Vinterverket
Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord
Category Archives: vinterverket
7 sorter og 13 dager i desember
13. desember 2015
Posted by den Hvert år i Lucia-helgen treffer jorden et støvbånd som gir spektakulært stjerneregn
1.desember
Årets første luke gir oss tirsdag med snø og frost i gave. Vi våkner tidlig noe som er akkurat på sin plass når det er 1.desember der den første pakken skal åpnes. Hemmeligheter innpakket i brunt papir med rødt garn rundt.
Hun er 23 år det året jeg blir født. Det er meg og henne. Henne og meg. Hun er det beste som har skjedd meg. Hun er min beste venn og det er henne jeg forteller hemmelighetene til når vi sitter under skrivepulten min i en hjemlagd hytte av ullpledd og gamle kjøkkenduker. Jeg er voksen når jeg innser at jeg ikke kjenner hennes hemmeligheter. Hun hadde visst mange.

foto: Vinterverket
2.desember
Den brune pakken med rødt garn ligger i en liten rosa sekk. Vi skal ikke åpne den sammen i dag. På kvelden snakker vi sammen på telefon. Hun er glad og hun forteller meg alt hva som har skjedd. Så sier hun at hun er trøtt og vil sove. «Jeg elsker deg», svarer jeg og legger på. I morgen kommer jeg hjem igjen.
Vi snakker ofte sammen på telefonen. Om vær og vind, pepperkaker, pakker og om prisen på kaffe. «Du bruker alt for mye penger på kaffe», sier hun og så spør hun hva jeg ønsker jeg til jul. «Penger», svarer jeg. Hun ler. Latteren hennes var alltid den beste. Latteren, smilet og når hun sang for seg selv på kjøkkenet.
3.desember
På den tredje dagen i desember er vi våken langt over sengetid. Det snør ute. Det er vinter og frost. I fjor på denne tiden bodde vi langs kysten langt mot nord. Vi hadde vært der i 127 dager fra august til desember. Karrig og værhardt. Vakkert og magisk. Noen dager tenker jeg at jeg angrer på at vi flyttet hit. Det er på dager det vinden stormer som verst og Radio Strømlaus melder om stengte veier. Igjen. På den stormfulle øya er det ingen trær. Bart tundralandskap så langt øyet kan rekke. Jeg føler meg innestengt mellom fjellene uten trær med steiner som rekker helt ned i havet. Jeg skal ingen steder, men jeg liker å ha muligheten. Andre dager gleder jeg meg og da slutter jeg aldri å la meg fasinere over naturen og vennligheten. Kontrastene er store.
Jeg husker ikke når hun begynte å bli syk. Det begynte trolig lenge før jeg fikk vite om det. Det var sommer da. Olashorts og late dager i sola. Hun er så syk at hun må innlegges. Vi snakker ikke om det. Hun sier hun har det bra. Hun må bare ha en pause fra hverdagen. Fra livet. Fra oss, tenker jeg. Så kommer høsten og hun er fortsatt innlagt. Sier hun har det bra og jeg tror på henne.
4.desember
Det er fredag og ukeslutt når vi baker to sorter til jul. Hjemme bakte vi alltid sortene etter dagsformen og noen ganger bakte vi hos bakeren mens vi nøyde oss med å trille marsipankuler og lage julekort med glitter. Jeg slutter å reise hjem til jul. Hjem til jul. Lillebror som henter meg på flyplassen i alt for tynne klær. Bilturen i frost og tussmørket med en frykt for elgen helt til det grå huset med julestjerne og en lukt av røkelse. Hjemmebakte rundstykker i hånda på vei til fest med venninner. Nattmat på kjøkkenet. Familiemiddager der morfar holder taler på riksmål, men ikke var finere enn at han jukset med mandelen i grøten. Hjemmelagd sursild og søstrene som sang trestemt mens den ene spilte piano og den andre på gitar.
Jeg liker å tro at hun har det bra, at hun blir frisk og at hun vil komme tilbake som den hun var og den jeg kjente. Hun som maler kjøkkenet rosa på impuls bare fordi hun vil og kan. Den dagen spiser vi boller til middag i en lukt av maling og galskap. Hun ler høyt over at vi lar oss sjokkere over rosa over det hele Dere er så kjedelige, sier hun og legger opp flere boller på fatet.
