Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Category Archives: mote

Vi trenger ikke lytte. Vi kan se hvem hun er

«Men det er eksemplets makt som gjelder», skriver Anki så fint mens hun ramser opp alt som er feil. Her sitter jeg med u-landspupper, joggebukse med akkurat vidt nok strikk så jeg kan rulle magen inn under blått stoff fra Europris, ullsokker og en gammel t-skjorte med utvaska print på. Eksemplets makt. Er min mening verd mer enn den meningen som er pakket inn i kjøpepupper toppet av en rett nese uten fregner? En utvaska innpakning er langt mer legitim enn en pyntelig en. Jeg kan si det meste uten å måtte trenge å ta ansvar for alle de andre upyntelige slabbedaskene som vandrer bekymringsløst rundt i verden.

084

foto: Vinterverket

Kvinners meninger blir ofte redusert til innpakningen meningen kommer i og da mener jeg ikke konteksten, men innpakningen på meningsbæreren. Hvorfor skal vi ikke lytte til Sophie Elise? Er hennes meninger og ytringer dummere, slemmere, ondere eller mer meningsløse enn mine meninger som er pakket inn i hjemmeklipt hår? Når kvinner ytrer noe skal vi plutselig ta ansvar for så mye mye mer. Jeg personlig føler meg ikke ansvarlig for at min innpakning gjør at flere ekteskap ender i skillsmisse, muligens på grunn av fruens forfall når hun slutter å sminke seg og handler lørdagsgotteri i pysjamasbukse, cherrox og Honningsvågbunaden. Jeg har aldri ytret meg om dette. Sophie Elise har ytret seg om så mye og så mangt. Jeg har ikke oversikten. Mulig at Anki har det, men hun sier svært lite om det når hun skyter fra hofta og legger opp til debatt om utseende. Har hun problemer med å få med seg hva som blir sagt? Er utseende det eneste man legger merke til på en kvinne? Dette er bare trist.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Det er en salig blanding av latterliggjøring og urettferdighet. At journalister ikke stiller flere kritiske spørsmål må adresseres til journalistene. Sophie Elise kan ikke ta ansvar for dette i tillegg til alt det andre hun skal ta ansvar for mens hun latterliggjøres for å bry seg om andre. For at hun bruker den makten hun faktisk har på å prøve og gjøre en forskjell. Kravene og forventningene blir for store. Er de større fordi hun er ung og pen? Jeg kjenner henne ikke, men jeg kjenner likevel at jeg heier på henne. Ikke på grunn av utseende hennes, men fordi hun tør, hun våger, hun bruker den stemmen hun har og hun bruker den til å fronte meninger hun har. Vi trenger flere unge mennesker som henne. Og trykke henne ned, avfeie henne og gjøre narr av henne oppmuntrer ikke unge mennesker til å stå opp og frem. Vi triller terninger og applauderer kvinner basert på utseende og klær mens vi undrer oss over hvorfor så få kvinner stiller til åpen debatt.

Det stilles spørsmålstegn ved engasjementet. Er hennes engasjement verd mindre? Glemte du å lytte til henne da hun var ordinær, vanlig og en skolejente fra Harstad? Nå kan vi lytte fordi hun har en sterkere stemme og så kan vi trykke henne litt ned fordi hun ser bra ut. Meningene hennes har mindre gyldighet i dag. Når sluttet vi å like mennesker som bruker stemmen sin til å gjøre godt, til å sette fokus og til å skape debatt? Vi slutter ikke å like dem. Bare de som kommer i en pen innpakning. Disse menneskene skal ta ansvar for så mye mye mer. De skal bære andre sine ulykker på sine skuldre. Jeg er heldig. Jeg slipper å ta ansvar for det. Jeg er mindre pen. Ingen vil beskylde meg for noe som helst. Kanskje folk vil bli forbauset? Som når vi gisper etter luft når mindre pene mennesker faktisk kan synge og så heier vi dem frem til gull og seier. Mindre pene mennesker synes vi synd på, vi dyrker dem frem og vi heier på dem. På oss. Jenter som Sophie Elise driter vi i. Hun er pen. Hun takler alt og kan klare seg selv. Hun kan sikkert også synge. Ingenting forbauser oss.

