Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Category Archives: barn

«Det Store Lørdagsmysteriet»

I en og en halv måned har vi bodd på øya som rommer nesten dobbelt så mange reinsdyr som mennesker. I karrig landskap har vi tatt kjentmannsprøven i lokalsamfunnet og når den ellevte lørdagen kommer klarer vi omsider å løse «Det Store Lørdagsmysteriet».

Helt siden vi flyttet hit har jeg lurt på hva folk gjør på en lørdags formiddag. Hvor er alle sammen? Sentrum er stille. Jeg kan se bilene, men hvor er menneskene som kjører bilene? Noen spredte turister gjemt bak digre fotoapparat og henslengte toytyggende tenåringer med mobiltelefoner er de menneskelige innslagene vi ser, bortsett fra de som haster til å fra jobb. Jobber alle på lørdager? I nabolaget er det stille som i graven. Kun nabokatten lager lyd. Kanskje er alle på hytta? Ja, bortsett fra de som jobber. Vi drar på tur. Det er sikkert mange som er på tur i helgene. På øya uten trær utgår skogstur så vi drar på blåbærturer, fjæraturer, turer i skrentene med stein og reinsdyr. Ikke et menneske å se. Hvor er alle menneskene? Brått når kalenderen viser lørdag så er det som om menneskeheten opphører å eksistere.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Alle samfunn har sin kultur og sine tradisjoner. Som ny i samfunnet tar det ofte noe tid å lokalisere og å kjenne igjen kulturen og tradisjonene. Som best vi kan prøver vi å passe inn så når lørdag kommer bestemmer vi oss for å dra tidlig ned til sentrum, vente og å følge etter mengden. Vi vet ikke helt hva som venter oss, men nydusjet og rene i tøyet er vi klare for det meste når vi parkerer bilen. Vi venter. Og venter. Det er helt stille. Den ene turisten vi så lengre oppe i gata rusler forbi og plutselig lyder et høylytt signal. TUUUUUT! Vi er stille. Helt stille. Det neste som skjer får meg til å føle meg som en deltager i en moderne realityversjon av «Rottefangeren i Hameln». Vi følger etter lyden og etter folkemengden som strømmer til. Bakerst, litt nølende, går vi frem mot landgangen og over mot trappa.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Inne er det et ørende liv. Nesten fullt ved alle bordene, unger som skråler i gangene, kaffekopper som klirrer, latter og lek. Så det er her det skjer. Vi finner et bord og setter oss ned. Jeg lener med godt tilbake med en kopp varm kaffe mens a Ruskesara løper i gangene sammen med de andre barna. På servietten under et varmt vaffelhjerte står det «Hurtigruta» med røde bokstaver. «Det Store Lørdagsmysteriet» er løst. Tradisjonen på øya uten trær er å dra på Hurtigruta for å drikke kaffe og la ungene leke når kalenderen viser lørdag. Det er en merksnodig tradisjon, men vi følger på og vi passer inn. Jeg drikker nok en kopp med kaffe på min ferd mot å bli en lokalbygding. Nå gjenstår det bare å finne ut hvor folk er på søndagene…..

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Vi leverer nøkler og åpner for nye første ganger

Vi har sagt hade til alle vi er glade i, fått gaver, holdt fest og sendt avgårde alle tingene våre, men det er først når jeg låser døren for siste gang og gir nøklene til damen som har befaring på leiligheten at jeg begynner å gråte. 3 år har gått.

