Nissen i boden

Når natten kommer til første søndag i advent våkner boden til liv og magiske ting skjer i det røde huset i rekke ved fjorden. De som bor i huset våkner ikke. Det skjer så stille så stille. Uten en lyd lister den lille nissen seg ut av hiet sitt i boden der han bor når dagslys har nærvær og vinter har fravær. Men når vinteren kommer og det første lyset skal tennes er han klar for nye sprell. I lyset av stjernen som henger forventningsfullt i vinduet lister han seg ut. Noen ganger bare for å sove litt mot den myke pelsen til katten.

foto: Vinterverket

Vi drømmer om smånisser som knaser i pekkerkaker for å våkne opp til smuler på gulvet neste dag. Jeg gnir søvnen ut av øynene. Nissen har vært på ferde. Mens vi sover og drømmer om jul fisker han i toalettet, søler med mel, spiller spill med Kløver og de andre dyrene, og han perler med de små perlene.

foto: Vinterverket

Noen ganger lurer han seg ut på gårdplassen med gotterier som han strør om seg i den hvite og glitrende snøen. Fint sitter han og venter til neste dag som er dager der jeg kommer alt for sent på jobb. Det er alltid bedre å spise banansjokolade i snøen enn å dra på jobb. Nissen i boden gjør frokost mye morsommere med kaffe og sjokolade mens vi ler høyt. Hun er henrykt over alt nissen kan finne på.

foto: Vinterverket

Innimellom vet nissen i boden å oppføre seg. Han tar en pause fra å grise med tannkrem, surre vintersko inn i dopapir og fra å lage snøengler i hvitt mel utover hele kjøkkengulvet. På slike dager sitter han pent på bordet med en liten pakke. Kaffen smaker litt salt på dager som dette, men nissen i boden sverger på at han har oppført seg pent. Han sitter så pent og pyntelig på bordet med pakker med små hårspenner, såpebobler og røde lapper med morsomme aktiviteter som kan korte ned ventetiden til den store dagen.

foto: Vinterverket

Det er stille i huset den siste kvelden. Fire lilla lys er satt opp, julestjernen er tent og….hysj! Jeg tror jeg hører noe. Tror det er best jeg legger meg. Nissen i boden rører på seg. I pysjamas og ullsokker kryper jeg til køys. Den røde huset i rekke ved fjorden er klar for natten. Det rasler i boden. Nissen er klar. Så sovner jeg.

foto: Vinterverket

 

Makeløst merkehysteri

Merkeklær til barn er i vinden som aldri før. «Kjøper du merkeklær?», spør hun. Vi sitter i kantina og drikker studentkaffe til 8 kroner. «Ja det gjør jeg», svarer jeg. Hun lurer på hvordan jeg har råd til det.

Klart vi kjøper merkeklær. Det skulle da bare mangle for alle klærne kommer med et merke. Bare se her

foto: Vinterverket

Alle klær kommer med et merke, ergo er det merkeklær. Riktignok kanskje ikke det rette merket, men spiller den noen rolle så lenge klærne fungerer til sitt bruk?
For enkelte er dette svært viktig og man er sågar en dårlig mamma og pappa om man ikke vil det beste for barnet sitt. Det beste er altså å kjøpe merkeklær. Ikke vanlige klær med vanlige merker, men riktige og dyre merkeklær. Jeg gremmes og særlig gremmes jeg over at man slenger med leppa mot andre, kanskje fordi man akkurat har investert i en ny genser fra LilleLam eller en body fra Janus, når favorittbutikken fortsatt er H&M.

God omsorg og riktige merkeklær har ingen sammenheng. God omsorg og dyre merkeklær har heller ingen sammenheng. Å ville det beste for barna er å gi trygghet, nærhet, stabilitet, stimulering, oppmerksomhet, sosial integrering og sosial støtte, struktur og at barnet får tilfredsstilt sine åndelige og materielle behov. I materielle behov ligger det ikke behov for verken jakker til 5000,- eller ullsokker til 1500,- Adekvate klær tilpasset aktivitet, alder, vind og vær. Dyre merkeklær vil aldri være det som ligger i «barnets beste».