De kritiske spørsmålene bør komme fra journalistene. De må handle om ytringene. Å anta at hun er frikjent fra kritikk fordi hun har store pupper en en fornærmelse og en håpløs antagelse. Unge jenter som ytrer seg blir redusert til størrelsen på puppene. Ble meningene hennes sugd inn i puppene og snurpet igjen med vatt? Vi trenger ikke støtte Sophie Elise. Vi trenger ikke like hennes ytringer, vi trenger ikke være enig i dem eller heie på henne. Men vi kan holde oss for gode til å redusere henne til pupper, tanga og en sminkedukke i et hjul som spinner, men hamster`n er død. Hennes historie og hennes ytringer bør vi møte uten å gyve løs på utseende og trille terninger på klær. «Problemet er ikke først og fremst at hun har vridd egen kropp ut av naturlige proporsjoner, selv om det er trist nok». Det er nettopp det som er problemet til mange for det er der fokuset ligger. I kroppen hennes. Og så triller vi terningen en gang til mens vi lukker ørene for det hun har å si. Det er ikke så viktig. Vi kan se hvem hun er.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Makeløst merkehysteri

Merkeklær til barn er i vinden som aldri før. «Kjøper du merkeklær?», spør hun. Vi sitter i kantina og drikker studentkaffe til 8 kroner. «Ja det gjør jeg», svarer jeg. Hun lurer på hvordan jeg har råd til det.

Klart vi kjøper merkeklær. Det skulle da bare mangle for alle klærne kommer med et merke. Bare se her

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Alle klær kommer med et merke, ergo er det merkeklær. Riktignok kanskje ikke det rette merket, men spiller den noen rolle så lenge klærne fungerer til sitt bruk?
For enkelte er dette svært viktig og man er sågar en dårlig mamma og pappa om man ikke vil det beste for barnet sitt. Det beste er altså å kjøpe merkeklær. Ikke vanlige klær med vanlige merker, men riktige og dyre merkeklær. Jeg gremmes og særlig gremmes jeg over at man slenger med leppa mot andre, kanskje fordi man akkurat har investert i en ny genser fra LilleLam eller en body fra Janus, når favorittbutikken fortsatt er H&M.

God omsorg og riktige merkeklær har ingen sammenheng. God omsorg og dyre merkeklær har heller ingen sammenheng. Å ville det beste for barna er å gi trygghet, nærhet, stabilitet, stimulering, oppmerksomhet, sosial integrering og sosial støtte, struktur og at barnet får tilfredsstilt sine åndelige og materielle behov. I materielle behov ligger det ikke behov for verken jakker til 5000,- eller ullsokker til 1500,- Adekvate klær tilpasset aktivitet, alder, vind og vær. Dyre merkeklær vil aldri være det som ligger i «barnets beste».

Det er stort press på småbarnsfamilier. Man skal eie hus, man skal helst ha minst 1 bil, utdannelse, jobb, matchende interiør (som selvsagt må byttes ut minst en gang i året), barn i dyre merkeklær, utenlandsturer minst 1 gang i året, matpakker formet som pandabjørner og hjerter, mat fra bunnen, hjemmebakst uten sukker, hytte på fjellet, båt i fjæra og aktiviteter som nesten koster like mye som skjorta fra Burberry. Man skal ha sparekonto, bufferkonto, feriekonto, forsikringskonto, reisekonto, barnas sparekonto, festkonto, interiørkonto og lønnskonto, en felleskonto til mat og en konto med mikrospar. Er det penger til overs så går det rett inn på hundens sin sparekonto. Kjekt å ha om Buster skulle bli syk og forsikringen ikke strekker til. Og så skal vi nå også ha en egen konto for merkeklær? Jeg sjekker nettbanken om jeg kan opprette flere kontoer. Banken sier at det har jeg ikke penger til. Neiveldaså, det løste jo det problemet.

Var det når vi sluttet å besøke hverandre for å beundre den nye lampetten eller det nye maleriet at barna ble våre nye statussymbol? Barn som vandrende reklameplakater for hvor vellykket og rike vi er der vi trekker dem med oss rundt i byen og på kjøpesentrene i beste kjøpetid i håp om å treffe på venner og kjente slik at vi kan få vist frem vår status, velferd og suksess. Velkledde barn i klær som koster en månedslønn for en førskolelærer eller en sykepleier er vårt kjennetegn på å ville det beste for våre barn. Er det virkelig slik? Jeg tror ikke det, men likevel så lar jeg meg provosere over den som mener det og særlig når det kommer fra mennesker som frekventerer de samme butikkene som meg, bare enda oftere. Jeg shopper ikke så mye jeg da.