Jeg gråt første gang jeg så leiligheten. Den var gammel, slitt, misfarget og trasig. Etter 3 år er den enda mer slitt og gammel. Jeg gråter nå også, fordi den rommer minner. Det var her hun sa sitt første ord, hadde sitt første trassanfall og det var her hun sluttet med bleien og med smokken. Det lille treet bak huset vil alltid være Tingelingtreet der man henger opp smokkene så Tingeling kan ta dem med til babyene. Det har vært så mange «første gang» i denne gamle og slitne leiligheten. Ikke bare for henne, men også for meg. Eksamen, lesedager, gode naboer, vennskap, savn, natur, kultur og glede. De to første somrene var det vi som sto igjen når de andre reiste. I år er det vår tur til å si farvel til barnehagen, universitetet, den store elva, naboer, venner, lekeplassen og leiligheten der hun tegnet med tusj på veggen. Damen som har befaringen sier ikke noe om det. Hun er fornøyd med vaskingen og sier at alt seg greit ut. Jeg er blank på øynene. Så gir jeg henne nøklene. Det er tomt.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Det bærer avsted mot et nytt kapittel i livet. Vi skal enda lengre nord. Helt opp til øya med nakne fjell og steil kyst. Nesten som å bo over tregrensa på tundra, tenker jeg mens vi durer avgårde over vidda. Katta mjauer og hun som er minst synger «do you wanna build a snowman». Vi er i rute…

De første dagene på øya går med til å ta kjentmannsprøven i pappesker og bobleplast. Å pakke opp er ikke like kjedelig som å pakke ned, men et svare kaos klarer man å generere likevel. På den tredje dagen drar vi på oppdagelsesferd og på kvelden får vi besøk av reinsdyr i hagen. «Det har aldri skjedd før», sier hun som er minst. «Det er første gang vi har reinsdyr i hagen», sier jeg. Første gang. Det nye kapitlet har begynt med nye første ganger. Det føles godt. Jeg tror vi kommer til å trives her.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Reservasjonsrett under verdighetsgrensen

Jeg kan fortsatt huske den dagen, midt i valgkampen, da jeg testet positivt og sendte melding til en venninne at den blå streken var synlig. Hun svarte tilbake at så lenge jeg ikke stemte KRF var alt såre vel. Så kastet jeg opp. 8 måneder senere ble verden beriket med et velskapt pikebarn og arbeidspartiet var fortsatt ved makten. Det var få som stemte KRF det året.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

I Midtimellombygda var jeg velsignet med en fantastisk fastlege. Han snakket ikke så mye, man trenger ikke alltid det, men han stilte de rette spørsmålene så da jeg troppet opp i Bedringensvei med mitt ærend så han lenge på meg. «Hva tenker du om dette da?». Jeg visste ikke helt hva jeg tenkte. Jeg var redd, jeg gledet meg, jeg var overveldet, jeg var nervøs, jeg var kvalm og jeg var spent. Kroppen min rommet ikke bare en mageværing, men hele registeret av følelser som ikke helt klarte å plassere seg på rett plass. «Kanskje du trenger litt tid?»

Jeg trengte tid, noen å snakke med, riktig informasjon og veiledning. Det var pakken min fastlege ga meg. Det er pakken alle gravide burde kunne forvente å få når koppen og hodet løper løpsk. Å oppdage at man er gravid er enormt og det å skulle påta seg ansvaret for et barn er ikke noe man skal ta lett på. De aller fleste klarer det med glans, men det må være rom for tvil. Å tvile er ikke alltid usunt. Ei heller ikke uvanlig. Det gir rom for refleksjon og tanker før man kaster seg ut i noe som vil endre livet for alltid. En god fastlege kaster ikke ut en pasient med loven i hånda fordi pasienten har en liten tvil og trenger hjelp. Å tvile er ikke alltid ensbetydende med abort.

Er gravide på god vei til å bli annenrangs pasienter? Det snakkes varmt om livet, om barnet i magen, om retten til liv og om rettsvern for det ufødte barnet. Jeg skal ikke bevege meg inn på debatten om abortinngrepet, men vil det ikke også gagne det ufødte barnet at den gravide får tilstrekkelig med informasjon og veiledning nok til å kunne ta et reflektert valg. Hva valget blir har ingen av oss noe med. Det er privat.