Det er stort press på småbarnsfamilier. Man skal eie hus, man skal helst ha minst 1 bil, utdannelse, jobb, matchende interiør (som selvsagt må byttes ut minst en gang i året), barn i dyre merkeklær, utenlandsturer minst 1 gang i året, matpakker formet som pandabjørner og hjerter, mat fra bunnen, hjemmebakst uten sukker, hytte på fjellet, båt i fjæra og aktiviteter som nesten koster like mye som skjorta fra Burberry. Man skal ha sparekonto, bufferkonto, feriekonto, forsikringskonto, reisekonto, barnas sparekonto, festkonto, interiørkonto og lønnskonto, en felleskonto til mat og en konto med mikrospar. Er det penger til overs så går det rett inn på hundens sin sparekonto. Kjekt å ha om Buster skulle bli syk og forsikringen ikke strekker til. Og så skal vi nå også ha en egen konto for merkeklær? Jeg sjekker nettbanken om jeg kan opprette flere kontoer. Banken sier at det har jeg ikke penger til. Neiveldaså, det løste jo det problemet.

Var det når vi sluttet å besøke hverandre for å beundre den nye lampetten eller det nye maleriet at barna ble våre nye statussymbol? Barn som vandrende reklameplakater for hvor vellykket og rike vi er der vi trekker dem med oss rundt i byen og på kjøpesentrene i beste kjøpetid i håp om å treffe på venner og kjente slik at vi kan få vist frem vår status, velferd og suksess. Velkledde barn i klær som koster en månedslønn for en førskolelærer eller en sykepleier er vårt kjennetegn på å ville det beste for våre barn. Er det virkelig slik? Jeg tror ikke det, men likevel så lar jeg meg provosere over den som mener det og særlig når det kommer fra mennesker som frekventerer de samme butikkene som meg, bare enda oftere. Jeg shopper ikke så mye jeg da.

Klær som har kvalitet er kjekt å ha. Selv jeg liker kvalitetsklær, men summen på kassalappen er ikke alltid det som kjennetegner kvalitet og man kan fint få kvalitet for en grei penge. Om man bruker litt mer tid på å lete etter salg og go`biter, og litt mindre tid på å kjefte på andre (slik jeg gjør akkurat nå. håper jeg ikke går glipp av et fantastisk salg mens jeg sitter her og raljerer over merkeklær).
Og er det egentlig de litt rimeligere kvalitetsklærne som menes med «merkeklær»? Jeg tror ikke det og jeg tviler sterkt på at stilongsen fra Devold eller ulldressen fra Safa går under betegnelsen «merkeklær», selv om de aldri så mye kommer med et merke festet på seg. Og er det egentlig så nøye så lenge de fungerer til sitt bruk?

Når ble det slik at god nok omsorg eller det å ville det beste for barna er det å kjøpe dyre merkeklær? Jeg har for lengst falt av lasset og jeg kommer ikke til å klatre på. Vi klarer oss fint med kjedebutikker, en rosa rattkjelke og ski fra Coop Obs. De koster ikke mye, men så utrolig gøy vi har det. Vi har det gøy med våre merkeklær som verken er riktige eller dyre, men det spiller ingen rolle så lenge vi har det gøy og ikke fryser på bena.

foto: Vinterverket

Finnmarking på prøve

Han Hænrik har rømt. Han har rømt førr å ro. Han tål’ikkje synet av kjerringa no. Tynnkledd og bærnævva fer han te sjyen, og saltstør førr hæksen – tvers gjønna snyen!
Ro, ro i vind og sno. Skjegget må rime og næsen må nyse. Ro ro, han Hænrik må nyse.

Når vi går lei av tradisjonelle tannpussesanger, fordi hun som er minst blir mer opptatt av hvor Karius og Baktus skal bo om de ikke kan bo i tennene, går vi over til de gode nordnorske visene som burde inngå i ethvert sangrepertoar i møblerte hjem i nord. Vi pusser tenner og synger om han Hænrik som har rømt for å ro. Det fyker tannkrem over hele badet når nesen nyser. En gang til! Hun jubler. Så er det god natt.