5.desember
Jeg utsetter å kjøpe julegaver. Julegavene fra i fjor ligger fortsatt i boden. Jeg skulle sendt dem for lenge siden. En ny hemmelighet innpakket i brunt papir åpnes. Sjokolade og viskelær.
Jeg forteller henne at jeg ikke kommer hjem. Hun sier hun forstår. At det kanskje er det beste og at vi får ha en god jul. Hun sier hun kanskje bør legges inn igjen. Det er 1 år siden sist. Jeg sier det høres fint ut.
6.desember
Vi tenner det andre lys. Da kan vi bedre se.
Hun sier hun er sint på meg. Sier at jeg maser så fælt. Jeg lyver og sier at jeg skal slutte å mase. Vil bare gi opp, men krysser fingrene og løgnen bak ryggen og tar en pause. Bestemmer meg for å ikke ringe så ofte. Ikke mase så mye.
7.desember
Den første dagen i den siste uken baker vi havreflarn. Egg, sukker, havregryn, smør, bakepulver og minner fra adventskvelder i det rosa kjøkkenet. Julekaker vi spiste halvfrosne på hytta i påsken. Ingenting smaker så godt som julekaker til påske. Våre smaker ikke like godt. De smaker ikke som hennes. Jeg legger dem i en boks med nisser og stjerner på. Legger boksen i fryseren. Noen tradisjoner er verd å ta vare på.
Jeg elsker henne. Jeg hater henne. Jeg hater meg selv. Jeg elsker henne. En ryggsekk av dårlig samvittighet er en tung bør, men hennes er tyngre. Jeg innser at jeg hjelper ikke til. Hun er grøtete i stemmen. Sliten. Trøtt. Hun som aldri var syk. Før. Dengang da jeg og lillebror kranglet om hvem som skulle sitte i forsetet og hun lovet oss is-pause om vi var flinke i bilen. Vi hadde alltid is-pause. Ikke fordi vi alltid var flinke, men fordi hun var snill. Grønn pæreis fra bensinstasjonen halvveis til byen med fintrusa på og ren i tøyet. Bygdefolk må alltid ha fintrusa på når man skal til byen. Tenk om det skjedde en ulykke og man havna på sykehus i en utvaska bygdetruse med slark i livet. Hun var alltid så nøye.
8.desember
Når tirsdag kommer forsover vi oss. Hastig smører jeg matpakker mens hun kler på seg. En skive i hånda. Den siste skiven med ost.
Det irriterer henne at jeg alltid tar den siste osteskiven. Jeg brukte å gjøre det. Ta den siste osteskiven. Noen ganger forundrer det meg at hun ikke kasta meg ut. Jeg var godt over middels trollete som slamret med dørene, snakket mindre pent og krevde mer enn en diktator i Nord-Korea. Hun var tålmodig. Nesten alltid. Kanskje hun tenkte at permanenten hun lot meg få ta i 6.klasse var straff nok. Permanent i et ellers krøllete hår er oppskriften på menneskelig puddel. Jeg har fortsatt bildene.
9.desember
Fryseboksen fylles opp med serinakaker og peppernøtter. Hemmeligheten bak rødt garn og brunt papir er pepperkakeformer. Vi er i rute enten vi vil eller ikke. Jeg rydder mer plass i fryseren. Ute varsles det om storm og stengte veier.
Det blåser alltid rundt henne. Som en virvelvind kunne hun kaste seg rundt i sang, teater og husarbeid med vaskebøtta på hodet. Åhh, som vi lo da hun satte bøtta på hodet og danset rundt med kosten på det glatte gulvet. Jeg kan ikke huske når jeg sluttet å le av galskapen og begynte å gråte, men jeg husker at det var da jeg sluttet å snakke med henne. For en stund.
10.desember
Jeg sitter lenge på sengekanten. Vi snakker om dagen. Hun har så uendelig mye å fortelle. Jeg lytter og smiler. Små hvilestunder i hverdagen. Sandkakene på kjøkkenet gjør som oss. Hviler i varmen. Når kvelden kommer ringer jeg henne. Uvitende for siste gang. Jeg håper jeg husket å si at jeg var glad i henne.
Jeg skulle ønske jeg hadde snakket mer med henne. Ikke mindre. Spurt om alle tingene jeg lurer på, undrer meg over og ikke forstår. Latt henne fortelle alle historiene som formet henne til å bli den hun var. Si at jeg savner henne og fortelle at jeg har fryseren full av julekaker. Skulle fortalt henne at jeg husket å stille klokka i år og at jeg hadde kjøpt meg nye kliper til vottene så jeg ikke glemmer dem igjen. Igjen.