«Hva tenker du nå da?» Det har gått 5 dager siden sist jeg var i Bedringensvei. I løpet av 5 dager har jeg tenkt, ledd, grått, lest informasjonen fastlegen ga meg, vurdert og bestemt. Jeg har tatt et valg. Fastlegen smiler. «Nå er det veien videre», sier han.

Nesten 5 år senere har KRF klart å klamre seg til en flik av makt og med makt kan man legge føringer som vil påvirke de mest sårbare i samfunnet. En gravid kvinne er sårbar. Hun trenger ikke fordømmelse eller taushet. Ønsker vi oss tilbake til senaborter fordi kvinnen ikke engang fikk vite hvor langt hun er på vei og ønsker vi flere aborter generelt fordi fastlegen ikke ga informasjon til den tvilende gravide? Det gir ingen mening at man på den ene siden vil reservere mot henvisning til abort og på den andre siden vil reservere mot å gi en tvilende gravid informasjon og veiledning. Hva er det de ønsker å oppnå? Det henger ikke på greip.
Finnes det pasientgrupper som ville funnet seg i at fastlegen nekter å gi informasjon og veiledning om tilstanden man er i?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Å være fastlege er ingen rettighet man har som lege. Ønsker man ikke å utføre det jobben kreves så bør man se seg om etter noe annet. Slik er det i de fleste yrker, fastlegene burde ikke være noe unntak. Har man samvittighetskvaler eller religiøse årsaker bør man se seg om etter en jobb som ikke krysser det man mener er etisk og moralsk forsvarlig. Kvinners graviditet og kvinners valg kan ikke bære byrden av det den enkelte fastlege mener han eller hun kan klare å yte i jobben sin. Vi har alle våre begrensninger, men da gjelder det å finne et yrke og en jobb som vi mener vi kan takle. Legeyrket har langt mer å by på enn å være fastlege.

Vi kvinner er ikke dumme. Vi vet både å kontakte sykehus og innhente informasjon på egen hånd, men for mange er det noe eget og noe lunt med fastlegen. Det er legen du kanskje har gått til i mange år, som holdt hånda di da du slet fordi en nær var avgått med døden, som du har hostet og snørra på, som du har grått til og som du har fortalt noen av dine innerste tanker til. Den legen du stoler på. Den legen som kanskje nå vil kunne avvise deg i døra når du trenger han eller hun som mest.
At fastleger skal få en rett til å nekte informasjon og veiledning til en tvilende gravid kvinne er skammelig og det er uverdig.

Nå håper jeg virkelig at kommune-Norge står samlet og sier NEI til å ansette fastleger som reserverer seg!!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Skyggeleken – om å bli utestengt i barnehagen

1 av 10 barn i barnehagen opplever å bli mobbet eller utestengt (NOVA-undersøkelse 2012). Barn helt ned i 2års-alderen opplever å ikke få delta i leken, blir holdt utenfor, ertet og plaget jevnlig i barnehagen. Det er ofte barn som ikke skjønner «lekekodene» som blir utestengt og som utestengt går barnet glipp av mye sosial læring. Det blir en vond sirkel og mange barn gir til slutt opp.

Jeg trenger ingen å leke med. Jeg kan leke med skyggen min, mamma. De andre sier uansett bare nei og går sin vei.

Det er desember og over halvveis inn i adventstiden når jeg på foreldremøte får beskjed om at datteren min blir utestengt av de andre barna på avdelingen. Det har visstnok pågått lenge.
Hvorfor har jeg ikke fått vite noe om det før? De hadde tenkt det skulle gå seg til. Etterhvert.
Etterhvert er ganske lang tid for en 3åring som har brukt hele høsten på å sykle alene, på å perle alene og på å lære seg at å si nei er helt ok.
Barnehagen sier at ting er bedre ute. Hvordan bedre?, spør jeg. Hun takler avslag bedre ute enn inne.
Ordene slår meg i magen. Ute er bedre for 3åringen for der er avslagene lettere å takle. Hun er 3 år og har allerede lært seg å takle å bli utestengt og hun har funnet strategier for å takle hverdagen.

