Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Category Archives: personal

Øya med det rare i

Jeg burde skjønt det når den lokale radiostasjonen også kalles Radio Strømlaus og når fastlegen med jevne og ujevne mellomrom kjører brøytebilen. Øya med det rare i slutter aldri å overraske, men når vi er på 4 dagen med storm kjenner jeg at øylivet brått blir litt mer spennende enn forventet. Det rister i veggene. Veiene er stengt.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Murphys lov har inntatt øya. Først kom storm nr.1, strømløs, så gikk datasystemet ned, storm nr.2 tok livet av en blomstervase, strømmen kommer og går, vannet blir borte, storm nr.3, søppeldunken går løs på bilen som har forflyttet seg, strømmen lever sitt eget liv og vi er stort sett utenfor dekning. Utenfor vinduene som svaier i vinden hagler det små isklumper. Det er som om vinduene skutter seg for slagene som kommer. Inne fyrer vi med ved. Værmeldingen melder orkan til neste dag.

Aldri en kjedelig dag på øya med det rare i. Vi er ikke så mange som bor her, men det er nok av liv og røre. Nesten litt for mye av det gode. Plutselig befinner man seg i en tilstand der man blir nærmest sykelig opptatt av været og om veiene er åpen. Jeg skal ingen steder. Jeg liker å ha muligheten og i dag føler jeg meg mer inneklemt enn den gang bilen streiket i den lange tunnelen 212 meter under havet.
Så ramler tv-signalene ut. Bilen har derimot et bedre lag med vinden utenfor som har forflyttet den på plass igjen. Ordnung muß sein. Radio Stømlaus melder om innstilte busser og strømstans, igjen.

Å bo på 71 grader nord er ikke fritt for spenning i hverdagen når «norges sommerby» lader opp til fest med isbrodder og luer på avveie i gaveposen. Full stans i flytrafikken. Vi er fullstendig isolert mellom nakne fjell, hav og storm. Godt mulig at det er et blodslit å komme seg til 71° nord i beste sendetid, men å komme seg gjennom februar uten å blåse av øya krever langt mer. Vi går på med viljekraft, godt humør, en god vedleverandør og mye hjertevarme. For øya med det rare i rommer det meste av alt i store posjoner. Skal det være, så skal det være, når strøm, fly, veier, buss, data, telefon, vann og det meste ligger nede for full telling. Måtehold er ingen tjent med. Nemlig.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Mensenfeiring og morsdag

«Næmmen, har du fått mensen? Det må vi feire!» Hun klapper i hendene, ler og gir meg en god klem. Jeg er 14 år og har nettopp gått fra gymtimen etter å på beklemt vis fortalt gymlæreren om min nyanskaffelse. Han ser bare flau ut og gir meg et klamt hånddtrykk etterfulgt av en gratulasjon. For meg var det mer enn nok oppmerksomhet. Mamma er av en annen oppfatning. Hun elsker å feire. Solfest, bursdager, alle høytidsdagene, fredag kun fordi det er fredag, morsdag, farsdag og alle dager som feires kan. Som 14åring oppdager jeg at mensen er en av de tingene vi tydeligvis liker å feire. Middag, blomster, kake og full pakke. Gratulasjoner fra familie og pinlig stillhet rundt matbordet. Hva snakker man om på en mensenfeiring? Mamma ser glad ut. Hun smiler og ler. Så er det kake.

Jeg tror det er etter mensenfeiringen at jeg slutter å feire. Kanskje det er nettopp fordi jeg hadde fått mensen. Da er jeg nesten voksen og trenger ikke bry meg med slike ting. Nå er jeg ferdig med feiringer. Jeg har jo fått mensen. Hva mer er det igjen å feire liksom? Jeg er voksen, med permanente rødskjæringer i ansiktet etter den ettermiddagen vi feiret min nye kvinnnelighet med brask og bram, og synes at det de mer voksne driver med er dust og teit. Feiringer er en plage, de er pinlige og når mamma drar frem gitaren og hatten rømmer jeg rommet. Jeg er ferdig med å feire klamme og svette begivenheter.