I Midtimellombygda var vi velsignet med vinbilen. I Finnmarken har vi reinskinnbilen som kommer innom en søndag ettermiddag med et ferskt reinskinn fra Karasjok. Det fyller hele stua med rein og det er enda 2 måneder igjen til jul. Som Finnmarking på prøve bestemmer jeg meg for å garve skinnet. Det kan da ikke være så vanskelig å få til. Jeg finner oppskrift på internett og setter i gang med iver og lyst. Klart jeg kan å garve!

foto: Vinterverket

Oppskriften er enkel så såre enkel. Først skraper man med kniv eller et annet skraperedskap. Viktig at man ikke skjærer slik at det blir hull. Etterpå avfettes skinnet med grønnsåpe. Så kan selve garvingen begynne. Jeg kan velge mellom flere metoder å garve skinnet på. Den første metoden innebærer å garve med hjernen til dyret. Stryker den hurtig ut av lista og går videre til neste metode. Det er å garve enten med planteolje, tran eller med garvesyre.

foto: Vinterverket

Jeg har en flaske vin igjen etter bursdagen og vin inneholder jo garvesyre, men å garve med rødvin er å sløse bort en fin flaske med rødt så jeg går for tran. Tran er bra, tenker jeg, og glemmer lukta. Heller tran på en liten flik av skinnet og masserer det inn med hendene som er røde av blod og kulde. Det lukter sirkus og bygdeliv av hendene mine som er innsauset i tran, reinskinn og fliker av blod som kom av med skinnet. Dette lover verken godt for huden eller for luktesansen, men jeg traner ivei for dette skal jeg klare. Hendene er allerede sliten av skrapingen som var mye tyngre jobb enn jeg hadde trodd, men jeg gir ikke opp. Så oppdager jeg at jeg har glemt å salte skinnet først…..

Det var godt at jeg brukte første halvdel av 2013 til å øve meg på å joike for siste halvdel av 2013 blir neppe brukt på å bli en profesjonell garver. Så synger vi om han Hænrik som ror av seg frustrasjn på badet. Hun rynker på nesen istedenfor å nyse. Det lukter rart av hendene mine, sier hun. Jeg vil nok alltid være en Finnmarking på prøve, tenker jeg og sender en tanke til reinskinnet som henger ute over lekestativet og drypper tran fra sidene. Kanskje jeg prøver igjen i morgen?
Så er det god natt.

foto: Vinterverket

Livet på solsiden med dekkskifte og loppemarked

Dekkmannen sier at han må ha dimensjonen på dekkene. Jeg vet ikke hva det er så jeg svarer «LA8PV». Han tok ikke den. Mayday mayday!

Loppemarked er ikke en sport for pyser. Nesten ihjelklemt i den trange passasjen mellom radene av bord angrer jeg på at jeg ikke kledde meg etter været. Riktig antrekk ville vært vernesko, skuddsikker vest, hjelm, ørepropper og spisse albuer. Ute regner det. Inne i den store hallen er det varmt i været og jeg undres på det er et tilfelle av kollektivt heteslag som får mengden til å gå amok i brukte sko, gamle blomstervaser og lamper som tydeligvis ikke har sett dagens lys siden 70-tallet. De hoier og bærer seg med voldsom entusiasme over brukte plastikkbokser til 10 kroner. Det er ikke måte på hvor genialt, praktisk, fabelaktig, fantastisk og spektakulære disse plastikkboksene er. Superlativene kommer på løpende bånd. Jeg presser meg avgårde bort fra boksene som visstnok har egenskaper og muligheter som en romstasjon, gjennom mengden og videre mot bøker, julepynt, klær, kaffekopper, en gammel sofa og en albue som treffer meg midt i nesen. En kjedereaksjon ryster rekkene når jeg blir blindet av tårer og tråkker på sidemannen som snubler i et bordbein som treffer en eske med noe som klirrer i. Jeg gjemmer meg bakerst ved fotballmålet og treffer kjentfolk.