Jeg spør ikke om noen vil leke med meg. De sier bare nei uansett. Jeg trenger ingen venner.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Å bli utestengt fra det sosiale livet kan føre til lavt selvbilde, lav selvtillitt, dårlig mestringsfølelse og manglende sosial kompetanse. Barn uten sosial kompetanse og som ikke opplever mestring i det sosiale spillet kan ende opp med å ødelegge leken. Trening i «lekekoder» er viktig og denne treningen må foregå blandt barn. Vi voksne skjønner ikke alltid disse kodene og kan derfor heller ikke lære dem bort.
Jeg finner årsaken til de nesten 50 perlesmykkene hun har produsert iløpet av 5 måneder. Hvert smykke er produsert på ensomhet, utestengelse og av små barnehender alene ved et bord.

Det snakkes varmt på foreldremøter som forebygging, inkludering og det sosiale. Hvor var forebyggingen da hun syklet alene i uker i strekk? Hvor var forebyggingen da de andre barna sa nei? Forventes det at en 3åring selv løser problemene i barnehagen og må skylde på seg selv når ting går galt?
Jeg kjenner at jeg skylder mye på meg selv. Jeg burde ha skjønt, sett og følt. Jeg burde ha spurt mer. At barnehagen sier at ting går bra betyr ikke nødvendigvis at ting går bra. Jeg burde ha visst. Jeg burde ha visst og noen burde fortalt meg dette for lenge siden.

Jeg burde visst at det fantastiske lille mennesket som jeg bar inni kroppen min i 9 måneder, som sov naken på brystet mitt, som holdt meg våken netter i strekk og som krevde Rolling Stones for å sove. Jeg burde visst at hun som elsker såpebobler, som danser som en helt, som har en bamse hun kaller Gilbert og som skal bli traktorsjåfør eller ballerina når hun blir stor. Jeg burde visst at hun som er snill, god, vanskelig, enkel, slitsom, høylytt, lavmælt og syngende opplevde problemer. Jeg burde ha visst. Det er min jobb og nå har jeg sviktet. Vi har alle sviktet og lagt sten i ryggsekken til en liten jente på 3 år som helst vil være hjemme når hun får velge.

Hun vil ikke snakke om barnehagen. Hun sier hun er sliten. Man blir sliten av å leke med skyggen sin, sier hun.
Hun er 3 år og har resignert.

Jeg legger stenene over i min ryggsekk. Barns trivsel er vårt ansvar. Nå er det opp til oss å hjelpe, reparere, bygge opp og forebygge. For å kunne forebygge må man være åpen og i dag er jeg åpen. Det satt langt inne å skrive om dette, men om ingen våger å være åpen forblir dette et skjult problem. Noen må snakke og i dag er jeg «noen».

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Tilføyelse: Ser at mange av kommentarene går direkte på barnehagen, de ansatte i barnehagen og at det er utelukkende deres feil. Det var ikke min intensjon med dette innlegget. Det er flinke pedagoger og flinke ansatte i barnehagen, og det er ikke noe tema å bytte barnehage. Min intensjon med dette var å fortelle en privat historie om et tema som mange opplever og at det er et sammensatt problem. Det jeg sier noe om er hvordan jeg som mamma opplevde det og hva jeg burde sett, gjort og forstått.
Dialogen med barnehagen er god og tiltak er satt inn.

Adventsnissen Klaus

«Adventsnissen. Har du ikke hørt om ham?» Det er den siste dagen i november når klokken har passert langt over sengetid og Jon Blund fortsatt ikke viser tegn til å komme innom. Hun rister på hodet. «Hva er adventsnissen?», spør hun og ser på meg med store øyne. «Adventsnissen han er en liten luring. Om du lukker øynene så skal jeg fortelle deg historien om adventsnissen». Med ullteppe og dyna godt oppunder haka lukker hun øynene og så begynner jeg å fortelle.

