Da David Bowie kom til bygda

Vi kan se ham langt der oppe øverst i bakken. Bæreposen med «den lille røykefabrikken» og hele backkatalogen til David Bowie i hånda. Som myrra og gull i en hvit og rød bærepose fra nærbutikken. Take your protein pills and put your helmet on.

Jeg gikk i ungdomsskolen da David Bowie kom til bygda. Egentlig kom han mye før. Jeg visste bare ikke om det. Da jeg var trassig og ikke skjønte hva onkel snakket om da han skulle lære meg om god musikk. Pink Floyd og Rolling Stones. Vinyl og høy lyd i hver sin godstol ved platespilleren. «Du er ikke voksen før du har lært å like god musikk», sier han og skrur opp lyden enda noen hakk. Når jeg blir voksen kommer musikken med rødvin. «Du er ikke voksen før du har lært å like god musikk og drikke rødvin». Jeg lærer meg å like begge deler og til slutt blir jeg voksen. Da flytter jeg fra bygda som lærte meg alt jeg trenger å vite om livet for å kunne klare seg i storbyen.

Det er kaldt og glatt i den lange bakken. Inne er det varmt og røykfullt. Fra bæreopsen lyser covre med et androgynt ansikt mot oss. David Bowie i utallige varianter, farer og opplevelser. Vi ler. Hvorfor vet jeg ikke? Av bæreposen kanskje? På bygda er det ikke dagligdags at mennesker rusler rundt midt på kalde vinteren i isete bakker med alt for mange cd-plater i en bærepose fra nærbutikken. Du skulle kanskje tro at det er vanlig, men det er det slett ikke. Når musikken startet slutter vi å le. David Bowie har kommet til bygda og det er ikke noe man ler av. Jeg er henrykt. Hele veien fra bygda til Suffragette City. Jeg er solgt. «I’m an alligator, I’m a mama-papa coming for you, I’m the space invader, I’ll be a rock ‘n’ rollin’ bitch for you». Vi er rebeller som smugrøyker bak fjøset og som går på slang i mørket. Vi er kule og vi har oppdaget David Bowie. Livet rocker!

David Bowie blir min trofaste venn gjennom mange år. Han var «the man who sold the world» og som fikk meg til å undre på om det virkelig er liv på mars. Han blir med på reisen gjennom kollektivtilværelsen sammen med medsvoren fan, til egen leilighet og som den gode nissen på lasset blir han med langt opp nord der mørket legger seg som et teppe rundt tilværelsen hver vinter. Fra høyhælte sko til mammalivet i fotform og praktisk undertøy. Med høy og lav rødvinsføring svinger jeg med Ziggy Stardust. Nesten så 37-bussen letter der den kjører med overlast oppover bakkene. «Ground Control to Major Tom: your circuit’s dead, there’s something wrong». Neste stopp Bjerregaardsgate. Mitt stoppested. Min tur til å gå av. Neste dag går jeg på igjen og så tar vi samme turen på nytt igjen. David og jeg.

Med musikk på øret er vi kommet til neste stoppested. David Bowie sin stopp. I dag var det var hans tur til å gå av. Endestasjonen der man kan gå av, men ikke komme på igjen. Jeg er tilbake på bygda igjen. En litt større bygd, men fortsatt bygdeliv. Jeg har sluttet å kjøre to på moped, kline på biljardrommet og krype ut gjennom soveromsvinduet for å dra på fest. Jeg tenker på min bygd og på David Bowie. På han med hele backkatalogen i bæreposen fra nærbutikken. På onkel med vinylplatene. Lukten av ny musikk. God musikk som spenner strenger i magen og setter spor i sjela. Ligge langstrak på gulvet og studere platecovrets alle sider og vinkler. Sprakingen mellom rillene. Ungdomstiden som former deg til den du kanskje er i dag og alle som har vært med på reisen. Fremover. «Planet earth is blue, and there`s nothing I can do». Hva ville bygdelivet vært uten David Bowie og han med hele backkatalogen i en bærepose fra nærbutikken? Langt fattigere. Da David Bowie kom til bygda åpnet det seg en ny verden.

Det har vært en fantastisk reise. Takk for at jeg fikk være med!

foto: Vinterverket

Kreative dager med empowerment teater

Når tirsdag kommer og sjokket over fusjonen har lagt seg er vi i full sving igjen når vi bytter ut «all you single ladies» med «all you old people» mens vi rister på rauva så isjiasen river til Gangnam Style og Waka Waka. Skal man underholde 60 ungdomsskoleelever så nytter det ikke å ta seg selv så høytidelig. Jeg føler meg som Gira-Shakira på AFP og jeg tror jeg liker det.

foto: Vinterverket

Empowerment teater står på plakaten i 4 uker når jeg virkelig oppdager at det å være student i barnevern er ufattelig gøy. Å kunne leke seg med bilder, former, stillhet, dans og latter for å kunne sette fokus på langt mer alvorlige tema, som for eksempel mobbing i skolen, er en fantastisk måte å jobbe på og jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke har hørt om dette før. Hvorfor har jeg aldri hørt om usynlig teater eller bildeteater? Eller har jeg det uten å vite om det? Å få 3 hele uker til å være kreativ og så 1 hel uke med 60 ungdommer for å gjøre dem bevisste og å gi dem verktøy til å mestre og til å myndiggjøre seg selv og gruppen er helt fantastisk. Vil de ta standpunkt? Vil de la seg rive med av generalprøven på virkeligheten? For det er nettopp det empowerment teater er: En generalprøve på virkeligheten der skillene skal hviskes ut og man skal ta plass som hovedpersonen i eget liv og finne konstruktive strategier for å kunne takle ulike problemer og ulike former for undertrykkelse. I empowerment teater er ingen deltager eller tilskuer. Vi gjør det sammen der alle får spille en hovedrolle og der ingen skal stå på sidelinjen som en passiv tilskuer.

Jeg ruller rundt på gulvet i en spasmisk krampedans. Vi har avansert opp til Harlem Shake i live- og teaterversjon. Jeg følger på med musikken mens jeg ikke har den ringeste anelse om hva jeg driver med. Magemusklene vrir seg i krampe og merkelige lyder kommer ut av munnen min. Jeg tror det skal forestille en form for latter, men jeg er alt for sliten og alt for oppspilt. Den kollektive latteren sprer seg i salen. Vi er sammen og vi ler sammen. Empowerment teater har gjort noe med oss også og jeg liker det. Jeg tror vi alle liker det.

Når fredag kommer er jeg nesten helt ødelagt både i armer, ben og i ørene. Jeg pauser fra Gangnam Style og roer ned Gira-Shakira med å betale regninger og å potte om noen grønnplanter. Det er fint å komme tilbake til hverdagen igjen for å trekke pusten i 3 dager for på mandag er det på`n igjen med teater, dans, latter og kreativitet. Skulle ønske vi hadde mange slike uker i året, men akkurat nå føles det godt å legge bena på bordet til en litt roligere versjon av livet.

På kjøkkengulvet med Jakob

Etter å nok en gang ha hørt nyhetene med vår gode mann Jakob Arvola heter ikke radio radio lengre, men Jakob og så klapper hun høyt i hendene når Jakob spiller musikk. “Jakob musikk”, sier hun og så setter vi på radio som nå heter Jakob og så klapper vi igjen mens livet er så deilig ukomplisert der vi sitter på kjøkkengulvet sammen med Jakob på en lørdag formiddag og jeg vil ikke være voksen. Jeg vil sitte sammen med henne og Jakob på kjøkkengulvet uten en bekymring i verden for verden på kjøkkengulvet rommer ikke regninger som må betales, søppel som må tømmes, klær som skal vaskes, mat som må lages, pensum som bør leses og tiden som må følges. Tid. Tiden er kort, den er lang, den er på tvers, på langs og den skal romme så uendelig mye. Tid. Vi har ikke uendelige mengder med tid og den tiden vi har må vi bruke rett, på riktig program og vi må fylle tiden med alt den har plass til og alt den kan romme av minner, kunnskap, omsorg, kjærlighet, sorg, latter og en hverdag som sitter fast i minnene. Tiden er vår, den er nå og den er her på kjøkkengulvet.