foto: Vinterverket

Etter første runde er det som om moderskipet har kalt oss hjem til den andre siden av galskapen der vi synker ned på sidelinja på hver vår stol med kaffe, brus, vaffel og kake. En ensom bok av Elsa Beskow er vårt funn for dagen. Vi spiser til summingen av loppemarkedgalskap. Mon tro om de er en egen rase? Eller en sekt, kanskje? Kaffen smaker godt og kakene går ned på høykant. Kaffe og kaker kan jeg like. Kanskje loppemarked ikke er så ille likevel? Jeg stålsetter meg for ikke å bli dratt med i dragsuget og takker nei til å kjøpe lodd, men ett eller annet mystisk var bakt inn i de kakene for plutselig befinner jeg meg med en tom Rimi-pose som jeg frivillig har betalt 50 kroner for i hånda på den andre siden. Ingen som er ved sine fulle fem betaler 50 kroner for en tom Rimi-pose? Jeg sjokkerer meg selv og fortsetter min nye trend med å stappe ting ned i posen. Brune fat fra 70-tallet og tallerken med blomster på. En av de magiske og fabelaktige boksene finner også veien ned i posen sammen med en julesleiv, noen flere bøker og en duk med en merkelig fasong som aldri vil passe på noen av bordene mine. Jeg juber! Så mye fint for bare 50 kroner!! Jeg topper det hele med å kjøpe 2 lodd fra den blå blokken. Håper jeg vinner noe!
Bak meg hører jeg barnegråt. Hun som er minst har brukt julesleiva til et mindre godt formål. Magien opphører å eksistere. Jeg kommer til meg selv og vet at vi bare må komme oss ut herfra før vi blir fullverdige medlemmer av Loppemarkedsekten. Vi tar sats og løper mot døren…..

«Var det Strømøy? Er du i slekt med han Tore?»
«Det er Strømsnes»
«Heter han Tore Strømsnes?»
«Nei, det er Strømøy»
«Strømøy, ja, det var det jeg sa. Skal se om jeg finner deg i systemet, Strømøy»
Dekkmannen tar sin hevn for gårdagens LA8PV-spøk.

Livet på solsiden i Finnmarken har sine skyggesider.

En usminket hverdagsmamma

Å være mamma er en hard sport som krever mye trening, øvelse, trening og atter øvelse. Ikke bare skal man lage all mat fra bunnen av, man skal ha et hjem som ikke bare er shabby, men også chick, man skal arrangere overkreative bursdager, ha hjemmestrikk, man skal trene og man skal alltid se bra ut til en hver tid. Man måles etter hvor fancy matpakkene er og hvor mange Reima votter poden klarer å fremskaffe fra Bergans sekken. Å være mamma handler ikke bare om omsorg, kjærlighet, ei varm hand og høytlesning på sengekanten. Å være mamma er å utøve en sport der overmennesket skal perfeksjoneres og jeg henger med så godt jeg kan. Vel, sånn bortsett fra at jeg snoker litt i Toro-posene, enda ikke har arrangert barnebursdag, ikke strikker og trener på minussiden. Jeg er mer shabby enn chick og matpakkene? De er i det minste på plass.

foto: Vinterverket

MED ekte appelsin. Vi satser tungt på ekte frukt når det skorter litt på andre fronter. Som mødre flest så leser også jeg aviser og ukeblader så jeg har fått med meg at 100% appelsin er de beste appelsinene. Hva skulle man gjort uten ukebladene?

foto: Vinterverket

Bedagelig kaos. Det er en passende beskrivelse på hvordan tilstanden i heimen er fra vi står opp til vi kommer oss ut døra. Kaffekoking, sofakos i pysjamas, frokost, litt kos med katten, stell og kaotisk stress på slutten når jeg innser at vi nok en gang har disponert tiden helt feil. Rekker jeg å sminke meg? Nei. Er det så nøye? Nei. Hvor er buksa mi? Og sokkene mine….. «Har du pusset tennene?» Vi må dra nå. Hvor er klærne mine?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Ut av døra i det vi måtte finne og jeg finner god trøst i at å løpe rundt etter klær er god trim. Jeg er en god mor som trimmer tidlig på morgenkvisten. Rekker jeg å poste en Facebook-status om det? Jeg innser at en treningsstatus fra en mor som leverer barnet i barnehagen iført pysjamasbukse kanskje ikke er på den troverdige siden så jeg lar det være. En helt vanlig og normal morgen er ikke så mye å rope høyt om. Hvor er ungen? «Kommer du?» Hun leter etter Sara den lille løven som er oppkalt etter Simba og Kiara i Løvenes Konge. Neida, vi ser ikke så mye på film. Å se mye på tv og film er ikke bra. Det har jeg også lest i ukebladene som skriver om hvordan man skal bli den veldreide og solbrune perfekte mor med pefekte barn som har kreative matpakker smurt av en velsminket mor med moteriktige klær og pent hår. Jeg sliter med å følge oppskriftene fra ukebladene når huden er vinterblek og håret mitt fortsatt har sovesveis. Kanskje jeg burde tatt lua på?

«Kommer du?» Trøtt står jeg i døra, usminket og kledelig kledd i pysjamasbukse og boblejakke. Jeg er en usminket hverdagsmamma som melder avbud til matpakkekonkurranser og sminkeshow. Kanskje det er derfor jeg fortsatt er singel?

foto: Vinterverket

Så går vi rundt en juletrebusk

Ble ikke dommedag, men etter en time på Europris tre dager før jul så døde jeg litt likevel

Når man er velsignet med liten leilighet gjelder det å være kreativ i julepyntingen. Det skal ikke være for mye, ikke for lite, ikke for stort, men ikke for smått, ikke i «katten-kan-rive-det-ned»-høyde, som egentlig er alle høyder, og det skal være fint. En umulig oppgave? Ja, det kan du saktens spørre deg om for det kan virke ganske så umulig å få plassert et juletre innimellom spisebord, sofa, sjenk, bokhylle og prinsesseslottet. Så vi tar turen til Europris for å finne noen kuler som vi kanskje kan henge på veggen, i vinduet eller på den middels store blomsten som fant seg en liten plass på gulvet. Europris tre dager før jul er porten til helvete så vi haster inn og vi haster ut.

foto: Vinterverket

Vi klipper, dytter, klipper litt til, danderer, synger julesanger, presser og så kan vi omsider henge på kulene og tenne lysene i den lille kreasjonen vi har lagd i bøtta. Hun klapper høyt når jeg tenner lysene. Jeg får nesten tårer i øynene, ikke fordi vi ikke har juletre, men når jeg ser hvor lite som skal til for å glede en 2-åring blir jeg rørt. Vi slukker alle lysene og i lyset av julebusken sitter vi sett sammen og ser tegnefilm. «Nå er det bare 2 dager igjen til jul», sier jeg. Hun nikker. «Men først lørdagsgotteri», svarer hun. Jeg nikker og smiler. Først lørdagsgotteri. Så er det jul ♥

foto: Vinterverket

Kaoshandling med sursild, ærlighet og gule stearinlys

Julens beste almisse kommer i form av barnepass til hun som er minst og som er syk så jeg kan få handlet inn alt vi trenger til jul og det er det meste når det er ekko i kjøleskapet etter nesten en uke i delvis isolasjon. Vel plassert hos barnevakten drar jeg og den lange handlelisten på turnè i den lille blå bilen. «Vi går i rute på tur opp og på turnè….». Julehandel, here I come.

foto: Vinterverket

Det er dagen før Dommedag og dags for å være ærlig. Jeg hater å handle mat. Å handle mat og husholdningsting er det verste jeg vet. Det er kjedelig, tidkrevende og jeg ender alltid opp med feil ting, for lite av det rette og for mye av det gale. Jeg hater å handle mat for det blir aldri riktig uansett hvordan jeg snur og vender på det.
Jeg ser å Hotell Cæsar i smug, jeg elsker Veronica Maggio, jeg leser dårlig krim på senga, jeg gleder meg hvert år til Grand Prix og jeg er så sjarmerende at jeg sover med ullongs og ullsokker hver natt, sommer som vinter. Jeg synes at Christian Borch er kjekk, reality-tv er kjedelig, Rihanna er oppskrytt og at religion er noe som generelt irriterer meg. Hva skjedde med å bare feire at sola snur?

Det jeg trodde var handlelisten viste seg å være disposisjon til oppgave, men jeg tror jeg husker hva vi trenger og fyller opp handlevogna mens jeg håper at hun som er minst har det bra. Hoster hun mye? Har feberen steget? Kaster hun opp? Reolene snegler seg forbi med matvarer, gotteri, brus og det man måtte trenge finner sin vei opp i handlevogna til det ikke er rom for mer. Puh! Jeg er ferdig.

Jeg synger høyt i bilen, piller meg i nesen når jeg tror at ingen ser det og jeg synes at taco er den nest verste matretten etter sodd. Sodd er ikke mat. Sodd er kattemat. Jeg griner av «tenk hvem du drikker med»-reklamen, jeg elsker å fargelegge i fargebøker, jeg synes at hester er dritskumle dyr, jeg ser «Pakten» med andakt selv om hun som er minst har lagt seg og jeg bruker hold-in strømpebukse med jevne og ujevne mellomrom. Ikke at det hjelper så mye….

Å pakke ut av posene er nesten like kjedelig som å handle inn det som skal være i posene, men jobben må gjøres. Hvor la jeg lammesteken? Dopapir? Melk? Og hvorfor har jeg kjøpt inn sursild, som ingen av oss liker, en boks med hundemat, vi som ikke har hund, og gule stearinlys? Jeg saumfarer posene. Vil ikke vedkjenne meg innholdet, men innimellom finner jeg ting som jeg mener å huske at jeg har handlet og må slukøret innrømme at joda, det er nok mine poser. Men hvor har jeg vært? Har jeg havnet i en mye forsinket ammetåke?

Fem poser senere kan jeg konstatere at julemiddagen vil bestå av svenske kjøttboller, karrisaus, sursild og pastaskruer. Til dessert kan vi velge i klementiner eller kvikk-lunsj. Hun som er minst har sovnet til lyden av Tingeling. Hun er sliten for hun våkner ikke engang av at jeg ler høyt på kjøkkenet. Hvor har jeg vært? Godt vi har julegaver, glitter og godt humør i hus for resten henger litt på halv åtte når jeg tenner et lys for meg selv og min begredelige handlerunde. Jul skal det bli, åkke som, og så setter jeg meg ned for å skrive en ny liste mens jeg i smug håper på at dommedag vil komme, ikke for å bli, men for å viske ut matvarene og erstatte dem med nye.

foto: Vinterverket

Ok, computer

Å skulle kjøpe seg ny pc er ikke så komplisert som å skulle kjøpe barnevogn, men hakket verre enn å kjøpe ny brukt bil og jeg er nær ved å gi opp når min gamle pc truer meg med skumle lyder og knapper som ikke lengre vil virke til å fortsette letingen og dekodingen av mystiske tegn og forkortelser. Hva er egentlig RAM?

Som en vassekte nordlending fra midt i fjorden tenker jeg meg frem til at RAM må bety sterk. “Han RAMsalte” setter meg på sporet så jeg noterer ned at RAM er noe sterkt og kraftig. Men er det bra og er DDR en indikasjon på at pc er et gammelkommunistisk instrument fra det gamle Tyskland? Jeg er definitivt ikke på jakt etter en fordums faksmaskin fra en sovjetisk koloni, men jeg oppdager raskt, jeg har tydeligvis mye RAM, at alle pcer visstnok kommer fra DDR og selv om jeg hadde håpet på et litt mer moderne produkt så bestemmer jeg meg for å se bort fra det. Når nerdene kan så kan også jeg.

4 GB og 500 GB. 8 GB og 750 GB. Jeg river meg i håret over at disse ubrukelige menneskene som skriver smørbrødlistene ikke klarer å legge sammen to summer. Trenger jeg en pc med 504 GB eller en med 758 GB? Jeg er litt usikker, men jeg ser at jeg trenger ikke å legge penger i en som har harddisk for det har jeg allerede kjøpt, en slik fin liten grå sak, så da sparte jeg meg litt penger der helt til jeg oppdager at alle pc kommer med harddisk. Er ikke det litt lureri? Jeg sukker og kjenner at dette med å kjøpe ny pc er svært komplisert og vanskelig. Jeg ringer bror.

“Blablabla….SSD….i3..i5…blablabla..sammenlignet…rpm…..” Hvit eller sort? Jeg detter ut allerede ved første punktum og henger ikke med i svingene der jeg plutselig får øye på en snasen liten grå sak. Den var fin!! Bror fortsetter å snakke, han har god peiling på alt dette som svever langt over hodet mitt der RAM sine noget korte fangarmer ikke strekker til, men jeg har allerede bestemt meg for å gjøre dette ved bruk av den klassiske metoden: Utseende og design. Pc er kompliserte greier så jeg går for det øyet kan se og jeg vet at jeg har valgt riktig, for hvem bryr seg egentlig om den er chipset, jeg kan da alltids klistre på et navneklistremerke om det er viktig, om den har radeon, som jeg for øvrig trodde var en ganske farlig gass, eller om den har duo slot eller ikke for jeg er verken spiller spill eller gambler på nett.

Klikk. Kjøp. Lukk. Sånn, da var det bare å vente på at posten skal bringe meg en flunkende ny pc. Jeg er god. Jeg er glad.

Kvinnebåser med Ottar og cupcakes

“Tipper du er medlem i “kvinne” gruppa Ottar”. Hvem da? Er det meg han mener? Jeg leser kommentaren en gang til, gnir meg litt i øynene, leser igjen og konkluderer med at, jo da, det er nok meg han sikter til. Jeg humrer litt og lurer på hvorfor han tipper det?

Det finnes to typer kvinner. Den ene typen er cupcakes-damene. Det er damer som utelukkende interesserer seg for baking, klær, interiør og andre husmor-ting. Cupcake-damen er hun som ikke jobber, men som bruker all sin tid på å bake store, og små, kaloribomber i ulike farger med strøssel på topp og når hun ikke baker så går hun amok med kredittkortet, som ikke er hennes, men mannens kredittkort ettersom hun selv ikke har tid til å jobbe, i butikker som Kremmerhuset og Søstrene Grene.
Cupcake-damen er hun som sverger til chabby chick og det er hvit stil for alle pengene. Hun stemmer ikke ved valg og hun er overhodet ikke interessert i politikk eller likestilling og slikt for så lenge prisen på glasur holder seg så er hun fornøyd. Cupcake-damen er hun som har stålkontroll på alt og det eneste som kan vippe en cupcake-dame av pinnen er når ting ikke matcher. Da ramler hele verden i grus, men hun henter seg fort inn igjen ved hjelp av favorittsysselen: Å bake cupcakes.

Den andre typen er Ottar-damene. Det er kvinner som hater menn og som ønsker at, det de definerer som, skikkelige mannfolk skal stå ved kjøkkenbenken og at de skal føde barn slik at de ikke springer rundt i gatene og finner på noe tull. Ethvert utsagn fra en Ottar-dame kan tolkes som et genuint hat mot mannen og at mannen skal plasseres der han hører hjemme: I grøftekanten sammen med annet grums. Mannens plass er nederst på rangstigen.
Ottar-damen er hun som overhodet ikke interesserer seg for sminke, hår, klær og interiør. Hun vasker håret med dusjsåpe, har bestemortruser, bruker fotformsko og har alltid på seg det obligatoriske lilla skjerfet. Lillaskjerf er det samme som rødstrømpe, sier Ottar-damen og så fortsetter hun å skrive på sitt brennende innlegg om menns ubruklighet. Ottar-kvinnen har også stålkontroll på alt og det eneste som kan vippe en Ottar-dame av pinnen er å be henne om å være forlover og å pålegge henne å bruke kjole. Ekteskap, kjole og barbering av legger er ikke noe for en Ottar-kvinne og du vil fort merke hennes vrede om du har frekkhetens nådegave til å spørre om noe slikt.

Det finnes bare to typer kvinner. Ingen utenfor og ingen imellom, ingen middelvei og ingen miks. Sånn sett så er vi ganske enkle. Eller?

Kreativ med sukker

Når søndag kommer med regn blir vi kreative og leker oss med gamle syltetøyglass, lim og sukker.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Så griller vi pølser i regnværet mens vi teller dager til snø