Adventsnissen het egentlig Klaus og var landhandler. Han var en gammel mann som aldri hadde vært gift eller fått barn. Alene bodde han i huset sitt, men han fikk ofte besøk for han var godt likt i bygda. Landhandler Klaus var mannen man gikk til når man trengte noe, ville snakke med noen eller bare ønsket å skravle over en kopp kaffe. Klaus hadde alltid et smil på lur og et øre til låns. Synge gjorde han også og midt i favorittsangene hans kom det plutselig inn et ukjent barn i landhandleren. «Hva kan jeg gjøre for deg da, kjære barn?» Barnet svarte ikke og løp ut. Dette gjentok seg flere dager på rad og Klaus oppdaget at han ble nysgjerrig på dette barnet så neste gang barnet kom innom butikken snek han seg etter. Gjennom bygda, langs landeveien, inn i skogen, over en bekk og enda litt til. Så kom han til et lite hus i åpningen av skogholtet. Det vesle barnet smatt inn i huset. Landhandler Klaus listet seg forsiktig frem.

Det var et gammel og slitt hus med en tilhørende låve. Vindussprossene var nesten løsnet, malingen flakket av og selv om vinteren så vidt hadde begynt var det nesten tomt for ved i vindfanget. Klaus knyttet skjerfet tettere rundt halsen i den sure novembervinden. Det var den siste dagen i november og han håper at desember ville bringe snø som kunne gjøre hverdagen litt lunere og lysere. Han fant en kasse som han kunne stå på og tittet inn gjennom vinduet. Stuen var liten og rommet kun et bord og to stoler. Han kunne så vidt skimte kjøkkenkroken med tomme hyller og fire barn rundt dem. Fire barn, en mor, en far, fem par sko og ett brød. Landhandler Klaus hoppet ned fra kassen, gikk tilbake over bekken, inn og ut av skogen, langs landeveien og tilbake til bygda.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Neste dag tok Klaus turen på nytt med et par sko i hånda som han satte på trappa. 1.desember kom med snø. Det dalte ned i store filler som dekket landskapet som et teppe av ull. Klaus gledet seg til jul. 2.desember ble det lagt et brød på trappa, den 3.desember vanket det litt ost og den 4.desember en eventyrbok. Hver dag gikk Klaus ut av bygda, langs landeveien, inn i skogen, over bekken og litt til for å sette en gave på trappa til familien. Ingen hilsen og ingen avsender. Kun en pakke for hver dag i desember for lykke og glede. Ikke bare til familien i det gamle huset, men også til andre familier og til alle barna i bygda. Sukkerstenger, kanelboller, små trebiler han spikket på dagtid når det var rolige stunder i landhandleriet og hårsløyfer han sydde av farget strie fra potetsekkene.

Ryktene begynte å gå om den ukjente mannen som snek seg gjennom natta med gaver. Landhandler Klaus humret litt i skjegget, men sa ingenting. Dette skulle forbli hans hemmelighet og da 24.desember kom ble han svært overrasket. Som vanlig dukket han opp ved det gamle huset med en gave til familien og han ble svært forundret da han fant et fat med grøt på trappa. «Kjære adventsnissen! Tusen takk for alle de flotte gavene vi har fått hver dag desember igjennom». Slik gikk det seg til at landhandler Klaus aldri mer kom tilbake til bygda, men flyttet inn i den gamle låven ved det gamle huset. Hver natt i desember kommer han frem med gaver til barna for å telle ned til jul og for å glede dem i ventetiden. På folkemunne heter han adventsnissen og ingen vet egentlig hvem han er, bortsett fra du og jeg. Men det er vår hemmelighet.