Klær som har kvalitet er kjekt å ha. Selv jeg liker kvalitetsklær, men summen på kassalappen er ikke alltid det som kjennetegner kvalitet og man kan fint få kvalitet for en grei penge. Om man bruker litt mer tid på å lete etter salg og go`biter, og litt mindre tid på å kjefte på andre (slik jeg gjør akkurat nå. håper jeg ikke går glipp av et fantastisk salg mens jeg sitter her og raljerer over merkeklær).
Og er det egentlig de litt rimeligere kvalitetsklærne som menes med «merkeklær»? Jeg tror ikke det og jeg tviler sterkt på at stilongsen fra Devold eller ulldressen fra Safa går under betegnelsen «merkeklær», selv om de aldri så mye kommer med et merke festet på seg. Og er det egentlig så nøye så lenge de fungerer til sitt bruk?

Når ble det slik at god nok omsorg eller det å ville det beste for barna er det å kjøpe dyre merkeklær? Jeg har for lengst falt av lasset og jeg kommer ikke til å klatre på. Vi klarer oss fint med kjedebutikker, en rosa rattkjelke og ski fra Coop Obs. De koster ikke mye, men så utrolig gøy vi har det. Vi har det gøy med våre merkeklær som verken er riktige eller dyre, men det spiller ingen rolle så lenge vi har det gøy og ikke fryser på bena.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Finnmarking på prøve

Han Hænrik har rømt. Han har rømt førr å ro. Han tål’ikkje synet av kjerringa no. Tynnkledd og bærnævva fer han te sjyen, og saltstør førr hæksen – tvers gjønna snyen!
Ro, ro i vind og sno. Skjegget må rime og næsen må nyse. Ro ro, han Hænrik må nyse.

Når vi går lei av tradisjonelle tannpussesanger, fordi hun som er minst blir mer opptatt av hvor Karius og Baktus skal bo om de ikke kan bo i tennene, går vi over til de gode nordnorske visene som burde inngå i ethvert sangrepertoar i møblerte hjem i nord. Vi pusser tenner og synger om han Hænrik som har rømt for å ro. Det fyker tannkrem over hele badet når nesen nyser. En gang til! Hun jubler. Så er det god natt.

I Midtimellombygda var vi velsignet med vinbilen. I Finnmarken har vi reinskinnbilen som kommer innom en søndag ettermiddag med et ferskt reinskinn fra Karasjok. Det fyller hele stua med rein og det er enda 2 måneder igjen til jul. Som Finnmarking på prøve bestemmer jeg meg for å garve skinnet. Det kan da ikke være så vanskelig å få til. Jeg finner oppskrift på internett og setter i gang med iver og lyst. Klart jeg kan å garve!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Oppskriften er enkel så såre enkel. Først skraper man med kniv eller et annet skraperedskap. Viktig at man ikke skjærer slik at det blir hull. Etterpå avfettes skinnet med grønnsåpe. Så kan selve garvingen begynne. Jeg kan velge mellom flere metoder å garve skinnet på. Den første metoden innebærer å garve med hjernen til dyret. Stryker den hurtig ut av lista og går videre til neste metode. Det er å garve enten med planteolje, tran eller med garvesyre.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Jeg har en flaske vin igjen etter bursdagen og vin inneholder jo garvesyre, men å garve med rødvin er å sløse bort en fin flaske med rødt så jeg går for tran. Tran er bra, tenker jeg, og glemmer lukta. Heller tran på en liten flik av skinnet og masserer det inn med hendene som er røde av blod og kulde. Det lukter sirkus og bygdeliv av hendene mine som er innsauset i tran, reinskinn og fliker av blod som kom av med skinnet. Dette lover verken godt for huden eller for luktesansen, men jeg traner ivei for dette skal jeg klare. Hendene er allerede sliten av skrapingen som var mye tyngre jobb enn jeg hadde trodd, men jeg gir ikke opp. Så oppdager jeg at jeg har glemt å salte skinnet først…..

Det var godt at jeg brukte første halvdel av 2013 til å øve meg på å joike for siste halvdel av 2013 blir neppe brukt på å bli en profesjonell garver. Så synger vi om han Hænrik som ror av seg frustrasjn på badet. Hun rynker på nesen istedenfor å nyse. Det lukter rart av hendene mine, sier hun. Jeg vil nok alltid være en Finnmarking på prøve, tenker jeg og sender en tanke til reinskinnet som henger ute over lekestativet og drypper tran fra sidene. Kanskje jeg prøver igjen i morgen?
Så er det god natt.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Kjære Treningsstudio!

Kjære treningsstudio!

Jeg hatt treningskort i nesten 1 år og nå må jeg dessverre se meg nødt til å klage på denne ordningen.

Jeg må si meg svært misfornøyd med ordningen som slettes ikke fungerer. Da jeg meldte meg inn fikk jeg et treningskort med beskjed om hvordan dette virket. Det var bare å holde det foran, var beskjeden jeg fikk, men etter 1 år virker det fortsatt ikke. Daglig holder jeg treningskortet foran maten jeg spiser, foran bilen, foran fryseboksen og gotteriskapet. Jeg har også gått til det skritt å holde kortet direkte foran kroppen, men heller ikke det fungerer. Jeg er rystet over å måtte betale flere hundre kroner i måneden for noe som ikke har en effekt. Tvert imot så har jeg gått opp i vekt, også når jeg veier meg med treningskortet. Slik kan vi ikke ha det!

Dette begynner å bli uholdbart og jeg må fortelle om en svært ubehagelig opplevelse jeg hadde da jeg glemte å ta bort treningskortet. Grandiosa med svidd treningskort kan umulig være bra for helsa. Det tror jeg vi alle kan være enig i. Tror du det kan være årsaken til at kortet ikke fungerer som det skal? Jeg har flere ganger vært i kontakt med dere for å få svar på mitt spørsmål om hvordan treningskortet fungerer og hver gang sier dere at det bare er å holde det foran. Jeg får ikke dette til å stemme. Kanskje noe dere bør ta opp på neste personalmøte? Regner med at jeg vil motta en kompensasjon for den ødelagte pizzaen. Det var forøvrig den store familievarianten.

En annen ting jeg ønsker å ta opp er barnepassen på treningssenteret. Det er en skam at den ikke er åpen hele tiden, døgnet rundt. Hvordan tenker dere at vi skal løse barnepassproblemer når barnehagen har sine planleggingsdager? Det hadde også vært fint om dere kunne servert litt mat på barnepassen og om dere kan ta bort fjernsynet. Jubelguri ser alt for mye på tv som det er, så en tv-fri dag nå og da hadde vært fint. Regner med dere vil etterkomme dette.

Håper på en snarlig løsning angående mitt defekte treningskort, utvidet åpningstider på barnepassen, og en kraftig beklagelse for alt merarbeid jeg har hatt med dette. Dersom dette ikke løser seg så blir jeg dessverre nødt til å si opp den avtalen dere har med meg.

mvh. ho Strømsnes

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

(vedlegg: bilder av korrekt bruk av treningskort)

Livet på solsiden med dekkskifte og loppemarked

Dekkmannen sier at han må ha dimensjonen på dekkene. Jeg vet ikke hva det er så jeg svarer «LA8PV». Han tok ikke den. Mayday mayday!

Loppemarked er ikke en sport for pyser. Nesten ihjelklemt i den trange passasjen mellom radene av bord angrer jeg på at jeg ikke kledde meg etter været. Riktig antrekk ville vært vernesko, skuddsikker vest, hjelm, ørepropper og spisse albuer. Ute regner det. Inne i den store hallen er det varmt i været og jeg undres på det er et tilfelle av kollektivt heteslag som får mengden til å gå amok i brukte sko, gamle blomstervaser og lamper som tydeligvis ikke har sett dagens lys siden 70-tallet. De hoier og bærer seg med voldsom entusiasme over brukte plastikkbokser til 10 kroner. Det er ikke måte på hvor genialt, praktisk, fabelaktig, fantastisk og spektakulære disse plastikkboksene er. Superlativene kommer på løpende bånd. Jeg presser meg avgårde bort fra boksene som visstnok har egenskaper og muligheter som en romstasjon, gjennom mengden og videre mot bøker, julepynt, klær, kaffekopper, en gammel sofa og en albue som treffer meg midt i nesen. En kjedereaksjon ryster rekkene når jeg blir blindet av tårer og tråkker på sidemannen som snubler i et bordbein som treffer en eske med noe som klirrer i. Jeg gjemmer meg bakerst ved fotballmålet og treffer kjentfolk.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Etter første runde er det som om moderskipet har kalt oss hjem til den andre siden av galskapen der vi synker ned på sidelinja på hver vår stol med kaffe, brus, vaffel og kake. En ensom bok av Elsa Beskow er vårt funn for dagen. Vi spiser til summingen av loppemarkedgalskap. Mon tro om de er en egen rase? Eller en sekt, kanskje? Kaffen smaker godt og kakene går ned på høykant. Kaffe og kaker kan jeg like. Kanskje loppemarked ikke er så ille likevel? Jeg stålsetter meg for ikke å bli dratt med i dragsuget og takker nei til å kjøpe lodd, men ett eller annet mystisk var bakt inn i de kakene for plutselig befinner jeg meg med en tom Rimi-pose som jeg frivillig har betalt 50 kroner for i hånda på den andre siden. Ingen som er ved sine fulle fem betaler 50 kroner for en tom Rimi-pose? Jeg sjokkerer meg selv og fortsetter min nye trend med å stappe ting ned i posen. Brune fat fra 70-tallet og tallerken med blomster på. En av de magiske og fabelaktige boksene finner også veien ned i posen sammen med en julesleiv, noen flere bøker og en duk med en merkelig fasong som aldri vil passe på noen av bordene mine. Jeg juber! Så mye fint for bare 50 kroner!! Jeg topper det hele med å kjøpe 2 lodd fra den blå blokken. Håper jeg vinner noe!
Bak meg hører jeg barnegråt. Hun som er minst har brukt julesleiva til et mindre godt formål. Magien opphører å eksistere. Jeg kommer til meg selv og vet at vi bare må komme oss ut herfra før vi blir fullverdige medlemmer av Loppemarkedsekten. Vi tar sats og løper mot døren…..

«Var det Strømøy? Er du i slekt med han Tore?»
«Det er Strømsnes»
«Heter han Tore Strømsnes?»
«Nei, det er Strømøy»
«Strømøy, ja, det var det jeg sa. Skal se om jeg finner deg i systemet, Strømøy»
Dekkmannen tar sin hevn for gårdagens LA8PV-spøk.

Livet på solsiden i Finnmarken har sine skyggesider.

En usminket hverdagsmamma

Å være mamma er en hard sport som krever mye trening, øvelse, trening og atter øvelse. Ikke bare skal man lage all mat fra bunnen av, man skal ha et hjem som ikke bare er shabby, men også chick, man skal arrangere overkreative bursdager, ha hjemmestrikk, man skal trene og man skal alltid se bra ut til en hver tid. Man måles etter hvor fancy matpakkene er og hvor mange Reima votter poden klarer å fremskaffe fra Bergans sekken. Å være mamma handler ikke bare om omsorg, kjærlighet, ei varm hand og høytlesning på sengekanten. Å være mamma er å utøve en sport der overmennesket skal perfeksjoneres og jeg henger med så godt jeg kan. Vel, sånn bortsett fra at jeg snoker litt i Toro-posene, enda ikke har arrangert barnebursdag, ikke strikker og trener på minussiden. Jeg er mer shabby enn chick og matpakkene? De er i det minste på plass.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

MED ekte appelsin. Vi satser tungt på ekte frukt når det skorter litt på andre fronter. Som mødre flest så leser også jeg aviser og ukeblader så jeg har fått med meg at 100% appelsin er de beste appelsinene. Hva skulle man gjort uten ukebladene?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Bedagelig kaos. Det er en passende beskrivelse på hvordan tilstanden i heimen er fra vi står opp til vi kommer oss ut døra. Kaffekoking, sofakos i pysjamas, frokost, litt kos med katten, stell og kaotisk stress på slutten når jeg innser at vi nok en gang har disponert tiden helt feil. Rekker jeg å sminke meg? Nei. Er det så nøye? Nei. Hvor er buksa mi? Og sokkene mine….. «Har du pusset tennene?» Vi må dra nå. Hvor er klærne mine?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Ut av døra i det vi måtte finne og jeg finner god trøst i at å løpe rundt etter klær er god trim. Jeg er en god mor som trimmer tidlig på morgenkvisten. Rekker jeg å poste en Facebook-status om det? Jeg innser at en treningsstatus fra en mor som leverer barnet i barnehagen iført pysjamasbukse kanskje ikke er på den troverdige siden så jeg lar det være. En helt vanlig og normal morgen er ikke så mye å rope høyt om. Hvor er ungen? «Kommer du?» Hun leter etter Sara den lille løven som er oppkalt etter Simba og Kiara i Løvenes Konge. Neida, vi ser ikke så mye på film. Å se mye på tv og film er ikke bra. Det har jeg også lest i ukebladene som skriver om hvordan man skal bli den veldreide og solbrune perfekte mor med pefekte barn som har kreative matpakker smurt av en velsminket mor med moteriktige klær og pent hår. Jeg sliter med å følge oppskriftene fra ukebladene når huden er vinterblek og håret mitt fortsatt har sovesveis. Kanskje jeg burde tatt lua på?

«Kommer du?» Trøtt står jeg i døra, usminket og kledelig kledd i pysjamasbukse og boblejakke. Jeg er en usminket hverdagsmamma som melder avbud til matpakkekonkurranser og sminkeshow. Kanskje det er derfor jeg fortsatt er singel?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Kvinnebåser med Ottar og cupcakes

“Tipper du er medlem i “kvinne” gruppa Ottar”. Hvem da? Er det meg han mener? Jeg leser kommentaren en gang til, gnir meg litt i øynene, leser igjen og konkluderer med at, jo da, det er nok meg han sikter til. Jeg humrer litt og lurer på hvorfor han tipper det?

Det finnes to typer kvinner. Den ene typen er cupcakes-damene. Det er damer som utelukkende interesserer seg for baking, klær, interiør og andre husmor-ting. Cupcake-damen er hun som ikke jobber, men som bruker all sin tid på å bake store, og små, kaloribomber i ulike farger med strøssel på topp og når hun ikke baker så går hun amok med kredittkortet, som ikke er hennes, men mannens kredittkort ettersom hun selv ikke har tid til å jobbe, i butikker som Kremmerhuset og Søstrene Grene.
Cupcake-damen er hun som sverger til chabby chick og det er hvit stil for alle pengene. Hun stemmer ikke ved valg og hun er overhodet ikke interessert i politikk eller likestilling og slikt for så lenge prisen på glasur holder seg så er hun fornøyd. Cupcake-damen er hun som har stålkontroll på alt og det eneste som kan vippe en cupcake-dame av pinnen er når ting ikke matcher. Da ramler hele verden i grus, men hun henter seg fort inn igjen ved hjelp av favorittsysselen: Å bake cupcakes.

Den andre typen er Ottar-damene. Det er kvinner som hater menn og som ønsker at, det de definerer som, skikkelige mannfolk skal stå ved kjøkkenbenken og at de skal føde barn slik at de ikke springer rundt i gatene og finner på noe tull. Ethvert utsagn fra en Ottar-dame kan tolkes som et genuint hat mot mannen og at mannen skal plasseres der han hører hjemme: I grøftekanten sammen med annet grums. Mannens plass er nederst på rangstigen.
Ottar-damen er hun som overhodet ikke interesserer seg for sminke, hår, klær og interiør. Hun vasker håret med dusjsåpe, har bestemortruser, bruker fotformsko og har alltid på seg det obligatoriske lilla skjerfet. Lillaskjerf er det samme som rødstrømpe, sier Ottar-damen og så fortsetter hun å skrive på sitt brennende innlegg om menns ubruklighet. Ottar-kvinnen har også stålkontroll på alt og det eneste som kan vippe en Ottar-dame av pinnen er å be henne om å være forlover og å pålegge henne å bruke kjole. Ekteskap, kjole og barbering av legger er ikke noe for en Ottar-kvinne og du vil fort merke hennes vrede om du har frekkhetens nådegave til å spørre om noe slikt.

Det finnes bare to typer kvinner. Ingen utenfor og ingen imellom, ingen middelvei og ingen miks. Sånn sett så er vi ganske enkle. Eller?

Hva ville Dr.Phil sagt?

Å være en frittstående mamma er praktisk talt det samme som en frittgående mamma som ofte er skremmende likt en burhøne som på dårlige dager kan bli til en burugle. I dag er en burugle-dag med pulsen utenpå stilongsen mens frokosten fyker veggemellom. Det er langt morsommere å stå på stolen og kaste mat rundt omkring enn å sitte pent og putte maten der den hører hjemme: I munnen. Jeg teller. En, to, tre, fire, fem….. Pulsen trekker seg tilbake når jeg teller og puster med magen. Hva ville Dr.Phil sagt? “This ain’t my first rodeo!” Det er hva Dr.Phil ville sagt. Jeg ler høyt og med ett opphører matsirkuset. Hun ser rart på meg og rister på hodet. Så ler jeg litt til og hun setter seg ned. Dr.Phil reddet frokosten, tenker jeg, og sender en vennlig tanke til formiddagstv mens hun spiser resten før hun nekter å kle på seg.