11.desember
Vi feirer Lucia i barnehagen. I fjor på denne tiden feiret vi også Lucia. Glitrende barn med lys i håret. Ubekymret og smilende med kurver fylt av Lussekatter i hånda. Jeg klemmer henne ekstra hardt.
Hver jul lager vi pepperkakehus som vi fikk knuse på trettende dag jul. Da fikk vi invitere venner på besøk til pepperkakefest. Det var alltid åpent hus. Helt til hun lukket seg. Inne. Borte. Der ingen fikk slippe til. Jeg prøvde å tvinge meg inn. Jeg låste min egen dør. Banket på hennes igjen. Bruker alt jeg har for å nå inn gjennom motstand. Jeg blir barnslig. Vrang og vrien. Som et lite barn. Vil bare at hun skal si at ting blir bra igjen. Det sier hun ikke. Hun klarer ikke. Vi lever i en sirkel der endene slutter å møte hverandre.
12.desember
Når hun har sovnet baker jeg havremakroner. Jeg smaker på en sammen med en kopp kveldslunken kaffe. Den er seig. Jeg er trøtt.
Hun kaller meg en løgner, men jeg ser flaskene. Kjenner lukten. Er tilstede de gangene hun ramler over ende. Jeg vet ikke når det startet. Jeg var altfor selvopptatt til å ta notis av at ting endret seg. Kanskje jeg valgte å lukke øynene? Ikke bry meg? Hun lukket øynene. Hun sier hun har kontroll. Jeg vet at det ikke er sant. Jeg husker da hun elsket å drikke Asina. Vi hadde alltid Asina til jul. Glassflasker med orange innhold. Det smakte jul, glede, spenning og magi med late dager til tegnefilmer, gotteri og hygge. Hun drikker ikke Asina nå lengre. Jeg spør ikke lengre hva hun drikker. Hun vet at medisinene ikke burde blandes med alkohol. Jeg begynner å øve meg på å slutte å bry meg. Det er vanskelig.
13.desember
Vi sover lenge og åpner dagens hemmelighet bak brunt papir med rødt garn rundt. Det er såpebobler og en eske med drops i ulike farger. Det er kaldt ute. Katten kommer hjem med rim i pelsen når vi kommer frem til den siste dagen. Det tredje lyset tennes og jeg tenker på alle de som kjenner familielykken og forventningene eksplodere i trynet på dem når presset blir for stort. På alle hemmelighetene man ikke skal og ikke kan snakke høyt om. Det er for skamfullt, vondt, ubehagelig og flaut. På alle som har sine hemmligheter pakket inn i alt annet enn brunt papir med rødt garn rundt på en adventskalender. Hadde hun bare hatt en synlig sykdom, tenker jeg. Da kunne jeg snakket om det og skrevet side opp og side ned. Folk hadde stått med blomster på døra og telefonen ville ringt i evigheter. Da hun ble syk var det ingen kø. Men jeg var ikke alene. Noen står i det alene. Noen står igjen alene. Uten andre enn seg selv å stole på. Noen trenger å vite at de ikke er alene.
Når kvelden kommer triller jeg marsipankuler. Slik vi alltid gjorde. Dypper dem i konditorfarge. Slik hun gjorde. Slik vi gjorde. Sammen i det rosa kjøkkenet med julen utenfor døra.
Hennes histore er hennes. Hun hadde likt om den ble brukt til å gjøre godt for andre. For det var slik hun var. God og hjelpsom. Hun mistet bare veien innimellom. Det kan skje den beste. Det skjedde med henne. Skulle ønske jeg hadde muligheten til å si det til henne. En gang til. Jeg finner frem gamle minner og innser at jeg har glemt hvem hun egentlig var. Det er den dagen hun dør jeg skjønner at jeg kanskje egentlig aldri kjente henne. Jeg tiner frosne julekaker og begynner å skrive……
Vi trenger ikke lytte. Vi kan se hvem hun er
8. desember 2015
Posted by den «Men det er eksemplets makt som gjelder», skriver Anki så fint mens hun ramser opp alt som er feil. Her sitter jeg med u-landspupper, joggebukse med akkurat vidt nok strikk så jeg kan rulle magen inn under blått stoff fra Europris, ullsokker og en gammel t-skjorte med utvaska print på. Eksemplets makt. Er min mening verd mer enn den meningen som er pakket inn i kjøpepupper toppet av en rett nese uten fregner? En utvaska innpakning er langt mer legitim enn en pyntelig en. Jeg kan si det meste uten å måtte trenge å ta ansvar for alle de andre upyntelige slabbedaskene som vandrer bekymringsløst rundt i verden.

foto: Vinterverket
Kvinners meninger blir ofte redusert til innpakningen meningen kommer i og da mener jeg ikke konteksten, men innpakningen på meningsbæreren. Hvorfor skal vi ikke lytte til Sophie Elise? Er hennes meninger og ytringer dummere, slemmere, ondere eller mer meningsløse enn mine meninger som er pakket inn i hjemmeklipt hår? Når kvinner ytrer noe skal vi plutselig ta ansvar for så mye mye mer. Jeg personlig føler meg ikke ansvarlig for at min innpakning gjør at flere ekteskap ender i skillsmisse, muligens på grunn av fruens forfall når hun slutter å sminke seg og handler lørdagsgotteri i pysjamasbukse, cherrox og Honningsvågbunaden. Jeg har aldri ytret meg om dette. Sophie Elise har ytret seg om så mye og så mangt. Jeg har ikke oversikten. Mulig at Anki har det, men hun sier svært lite om det når hun skyter fra hofta og legger opp til debatt om utseende. Har hun problemer med å få med seg hva som blir sagt? Er utseende det eneste man legger merke til på en kvinne? Dette er bare trist.
Det er en salig blanding av latterliggjøring og urettferdighet. At journalister ikke stiller flere kritiske spørsmål må adresseres til journalistene. Sophie Elise kan ikke ta ansvar for dette i tillegg til alt det andre hun skal ta ansvar for mens hun latterliggjøres for å bry seg om andre. For at hun bruker den makten hun faktisk har på å prøve og gjøre en forskjell. Kravene og forventningene blir for store. Er de større fordi hun er ung og pen? Jeg kjenner henne ikke, men jeg kjenner likevel at jeg heier på henne. Ikke på grunn av utseende hennes, men fordi hun tør, hun våger, hun bruker den stemmen hun har og hun bruker den til å fronte meninger hun har. Vi trenger flere unge mennesker som henne. Og trykke henne ned, avfeie henne og gjøre narr av henne oppmuntrer ikke unge mennesker til å stå opp og frem. Vi triller terninger og applauderer kvinner basert på utseende og klær mens vi undrer oss over hvorfor så få kvinner stiller til åpen debatt.
Det stilles spørsmålstegn ved engasjementet. Er hennes engasjement verd mindre? Glemte du å lytte til henne da hun var ordinær, vanlig og en skolejente fra Harstad? Nå kan vi lytte fordi hun har en sterkere stemme og så kan vi trykke henne litt ned fordi hun ser bra ut. Meningene hennes har mindre gyldighet i dag. Når sluttet vi å like mennesker som bruker stemmen sin til å gjøre godt, til å sette fokus og til å skape debatt? Vi slutter ikke å like dem. Bare de som kommer i en pen innpakning. Disse menneskene skal ta ansvar for så mye mye mer. De skal bære andre sine ulykker på sine skuldre. Jeg er heldig. Jeg slipper å ta ansvar for det. Jeg er mindre pen. Ingen vil beskylde meg for noe som helst. Kanskje folk vil bli forbauset? Som når vi gisper etter luft når mindre pene mennesker faktisk kan synge og så heier vi dem frem til gull og seier. Mindre pene mennesker synes vi synd på, vi dyrker dem frem og vi heier på dem. På oss. Jenter som Sophie Elise driter vi i. Hun er pen. Hun takler alt og kan klare seg selv. Hun kan sikkert også synge. Ingenting forbauser oss.
De kritiske spørsmålene bør komme fra journalistene. De må handle om ytringene. Å anta at hun er frikjent fra kritikk fordi hun har store pupper en en fornærmelse og en håpløs antagelse. Unge jenter som ytrer seg blir redusert til størrelsen på puppene. Ble meningene hennes sugd inn i puppene og snurpet igjen med vatt? Vi trenger ikke støtte Sophie Elise. Vi trenger ikke like hennes ytringer, vi trenger ikke være enig i dem eller heie på henne. Men vi kan holde oss for gode til å redusere henne til pupper, tanga og en sminkedukke i et hjul som spinner, men hamster`n er død. Hennes historie og hennes ytringer bør vi møte uten å gyve løs på utseende og trille terninger på klær. «Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok». Det er nettopp det som er problemet til mange for det er der fokuset ligger. I kroppen hennes. Og så triller vi terningen en gang til mens vi lukker ørene for det hun har å si. Det er ikke så viktig. Vi kan se hvem hun er.
Den siste julegaven
17. november 2015
Posted by den Dagen før hun dør går hun i banken. Hun tar på seg sko, jakke og kanskje en lue. Jeg tror det var snø den dagen. Kanskje hun møter noen på veien, slår av en prat? Kanskje går hun alene, funderer på hva hun skal ha til middag mens hun lurer på hvor mange grader det er? Hun stopper helt sikkert innom kiosken der hun kjøper en avis og en pakke tyggis. Småsnakker med han unge bak kassen. Han sier at han gleder seg til jul. Det gjør hun også. Hun tenker hun er sulten. Det er lenge siden hun spiste frokost. Det var en gang på 80-tallet. Så går hun inn døren i banken der hun handler sin siste julegave. Den aller siste.
Lenge sitter jeg med konvolutten i hånden. Vegrer meg for å åpne den. Vil ikke se navnet hennes. Når jeg holder konvolutten opp mot lysene fra juletreet kan jeg se datoen som er stemplet på sjekken. Jeg pakker den ned i sekken og legger den i en skuff når jeg kommer hjem. Når vi flytter tar jeg den med. Fortsatt i den hvite konvolutten. Vegrer meg for å gå i banken med den. Vil holde på den siste julegaven, bare litt til og litt til. Vinter blir til vår, sommeren kommer og vips så er fuglene på tur sørover igjen. I kjøkkenhyllen står en avlang hvit og anonym konvolutt fra banken. Jeg legger den i veska. Når jeg vet hva jeg skal bruke den til skal jeg gå i banken. Snart. Så kommer den første frosten.
14 dager før vi skal tenne det første lyset går jeg i banken. Tiden er inne og jeg er klar. Det snør ute og jeg går uten lue. Håret bølger seg, akkurat som hennes, og kleber seg fast i ansiktet. Jeg tenker jeg skal kjøpe et bilde for pengene. Og litt god kaffe og en blomst. Kanskje en svibel? En rosa svibel med lukt som henger fast i rommet. Jeg kjøpte rosa svibel i fjor også. Man skulle kanskje tro at den i år kommer med dårlige minner, men det gjør den ikke. Snø, frost og lukten av rosa svibel fører meg nærmere. Nærmere henne. Jeg kjøper en pakke tyggis i kiosken. Hun bak kassen ønsker meg en god dag. Jeg smiler til henne. Så går jeg inn døra i banken med konvolutten i veska. Jeg har bestemt meg for å åpne den. Nesten 1 år etter.
To dager senere ringer banken. Sjekken er gått ut på dato. Beklageligvis er slike sjekker kun gyldig i 6 måneder. Banken beklager. Den siste julegaven er ikke gyldig lenger. Den tilfaller banken. «Håper dere kjøper en rosa svibel for pengene», sier jeg til banken. «Hva?», sier banken. Jeg legger på. Håper banken bruker pengene vist med blomster, røkelse, pepperkake og god kaffe til de ansatte. Det hadde hun likt. At den siste julegaven ble brukt til å glede noen. Slik en julegave skal brukes.

foto: Vinterverket
Da klokka klang (om uskrevne søndagsregler)
15. november 2015
Posted by den «Du vet at det er søndag i dag?» Hun ser på meg som om jeg er Majka, jenta frå Verdsrommet, med røde støvler nettopp ankommet jorden med antenner på hodet. «Ja, i dag er det søndag», svarer jeg og smiler over tørkestativet med våte klær. «Man tørker da ikke klær ute på en søndag».
Livet er fullt av regler, skrevne og uskrevne. Å ikke bruke superlim på ryggen slik at ryggsekken kan tas av på bussen er en fin uskreven regel. Bordskikk, det å ikke slippe en smyger i kassakøen på nærbutikken og å dele er uskrevne regler jeg kan like. Jeg liker mange regler. Religiøse regler sliter jeg mere med. De er ofte ulogiske og kjipe bare for å være kjipe. Jeg mistenker at dersom Gud virkelig finnes så ville hun blitt glad for at jeg vasker klær. At jeg tar meg bryderiet med å sørge for rene sokker og underbukser, og at jeg gjør dette på dager med tid og godt tørkevær. Gud er helt sikkert fan av godt tørkevær og rene klær med en lukt av vinter.
Oppi bakkene ringer klokkene. Da mamma var barn ringte klokkene hver kveld som et felles signal til alle barna. «Nå var det på tide å gå hjem». En uskreven regel med takt og tone i den lille byen. I dag ringer klokkene og vi er fortsatt ute. Natten kom med enda mer snø som klumper seg i pelsen til katten som løper rundt på jakt etter snøfnugg. Hendene mine er kalde av våte klær og frost. Kanskje er det Gud som straffer meg for at jeg tørker klær på en søndag? Jeg tar på meg votter. Å henge opp klær med votter på er ingen enkel affære.
Uskrevne regler er vanskelig å følge. Særlig de man ikke vet om. Religiøse regler er det enda verre med. De er ofte ulogiske og gammeldagse. De passer like lite inn i livet mitt som tidsklemma gjør. Hadde Gud og Allah levd i dag er jeg sikker på at de ville ristet på hodet og tatt en selfie med hashtag #makesnosense. De hadde humret godt over alle de merkelige restriksjonene vi har pålagt oss selv. Klart man kan la håret fragre i vinden på en mandag, la homofile gifte seg på en tirsdag, spise svinekjøtt på en onsdag, barbere skjegget på en torsdag, danse på en fredag, la øynene hvile på noe godt på en lørdag og tørke klær ute på en søndag. Det er det jeg tror mens fingrene mine gror frem frostskadene fra i forfjor. En svært fornuftig uskreven regel er: «Aldri hold i en ståltermos uten votter på i minus 35 grader»
«Du tok ned klærne. Det var bra. Man tørker da ikke klær på en søndag». Hun smiler. Klokkene har ringt ferdig. Jeg smiler tilbake. Kjenner meg fornøyd og tilfreds. Hun tror hun vant, men hun kjenner nok ikke til den uskrevne regelen som sier at når hendene begynner å prikke av frost er det ingen god dag for å tørke klær ute. Så henger jeg vottene mine opp på stativet.
Lørdagsmysteriet med gode gjerninger og blomster på døra
7. november 2015
Posted by den Lørdag er i utgangspunktet den beste dagen i uka. Kanskje bortsett fra torsdag? Torsdag er en god dag. Siste dag før fredag og etter fredag kommer lørdag. Jeg liker lørdag.
Denne lørdagen kommer med frost, snø og en stille kaffekopp mens huset fortsatt sover. Denne lørdagen kommer med blomster på døra. Som en overraskelse. Som et mysterium. Hvem kan tenkes å sende blomster til MEG? Jeg tenker så det knaker og enda litt til. Hjernen sliter med å dra seg i gang på en lørdag med fri og frost. Hvem er de fra?
Blomsterpikene vet ikke. Alt de vet er at de rosa og lilla blomstrene som ble levert i brunt papir med hyssing rundt er betalt anonymt. «Så spennende», sier den ene av pikene. Spennende. Ja, akkurat. Jenta i meg liker blomster. Det som skiller meg fra katten som fortsatt sover så bedagelig på sofaen er nysgjerrighet. Jeg kan like nysgjerrighet. Men min indre autist var ikke helt klar for endringer i mine faste lørdagsrutiner som består av massiv kaffedrikking, latskap og å gjøre som katten, ha det bedagelig. Egentlig er vi ganske like. Katten og jeg. Min nyoppdagede selvinnsikt og spenningen irriterer meg litt. Hvem er de fra?
Kanskje det er en unnskyldning fra han i den røde bilen som jeg nesten kjørte på her om dagen. Han fløyta unødvendig høyt. Å fløyte på intetanende bilister som kjører i sin egen verden er utrolig farlig. Var nesten så jeg fikk slag der jeg satt i bilen. En blomsterkvast som unnskyldning hadde absolutt vært på sin plass.
Eller kanskje det er fra hun telefonselgeren som ringte meg da jeg hadde det veldig travelt og jeg kanskje var noe irritabel på telefonen. At hun sender meg blomster som plaster på såret for at hun bare la på kan jeg sette pris på. Hun er sikkert fryktelig lei seg for at hun avbrøt meg når jeg snakket til henne.
Blomstrene står fint plassert i en vase med stjerner på. De lukter godt. Kanskje lukter de suksess? Hmm, jeg tipper blomstrene kommer fra noen som er så fornøyd med jobben jeg gjør. Jeg kan ikke si at skryteboka er full av stjerneklistremerker så blomster på døra for vel utført oppgave hadde vært fint. Mer enn fint. Jeg smiler og føler meg mer tilfreds.
Kanskje blomstrene er fra han jeg utestengte fra et nettforum. Å beskytte andre fra seg selv er en viktig oppgave. I gamle dager kalte man det «å gi en hjelpende hånd». I dag heter det «å hjelpe folk der de er». Nå har han sikkert også tid til overs til å gjøre alle de andre tingene han aldri fikk gjort. Å få tiden i gave var ufattelig snilt av meg. Jeg er glad for at han satte så stor pris på det at han sendte meg blomster. Levert på døra i begynnelsen av november midt i snø og kulde. Det varmer et hjerte. Eller kanskje det er fra hun som sukket høylytt i butikken da jeg snek i køen og tok den siste pakken med kakemiks. Hun ble sikkert så glad for det var akkurat det hun trengte som et siste dytt for å melde seg på et bakekurs. Klart at hun ønsker å sende blomster som stor takk. Jeg håper hun sender kake neste gang.
Å løse lørdagsmysteriet krever mer kaffe. Mye mer kaffe for listen over gode gjerninger og mennesker jeg har gledet i det siste er lang som et uår. Mens dagslyset slår rot i hagen skriver jeg lister mens nysgjerrigheten vokser. Lørdag med blomster på døra er spennende!
En reinspikka ordfører
2. august 2015
Posted by den På 70 grader nord, klemt mellom knauser og hav, ligger en liten by. En liten by på øya med bruforbindelse til fastlandet. En gang har jeg kjørt dit. Det var da jeg bodde på den andre øya på 71 grader nord. Det var en helsikes tur på isete veier med snø og storm i kastene. Å dra på tur i nord er ingen sak. Å komme seg frem til dit man skal burde kvalifisere til pokal og stående applaus.
Den lille byen huser litt over 10 000 innbyggere. En av dem er ordføreren. Du kjenner han kanskje ikke, men du har sikkert sett ham på din vei til eller fra der han leter etter rein eller sanker dem ut av veien og inn til der de hører hjemme. Kanskje du har ham på Facebook og har sett statuser som «Hei, jeg hadde tenkt meg en tur å ta ut rein fra omkring kl 2200 i kveld….»? Jeg kjenner ham ikke, men jeg kjenner at han minner meg om rådmannen som bor i Midtimellombygda. Du kjenner kanskje typen? En sånn type som byr på seg selv, som tråkker utenfor rollen og som spiller på lag med bygda. Kanskje er det hans reinsdyr som flyr rundt og må hankes inn midt på natta?
Noen politikere er verneverdige. Ikke fordi de er gamle, men fordi de er en sjelden rase som må vernes om. De som bryr seg om det som rører seg i bygda eller i den lille byen, som står på og som kommuniserer med innbyggerne på en vettug måte. På lik linje. På samme kanal, verken høyere eller lavere enn den andre.
Politikere på sosiale medier kan i enkelte kommuner være en feltstudie i seg selv. Politikerforakten på sosiale medier kan man ta doktorgrad i uten å bli særlig klokere. Politikere som underholder barna forkledd som Kaptein Pysræv fra Biscaya og politikere som sanker rein på fritiden snakker man ikke så mye om. Ikke bare kom de frem til der de burde være, men de ble værende og de gjør en forbanna god jobb i vær og uvær på sine utposter langt her oppe i nord. Vi andre kjører hjem på isete veier med hjertet i halsen og legger oss for natten.
Jeg kjenner ikke ordføreren i den lille byen mellom havet og knausene, men jeg kjenner at jeg liker ham. «Hei, har dere observert rein innenfor gjerdet i byen i ettermiddag/kveld? Tenkte å ta meg en runde for å ta ut dyr. Har observert noen simler og kalver i myra nedenfor innerste del av nordveien», skriver han på Facebook en sen mandagsettermiddag i slutten av juli. En ordfører som går aldri av vakt. Har han aldri fri? «Når vinteren kommer og reinsdyrene tas av øya», ville kan kanskje svart meg om jeg hadde spurt. «Da tar jeg en liten pause». Det er sikkert vel fortjent.