God natt og sov godt. I natt kommer Klaus på besøk. Adventsnissen med gaver som kan spre glede. Det trenger ikke være mye eller stort, men en liten hverdagsglede som kan forkorte ventetiden.

Makeløst merkehysteri

Merkeklær til barn er i vinden som aldri før. «Kjøper du merkeklær?», spør hun. Vi sitter i kantina og drikker studentkaffe til 8 kroner. «Ja det gjør jeg», svarer jeg. Hun lurer på hvordan jeg har råd til det.

Klart vi kjøper merkeklær. Det skulle da bare mangle for alle klærne kommer med et merke. Bare se her

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Alle klær kommer med et merke, ergo er det merkeklær. Riktignok kanskje ikke det rette merket, men spiller den noen rolle så lenge klærne fungerer til sitt bruk?
For enkelte er dette svært viktig og man er sågar en dårlig mamma og pappa om man ikke vil det beste for barnet sitt. Det beste er altså å kjøpe merkeklær. Ikke vanlige klær med vanlige merker, men riktige og dyre merkeklær. Jeg gremmes og særlig gremmes jeg over at man slenger med leppa mot andre, kanskje fordi man akkurat har investert i en ny genser fra LilleLam eller en body fra Janus, når favorittbutikken fortsatt er H&M.

God omsorg og riktige merkeklær har ingen sammenheng. God omsorg og dyre merkeklær har heller ingen sammenheng. Å ville det beste for barna er å gi trygghet, nærhet, stabilitet, stimulering, oppmerksomhet, sosial integrering og sosial støtte, struktur og at barnet får tilfredsstilt sine åndelige og materielle behov. I materielle behov ligger det ikke behov for verken jakker til 5000,- eller ullsokker til 1500,- Adekvate klær tilpasset aktivitet, alder, vind og vær. Dyre merkeklær vil aldri være det som ligger i «barnets beste».

Det er stort press på småbarnsfamilier. Man skal eie hus, man skal helst ha minst 1 bil, utdannelse, jobb, matchende interiør (som selvsagt må byttes ut minst en gang i året), barn i dyre merkeklær, utenlandsturer minst 1 gang i året, matpakker formet som pandabjørner og hjerter, mat fra bunnen, hjemmebakst uten sukker, hytte på fjellet, båt i fjæra og aktiviteter som nesten koster like mye som skjorta fra Burberry. Man skal ha sparekonto, bufferkonto, feriekonto, forsikringskonto, reisekonto, barnas sparekonto, festkonto, interiørkonto og lønnskonto, en felleskonto til mat og en konto med mikrospar. Er det penger til overs så går det rett inn på hundens sin sparekonto. Kjekt å ha om Buster skulle bli syk og forsikringen ikke strekker til. Og så skal vi nå også ha en egen konto for merkeklær? Jeg sjekker nettbanken om jeg kan opprette flere kontoer. Banken sier at det har jeg ikke penger til. Neiveldaså, det løste jo det problemet.

Var det når vi sluttet å besøke hverandre for å beundre den nye lampetten eller det nye maleriet at barna ble våre nye statussymbol? Barn som vandrende reklameplakater for hvor vellykket og rike vi er der vi trekker dem med oss rundt i byen og på kjøpesentrene i beste kjøpetid i håp om å treffe på venner og kjente slik at vi kan få vist frem vår status, velferd og suksess. Velkledde barn i klær som koster en månedslønn for en førskolelærer eller en sykepleier er vårt kjennetegn på å ville det beste for våre barn. Er det virkelig slik? Jeg tror ikke det, men likevel så lar jeg meg provosere over den som mener det og særlig når det kommer fra mennesker som frekventerer de samme butikkene som meg, bare enda oftere. Jeg shopper ikke så mye jeg da.

Klær som har kvalitet er kjekt å ha. Selv jeg liker kvalitetsklær, men summen på kassalappen er ikke alltid det som kjennetegner kvalitet og man kan fint få kvalitet for en grei penge. Om man bruker litt mer tid på å lete etter salg og go`biter, og litt mindre tid på å kjefte på andre (slik jeg gjør akkurat nå. håper jeg ikke går glipp av et fantastisk salg mens jeg sitter her og raljerer over merkeklær).
Og er det egentlig de litt rimeligere kvalitetsklærne som menes med «merkeklær»? Jeg tror ikke det og jeg tviler sterkt på at stilongsen fra Devold eller ulldressen fra Safa går under betegnelsen «merkeklær», selv om de aldri så mye kommer med et merke festet på seg. Og er det egentlig så nøye så lenge de fungerer til sitt bruk?

Når ble det slik at god nok omsorg eller det å ville det beste for barna er det å kjøpe dyre merkeklær? Jeg har for lengst falt av lasset og jeg kommer ikke til å klatre på. Vi klarer oss fint med kjedebutikker, en rosa rattkjelke og ski fra Coop Obs. De koster ikke mye, men så utrolig gøy vi har det. Vi har det gøy med våre merkeklær som verken er riktige eller dyre, men det spiller ingen rolle så lenge vi har det gøy og ikke fryser på bena.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Mini-Emil i farta igjen

«Mamma! Se hva jeg har gjort!» Stolt kneiser hun med nakken og dytter nesen frem. Og der er det. Det lille blå sukkertøyet på vei inn i nesen. «Jeg skulle bare se om det gikk an og det gjorde det», sier hun og ler så strålende fornøyd. Sukkertøy i nesa. Nok et oppdrag vel utført av en nysgjerrig 3-åring.

Livet som barn dreier seg i hovedsak om gotteri. Når man kan få gotteri, hvor mye man kan få og hvor lenge det er til neste gang man får gotteri. Kombinerer man gotteri med en liten Mini-Emil sitter man igjen med sukkertøy i nesa som ikke vil komme ut. «Hvorfor i all verden har du gjort det??» Min indre pedagog gjemmer seg alltid til rett tid, som den gangen da hun malte halen til katten med rød konditorfarge, og vanemennesket trør ut i lyset. Jeg er mamma. Ingen vandrende pedagogrobot når jeg rister på hodet og ler i smug på badet der jeg finner en hårnål. Hva er det med unger og ting i nesa? Jeg kjenner at jeg ikke orker noen lengre samtale om det å putte ting i nesa og akkurat nå vil det neppe ha noen misjon siden jeg skal gjøre det samme. Så putter jeg hårnålen inn etter gotteriet. Lirker den forsiktig inn og «swoop!», der dyttet jeg den lengre opp. Og enda litt til og så nyser hun over hele meg og drar inn restene. Det lille blå gotteriet sitter bom fast enda lengre opp.

«Jeg kan kjenne det, men jeg ser det ikke». Legen kikker nok en gang oppi nesa med den lille lommelykten. Når mor ikke kan ordne så må eksperthjelp kalles inn. «Hvordan farge var det på den?», spør legen. «BLÅ!» svarer hun høyt og stolt. Mini-Emil ler og synes dette er fantastisk morsomt, nesten like morsomt som da hun lagde sandkasse med pulverkaffe over hele kjøkkengulvet, selv om det gjør litt vondt. Det er ikke hver dag man har et lite gotterilager i nesa. «Hva gjør vi nå da?» Venter på at den kommer opp eller ned og gjør den ikke det så får vi en tur til sykehuset i Hammerfest i gave. Hurra! «Kan vi dra på lekeland da?» Barn med gotteri i nesa har visst en tendens til å se det positive i enhver situasjon.

Resten av kvelden bruker hun på å stirre på nesen i speilet. Hun venter og venter. Kommer gotteriet ut så kan hun spise det og ekstra gotteri på en tirsdag er verd å vente på.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket