Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Hva voksne vil finne seg i

Å måtte bytte bosted med jevne og ujevne mellomrom. Kanskje du må bo annenhver uke i ny bolig, med andre mennesker, i et nytt nabolag og med andre regler. Noen har bestemt dette for deg og du må innrette deg. Det klarer du selvsagt. Du er tilpasningsdyktig og rettferdig. Det er rettferdig at du alltid må flytte. Ikke for deg, men for de andre. De som bor i de ulike husene. Det er rettferdig for dem at du hver uke må pakke sakene dine, forberede deg på å bytte bosted, bruke dager på å tilpasse deg reglene og livet i den andre boligen og de neste dagene som er igjen på å måtte forberede deg på å pakke. Du får kun lov til å pakke med deg det de som bor i huset har bestemt at du kan pakke med deg. Du eier ikke tingene eller klærne dine. De eiers av de respektive huseierne. Favorittbuksen og ipaden må ligge igjen. Til neste uke. Når du flytter tilbake. Med deg i sekken har du en notatbok med beskjeder i. De som bor i husene snakker ikke sammen og dersom de snakker så roper og skriker de. Du er den heldige utvalgte til å være sendebud. Uriaspost, det er din stilling. Dette vil voksne finne seg i.

Å bli mobbet hver dag uten fluktmuligheter: Du har en jobb som du må gå til hver ukedag og kanskje noen ganger i helgene. Du har ingen muligheter for å slutte eller bytte jobb. Tenk deg at allerede på vei til jobb begynner det. Noen kaster en snøball i hodet ditt, roper til deg at du er dum og stygg, spenner fot på deg, tar sekken din og kanskje slår deg. Alt dette før klokken er passert halv ni. Dette er ikke starten på dagen din. Det starter allerede når du våkner. Vondt i magen. Kvalm. Redd. Engstelig. Kjenner etter i hver en fiber i kroppen. «Kanskje er jeg syk? Kanskje er det best at jeg blir hjemme i dag?» Gråt i dusjen. Frykt. Men du vet du må gå. Du må på jobb. En jobb der ingen vil sitte sammen med deg, ingen snakker til deg eller kanskje snakker de til deg og sier at du er en hore, en drittunge, at du er stygg, at du er dum og at du må gå bort. «Fjern deg», sier de og ler. Ingen stiller opp for deg. Noen ser, men de vil ikke blande seg inn. Det er best å se den andre veien og fortsette med sitt. En jobb der de tråkker på jakken din, skriver stygge ting om deg på sekken din, kaster stein i hodet ditt, nekter å være sammen med deg og en jobb der all mottar invitasjoner til fest. Bare ikke du. Du går hjem til nok en kveld alene. Prøver å mote seg selv opp med å tenke at festen blir sikkert kjedelig uansett. For hva vet du. Du har aldri blitt invitert på fest. Du hører bare snakket på mandag. Du vet de hadde det gøy. Tenk deg at du må gå til denne jobben. Hver dag. Året rundt. En jobb som ødelegger deg. Ødelegger alt du hadde av selvtillitt og selvbilde. Du begynner å tro at du ikke er verd noe, at du er en dritt som kan tråkkes på og at tårene du gråter i stillhet under dyna er nok et tegn på at du er en pyse. Du mestrer ingenting. Kanskje meldingene som haglet inn på Facebook hadde rett. Kanskje du bare burde dø? For det er det de skriver. Dette vil voksne finne seg i.

039

foto: Vinterverket

Å bli lagt ut bilder av på sosiale medier. Hver dag, kanskje flere ganger om dagen, kan kjente, kjære og totalt ukjente mennesker se bilder av deg. Bilder av deg i badekaret, bilder av deg på do, bilder der du gråter, ler og bilder der du løper etter ballonger med iskrem over hele ansiktet. Personvernet ditt er grenseløst når livet ditt legges ut på nett for alle til å se og kommentere. Du har ikke tilgang på sosiale medier. Du er ikke i posisjon til å få noe slettet og du har ikke råderett over hva som legges ut om deg og livet ditt. Når du er syk blir det grundig dokumentert av andre, til andre. Mennesker du ikke kjenner vet intime ting om deg. De har sett bildene. Bildene med snørr i nesa, syk i pysjamas over spybøtta, monstertryningen midt i skiløypa og tannløse smil. De har hørt historiene. Uten at du vet om det kan man lese lange innlegg og debatter om klærne dine, adferden din, magevondtene du har hatt, dovanene dine og hvorvidt du er søtest med kort eller langt hår. De vet hva du heter. Navnet ditt er stadig oppe til debatt. Det har vært oppe til debatt siden du ble født. De vet når du ble født, hva du veide, hvor lang du var og hvor gammel du var da du sluttet med bleie. Milepæler, hverdagsglimt, sykdom og glede blir delt uten filter. Av andre. Til andre. Dette vil voksne finne seg i.

Å hver eneste dag rope ut lydløse signaler om at noe er galt. Du begynner å bæsje på deg, du unnviker andre, du sprenger grenser og intimsoner, du tegner tegninger som forteller en historie og du klarer til slutt å si fra med ord. Noen har vært slem mot deg og kroppen din. Hver en fiber i kroppen din er utslitt av mørke hemmeligheter og smerter. Du sa fra hver dag med din lydløse stemme, men ingen hørte. En dag er det noen som hører. Noen hører og tror på deg når du forteller at noen har gjort slemme ting mot kroppen din. Endelig er du fri og trygg. Tror du. Du begynner å puste igjen. Du begynner å bygge deg selv opp igjen. Prøver å integrere traumet inn i hverdagen slik at du kanskje unngår å bli traumatisert. Om natten drømmer du om klammer hender under dyna, inni pysjamasen, om myke hender som forvandler seg til bøllete steiner som treffer kinnet med et brak og du kaster opp når du våkner. Men du tror du endelig er fri. Fri helt til noen bestemmer at det vil være fint for deg å tilbringe tid sammen med din overgriper. Det vil gjøre deg godt og overgriperen har krav på å få være sammen med deg. «Vi setter inn tilsyn», sier de. Du skjønner ikke hva det betyr. Alt du vet er at den som har gjort slemme ting mot kroppen din er viktigere enn det du er. At du er redd, utrygg, tisser i senga på natten, har mareritt, er desorganisert, sliter med adferd og har vondt i magen er ikke like viktig. At du bli retraumatisert bare ved å kjenner lukter som kan minne om overgriperen er det ingen som tar hensyn til. De sier det vil være bra for deg å være sammen med din overgriper. Du vil til og med få det bedre ved å ha samvær med overgriperen. Dette vil voksne finne seg i.

Voksne vil finne seg i å ta gode valg på vegne av seg selv. Sørge for stabilitet og trygghet, rettferdighet og likeverd. Verne om eget privatliv. Barn har krav på det samme. Det bør voksne finne seg i. Det som er best for voksne er ikke alltid best for barna. Det må voksne finne seg i.

Tingelingvinger

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: