7 sorter og 13 dager i desember

Hvert år i Lucia-helgen treffer jorden et støvbånd som gir spektakulært stjerneregn

1.desember

Årets første luke gir oss tirsdag med snø og frost i gave. Vi våkner tidlig noe som er akkurat på sin plass når det er 1.desember der den første pakken skal åpnes. Hemmeligheter innpakket i brunt papir med rødt garn rundt.

Hun er 23 år det året jeg blir født. Det er meg og henne. Henne og meg. Hun er det beste som har skjedd meg. Hun er min beste venn og det er henne jeg forteller hemmelighetene til når vi sitter under skrivepulten min i en hjemlagd hytte av ullpledd og gamle kjøkkenduker. Jeg er voksen når jeg innser at jeg ikke kjenner hennes hemmeligheter. Hun hadde visst mange.

foto: Vinterverket

2.desember

Den brune pakken med rødt garn ligger i en liten rosa sekk. Vi skal ikke åpne den sammen i dag. På kvelden snakker vi sammen på telefon. Hun er glad og hun forteller meg alt hva som har skjedd. Så sier hun at hun er trøtt og vil sove. «Jeg elsker deg», svarer jeg og legger på. I morgen kommer jeg hjem igjen.

Vi snakker ofte sammen på telefonen. Om vær og vind, pepperkaker, pakker og om prisen på kaffe. «Du bruker alt for mye penger på kaffe», sier hun og så spør hun hva jeg ønsker jeg til jul. «Penger», svarer jeg. Hun ler. Latteren hennes var alltid den beste. Latteren, smilet og når hun sang for seg selv på kjøkkenet.

3.desember

På den tredje dagen i desember er vi våken langt over sengetid. Det snør ute. Det er vinter og frost. I fjor på denne tiden bodde vi langs kysten langt mot nord. Vi hadde vært der i 127 dager fra august til desember. Karrig og værhardt. Vakkert og magisk. Noen dager tenker jeg at jeg angrer på at vi flyttet hit. Det er på dager det vinden stormer som verst og Radio Strømlaus melder om stengte veier. Igjen. På den stormfulle øya er det ingen trær. Bart tundralandskap så langt øyet kan rekke. Jeg føler meg innestengt mellom fjellene uten trær med steiner som rekker helt ned i havet. Jeg skal ingen steder, men jeg liker å ha muligheten. Andre dager gleder jeg meg og da slutter jeg aldri å la meg fasinere over naturen og vennligheten. Kontrastene er store.

Jeg husker ikke når hun begynte å bli syk. Det begynte trolig lenge før jeg fikk vite om det. Det var sommer da. Olashorts og late dager i sola. Hun er så syk at hun må innlegges. Vi snakker ikke om det. Hun sier hun har det bra. Hun må bare ha en pause fra hverdagen. Fra livet. Fra oss, tenker jeg. Så kommer høsten og hun er fortsatt innlagt. Sier hun har det bra og jeg tror på henne.

4.desember

Det er fredag og ukeslutt når vi baker to sorter til jul. Hjemme bakte vi alltid sortene etter dagsformen og noen ganger bakte vi hos bakeren mens vi nøyde oss med å trille marsipankuler og lage julekort med glitter. Jeg slutter å reise hjem til jul. Hjem til jul. Lillebror som henter meg på flyplassen i alt for tynne klær. Bilturen i frost og tussmørket med en frykt for elgen helt til det grå huset med julestjerne og en lukt av røkelse. Hjemmebakte rundstykker i hånda på vei til fest med venninner. Nattmat på kjøkkenet. Familiemiddager der morfar holder taler på riksmål, men ikke var finere enn at han jukset med mandelen i grøten. Hjemmelagd sursild og søstrene som sang trestemt mens den ene spilte piano og den andre på gitar.

Jeg liker å tro at hun har det bra, at hun blir frisk og at hun vil komme tilbake som den hun var og den jeg kjente. Hun som maler kjøkkenet rosa på impuls bare fordi hun vil og kan. Den dagen spiser vi boller til middag i en lukt av maling og galskap. Hun ler høyt over at vi lar oss sjokkere over rosa over det hele Dere er så kjedelige, sier hun og legger opp flere boller på fatet.

5.desember

Jeg utsetter å kjøpe julegaver. Julegavene fra i fjor ligger fortsatt i boden. Jeg skulle sendt dem for lenge siden. En ny hemmelighet innpakket i brunt papir åpnes. Sjokolade og viskelær.

Jeg forteller henne at jeg ikke kommer hjem. Hun sier hun forstår. At det kanskje er det beste og at vi får ha en god jul. Hun sier hun kanskje bør legges inn igjen. Det er 1 år siden sist. Jeg sier det høres fint ut.

6.desember

Vi tenner det andre lys. Da kan vi bedre se.

Hun sier hun er sint på meg. Sier at jeg maser så fælt. Jeg lyver og sier at jeg skal slutte å mase. Vil bare gi opp, men krysser fingrene og løgnen bak ryggen og tar en pause. Bestemmer meg for å ikke ringe så ofte. Ikke mase så mye.

7.desember

Den første dagen i den siste uken baker vi havreflarn. Egg, sukker, havregryn, smør, bakepulver og minner fra adventskvelder i det rosa kjøkkenet. Julekaker vi spiste halvfrosne på hytta i påsken. Ingenting smaker så godt som julekaker til påske. Våre smaker ikke like godt. De smaker ikke som hennes. Jeg legger dem i en boks med nisser og stjerner på. Legger boksen i fryseren. Noen tradisjoner er verd å ta vare på.

Jeg elsker henne. Jeg hater henne. Jeg hater meg selv. Jeg elsker henne. En ryggsekk av dårlig samvittighet er en tung bør, men hennes er tyngre. Jeg innser at jeg hjelper ikke til. Hun er grøtete i stemmen. Sliten. Trøtt. Hun som aldri var syk. Før. Dengang da jeg og lillebror kranglet om hvem som skulle sitte i forsetet og hun lovet oss is-pause om vi var flinke i bilen. Vi hadde alltid is-pause. Ikke fordi vi alltid var flinke, men fordi hun var snill. Grønn pæreis fra bensinstasjonen halvveis til byen med fintrusa på og ren i tøyet. Bygdefolk må alltid ha fintrusa på når man skal til byen. Tenk om det skjedde en ulykke og man havna på sykehus i en utvaska bygdetruse med slark i livet. Hun var alltid så nøye.

8.desember

Når tirsdag kommer forsover vi oss. Hastig smører jeg matpakker mens hun kler på seg. En skive i hånda. Den siste skiven med ost.

Det irriterer henne at jeg alltid tar den siste osteskiven. Jeg brukte å gjøre det. Ta den siste osteskiven. Noen ganger forundrer det meg at hun ikke kasta meg ut. Jeg var godt over middels trollete som slamret med dørene, snakket mindre pent og krevde mer enn en diktator i Nord-Korea. Hun var tålmodig. Nesten alltid. Kanskje hun tenkte at permanenten hun lot meg få ta i 6.klasse var straff nok. Permanent i et ellers krøllete hår er oppskriften på menneskelig puddel. Jeg har fortsatt bildene.

9.desember

Fryseboksen fylles opp med serinakaker og peppernøtter. Hemmeligheten bak rødt garn og brunt papir er pepperkakeformer. Vi er i rute enten vi vil eller ikke. Jeg rydder mer plass i fryseren. Ute varsles det om storm og stengte veier.

Det blåser alltid rundt henne. Som en virvelvind kunne hun kaste seg rundt i sang, teater og husarbeid med vaskebøtta på hodet. Åhh, som vi lo da hun satte bøtta på hodet og danset rundt med kosten på det glatte gulvet. Jeg kan ikke huske når jeg sluttet å le av galskapen og begynte å gråte, men jeg husker at det var da jeg sluttet å snakke med henne. For en stund.

10.desember

Jeg sitter lenge på sengekanten. Vi snakker om dagen. Hun har så uendelig mye å fortelle. Jeg lytter og smiler. Små hvilestunder i hverdagen. Sandkakene på kjøkkenet gjør som oss. Hviler i varmen. Når kvelden kommer ringer jeg henne. Uvitende for siste gang. Jeg håper jeg husket å si at jeg var glad i henne.

Jeg skulle ønske jeg hadde snakket mer med henne. Ikke mindre. Spurt om alle tingene jeg lurer på, undrer meg over og ikke forstår. Latt henne fortelle alle historiene som formet henne til å bli den hun var. Si at jeg savner henne og fortelle at jeg har fryseren full av julekaker. Skulle fortalt henne at jeg husket å stille klokka i år og at jeg hadde kjøpt meg nye kliper til vottene så jeg ikke glemmer dem igjen. Igjen.

11.desember

Vi feirer Lucia i barnehagen. I fjor på denne tiden feiret vi også Lucia. Glitrende barn med lys i håret. Ubekymret og smilende med kurver fylt av Lussekatter i hånda. Jeg klemmer henne ekstra hardt.

Hver jul lager vi pepperkakehus som vi fikk knuse på trettende dag jul. Da fikk vi invitere venner på besøk til pepperkakefest. Det var alltid åpent hus. Helt til hun lukket seg. Inne. Borte. Der ingen fikk slippe til. Jeg prøvde å tvinge meg inn. Jeg låste min egen dør. Banket på hennes igjen. Bruker alt jeg har for å nå inn gjennom motstand. Jeg blir barnslig. Vrang og vrien. Som et lite barn. Vil bare at hun skal si at ting blir bra igjen. Det sier hun ikke. Hun klarer ikke. Vi lever i en sirkel der endene slutter å møte hverandre.

12.desember

Når hun har sovnet baker jeg havremakroner. Jeg smaker på en sammen med en kopp kveldslunken kaffe. Den er seig. Jeg er trøtt.

Hun kaller meg en løgner, men jeg ser flaskene. Kjenner lukten. Er tilstede de gangene hun ramler over ende. Jeg vet ikke når det startet. Jeg var altfor selvopptatt til å ta notis av at ting endret seg. Kanskje jeg valgte å lukke øynene? Ikke bry meg? Hun lukket øynene. Hun sier hun har kontroll. Jeg vet at det ikke er sant. Jeg husker da hun elsket å drikke Asina. Vi hadde alltid Asina til jul. Glassflasker med orange innhold. Det smakte jul, glede, spenning og magi med late dager til tegnefilmer, gotteri og hygge. Hun drikker ikke Asina nå lengre. Jeg spør ikke lengre hva hun drikker. Hun vet at medisinene ikke burde blandes med alkohol. Jeg begynner å øve meg på å slutte å bry meg. Det er vanskelig.

13.desember

Vi sover lenge og åpner dagens hemmelighet bak brunt papir med rødt garn rundt. Det er såpebobler og en eske med drops i ulike farger. Det er kaldt ute. Katten kommer hjem med rim i pelsen når vi kommer frem til den siste dagen. Det tredje lyset tennes og jeg tenker på alle de som kjenner familielykken og forventningene eksplodere i trynet på dem når presset blir for stort. På alle hemmelighetene man ikke skal og ikke kan snakke høyt om. Det er for skamfullt, vondt, ubehagelig og flaut. På alle som har sine hemmligheter pakket inn i alt annet enn brunt papir med rødt garn rundt på en adventskalender. Hadde hun bare hatt en synlig sykdom, tenker jeg. Da kunne jeg snakket om det og skrevet side opp og side ned. Folk hadde stått med blomster på døra og telefonen ville ringt i evigheter. Da hun ble syk var det ingen kø. Men jeg var ikke alene. Noen står i det alene. Noen står igjen alene. Uten andre enn seg selv å stole på. Noen trenger å vite at de ikke er alene.

Når kvelden kommer triller jeg marsipankuler. Slik vi alltid gjorde. Dypper dem i konditorfarge. Slik hun gjorde. Slik vi gjorde. Sammen i det rosa kjøkkenet med julen utenfor døra.

Hennes histore er hennes. Hun hadde likt om den ble brukt til å gjøre godt for andre. For det var slik hun var. God og hjelpsom. Hun mistet bare veien innimellom. Det kan skje den beste. Det skjedde med henne. Skulle ønske jeg hadde muligheten til å si det til henne. En gang til. Jeg finner frem gamle minner og innser at jeg har glemt hvem hun egentlig var. Det er den dagen hun dør jeg skjønner at jeg kanskje egentlig aldri kjente henne. Jeg tiner frosne julekaker og begynner å skrive……

foto: Vinterverket

Vi trenger ikke lytte. Vi kan se hvem hun er

«Men det er eksemplets makt som gjelder», skriver Anki så fint mens hun ramser opp alt som er feil. Her sitter jeg med u-landspupper, joggebukse med akkurat vidt nok strikk så jeg kan rulle magen inn under blått stoff fra Europris, ullsokker og en gammel t-skjorte med utvaska print på. Eksemplets makt. Er min mening verd mer enn den meningen som er pakket inn i kjøpepupper toppet av en rett nese uten fregner? En utvaska innpakning er langt mer legitim enn en pyntelig en. Jeg kan si det meste uten å måtte trenge å ta ansvar for alle de andre upyntelige slabbedaskene som vandrer bekymringsløst rundt i verden.

foto: Vinterverket

Kvinners meninger blir ofte redusert til innpakningen meningen kommer i og da mener jeg ikke konteksten, men innpakningen på meningsbæreren. Hvorfor skal vi ikke lytte til Sophie Elise? Er hennes meninger og ytringer dummere, slemmere, ondere eller mer meningsløse enn mine meninger som er pakket inn i hjemmeklipt hår? Når kvinner ytrer noe skal vi plutselig ta ansvar for så mye mye mer. Jeg personlig føler meg ikke ansvarlig for at min innpakning gjør at flere ekteskap ender i skillsmisse, muligens på grunn av fruens forfall når hun slutter å sminke seg og handler lørdagsgotteri i pysjamasbukse, cherrox og Honningsvågbunaden. Jeg har aldri ytret meg om dette. Sophie Elise har ytret seg om så mye og så mangt. Jeg har ikke oversikten. Mulig at Anki har det, men hun sier svært lite om det når hun skyter fra hofta og legger opp til debatt om utseende. Har hun problemer med å få med seg hva som blir sagt? Er utseende det eneste man legger merke til på en kvinne? Dette er bare trist.

foto: Vinterverket

Det er en salig blanding av latterliggjøring og urettferdighet. At journalister ikke stiller flere kritiske spørsmål må adresseres til journalistene. Sophie Elise kan ikke ta ansvar for dette i tillegg til alt det andre hun skal ta ansvar for mens hun latterliggjøres for å bry seg om andre. For at hun bruker den makten hun faktisk har på å prøve og gjøre en forskjell. Kravene og forventningene blir for store. Er de større fordi hun er ung og pen? Jeg kjenner henne ikke, men jeg kjenner likevel at jeg heier på henne. Ikke på grunn av utseende hennes, men fordi hun tør, hun våger, hun bruker den stemmen hun har og hun bruker den til å fronte meninger hun har. Vi trenger flere unge mennesker som henne. Og trykke henne ned, avfeie henne og gjøre narr av henne oppmuntrer ikke unge mennesker til å stå opp og frem. Vi triller terninger og applauderer kvinner basert på utseende og klær mens vi undrer oss over hvorfor så få kvinner stiller til åpen debatt.

Det stilles spørsmålstegn ved engasjementet. Er hennes engasjement verd mindre? Glemte du å lytte til henne da hun var ordinær, vanlig og en skolejente fra Harstad? Nå kan vi lytte fordi hun har en sterkere stemme og så kan vi trykke henne litt ned fordi hun ser bra ut. Meningene hennes har mindre gyldighet i dag. Når sluttet vi å like mennesker som bruker stemmen sin til å gjøre godt, til å sette fokus og til å skape debatt? Vi slutter ikke å like dem. Bare de som kommer i en pen innpakning. Disse menneskene skal ta ansvar for så mye mye mer. De skal bære andre sine ulykker på sine skuldre. Jeg er heldig. Jeg slipper å ta ansvar for det. Jeg er mindre pen. Ingen vil beskylde meg for noe som helst. Kanskje folk vil bli forbauset? Som når vi gisper etter luft når mindre pene mennesker faktisk kan synge og så heier vi dem frem til gull og seier. Mindre pene mennesker synes vi synd på, vi dyrker dem frem og vi heier på dem. På oss. Jenter som Sophie Elise driter vi i. Hun er pen. Hun takler alt og kan klare seg selv. Hun kan sikkert også synge. Ingenting forbauser oss.

De kritiske spørsmålene bør komme fra journalistene. De må handle om ytringene. Å anta at hun er frikjent fra kritikk fordi hun har store pupper en en fornærmelse og en håpløs antagelse. Unge jenter som ytrer seg blir redusert til størrelsen på puppene. Ble meningene hennes sugd inn i puppene og snurpet igjen med vatt? Vi trenger ikke støtte Sophie Elise. Vi trenger ikke like hennes ytringer, vi trenger ikke være enig i dem eller heie på henne. Men vi kan holde oss for gode til å redusere henne til pupper, tanga og en sminkedukke i et hjul som spinner, men hamster`n er død. Hennes historie og hennes ytringer bør vi møte uten å gyve løs på utseende og trille terninger på klær. «Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok». Det er nettopp det som er problemet til mange for det er der fokuset ligger. I kroppen hennes. Og så triller vi terningen en gang til mens vi lukker ørene for det hun har å si. Det er ikke så viktig. Vi kan se hvem hun er.

foto: Vinterverket

Plikt til å beskytte barn, ikke islamsk sedvane

«Etter sedvaneloven og ifølge islam tilhører barna fars familie. Generelt er skilsmisse ikke sett på med gode øyne. Så hvis jenta har det bra i ekteskapet, bør norske myndigheter støtte opp om familien – selv om hun er en barnebrud» (Unni Wikan til nrk.no). I all sin kulturforståelse bør Norge med dette gi rom for overgrep og omsorgssvikt satt i system. Et familiesystem som legger til rette for å hemme utvkling og gode levevilkår for unge jenter, og deres barn.

Barnekonvensjonen, artikkel 3: «Voksne skal gjøre det som er best for barn». Det ligger i dette at vi som er voksne skal gjøre det som er best for alle barn som bor eller som oppholder seg i Norge. Videre sier barnekonvensjonen at «alle barn har rett til at ingen skader eller misbruker dem». Gjennom barnekonvensjonen, barnevernloven og norsk straffelov har barn som bor eller oppholder seg i Norge mange rettigheter. Barn har rett på å bli ivaretatt, få god omsorg, de har rett på å ikke bli misbrukt, utnyttet eller skadet, barn har rett på gode oppvekstvilkår og barn har rett på trygghet, stabilitet og beskyttelse. Staten Norge forplikter seg til å passe på at ingen utnytter, skader eller misbruker barn om bor eller oppholder seg i Norge. Dette er viktige forpliktelser og det er noe vi skal ta på alvor. Vi skal verken akseptere eller godta at barn blir giftet bort, blir seksuelt utnyttet eller skal forbi en barnebrud fordi vi er redde for å tråkke noen på tærne. Noen ganger å man tråkke andre på tærne for å kunne beskytte barn.

foto: Vinterverket

Islamsk eller annen religiøs sedvane hører ikke hjemme i Norge. Det er ikke regler eller retningslinjer vi kan, eller skal, vedkjenne oss og la barn forbli en skadelig situasjon på grunn av religiøse skikker. Barn har krav på beskyttelse uansett hvor de kommer fra eller hvilken religion de måtte tilhøre. Vi har alle et ansvar. Unni Wikan sier «Det er hans (red. mannens) ansvar å beskytte kvinnen og sørge for at hun ikke blir utsatt for overgrep fra andre, inklusive menn fra IS. Det går på hans ære at han klarer å beskytte og forsvare henne». Barnet er 14 år, hun har et barn på 18 måneder og er gravid på nytt. I Norge er det vårt ansvar å beskytte henne og sørge for at hun ikke blir utsatt for flere overgrep. At barnet er gift med overgriperen er ingen formildende omstendigheter. Ekteskap kan ikke holde barnet som gissel i en forvridd tolkning av hva som er beskyttelse av et barn. Et barn som ikke er en kvinne, som ikke har en kropp som en kvinne og som ikke har utviklet hjernen nok til å kunne ta beslutninger basert på konsekvenstenkning. Når barn blir misbrukt av sine foreldre forventes det at barnet tas ut av hjemmet, at barnet får hjelp og at foreldrene blir straffet. Dette gjelder også for barn og foreldre av annen kulturell eller religiøs opprinnelse. Når et barn bor sammen med og er gift med sin overgriper forventes det av enkelte noe annet. At hun har det bra, at hun er trygg og at hun kanskje bør forbli der hun er. I et ekteskap som verken psyke eller fysikk er klar for. Å føde et barn som 12-åring er ikke en god situasjon for noe barn. Vi kan bare forestille oss barnet når hennes barn ble unnfanget. Da var hun 11 år. Barnet har allerede blitt frarøvet mye.

foto: Vinterverket

Unicef melder at hvert år blir 10 millioner småjenter giftet bort til menn som er langt eldre enn dem selv. Verden mangler respekt for disse jentene. Det å bli giftet bort som barn er et enormt inngrep i et barns liv. Det hemmer utviklingen, ødelegger skolegang og det er fysisk skadelig med tanke på at disse barna utsettes både for samleie og fødsler lenge før kroppen er ferdig utviklet. Det kan gjøre store skader på psyken. Barnebruder får snevret inn sine muligheter og har økt helserisiko. Skal vi anerkjenne og godta dette når vi vet at giftemålet ikke er frivillig fra jentenes side. Giftemålet er en forretningsmessig avtale for å få på den ene siden en munn mindre å mette og på den andre siden en ung «kone» som man kan forme som man vil. Hun er et barn som flyttes fra et overhode til et annet. Hun er et barn som trenger omsorg, beskyttelse, skolegang og en hverdag der hun får lov til å være barn.

Alle har har behov for god emosjonell omsorg, utviklingsstøtte, rutiner, trygghet og stabilitet. Det gjelder også barn fra andre land som oppholder seg i Norge. Mange av disse barna har en større ryggsekk av opplevelser og mulige traumer. De vil trenge særskilt beskyttelse. Vi kan ikke nekte dem den beskyttelsen ved å gjemme oss bak islamsk sedvane og av redsel for hvilke konsekvenser det kan gi ved å beskytte barnet. Konsekvensen for barnet vil være større ved å unnlate å gjøre noe og la henne bli i en situasjon for er alt for stor for et barn. En tenåring som trenger trygge rammer, beskyttelse fra seksuelle overgrep, skolegang, hjelp og støtte til å regulere følelsene sine, adekvat hjelp til å bearbeide det hun har vært igjennom og all den hjelp vi ville gitt til andre barn som har blitt utsatt for vold i nære relasjoner. Å ha sex med et barn er overgrep og vold. Vi må tørre å si det. Høyt og tydelig.

Vi kan ikke godta at en barnebrud, et barn som har barn og som venter et nytt barn, skal forbli i den situasjonen hun befinner seg i. Vi kan ikke godta at hun fortsatt blir utnyttet, skadet og mister sine muligheter til gode oppvekst- og levevilkår. Vi er forpliktet gjennom en rekke lover til å hjelpe henne. Islamsk sedvane er retningslinjer vi ikke kan godta eller ta hensyn til. Disse gjelder ikke i Norge. Vi plikter å hjelpe alle barn som oppholder seg i Norge, også de barna som ikke selv skjønner at situasjonen de befinner seg i er hemmende og skadelig.

Det som skjedde før barnet kom til Norge kan vi lite gjøre med. Det vi kan gjøre noe med er å hjelpe henne der hun er – i Norge. Vi kan hjelpe henne til å få være barn igjen. Hjelpe henne til skolegang, gi henne beskyttelse, trygghet, stabilitet og en hverdag der hun ikke blir seksuelt utnyttet. Islamsk sedvane skal ikke være hinderet for å unnlate å gi et barn den hjelpen barnet trenger. Vi skal gi henne den hjelpen vi gir til andre norske barn. Hvorfor skal hun få noe mindre? Hun er verd like mye som alle andre barn. Hennes bakgrunn og opplevelser gjør at hun vil trenge mer hjelp. Det skal vi gi henne, vi skal anerkjenne henne og vi skal hjelpe det barnet hun er. Alle barn i Norge har krav på beskyttelse, også fra islamsk sedvane og overgrep satt i system kamuflert som «familielykke».

Nissen i boden

Når natten kommer til første søndag i advent våkner boden til liv og magiske ting skjer i det røde huset i rekke ved fjorden. De som bor i huset våkner ikke. Det skjer så stille så stille. Uten en lyd lister den lille nissen seg ut av hiet sitt i boden der han bor når dagslys har nærvær og vinter har fravær. Men når vinteren kommer og det første lyset skal tennes er han klar for nye sprell. I lyset av stjernen som henger forventningsfullt i vinduet lister han seg ut. Noen ganger bare for å sove litt mot den myke pelsen til katten.

foto: Vinterverket

Vi drømmer om smånisser som knaser i pekkerkaker for å våkne opp til smuler på gulvet neste dag. Jeg gnir søvnen ut av øynene. Nissen har vært på ferde. Mens vi sover og drømmer om jul fisker han i toalettet, søler med mel, spiller spill med Kløver og de andre dyrene, og han perler med de små perlene.

foto: Vinterverket

Noen ganger lurer han seg ut på gårdplassen med gotterier som han strør om seg i den hvite og glitrende snøen. Fint sitter han og venter til neste dag som er dager der jeg kommer alt for sent på jobb. Det er alltid bedre å spise banansjokolade i snøen enn å dra på jobb. Nissen i boden gjør frokost mye morsommere med kaffe og sjokolade mens vi ler høyt. Hun er henrykt over alt nissen kan finne på.

foto: Vinterverket

Innimellom vet nissen i boden å oppføre seg. Han tar en pause fra å grise med tannkrem, surre vintersko inn i dopapir og fra å lage snøengler i hvitt mel utover hele kjøkkengulvet. På slike dager sitter han pent på bordet med en liten pakke. Kaffen smaker litt salt på dager som dette, men nissen i boden sverger på at han har oppført seg pent. Han sitter så pent og pyntelig på bordet med pakker med små hårspenner, såpebobler og røde lapper med morsomme aktiviteter som kan korte ned ventetiden til den store dagen.

foto: Vinterverket

Det er stille i huset den siste kvelden. Fire lilla lys er satt opp, julestjernen er tent og….hysj! Jeg tror jeg hører noe. Tror det er best jeg legger meg. Nissen i boden rører på seg. I pysjamas og ullsokker kryper jeg til køys. Den røde huset i rekke ved fjorden er klar for natten. Det rasler i boden. Nissen er klar. Så sovner jeg.

foto: Vinterverket

 

Den siste julegaven

Dagen før hun dør går hun i banken. Hun tar på seg sko, jakke og kanskje en lue. Jeg tror det var snø den dagen. Kanskje hun møter noen på veien, slår av en prat? Kanskje går hun alene, funderer på hva hun skal ha til middag mens hun lurer på hvor mange grader det er? Hun stopper helt sikkert innom kiosken der hun kjøper en avis og en pakke tyggis. Småsnakker med han unge bak kassen. Han sier at han gleder seg til jul. Det gjør hun også. Hun tenker hun er sulten. Det er lenge siden hun spiste frokost. Det var en gang på 80-tallet. Så går hun inn døren i banken der hun handler sin siste julegave. Den aller siste.

Lenge sitter jeg med konvolutten i hånden. Vegrer meg for å åpne den. Vil ikke se navnet hennes. Når jeg holder konvolutten opp mot lysene fra juletreet kan jeg se datoen som er stemplet på sjekken. Jeg pakker den ned i sekken og legger den i en skuff når jeg kommer hjem. Når vi flytter tar jeg den med. Fortsatt i den hvite konvolutten. Vegrer meg for å gå i banken med den. Vil holde på den siste julegaven, bare litt til og litt til. Vinter blir til vår, sommeren kommer og vips så er fuglene på tur sørover igjen. I kjøkkenhyllen står en avlang hvit og anonym konvolutt fra banken. Jeg legger den i veska. Når jeg vet hva jeg skal bruke den til skal jeg gå i banken. Snart. Så kommer den første frosten.

14 dager før vi skal tenne det første lyset går jeg i banken. Tiden er inne og jeg er klar. Det snør ute og jeg går uten lue. Håret bølger seg, akkurat som hennes, og kleber seg fast i ansiktet. Jeg tenker jeg skal kjøpe et bilde for pengene. Og litt god kaffe og en blomst. Kanskje en svibel? En rosa svibel med lukt som henger fast i rommet. Jeg kjøpte rosa svibel i fjor også. Man skulle kanskje tro at den i år kommer med dårlige minner, men det gjør den ikke. Snø, frost og lukten av rosa svibel fører meg nærmere. Nærmere henne. Jeg kjøper en pakke tyggis i kiosken. Hun bak kassen ønsker meg en god dag. Jeg smiler til henne. Så går jeg inn døra i banken med konvolutten i veska. Jeg har bestemt meg for å åpne den. Nesten 1 år etter.

To dager senere ringer banken. Sjekken er gått ut på dato. Beklageligvis er slike sjekker kun gyldig i 6 måneder. Banken beklager. Den siste julegaven er ikke gyldig lenger. Den tilfaller banken. «Håper dere kjøper en rosa svibel for pengene», sier jeg til banken. «Hva?», sier banken. Jeg legger på. Håper banken bruker pengene vist med blomster, røkelse, pepperkake og god kaffe til de ansatte. Det hadde hun likt. At den siste julegaven ble brukt til å glede noen. Slik en julegave skal brukes.

foto: Vinterverket

Da klokka klang (om uskrevne søndagsregler)

«Du vet at det er søndag i dag?» Hun ser på meg som om jeg er Majka, jenta frå Verdsrommet, med røde støvler nettopp ankommet jorden med antenner på hodet. «Ja, i dag er det søndag», svarer jeg og smiler over tørkestativet med våte klær. «Man tørker da ikke klær ute på en søndag».

Livet er fullt av regler, skrevne og uskrevne. Å ikke bruke superlim på ryggen slik at ryggsekken kan tas av på bussen er en fin uskreven regel. Bordskikk, det å ikke slippe en smyger i kassakøen på nærbutikken og å dele er uskrevne regler jeg kan like. Jeg liker mange regler. Religiøse regler sliter jeg mere med. De er ofte ulogiske og kjipe bare for å være kjipe. Jeg mistenker at dersom Gud virkelig finnes så ville hun blitt glad for at jeg vasker klær. At jeg tar meg bryderiet med å sørge for rene sokker og underbukser, og at jeg gjør dette på dager med tid og godt tørkevær. Gud er helt sikkert fan av godt tørkevær og rene klær med en lukt av vinter.

foto: Vinterverket

Oppi bakkene ringer klokkene. Da mamma var barn ringte klokkene hver kveld som et felles signal til alle barna. «Nå var det på tide å gå hjem». En uskreven regel med takt og tone i den lille byen. I dag ringer klokkene og vi er fortsatt ute. Natten kom med enda mer snø som klumper seg i pelsen til katten som løper rundt på jakt etter snøfnugg. Hendene mine er kalde av våte klær og frost. Kanskje er det Gud som straffer meg for at jeg tørker klær på en søndag? Jeg tar på meg votter. Å henge opp klær med votter på er ingen enkel affære.

Uskrevne regler er vanskelig å følge. Særlig de man ikke vet om. Religiøse regler er det enda verre med. De er ofte ulogiske og gammeldagse. De passer like lite inn i livet mitt som tidsklemma gjør. Hadde Gud og Allah levd i dag er jeg sikker på at de ville ristet på hodet og tatt en selfie med hashtag #makesnosense. De hadde humret godt over alle de merkelige restriksjonene vi har pålagt oss selv. Klart man kan la håret fragre i vinden på en mandag, la homofile gifte seg på en tirsdag, spise svinekjøtt på en onsdag, barbere skjegget på en torsdag, danse på en fredag, la øynene hvile på noe godt på en lørdag og tørke klær ute på en søndag. Det er det jeg tror mens fingrene mine gror frem frostskadene fra i forfjor. En svært fornuftig uskreven regel er: «Aldri hold i en ståltermos uten votter på i minus 35 grader»

«Du tok ned klærne. Det var bra. Man tørker da ikke klær på en søndag». Hun smiler. Klokkene har ringt ferdig. Jeg smiler tilbake. Kjenner meg fornøyd og tilfreds. Hun tror hun vant, men hun kjenner nok ikke til den uskrevne regelen som sier at når hendene begynner å prikke av frost er det ingen god dag for å tørke klær ute. Så henger jeg vottene mine opp på stativet.

foto: Vinterverket

Lørdagsmysteriet med gode gjerninger og blomster på døra

Lørdag er i utgangspunktet den beste dagen i uka. Kanskje bortsett fra torsdag? Torsdag er en god dag. Siste dag før fredag og etter fredag kommer lørdag. Jeg liker lørdag.

Denne lørdagen kommer med frost, snø og en stille kaffekopp mens huset fortsatt sover. Denne lørdagen kommer med blomster på døra. Som en overraskelse. Som et mysterium. Hvem kan tenkes å sende blomster til MEG? Jeg tenker så det knaker og enda litt til. Hjernen sliter med å dra seg i gang på en lørdag med fri og frost. Hvem er de fra?
Blomsterpikene vet ikke. Alt de vet er at de rosa og lilla blomstrene som ble levert i brunt papir med hyssing rundt er betalt anonymt. «Så spennende», sier den ene av pikene. Spennende. Ja, akkurat. Jenta i meg liker blomster. Det som skiller meg fra katten som fortsatt sover så bedagelig på sofaen er nysgjerrighet. Jeg kan like nysgjerrighet. Men min indre autist var ikke helt klar for endringer i mine faste lørdagsrutiner som består av massiv kaffedrikking, latskap og å gjøre som katten, ha det bedagelig. Egentlig er vi ganske like. Katten og jeg. Min nyoppdagede selvinnsikt og spenningen irriterer meg litt. Hvem er de fra?

foto: Vinterverket

Kanskje det er en unnskyldning fra han i den røde bilen som jeg nesten kjørte på her om dagen. Han fløyta unødvendig høyt. Å fløyte på intetanende bilister som kjører i sin egen verden er utrolig farlig. Var nesten så jeg fikk slag der jeg satt i bilen. En blomsterkvast som unnskyldning hadde absolutt vært på sin plass.
Eller kanskje det er fra hun telefonselgeren som ringte meg da jeg hadde det veldig travelt og jeg kanskje var noe irritabel på telefonen. At hun sender meg blomster som plaster på såret for at hun bare la på kan jeg sette pris på. Hun er sikkert fryktelig lei seg for at hun avbrøt meg når jeg snakket til henne.

Blomstrene står fint plassert i en vase med stjerner på. De lukter godt. Kanskje lukter de suksess? Hmm, jeg tipper blomstrene kommer fra noen som er så fornøyd med jobben jeg gjør. Jeg kan ikke si at skryteboka er full av stjerneklistremerker så blomster på døra for vel utført oppgave hadde vært fint. Mer enn fint. Jeg smiler og føler meg mer tilfreds.

Kanskje blomstrene er fra han jeg utestengte fra et nettforum. Å beskytte andre fra seg selv er en viktig oppgave. I gamle dager kalte man det «å gi en hjelpende hånd». I dag heter det «å hjelpe folk der de er». Nå har han sikkert også tid til overs til å gjøre alle de andre tingene han aldri fikk gjort. Å få tiden i gave var ufattelig snilt av meg. Jeg er glad for at han satte så stor pris på det at han sendte meg blomster. Levert på døra i begynnelsen av november midt i snø og kulde. Det varmer et hjerte. Eller kanskje det er fra hun som sukket høylytt i butikken da jeg snek i køen og tok den siste pakken med kakemiks. Hun ble sikkert så glad for det var akkurat det hun trengte som et siste dytt for å melde seg på et bakekurs. Klart at hun ønsker å sende blomster som stor takk. Jeg håper hun sender kake neste gang.

Å løse lørdagsmysteriet krever mer kaffe. Mye mer kaffe for listen over gode gjerninger og mennesker jeg har gledet i det siste er lang som et uår. Mens dagslyset slår rot i hagen skriver jeg lister mens nysgjerrigheten vokser. Lørdag med blomster på døra er spennende!

I reingjerdet med frost og hjerte

Den fjerde dagen i oktober kommer frosten. Den legger seg som en blek ramme rundt tilværelsen med varsel om en ny tid i vente.

På den andre dagen med frost kommer hun hjem i stillhet. Det har vært en lang dag i reingjerdet på vidda i snø og minusgrader. Blodet på de hvite vottene har stivnet. Hun er stille. «Hvordan var det?» spør jeg. Ser på henne i bakspeilet. «Ok», sier hun og ser ut av vinduet. Hun er 5 år og har nettopp lært at kjøtt ikke er noe som på magisk vis dukker opp i butikkhyllene.

Jeg glemmer aldri min egen opplevelse. Lekestue med Vibeke Sæther, som i og for seg var ganske så traumatisk i utgangspunktet, og pølsene. Synet av grisetarmer som vrenger ut av seg innholdet for så å snu tarmene og vrenge alt på plass igjen har brent seg fast ganske så langt frem i hukommelsen. Vibeke sin joviale stemme som bakgrunnsmusikk. Jeg vet ikke helt hva som var verst. Vibeke eller grisetarmene, men det tok lang tid før jeg spiste pølser igjen. Og så på Lekestue.

foto: Vinterverket

«Jeg skjønner ikke hvorfor bøndene er så vanskelige. Kan de ikke bare kjøpe melka i butikken som normale mennesker gjør?» Jeg bor midt på St.Hanshaugen når jeg opplever min første nær-hjerteattakk-opplevelse på grunn av akutt latterkrampe i den lokale matbutikken. Den eldre damen ser på meg med forventningen om at jeg skal samtykke. Mulig at jeg smiler til henne, jeg klarer ikke å huske. Det jeg derimot husker er at det var dagen jeg bestemte meg for at mine eventuelle fremtidige barn ikke skulle bli skånet for livets realiteter bare for å oppleve offentlige idiotuttalelser med påfølgende latterkramper over en pakke melk. Min egen Lekestue-opplevelse skyver jeg så langt bak som overhodet er mulig.
«Bøndene burde få seg skikkelige yrker». Den eldre damen smiler av sin egen fortreffeligheter mens hun putter melk, ost og kjøttpålegg i kurven sin. Klassiske matvarer som butikksjefen på magisk vis tryller inn i butikken ved hjelp av gnomer og engler.

«Vet du at det finnes mange ting inni reinen?» Hun forteller om kniven, blodet og alt som kom ut magen til reinen. «Var det rart å se på?» Vi sitter tvers over hverandre ved det lille kjøkkenbordet der katten ligger under i håp om å snike til seg litt ekstra mat. Noen ganger er hun heldig når det faller ned en bit kjøttdeig eller kylling. «Det var litt rart». Hun ser på meg. Tygger sakte på ordene, og på maten. «Men det var fint på vidda, i reingjerdet». Hun er 5 år og har fått mer enn middagsmaten å fordøye i dag. På en krok på utsiden i mørket henger hvite votter med røde flekker av dagens opplevelser. «Vet du hva reingjerdet er?» Hun trekker pusten og ser spent på meg.

På den andre dagen med frost spiser vi kun grønnsaker til middag mens hun forteller meg alt om hvordan reinhjertet ser ut. Katten under border snuser misfornøyd på en bit brokkoli. «Kan vi ha pølser til middag i morgen?». «Kanskje», svarer jeg og svelger unna at hun er tøffere enn meg. Kanskje. Så forteller hun alt om reingjerdet mens katten mjauer misfornøyd under bordet. Alt er som det skal være etter en spennende dag. Og til natten er det meldt frost igjen.

2 timer på en torsdag

Egentlig burde jeg ha ryddet. Vasket, sortert klær, tømt ut den sure melka i den fulle kartongen, lappet en olabukse, tørket støv og vannet blomster. Luket i blomsterbeddet og farget håret. Brunt eller rødt? Noe spenstig som kan dekke over den bleke sommeren som har satt sitt preg i ansiktet. Naboene sier at en kald sommer gir en mild vinter. Jeg vet ikke helt om jeg er interessert i en mild vinter. En god vinter skal lage lyd under skoene, rim i nesa og isroser i gamle frostskader. Egentlig burde jeg vasket bilen og brettet pakkeskene som fyller den lille boden.

foto: Vinterverket

Jeg burde gått på cafè med venninner. Fnist og fjast over varm kaffe med sjokolade og krem. Klagd over vekta og den dårlige sommeren. Snakket om bøker, sladder, sminke, barn, travle dager og jobb. Egentlig burde jeg dratt på jobb og jobbet inn planleggingsdagen på mandag. Jeg burde gått på Hjemmelufttoppen i stillhet.

Det er alltid så mye man burde og skulle gjort. Tiden skal fylles til randen helt til den renner ut. Jeg burde skrevet på boken jeg har lyst til å skrive, men som ikke finner de rette ordene. Jeg burde gått den lange veien til Sautso med regnstøvler på glatte stener. Mobiltelefonen på lydløs. Uten dekning.

foto: Vinterverket

Jeg kjører bil alene med høy musikk i en lang omvei. Lukker øynene for rot, gjøremål, burde og skulle. Musefletta i grønn kjole med pakke under armen er i trygg forvaring blant ballonger, kaker og glade rop om «hurra». Rundt neste sving skrur jeg opp musikken enda et hakk mens jeg prøver å huske når tiden ble slik at den alltid skulle fylles med noe? En aktivitet, et gjøremål. Når sluttet tiden å stå stille mens man ser The Killing for tredje sesong med popcorn i t-skjorta og en helt blank søndag i vente?
«Hva har du gjort i helga?». «Egentlig ingenting», sier jeg og smiler. Da ser de rart på meg og lurer på om jeg har vært syk. Ingenting er ikke godkjent. Man skal lette på ræva, ha familietilpassede aktivitetskaldendere i glass med matchende tusjer på kjøkkenveggen, alltid i farta og magesår før man er 50. Det sies at tidsklemma er undervurdert. Jeg har ikke lyst på noen av delene og jeg har 2 timer på meg. 2 timer til å gjøre nøyaktig hva jeg vil. I 2 timer burde jeg være lat. Ja, det burde jeg. 2 timer på en torsdag føles i dag akkurat helt perfekt. Akkurat passe.

foto: Vinterverket

En reinspikka ordfører

På 70 grader nord, klemt mellom knauser og hav, ligger en liten by. En liten by på øya med bruforbindelse til fastlandet. En gang har jeg kjørt dit. Det var da jeg bodde på den andre øya på 71 grader nord. Det var en helsikes tur på isete veier med snø og storm i kastene. Å dra på tur i nord er ingen sak. Å komme seg frem til dit man skal burde kvalifisere til pokal og stående applaus.

Den lille byen huser litt over 10 000 innbyggere. En av dem er ordføreren. Du kjenner han kanskje ikke, men du har sikkert sett ham på din vei til eller fra der han leter etter rein eller sanker dem ut av veien og inn til der de hører hjemme. Kanskje du har ham på Facebook og har sett statuser som «Hei, jeg hadde tenkt meg en tur å ta ut rein fra omkring kl 2200 i kveld….»? Jeg kjenner ham ikke, men jeg kjenner at han minner meg om rådmannen som bor i Midtimellombygda. Du kjenner kanskje typen? En sånn type som byr på seg selv, som tråkker utenfor rollen og som spiller på lag med bygda. Kanskje er det hans reinsdyr som flyr rundt og må hankes inn midt på natta?

foto: Vinterverket

Noen politikere er verneverdige. Ikke fordi de er gamle, men fordi de er en sjelden rase som må vernes om. De som bryr seg om det som rører seg i bygda eller i den lille byen, som står på og som kommuniserer med innbyggerne på en vettug måte. På lik linje. På samme kanal, verken høyere eller lavere enn den andre.
Politikere på sosiale medier kan i enkelte kommuner være en feltstudie i seg selv. Politikerforakten på sosiale medier kan man ta doktorgrad i uten å bli særlig klokere. Politikere som underholder barna forkledd som Kaptein Pysræv fra Biscaya og politikere som sanker rein på fritiden snakker man ikke så mye om. Ikke bare kom de frem til der de burde være, men de ble værende og de gjør en forbanna god jobb i vær og uvær på sine utposter langt her oppe i nord. Vi andre kjører hjem på isete veier med hjertet i halsen og legger oss for natten.

Jeg kjenner ikke ordføreren i den lille byen mellom havet og knausene, men jeg kjenner at jeg liker ham. «Hei, har dere observert rein innenfor gjerdet i byen i ettermiddag/kveld? Tenkte å ta meg en runde for å ta ut dyr. Har observert noen simler og kalver i myra nedenfor innerste del av nordveien», skriver han på Facebook en sen mandagsettermiddag i slutten av juli. En ordfører som går aldri av vakt. Har han aldri fri? «Når vinteren kommer og reinsdyrene tas av øya», ville kan kanskje svart meg om jeg hadde spurt. «Da tar jeg en liten pause». Det er sikkert vel fortjent.