Når morsdagen kommer er det over 2 måneder siden sist jeg snakket meg henne. Alle de morsdagene som har kommet og gått uten at jeg har gjort noe videre ut av det. En telefon. Et hei. En digital klem. Nå er det for sent. Men jeg kan fortelle deg en ting, mamma: Jeg sverger på at når overgangsalderen kommer så skal jeg feire med middag, blomster, kake og full pakke. Slik vi gjorde det. Slik vi feiret. Før jeg trodde jeg var voksen.

God morsdag ♥

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Søndagspørsmål i snøskavelen

«Mamma, hvorfor lever vi?» Midt i snøskavelen i bygda som var uten veiforbindelse helt frem til 1999 finner hun det for godt å spørre om universets store mysterium. Hvorfor lever vi? Akkurat nå kjenner jeg veldig godt at jeg lever med liten kuling fra sørøst midt i fleisen og varm kakao som nærmest skålder hendene. Hvorfor lever vi?

Oppleve nye ting, bli kjent med andre mennesker, kjenne lukten av blomster, sand mellom tærne, få barn, reise til nye steder og alle andre klisjeer jeg klarer å dra opp av hatten. Solnedgang, kattunger, varme klemmer og lukten av regn.
Er det derfor vi lever? Jeg har rim i håret. Å oppleve rim i håret og stillhet omkranset av fjell er en grunn til å leve.

Bygda som huser snøskavelen har visstnok vært bebodd siden siste istid. Det har arkeologer funnet ut. Jeg vet ikke engang når siste istid var, men det var for lenge siden. Veldig lenge siden. Kanskje er det derfor vi lever? For å lære nye ting for å oppdage alt vi ikke kan. Hele tiden i bevegelse i ukjent farvann. Hva sier man til en 4åring som undrer seg over livet og hvorfor vi lever?

De store spørsmålene har mange fallgruver. «Vi lever så vi kan leke og le». Hva når leken tar slutt og latteren stopper. Vil vi slutte å leve? Vinden løyer. Bygda som hadde brevhus i 1903 blir brått mer levelig. Jeg tenker så det knaker mens jeg drikker opp kakaoen min. Kakao og snø er en grunn til å leve. Å sitte nært inntil den man elsker mest i hele verden er en god grunn til å leve.

Jeg holder pusten og tar sats. «Vi lever fordi det pust i oss». Hun kommer meg i forkjøpet. Så enkelt. Så fint.

Så lurer hun på hvor langt vi må reise for å komme til stjernene. Er det mer kakao igjen?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Etterklang (den lengste reisen)

Plutselig er det som om noen vasker verden på feil program og alt endrer seg. Brått og brutalt. Jeg mister pusten. Gjemmer alt inni meg. Om jeg slipper det fri blir det uvirkelige til virkelig og jeg må forholde meg til det. Kan ikke. Vil ikke. Klarer ikke.

Det er så mange ting jeg skulle ha sagt. Burde ha sagt. Etterklangen av etterklokskap, samvittighet og sårbarhet fyller hele rommet. Hele meg. Jeg holder pusten i håp om at uvirkeligheten vil opphøre å eksistere. Jeg saver deg. Du forlot bare midt i samtalen. Vi var ikke ferdig. Det var så mye igjen å si.
Etterklangen av det usagte. Rått og brutalt.

Nesten en måned har gått. Bussene går fortsatt, butikkene holder åpent, båten tuter hver dag kl.11:15 og likevel er det som om verden har stått stille. Jeg eksisterer. Driver med. River meg med. Som om kroppen er forløst fra hodet. Etterklangen av vakuum driver meg fremover på den lengste reisen der en bit av hjertet mitt løsnet.

Dagene er tynnhudet som en line omkranset av snø og kreppapir som ikke kan resirkuleres.
Virkeligheten stiller seg på rekke og rad av samtid, fortid og nåtid med våt maling til å dekke over ting man ikke forstår. Jeg går det i møte og sier ingenting. Er stadig skiftende og tankefull.

