger seg som et teppe på den sorte lua med gule blomster på.

Etter tre timer med måkking, lirking og luring står bilen nå bom fast midt i innkjøringen til naboen når jeg ringer onkel. Onkel har traktor, men han er ikke hjemme og jeg har lyst til å begynne å gråte når jeg forbanner vinteren og at jeg frivillig har bosatt meg her. Ut med spaden igjen og når jeg etter tre og en halv time kan kjøre bilen helt ut på brøytet vei danser jeg på vei inn for å hente lommeboken. Døra smeller igjen bak meg etterfulgt av et brak fra en annen verden.

Og der sitter jeg, i gangen uten spaden, og tenker på Rubiks Kube. Jeg hadde klart nesten alle sidene uten å legge merke til den ene fargen som ødelegger alt når sneen fosser ned fra taket og blokkerer hele døra mens bilen står i frihet midt på veien med motoren i gang klar til å dra på tur.