Hun er blank på øynene og rød i kinnene. Øyeblikket er over og vi slår av Jakob. Det er på tide å bli voksen igjen og jeg krysser fingrene for at den fjerde barnesykdommen betyr at vi har rykket frem i køen og gått klar av de tre første.

foto: Vinterverket

Bergensere og Marit Larsen

Iløpet av jula har hun lært seg å sette sammen to ord. “Tenne lyset” er favoritten og selv om dialekten er litt merkelig og fremmed så elsker jeg å høre henne snakke. “Spille musikk”, sier hun og så hører vi på Marit Larsen mens vi tar ned julestjerna.
«The fuel to write. To burn, to stay alive. To stand and wait. It takes fuel to light the tiniest star, and fuel to start a fire»

“Har du ikke møtt noen kjekkaser der oppe da?” Nei, jeg kan vel egentlig ikke si det, men det er nok ikke fordi de er ikke-eksisterende, men fordi jeg ikke har sett etter dem. “Nei, men jeg har møtt veldig mange som er trivelige”, svarer jeg og holder fokus på det som er viktig og når man skal holde fokus på det som er viktig så nytter det ikke å sitte med hodet i hjerter og marshmallows. Og så står han plutselig bare der.

Jeg begynner det nye året med nykokt kaffe, en helt fersk notatblokk og med litt mer mascara enn i fjor slik at jeg ser enda mer våken ut selv når jeg kun har sovet 5 timer. Jeg er en anelse blå under øynene. “En god concealer”, er det første jeg skriver i min ferske notatbok, blar om og så er jeg klar selv om eksamensresultatene enda ikke er like klare og jeg er nervøs som en kvist i vinden midtfjords på Ofotfjorden. Hva om jeg knekker? Jeg blar om til et nytt blankt ark, setter ørene på stilk og lytter interessert. Med nykokt kaffe og litt mer mascara er jeg så absolutt tilstede. Og så står han plutselig bare der.

Fokus. Hold fokus. Jeg retter meg opp og forsøker å holde fokus, men alt jeg tenker på er hvor kjekk han er og at han helt sikkert klarer å skru sammen en bokhylle helt perfekt uten engang å lese bruksanvisningen. Jeg kunne trenge en som kan å skru sammen en bokhylle helt perfekt og så rødmer jeg litt ved tanken på min fine nye hvite bokhylle som på grunn av en idiotisk bruksanvisning og en mengde med ubrukelige skruer nå har åtte fine spikerhull og to synlige sponplater på langs. Bokyller i flatpakker er i seg selv en idiotisk oppfinnelse, men han som står helt foran hadde sikkert fikset den lett der han står og smiler i all sin selvfølgelighet. Godt at han ikke er tankeleser. Lurer på hvor han kommer fra? Sikkert et sted med fin dialekt. Ålesund, kanskje? Eller fra Hedmarken eller Sogndal? Jeg håper han kommer fra Ålesund. Han har sikkert en litt mørk og fin stemme som passer ham perfekt. En bokhyllehelt med fin stemme fra Ålesund er aldri å forakte. Jeg smiler for meg selv. Dette skal bli et bra år. Tror jeg? Så åpner han munnen og begynner å prate.

Dagen er over og slukøret legger jeg den tomme kaffekoppen i sekken sammen med den nye notatblokken, som fortsatt bare inneholder en påminnelse om å kjøpe concealer. Bokhyllehelten fra det som burde ha vært Ålesund sitter fortsatt på første rad og er fortsatt like kjekk. Jeg sukker. “Bergenser”, mumler jeg for meg selv mens jeg trør ut i minus 17 grader. Bergenser. Han er bergenser. Hva gjør man med en bergenser, sånn bortsett fra å irritere seg over den irriterende dialekten? Bergensere kan ikke være helter og de kan sikkert ikke sku sammen bokhyller uten bruksanvisninger. Jeg gjetter på at menn fra Bergen er storforbrukere av kundeservice på IKEA når de ikke skjønner opp ned på noe og så lurer de på hvorfor ting faller sammen selv om de har skruer til overs. Jeg er på Bergen-stadiet og jeg har ikke plass til flere like. Sommerfuglene i magen dør litt i kulda. Kanskje han vil vurdere å bytte dialekt? Jeg kan uansett ikke noe om verken Brann eller Rune Larsen så jeg slår det hele fra meg før jeg begynner å tenke noe mer på Rune Larsen for ingenting er verre enn å ha tanker om Rune Larsen, vel, sånn bortsett fra tanker om fotball og sånt.

Vi spiser is til dessert sammen med Marit Larsen. «Tenne lyset», sier hun. «The fuel to win. To dare to keep the rhythm», svarer Marit Larsen. Hun smiler og så spiser vi resten av isen.
«It takes fuel to walk the line, to put one foot in front of the other. It takes fuel to turn the wheels, to keep the grace to still discover».
Bergensere, du liksom, og så kjenner jeg at jeg gleder meg til morgendagen likevel. Sommerfugler kan visst overleve i 17 minus og i ukjent terreng.

foto: Vinterverket

2012 med Samarin, rullator, røde støvler og joik

Før var man på fest i to dager og fyllesyk i en dag. Nå er man på fest i en dag og fyllesyk i to dager. 2012 blir året for Samarin og rullator.

2012 kommer som bestilt når jeg egentlig er ganske lei av 2011 med allslags vær og uvær på en middels dårlig lørdag etter en over middels god fest på fredag som gir resultater i form av onde små dverger som hamrer på hjernebarken. Jeg har ikke hatt besøk av dvergene siden i begynnelsen av august og det frister ikke til et gjensyn på aldri så lenge.
Jeg er blitt gammel.

2012 er året da jeg virkelig innser at jeg begynner å bli gammel når jeg verken planlegger å slanke meg, spise mindre, trene mer eller å gjøre andre spenstige saker og ting som å hoppe i strikk, delta i Birkebeinerrittet, padle i Kano rundt Hinnøya eller å gå på ski over Grønland. 2012 er året for den gamle, den litt late og den som heller vil satse på å ha det gøy enn å avgi løfter som forvandler seg til løftebrudd i februar der man drukner sine sorger i sjokolade og tårer over de nye gymskoene som aldri vil bli brukt. “De kostet et formue”, sier du. “Jeg vet bedre”, sier jeg og fryder meg over gymskoene jeg aldri kjøpte og tenker at 2012 er året da jeg skal bli enda litt smartere. “Når mamma er blitt riktig så smart da skal vi kanskje få eget hus”, sier jeg til henne. Smart. Det skal bli godt å bli smart og jeg er allerede på god vei. Tror jeg.

2012 skal bli året da jeg skal kjøpe morsomme klær, akebrett og enda flere såpebobler. Vi skal le enda mer, spille flere spill, lese flere bøker, få flere venner, ta vare på de vennene vi har og vi skal ta bilder av Nordlyset.
Vi skal gå med røde støvler.
Man kan klare alt med røde støvler når vi fletter oss sammen mens vi roper ord som begynner på S. Supert, sjarmerende, sjampanje, såpebobler, stjerneskudd og så mister jeg pusten. Vi skal gå med røde støvler og vi skal lære oss å joike. “2012 skal bli vårt år”, sier jeg og gleder meg til å trø ut av vanemennesket.
2012. Det smaker godt.

Tirsdagsfestival

Hun er Veronica Maggio og jeg er Madonna og sammen er vi Bruce Springsteen som synger med rosa støvler om hvor hardt det er å være en engel i byen mens vi blåser såpebobler og danser rundt på den middels store verandaen på toppen av den lille bakken som skiller fjæra fra hus. Det er overskyet, men vi vet å more oss når vi høyt stemmer i med Don McLean selv om dette så absolutt ikke er dagen når musikken dør så vi spiller enda høyere. Vi er festivalarrangører, deltagere, musikere, dansere og lykkelige. Vi er jentene som ikke kjeder oss selv om det er overskyet og regnet truer. Vi har støvler, såpebobler og “Gammal sång” som skremmer livskiten av måsene som søker tilflukt på øya. Vi har tirsdagsfestival. Den beste festivalen som finnes!

foto: Vinterverket

Utrendyvisme med barn og bygd

“Jeg er en småbarnsmor på bygda og jeg er utrendy”, sier jeg høy til meg selv mens jeg studerer mitt eget begredelige selvbilde i speilet. Ikke har jeg trendy hår, trendy klær og ikke er jeg spesielt glad i radiovennlige låter. “Du er bare sååå lite happening”, sier jeg og geiper til meg selv. Jeg geiper tilbake før jeg hopper i dusjen og setter som mål å være ferdig med førsteslåtta innen fredag.

Trendy. Hva skal egentlig til for å være trendy? Å skape en ny trend kan jeg nok bare se langt etter, men å følge etter andre burde jeg kunne klare. Så hvorfor klarer jeg ikke det og er det egentlig så utrendy med olabukser, Mariusgenser, støvler, en god gammeldags kaffetrakter og det å være trygg? Trygghet gir frihet og de som skjønner seg på dette med trender sier at frihet skaper nye trender og hvor finner man mer frihet enn på bygda? Her kan man sykle midt på veien, hoppe fra kaia, klatre i fjellene, være ute til sent på natta og man kan gjøre det meste uten å være redd for noe. Å bo på bygda er nesten som å være vektløs og ettersom barn er mobile så kan man ta med seg barna inn i den vektløse tilstanden og volià: Man har muligheten til å bli en trendsetter. “Jeg er en småbarnsmor på bygda og jeg skal bli en trendsetter”, sier jeg høyt og så ler jeg av meg selv.

De sier at folk på bygda realiserer seg selv gjennom plenklipping og hagestell. I Midtimellombygda realiserer vi oss gjennom å se hvem som kan kaste (red.anm.: dryle) tørka torskehoder så langt som mulig og ved å se om man faktisk kan lage rosa champagne av hjemmelagd ripsvin i brusmaskin. På bygda heter det fortsatt brusmaskin selv om det på tv visstnok heter “sodastreamer”. Det er det samme? Er det ikke? Til mitt forsvar så er det ikke så lett å følge med på hva som skjer i verden når man kun har tv og telefon på vindstille dager og manglende bredbånd fordi kabelen var for kort mens det fortsatt er tele i bakken og vi kaller trendy for «moderne». Og så bruker vi heller dagene til å sjekke gradestokken, vente på barnetrygda og på å drikke kaffe til magetrommelen slår krøll på seg.

“Jeg er småbarnsmor på bygda og jeg er utrendy”. Og i min egen naivistiske verden så er det egentlig helt ok, tenker jeg mens jeg kler på meg den gamle anorakken, sjekker gradestokken og funderer på om det er på tide å dra frem Stigespillet. Hun er snart gammel nok til å slå et slag for Stigespillet. Kanskje blir det en trend? Kanskje det å være småbarnsmor på bygda vil bli en trend og midt mellom flo og fjære bestemmer jeg meg for at det å være småbarnsmor på bygda skal bli en trend. Jeg skal sørge for det. Jeg skal gjøre mitt og jeg skal gjøre en forskjell. Snart vil det være trendy å være en middels sliten småbarnsmor med utgåtte fotformsko som sitter i den overgrodde hagen fordi hun er mer opptatt av å nippe til hjemmelagd rosa champagne og spille Stigespillet i godt lag enn å klippe plen og trimme hekken, den som vokser utendørs.

“Jeg er en småbarnsmor fra bygda og jeg skal skape en ny trend”. Og ettersom det er ganske så trendy å være utrendy så er jeg på god vei.

Rolling Stones-metoden

Alt er langt morsommere enn å sove når nettene er lyse, bamsen er klar for nye sprell og når man er 1 år med nyvunnet energi til langt over leggetid. Hun har kraftige lunger som hun vet å bruke, men ettersom jeg ikke lengre er en fersking i mamma-gamet tar jeg tyren ved hornet, plugger inn internettet og googler.

Feber-metoden. Jeg har hørt om den før, men kan ikke helt si at jeg vet hva den går ut på og hva har egentlig feber med saken å gjøre? Er hun syk? Nei, hun er ikke syk så jeg googler litt til og finner ut at Feber heter Ferber og er en mann som visstnok fant opp en genial metode for å få små barn til å sove. Metoden var faktisk så genial at han senere valgte å gå bort fra den. Hvorfor vet jeg ikke og mens jeg samtidig googler etter hørselvern leser jeg om Ferber og hans metode.

Først skal man legge barnet i våken tilstand. Den kan jeg klare ettersom jeg svært sjelden legger henne ned i sovende tilstand og om det var tilfelle så ville jeg ikke hatt noen problemer. Smart mann denne Ferber. Så skal man forlate barnet selv om barnet gråter og etter en viss tid gå inn igjen og stryke barnet over håret. Dette skal man gjenta helt til barnet sovner. Hmm, dette hørtes både slitsomt, kjedelig og øredøvende ut. For barnet. For meg, bare slitsomt og litt fælt så det de kaller for mamma-hjertet googler videre, men aner ingen løsning i sikte bortsett fra et par knallfine hørselvern i rosa og Rolling Stones på tilbud. Rolling Stones! Selvfølgelig!

Rolling Stones-metoden er mindre kjent enn Ferber, men er langt mer effektiv. Du gjør som følger:

1. Sett et stereoanlegg / kassettspiller / platespiller på barnerommet
2. Finn frem en samling av Rolling Stones slagere
3. Sett musikken på middels lavt volum
4. Plasser deg selv ved døra (ingen grunn til å sitte utenfor og gå glipp av god musikk)
5. Avvent situasjonen og gjerne syng med for å berolige barnet
6. Når Mick synger “I need no nursing. Never, never, never, never, never, never, never be” så sover barnet

Tyve minutter senere avbestiller jeg et stykk hørselvern, legger inn ny bestilling på Rolling Stones og nyter stillheten med “Jumping Jack Flash” summende i bakgrunnen. My work is done.

Telefonselgerutmanøvreringsmesteren

“Du har et sykelig forhold til julestjerna du”, sier naboen som er innom på helgevisitt og peker på vinduet mitt der den fortsatt henger så fint og glitrer i dagslys på en helt ordinær fredag midt i januar. Jeg nikker og vet at vi har begge rett, men mitt sykelige forhold til julestjerna er ikke noe jeg ønsker å adressere akkurat nå så jeg sier god helg og går inn igjen.

“Hei, er det Frk.Strømsnes jeg snakker med?”
“Ja, det er det”
“Heisann, Jeg ringer fra…..”

Jeg avbryter ham tvert, spør om han skal selge noe og venter ikke spesielt forventningsfullt på svaret. Jeg er sliten og trøtt etter å ha brukt dagen til å luke ut råtne orkideer, karbohydrater og sokker med hull i som burde vært kastet for lenge siden mens jeg fortsatt nynner på Roderick Nilsen.

“Jeg skal ikke selge noe akkurat”, svarer han og så lurer han på om jeg er fornøyd med det jeg har. Jeg øyner glassbordet som vokser som en torn i siden min og tenker at her er min sjanse til å bli av med det etter å ha forsøkt å deportere det via Finnland i en evighet. Å søke asyl for et glassbord virker som en umulighet.