Påkledning er en evigvarende kamp. Det er mye morsommere å leke enn det er å kle på seg, men noen ganger så må man bare kle på seg likevel. I dag er noen ganger for jeg tror ikke det er ansett som akseptabel påkledning å komme i barnehagen kun iført bleie og t-skjorte i begynnelsen av november. Hun hyler så høyt at det er like før nødnettet får henne på sending mens min indre burugle kler på henne med raske fingre. Hun er så absolutt ikke enig i min definisjon av riktig påkledning. Hva ville Dr.Phil sagt? “If someone out there doesn’t agree with me, then somewhere a village is missing their idiot.” Det er hva Dr.Phil ville sagt. Og jeg regner med at det er meg som er idioten her. Vel, hvem bryr seg om Dr.Phil? Idiot kan han være selv! Kjenner at jeg blir irritert på slike bedrevitere som Dr.Phil. Hva vet han? Selv katten skjemmes.

foto: Vinterverket

Ferdigpåkledd. Sekken med matboksen er klar. Ut døra og inn i bilen. Opp bakkene, «Skaialuft!», rundt begge rundkjøringene og så, puh, fremme. Burugla i meg har forsvunnet på veien og hun som er minst smiler. Jeg elsker henne hver dag og noen dager elsker jeg henne enda mer. Akkurat nå elsker jeg henne mest og når hun peker og ler mot gatelysene som om de var stjerner og diamantglitter kjenner jeg at hjertet som er festet ytterst i alle fingertuppene nesten eksploderer.

«Kledd på deg selv i dag?» De ler og jeg tror de snakker til hun som er minst. Jeg tenker på dagens kamp og skal til å si noe da en liten tass kommer springene ut i den lille gangen i barnehagen. «Se!! Hun har bare stilongs på!» og så ler alle ungene. Jeg skjønner ikke helt og snur meg forundret rundt i håp om å få øye på dette stilongskledde mennesket. Så peker han en gang til mens han gledestrålende roper «Se!» Pekefingeren treffer rett på meg og der, nedenfor jakkekanten, stirrer den lilla stilongsen meg rett i hvitøyet. Oioi! Hva ville Dr.Phil sagt til mødre som glemmer å kle på seg selv før de begir seg ut på vandring i samfunnet? “Don’t make me put your head in my blender!” Det er hva Dr.Phil ville sagt.

foto: Vinterverket

Sammen med min indre måse kjører jeg og stilongsen hjem igjen. Akkurat i tide til et nytt program med Dr.Phil. Jeg tror vi kan trenge litt påfyll før helgen kommer.

Vi kommer i bryllupsmodus med tyll og rosa sko

“Har du forlovet deg?? Hva? Hvor? Når? Skal du gifte deg?” Hun ler i telefonen og jeg kjenner at det bobler i magen. Jeg jubler! Endelig skal jeg bli invitert på fest med tyll, tiara og champagne. Jeg må slanke meg, tenker jeg, og mens hun forteller om at hun har forlovet seg, om ringene og om hvor perfekt alt er så kaster jeg siste rest av sjokoladen i søpla og tar meg et glass vann. Skal vi se? Jeg har toppen 11 måneder på å komme i form og selv om jeg vet at rund også er en form så er det ikke akkurat den formen jeg er ute etter når jeg hodesurfer etter den perfekte kjolen. Kanskje noe i grønt? Grønt og rosa, kanskje? Jeg har noen rosa sko som kunne passet perfekt på en dag som dette. I min nye slanke og fine kropp skal jeg troppe opp med et smil om munnen i rosa sko for å feire kjærligheten. Håper det kommer noen kjekke gutter.

“Nei, vi har ikke bestemt noen dato”, sier hun og tar en pause. Hva? Ikke bestemt dato? Skal jeg liksom gå i en evighet å vente? Har de ingen forståelse for at en småbarnsmor som meg trenger å komme seg ut litt, trenger å pynte seg og trenger en fest med champagne i tyll. Enkelte folk tar visst bare hensyn til seg selv. “Til neste sommer?”, forsøker jeg. “Ja, kanskje”, sier hun. Kanskje vil hun ha et lite bryllup med kun nærmeste familie? Hun ønsker å feire kjærligheten sammen med de hun kjenner best. Hun ønsker ikke å planlegge så mye, hun vil ha tid og hun vil gjøre det på sin måte. “Men jeg har allerede begynt å slanke meg og jeg har sett på kjole”, sier jeg og drar litt på ordene mens jeg vurderer å hente opp igjen sjokoladen som jeg nettopp kastet i søpla. Hun ler. Jeg skjønner ikke het hva hun ler av for dette er seriøse saker. Jeg trenger virkelig noe å se frem til og nå vil hun ta det fra meg mens hun ler høyt. “Men du har vel sett på kjole?” Den lobotomerte utgaven av meg selv på bryllups-speed er ikke helt klar for å gi opp og jeg krysser fingrene for at hun snart gir etter og ser dette fra min side. Min nye slanke side som skal gå i grønn tyll med rosa sko på fest med taler, kjekke gutter og god mat i godt lag. Jeg står klar for å feire et slag for kjærligheten og hun må da forstå hvor viktig dette er for meg! Det gjør hun visst ikke og så snakker vi om noe annet. “Men det blir til neste sommer?” “Ja, kanskje?”, sier hun og så avslutter vi.

Resten av dagen bruker jeg på å drikke vann og på lete etter den perfekte kjolen. Jeg har de rosa skoene på og jeg gleder meg!

foto: Vinterverket

Utrendyvisme med barn og bygd

“Jeg er en småbarnsmor på bygda og jeg er utrendy”, sier jeg høy til meg selv mens jeg studerer mitt eget begredelige selvbilde i speilet. Ikke har jeg trendy hår, trendy klær og ikke er jeg spesielt glad i radiovennlige låter. “Du er bare sååå lite happening”, sier jeg og geiper til meg selv. Jeg geiper tilbake før jeg hopper i dusjen og setter som mål å være ferdig med førsteslåtta innen fredag.

Trendy. Hva skal egentlig til for å være trendy? Å skape en ny trend kan jeg nok bare se langt etter, men å følge etter andre burde jeg kunne klare. Så hvorfor klarer jeg ikke det og er det egentlig så utrendy med olabukser, Mariusgenser, støvler, en god gammeldags kaffetrakter og det å være trygg? Trygghet gir frihet og de som skjønner seg på dette med trender sier at frihet skaper nye trender og hvor finner man mer frihet enn på bygda? Her kan man sykle midt på veien, hoppe fra kaia, klatre i fjellene, være ute til sent på natta og man kan gjøre det meste uten å være redd for noe. Å bo på bygda er nesten som å være vektløs og ettersom barn er mobile så kan man ta med seg barna inn i den vektløse tilstanden og volià: Man har muligheten til å bli en trendsetter. “Jeg er en småbarnsmor på bygda og jeg skal bli en trendsetter”, sier jeg høyt og så ler jeg av meg selv.

De sier at folk på bygda realiserer seg selv gjennom plenklipping og hagestell. I Midtimellombygda realiserer vi oss gjennom å se hvem som kan kaste (red.anm.: dryle) tørka torskehoder så langt som mulig og ved å se om man faktisk kan lage rosa champagne av hjemmelagd ripsvin i brusmaskin. På bygda heter det fortsatt brusmaskin selv om det på tv visstnok heter “sodastreamer”. Det er det samme? Er det ikke? Til mitt forsvar så er det ikke så lett å følge med på hva som skjer i verden når man kun har tv og telefon på vindstille dager og manglende bredbånd fordi kabelen var for kort mens det fortsatt er tele i bakken og vi kaller trendy for «moderne». Og så bruker vi heller dagene til å sjekke gradestokken, vente på barnetrygda og på å drikke kaffe til magetrommelen slår krøll på seg.

“Jeg er småbarnsmor på bygda og jeg er utrendy”. Og i min egen naivistiske verden så er det egentlig helt ok, tenker jeg mens jeg kler på meg den gamle anorakken, sjekker gradestokken og funderer på om det er på tide å dra frem Stigespillet. Hun er snart gammel nok til å slå et slag for Stigespillet. Kanskje blir det en trend? Kanskje det å være småbarnsmor på bygda vil bli en trend og midt mellom flo og fjære bestemmer jeg meg for at det å være småbarnsmor på bygda skal bli en trend. Jeg skal sørge for det. Jeg skal gjøre mitt og jeg skal gjøre en forskjell. Snart vil det være trendy å være en middels sliten småbarnsmor med utgåtte fotformsko som sitter i den overgrodde hagen fordi hun er mer opptatt av å nippe til hjemmelagd rosa champagne og spille Stigespillet i godt lag enn å klippe plen og trimme hekken, den som vokser utendørs.

“Jeg er en småbarnsmor fra bygda og jeg skal skape en ny trend”. Og ettersom det er ganske så trendy å være utrendy så er jeg på god vei.