Puster inn når verden går sakte. Etterklangen av deg vil aldri forsvinne. Hvil i fred ♥

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

«Det Store Lørdagsmysteriet»

I en og en halv måned har vi bodd på øya som rommer nesten dobbelt så mange reinsdyr som mennesker. I karrig landskap har vi tatt kjentmannsprøven i lokalsamfunnet og når den ellevte lørdagen kommer klarer vi omsider å løse «Det Store Lørdagsmysteriet».

Helt siden vi flyttet hit har jeg lurt på hva folk gjør på en lørdags formiddag. Hvor er alle sammen? Sentrum er stille. Jeg kan se bilene, men hvor er menneskene som kjører bilene? Noen spredte turister gjemt bak digre fotoapparat og henslengte toytyggende tenåringer med mobiltelefoner er de menneskelige innslagene vi ser, bortsett fra de som haster til å fra jobb. Jobber alle på lørdager? I nabolaget er det stille som i graven. Kun nabokatten lager lyd. Kanskje er alle på hytta? Ja, bortsett fra de som jobber. Vi drar på tur. Det er sikkert mange som er på tur i helgene. På øya uten trær utgår skogstur så vi drar på blåbærturer, fjæraturer, turer i skrentene med stein og reinsdyr. Ikke et menneske å se. Hvor er alle menneskene? Brått når kalenderen viser lørdag så er det som om menneskeheten opphører å eksistere.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Alle samfunn har sin kultur og sine tradisjoner. Som ny i samfunnet tar det ofte noe tid å lokalisere og å kjenne igjen kulturen og tradisjonene. Som best vi kan prøver vi å passe inn så når lørdag kommer bestemmer vi oss for å dra tidlig ned til sentrum, vente og å følge etter mengden. Vi vet ikke helt hva som venter oss, men nydusjet og rene i tøyet er vi klare for det meste når vi parkerer bilen. Vi venter. Og venter. Det er helt stille. Den ene turisten vi så lengre oppe i gata rusler forbi og plutselig lyder et høylytt signal. TUUUUUT! Vi er stille. Helt stille. Det neste som skjer får meg til å føle meg som en deltager i en moderne realityversjon av «Rottefangeren i Hameln». Vi følger etter lyden og etter folkemengden som strømmer til. Bakerst, litt nølende, går vi frem mot landgangen og over mot trappa.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Inne er det et ørende liv. Nesten fullt ved alle bordene, unger som skråler i gangene, kaffekopper som klirrer, latter og lek. Så det er her det skjer. Vi finner et bord og setter oss ned. Jeg lener med godt tilbake med en kopp varm kaffe mens a Ruskesara løper i gangene sammen med de andre barna. På servietten under et varmt vaffelhjerte står det «Hurtigruta» med røde bokstaver. «Det Store Lørdagsmysteriet» er løst. Tradisjonen på øya uten trær er å dra på Hurtigruta for å drikke kaffe og la ungene leke når kalenderen viser lørdag. Det er en merksnodig tradisjon, men vi følger på og vi passer inn. Jeg drikker nok en kopp med kaffe på min ferd mot å bli en lokalbygding. Nå gjenstår det bare å finne ut hvor folk er på søndagene…..

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Vi leverer nøkler og åpner for nye første ganger

Vi har sagt hade til alle vi er glade i, fått gaver, holdt fest og sendt avgårde alle tingene våre, men det er først når jeg låser døren for siste gang og gir nøklene til damen som har befaring på leiligheten at jeg begynner å gråte. 3 år har gått.

Jeg gråt første gang jeg så leiligheten. Den var gammel, slitt, misfarget og trasig. Etter 3 år er den enda mer slitt og gammel. Jeg gråter nå også, fordi den rommer minner. Det var her hun sa sitt første ord, hadde sitt første trassanfall og det var her hun sluttet med bleien og med smokken. Det lille treet bak huset vil alltid være Tingelingtreet der man henger opp smokkene så Tingeling kan ta dem med til babyene. Det har vært så mange «første gang» i denne gamle og slitne leiligheten. Ikke bare for henne, men også for meg. Eksamen, lesedager, gode naboer, vennskap, savn, natur, kultur og glede. De to første somrene var det vi som sto igjen når de andre reiste. I år er det vår tur til å si farvel til barnehagen, universitetet, den store elva, naboer, venner, lekeplassen og leiligheten der hun tegnet med tusj på veggen. Damen som har befaringen sier ikke noe om det. Hun er fornøyd med vaskingen og sier at alt seg greit ut. Jeg er blank på øynene. Så gir jeg henne nøklene. Det er tomt.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Det bærer avsted mot et nytt kapittel i livet. Vi skal enda lengre nord. Helt opp til øya med nakne fjell og steil kyst. Nesten som å bo over tregrensa på tundra, tenker jeg mens vi durer avgårde over vidda. Katta mjauer og hun som er minst synger «do you wanna build a snowman». Vi er i rute…

De første dagene på øya går med til å ta kjentmannsprøven i pappesker og bobleplast. Å pakke opp er ikke like kjedelig som å pakke ned, men et svare kaos klarer man å generere likevel. På den tredje dagen drar vi på oppdagelsesferd og på kvelden får vi besøk av reinsdyr i hagen. «Det har aldri skjedd før», sier hun som er minst. «Det er første gang vi har reinsdyr i hagen», sier jeg. Første gang. Det nye kapitlet har begynt med nye første ganger. Det føles godt. Jeg tror vi kommer til å trives her.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Mellom Sykkylven, Hallingdal og Finnmark

Sykkylven. Hva vet jeg om Sykkylven? Egentlig ingenting. Hun skriver at det ligger ganske nært Ålesund og jeg vet at jeg liker dialekten fra Ålesund. Men Sykkylven? I Sykkylven har de barnehagar, skule, utleige og tenester. Jeg liker Sykkylven allerede. De huset språket der orda har ein annen klang og ei anna stemning som gjer at eg får lyst til å sitja på trappa heile dagen i ullskokkar og med ei diger skål med jordbær, blåbær og fløte sjøl om det ikkje er sommer riktig enno mens snøen framleis ligg lågt i fjella på andre sia av fjorden.
Jeg ser for meg livet i Sykkylven. Lite hus, vennlige naboer, en blå sykkel, kanskje et epletre i hagen og fast jobb. Sykkylven kommer med fast jobb. Med iver og lyst på livet som sykkylving sender jeg avgårde en søknad. Krysser fingrene for at Sykkylven mottar den med jubel og glede.

«Ein bygdis frå bygde mi, som ha budd i byen ei tid låg og gret, i sofaen min etter heimlengselen sin». Ål i Hallingdal er nesten som å skulle komme hjem. Jeg har aldri vært der, men jeg er godt bevandret i Øvre-Ål Resort og i det å vakle mellom HÅP og Beijing. Ål i Hallingdal. Bygdejenta i meg våkner. Livet i Ål hadde passet oss perfekt. Traktorer, kyr, bygdelivet, nærbutikken og kaffe på trappa. Jeg ser for meg at i Ål låner folk bøker på biblioteket og stiller opp på dugnad. Det er bygderomantikk og kuskit. Nesten som å komme hjem. Med iver og lyst på livet som hallingdøling sender jeg avgårde en søknad. Krysser fingrene for at Hallingdal mottar den med jubel og glede.

Lakselv er tettstedet som promoterer seg med et stort utvalg av forretninger og varer sammenlignet med folketallet. Det kan bety to ting: Enten så har de sinnsykt mange butikker eller så bor det veldig lite folk der. Men med Stabbursdalen som nær nabo og Finnmarkslukta i sjelen er jeg ikke i tvil.
Lakselv og Porsanger er absolutt ikke et dårlig valg. Nå er det bare å krysse fingrene for at de også velger meg når jeg med iver og lyst sender avgårde en søknad.

Å søke jobb er risikosport. Det er skummelt, spennende, nervepirrende og en lidelse nesten ut av en annen verden. 2 avslag har jeg allerede fått og setter de på minuskontoen for «nok en erfaring rikere». Om 3 måneder er jeg forhåpentligvis ferdig utdannet barnevernspedagog og juni er begynnelsen på blanke måneder på kalenderen min. Jeg ivrer og lyster på å fortsette å bo i byen som tok godt imot oss da jeg for nesten 3 år siden kom humpende i en rød Nissan Primera fylt til randen og med rust på kanten. Avgårde sender jeg en søknad som kanskje kan gi oss en fremtid i byen her vi bor. Jeg håper de mottar den med jubel og glede over at en innflytter ønsker å bli en permanent beboer i hjerte av Finnmark.

Jeg gleder meg til å bli ferdig og til å ta fatt på fremtiden, uansett hvor den måtte bringe oss. Jeg er klar!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Reservasjonsrett under verdighetsgrensen

Jeg kan fortsatt huske den dagen, midt i valgkampen, da jeg testet positivt og sendte melding til en venninne at den blå streken var synlig. Hun svarte tilbake at så lenge jeg ikke stemte KRF var alt såre vel. Så kastet jeg opp. 8 måneder senere ble verden beriket med et velskapt pikebarn og arbeidspartiet var fortsatt ved makten. Det var få som stemte KRF det året.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

I Midtimellombygda var jeg velsignet med en fantastisk fastlege. Han snakket ikke så mye, man trenger ikke alltid det, men han stilte de rette spørsmålene så da jeg troppet opp i Bedringensvei med mitt ærend så han lenge på meg. «Hva tenker du om dette da?». Jeg visste ikke helt hva jeg tenkte. Jeg var redd, jeg gledet meg, jeg var overveldet, jeg var nervøs, jeg var kvalm og jeg var spent. Kroppen min rommet ikke bare en mageværing, men hele registeret av følelser som ikke helt klarte å plassere seg på rett plass. «Kanskje du trenger litt tid?»

Jeg trengte tid, noen å snakke med, riktig informasjon og veiledning. Det var pakken min fastlege ga meg. Det er pakken alle gravide burde kunne forvente å få når koppen og hodet løper løpsk. Å oppdage at man er gravid er enormt og det å skulle påta seg ansvaret for et barn er ikke noe man skal ta lett på. De aller fleste klarer det med glans, men det må være rom for tvil. Å tvile er ikke alltid usunt. Ei heller ikke uvanlig. Det gir rom for refleksjon og tanker før man kaster seg ut i noe som vil endre livet for alltid. En god fastlege kaster ikke ut en pasient med loven i hånda fordi pasienten har en liten tvil og trenger hjelp. Å tvile er ikke alltid ensbetydende med abort.

Er gravide på god vei til å bli annenrangs pasienter? Det snakkes varmt om livet, om barnet i magen, om retten til liv og om rettsvern for det ufødte barnet. Jeg skal ikke bevege meg inn på debatten om abortinngrepet, men vil det ikke også gagne det ufødte barnet at den gravide får tilstrekkelig med informasjon og veiledning nok til å kunne ta et reflektert valg. Hva valget blir har ingen av oss noe med. Det er privat.

«Hva tenker du nå da?» Det har gått 5 dager siden sist jeg var i Bedringensvei. I løpet av 5 dager har jeg tenkt, ledd, grått, lest informasjonen fastlegen ga meg, vurdert og bestemt. Jeg har tatt et valg. Fastlegen smiler. «Nå er det veien videre», sier han.

Nesten 5 år senere har KRF klart å klamre seg til en flik av makt og med makt kan man legge føringer som vil påvirke de mest sårbare i samfunnet. En gravid kvinne er sårbar. Hun trenger ikke fordømmelse eller taushet. Ønsker vi oss tilbake til senaborter fordi kvinnen ikke engang fikk vite hvor langt hun er på vei og ønsker vi flere aborter generelt fordi fastlegen ikke ga informasjon til den tvilende gravide? Det gir ingen mening at man på den ene siden vil reservere mot henvisning til abort og på den andre siden vil reservere mot å gi en tvilende gravid informasjon og veiledning. Hva er det de ønsker å oppnå? Det henger ikke på greip.
Finnes det pasientgrupper som ville funnet seg i at fastlegen nekter å gi informasjon og veiledning om tilstanden man er i?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Å være fastlege er ingen rettighet man har som lege. Ønsker man ikke å utføre det jobben kreves så bør man se seg om etter noe annet. Slik er det i de fleste yrker, fastlegene burde ikke være noe unntak. Har man samvittighetskvaler eller religiøse årsaker bør man se seg om etter en jobb som ikke krysser det man mener er etisk og moralsk forsvarlig. Kvinners graviditet og kvinners valg kan ikke bære byrden av det den enkelte fastlege mener han eller hun kan klare å yte i jobben sin. Vi har alle våre begrensninger, men da gjelder det å finne et yrke og en jobb som vi mener vi kan takle. Legeyrket har langt mer å by på enn å være fastlege.

Vi kvinner er ikke dumme. Vi vet både å kontakte sykehus og innhente informasjon på egen hånd, men for mange er det noe eget og noe lunt med fastlegen. Det er legen du kanskje har gått til i mange år, som holdt hånda di da du slet fordi en nær var avgått med døden, som du har hostet og snørra på, som du har grått til og som du har fortalt noen av dine innerste tanker til. Den legen du stoler på. Den legen som kanskje nå vil kunne avvise deg i døra når du trenger han eller hun som mest.
At fastleger skal få en rett til å nekte informasjon og veiledning til en tvilende gravid kvinne er skammelig og det er uverdig.

Nå håper jeg virkelig at kommune-Norge står samlet og sier NEI til å ansette fastleger som reserverer seg!!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Kollektiv etikkpulverisering

Etikk kan fremstå som både abstrakt og forvirrende. Noe som henger i lufta. Uangripelig, uforståelig og uløselig. Regler, plikter, handlinger, formål og middel. Kant knytter plikten til å handle i samsvar med den gode viljen (det forutsetter at man har en god vilje og gode intensjoner). Kant mener også at etikk kan forstås som fornuft alene. Hume mener at etikk bygger på følelser. Jeg mener at man trenger både fornuft og følelser i relasjon med andre og i etikken. Med følelsene reagerer vi og blir oppmerksomme på hva som står på spill, som igjen setter oss i forbindelse med det etiske som lager bro mellom følelser, fornuft og verdier.

Etikk er systematisk refleksjon over moralsk praksis – «moralteori». Etikk og moral er aktuell når noe står på spill. Etikk kan sies å være moralens teori. Så hva er det som står på spill? Hva står på spill når man bestemmer seg for å pulverisere etikken for å selge, sjokkere og skape de største overskriftene? Legger man personvernet på vektskåla og veier den opp mot løssalg eller er det personvernet opp mot det man mener står på spill for meg og deg dersom vi ikke får vite alt, med en gang, før den andre vet det på grensen til rettsikkerheten. Har vi rett på å vite alt før den som skal forsvare seg ikke vet halvparten av det jeg vet som sitter her trygt hjemme i stua mi med kaffekopp og ullsokker. Er det bare jeg som får en ekkel smak i munnen mens jeg leser overskriftene som ikke gir inntrykk av samfunnsansvar eller en god vilje. Er jeg vitne til en mediastyrt rettssak der alle som ønsker å vitne kan tre frem? Best å få avsagt dommen raskest mulig.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Sensasjon og fete typer er formålet som helliger midlet. De er mange i tilsynelatende samme båt, men det er kun den ene vi vet hvem er. Han er den som har blitt tvunget til å vise ansikt, navn og posisjon. Det er han og familien som betaler prisen for alle avisene og klikkene som genereres. Hva vet vi om han er skyldig? Skjellig grunn sier fint lite om skyldspørsmål, men det sier noe om at vi burde være bekymret over at man i kraft av å være beskyldt for noe og av å sitte i isolat, uten mulighet for å kontakte omverden eller imøtegå det som blir sagt, kan bli fritt vilt inntil videre.
Det etiske er at noe, det vil si den andres ve og vel, står på spill. Det kan henspeile seg til noe fysisk eller psykisk, men også når glede ødelegges, når livsmot ødes og når valgmuligheter begrenses.
Etikken er ikke bare en grensesetter slik at vi advares mot handlinger som er negative for andre, men den peker også på muligheter som kan fremme det gode.
Etikk er en side av livet der vi har innvirkning og kan øve innflytelse på hverandre.