“Vet du hva? Jeg har også noe jeg skal selge. Et kjempe fint glassbord med to….” Nå er det hans tur til å avbryte meg og han sier litt forvirret at han er ikke interessert i å kjøpe noe. “Joda, det er du”. svarer jeg og fortsetter å fortelle om det enestående glassbordet jeg er i besittelse av mens jeg humrer at dette står det nok ikke mye om i personalhåndboka hans.

“Men jeg skal ikke kjøpe noe. Jeg bare lurer på om du er interessert i…”
“Jeg skal heller ikke kjøpe noe så her har du en super sjanse til å få et nydelig glassbord praktisk talt gratis”
“Men jeg skal ikke…”
“Joda. Du skal få det for bare 200,- Det er et utrolig bra tilbud. Du kan ikke takke nei til det!”
“Men jeg….”
“Du vil aldri finne et bedre bord enn dette og om du slår til nå så skal du få det gratis mot porto”
“Men altså…”
“Hør nå her. Vi gjør en avtale på bordet nå og….”

PIIIIIP

Sånn. Der var den saken avgjort og jeg tenker at det blir lenge til neste gang jeg hører fra dem igjen. Jeg smiler og hører latter fra loftet. Enten så ler hun av meg eller så ler hun fortsatt av “Sangen om Carl I Hagen” som var kveldens godnattvise på den første dagen i Ole Paus-uken.

Den kvelden tar jeg ned julestjerna.

Den utradisjonelle BabyBjella

“E har møtt folk på veg opp. E har møtt folk på veg ned. E har aldri stoppa opp. Før eg møtte d”

Når søndag kommer viser hun for full hals at hun ikke har store planer om å holde hviledagen hellig. Jeg kan ikke huske sist jeg var våken med måsen uten at det involverte glade mennesker på grensen til allsang på nachspiel, men på mange måter kan det sammenlignes når vi skriker, skråler og tar en pause med flaska i munnen. Jeg puster, rister av meg kimingen i ørene og nyter stillheten i lange drag mens store øyne ser på meg og små fingre holder rundt mine. Det er søndag når vi, sammen med måsen, er stille i noen få minutter.

“E har prøvd is i magen. E har prøvd me å le. Men når e tek att augun ser e bærre d”

Det er store lunger i den lille kroppen og hun vet å utnytte kapasiteten. Jeg nynner og synger, bysser og bærer, gynger og nynner, men ingenting nytter. Det er som om hun vet at jeg er en fersking og hun har mye på hjertet som må komme ut før jeg lærer meg noen gode triks hun ikke kan sno seg unna. Vi klarer oss fint sammen, men når måsen legger seg ned for sin daglige formiddagshvil kjenner jeg at jeg kunne trenge en “Redningsmann” så jeg bytter taktikk og vi sjekker vi inn med litt god, gammeldags, «visepsykiatri» på «Øvre-Ål Resort».

Jeg legger hodet i halsgropa og sammen er vi “kamerat mot kamerat” under det lodne teppet der jeg finner tonene til stemmen over mens hun glipper med øynene når jeg på politisk ukorrekt vis synger “psykisk kan du vera sjøl” med varm stemme mens jeg stryker henne varsomt over håret. Lungene senker seg mens jeg på moderlig vis synger «har sjela di fått varig mèn tå lite peng og dameproblem?» og jeg sender en stor takk til Bjella som bysser de minste i søvn når man er så sliten at man “vakla mellom håp og Beijing” på en søndag når måsene tar fatt på 2.akt og man innser at “det bli ikkje akkurat ferie å bygg barneimperie”.

Noen dager er det godt med litt hjelp fra “Heidersmenn”, tenker jeg, når jeg ser store øyne bli mindre og jeg kan kjenne små fingre slippe det harde taket. «Men du kan sova her i natt. Vi driver Øvre-Ål Resort» og med det sovner vi begge to…

(tekst i kursiv er sangtittler og udrag fra sanger av Stein Torleif Bjella )»