Jeg er ikke objektiv, det skal jeg ikke påstå, men burde ikke det som står på spill for ham veie tyngre enn det som står på spill for oss? Hva står på spill for oss om vi må vente noen uker før vi vet. Burde ikke han få vite først og få en rettferdig mulighet til å si noe om dette før vi andre skal ut og meske oss i «godsakene» som blir presentert i ulike vendinger flere gang om dagen. Saken skal gå for åpen mediarett og alle skal få sin taletid. Tåler vår omtale og vår ordbruk den andres tilstedeværelse? Så lenge det forblir uimotsagt er det greit. Ja, det er greit helt til det kanskje blir din tur eller min tur. Vi kan alle bli beskyldt for noe. Vil vi finne oss i å bli smurt utover alle aviser mens vi sitter isolert, i et vakuum, uten å vite det nesten 5 millioner mennesker vet. Hva skjedde med etikken? Ble den pulverisert i trykken?

(til en jeg minnes som en ærlig og flink kollega. det holder jeg fast ved inntil det motsatte er bevist)

Det brune gullet som banket Horten ned i støvlene

Glem 11 gull i OL, ukrainske presidenter på rømmen og Miley Cirus som, gjesp, fortsatt går i underbuksa i all offentlighet. Glem frustrasjon, oppgitthet og forbannelse. Omsider kan vi alle sove godt om natta når viktige gladnyheter ser dagens lys: Horten kommune vil ikke bannlyse brunosten! Det går et lettelsens sukk gjennom hele nasjonen fra øst til vest, nord til sør, langs kysten og helt inn så befolkningen i Kiruna kan kjenne lukten av fisk, lyden av hardingfele og lukten av nystekte brød med nasjonalretten på: Brunosten. Det norskeste av det norske.

Brunost

Man kødder ikke med brunosten. Det er en vederstyggelighet og en kardinalsynd. Vi verner om mysen som et ikon. Det brune gullet som banket Horten ned i støvlene. Hurra for brunosten! Den brune lille klumpen som utlendinger ikke vet å sette pris på. «In Norge we eat brunost», sier vi med store solbrendt glis når Spania og Kanariøyene forsøker å by på seg selv. Brunosten er vår trofaste venn. Spania vet ikke hva de snakker om når de tror at brunost er hvitost som også har glemt å ta solkremen på. Horten er hakket verre som ville fjerne hele osten. Synd og skam som ryster vår verden langt inn i folkesjela. «Vik fra oss, brunost-hatere!», roper vi og lurer på hva blir det neste? Forby skiturer midt i uka, julestrømpen, solbærtoddy og nesnalobber, som visstnok kan gi skjev fotstilling ifølge onde skapninger.

Hva er med brunosten som gjør oss så opprørte når noen forsøker å rokke litt ved brunsotverdiene? Er det melka? Smøret? Formen eller fargen? Er det symbolikken som ligger gjemt i brunosten? Det norske, det sunne, moral, kultur og tradisjoner? Eller er det sukker og mangel på moral? Horten mente det siste, men måtte gi tapt for ingen liker gledesdrepere og moralister.
Hva ligger i brunost? Klamme og svette matpakker, gode minner med varme rundstykker og smeltet brun ost på toppen, påskevær, frisk luft, fjell, fjord, daler og et greit forhold til sukker. Det forundrer meg fortsatt at ingen har sett verdien av å lage brunost med stevia. Stevia er visstnok svært populært, har jeg hørt. Kanskje Horten kan satse på det i fremtiden? «Velkommen til Horten! Vi satte brunost med stevia på kartet». Kommuneslagord er visstnok også populært.

Omsider kan vi sove godt om natta. Slaget om brunosten er vunnet! Vi kan puste lettet ut, legge brun myse på skiva og gå eplekjekke ut i verden med hardingfele på ørene og Ludvik-sekken på ryggen.
«In Norge we eat brunost and you kan not kødde with den!».