Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Påsketid sånn rundt om der

«Når må vi sjekke ut?» Han ser på meg og klør seg litt i hodet. «Nei, sånn rundt om der». Rundt om der? «Ok» svarer jeg. Litt usikker, men lander på at ok er et godt svar. Vi er på roadtrip. Vi har tid. Samisk tid.

Når torsdag kommer bestemmer vi oss for å ta turen over vidda. Karasjok og Kautokeino. I riktig rekkefølge. Påsken smiler til oss med snø, sol, frost, urørt landskap og en bil som går som ei klokke når den starter i minus 20 grader. 5åringen skråler høyt til Dixie Chicks i baksetet. «….and if you climb a mountain and you turn around. And if you see my reflection in the snow-covered hills. Well, the landslide brought me down». Hurra! Vi er på jentetur! Nesten alene på veien suser vi avgårde. Til påskeferie. Etter 20 mil er vi fremme.

IMG_4959

foto: Vinterverket

Internettet sier at innsjekking skjer etter kl.15. Utsjekking skjer mellom kokken 12 og kokken 18. Klokken er 12 når vi prøver lykken. «Buorre beaivi». Det er mørkt i hovedhuset. Bak den høye disken sitter en liten mann. «Giitu», svarer 5åringen og smiler til mannen. Han smiler tilbake. «Er det mulig å sjekke inn nå?» Han ser på meg. «Det skulle kanskje være mulig». Tiden står stille mens jeg venter i spenning. Han sier ikke noe mer. «Ja?» spør jeg. «Ja» svarer han. «Hytte nummer 9 er kanskje ledig». Jeg er usikker på om han spør eller forteller meg. «Jeg vet ikke. Er den ledig?» Han svarer ikke. Reiser seg sakte og forsvinner inn i rommet bak disken. 5åringen hopper opp og ned av glede. Vi er på jentetur! Hurra! Hun lurer på om hun kan pakke ut skiene nå. Jeg sier vi må vente litt. «Vi har god tid». Hun tar av seg lua og setter seg ned ved et av bordene. Vi må bare vente. Litt til. Helt til vi har nøkkel til hytte nummer 9 i hånda. Den var ledig. «Når må vi sjekke ut?» Han ser på meg. «Det kommer ingen før litt senere i morgen» «Når senere?» 5åringen plukker kjedsomt på en tannpirker. Hun er ski- og påskeferieklar. «Utpå dagen». Han er en mann av få ord. «Klokken?» Jeg gir ikke helt opp enda. «Sånn rundt om der». Rundt om der? «Ok», svarer jeg. Litt usikker, men lander på at ok er et godt svar. Rundt om der kan jeg fikse. Tror jeg?

Hytterommet er lite, men koselig. Vi kan parkere rett utenfor hytta. Jeg funderer på om jeg skal spørre om bilen kan stå der etter vi har sjekket ut. Lander på at det er best å ikke spørre. «Rundt om der» gjelder nok for biler også. Vi pakker ut, finner skiene og starter med en sjokoladepause på trappa. Sola varmer mens hyttefeltet fortsatt sover. Det er stille på isen som dekker den store elva. Ikke et menneske å se. Vi låser hytta, lar skiene stå litt til og kjører inn til Karasjok, videre over grensen til Finland og tilbake igjen med sekken full av ny rasjon med sjokolade, pærejuice i små bokser, fargestifter og gelègotteri fylt til randen med e-stoffer og andre godsaker. Å handle i Finland i påsken er en sirkusstudie i seg selv. I år gjør vi det kjapt og enkelt. Minst mulig tid i kø mellom unggutter med påskeøl i kasser og nysminkede damer i fancy skiutstyr. Jeg har med den gamle fjellanorakken etter morfar. Fargen har famlet siden dengang den ble produsert på Trio Sport på Lillehammer. Tilbake på hytta trer jeg anorakken på. Den lukter morfar. Ski, hyttetur og ferie. «Skal vi gå på elva?» 5åringen er med. Vi suser ned bakken mot elva på glatte ski og med fregner på nesa. Vi er på jentetur med Finnmarkspåske!

FullSizeRender (4)

foto: Vinterverket

«Har dere fortsatt matservering?» Uten mat og drikke duger heltene ikke. Vel, vi er kanskje ikke helter, men vi kunne vært det. Kanskje? 5åringen ler. Hun sier jeg er rar. «Matservering» Han gjentar det jeg sier. 5åringen skjønner hva som skjer. Hun drar hånden frem etter en tannpirker og begynner å plukke på den. «Kan vi bestille noe mat?» «Jeg lager noe reinsteik» sier han. Da er det bestemt. Reinsteik er maten i dag. Poteter, grønnsaker og nydelig mørt reinkjøtt. 5åringen spiser alt kjøttet hun har fått og litt til. «Jeg kunne spist dette i all evighet» sier hun til mannen bak den høye disken. Han smiler. Han skulle bare visst at dette kom fra hun som nesten aldri spiser noe når vi spiser ute. Hun som pirker i pølsa, spise en halv nuggets og som kanskje klarer å spise et halvt stykke pizza. Såkalte barnevennlige barnemenyer er noe forbanna tull, tenker jeg. Gi ungene skikkelig mat. «Kan vi få litt mer?»

Den natten er det minus 17 grader ute. Inne i hytta er det varmt. Godt innpakket i ullundertøy, ullsokker og dyner ligger vi under hver vår leselampe. Hun tegner. Jeg leser. Når klokken så vidt er passert 21 sover vi begge to. Neste morgen er det overskyet.

«Jeg snakker ikke så mye samisk». Han ler høyt mens han går mot reinen med en pose med lav under armen. «Joda det gjør du». Han stopper opp og legger armen rundt meg. Ok, så gjør jeg det. «Ok», sier jeg og med det lander jeg igjen på at ok er et godt svar. Han ler høyt. «Fin den er» sier jeg. «Hvem da?» Jeg rødmer og gjemmer meg bak kameraet. «Reinen», mumler jeg. «Jeg er sikker på det var meg du mente», sier han og så ler han igjen. Jeg smiler og kikker utover isen som begynner å fylles opp med mennesker. Fra høytalerne joikes det. Lukten av bålkaffe kommer sigende over isen. Jeg smiler tilbake. Går tilbake. «Chappa nieida». Nå var det han som mumlet. Eller var det innbilning? Jeg snur meg ikke selv om jeg har lyst. Smiler for meg selv og finner 5åringen rundt bålet sammen med noen nyerværvede venninner.

FullSizeRender

foto: Vinterverket

Resten av dagen bruker vi på å gå på ski, drikke alt for varm bålkaffe, reinsdyrkjøring, skalle- og lassokasting og på å bedrive seriøs fregneinnsamling i sola. 5åringen kaster skaller over 6 meter og får medalje i skinn. Hun stråler. Nøklene til hytta er levert. Vi fikk sjekket ut «sånn rundt om der». Bilen står fortsatt. Den står godt og kan stå lenge. Helt perfekt. Hadde jeg planlagt bedre skulle vi vært en natt og en dag til. Planlegging og tid er ikke noe for finnmarkinger. Vi tar det på slump. Jeg tar sats og melder jeg meg på joikekonkurransen. Joiker jeg ikke i år så joiker jeg til neste år. «Sånn rundt om der».

Så stikker vi til Kautokeino.

Kautokeino

foto: Vinterverket

Advertisements

One response to “Påsketid sånn rundt om der

  1. Audun Lona (@a_lona) 12. mai 2016, kl. 01:38

    Det er fint rundt om der. Det er sånn passe, helt etter min smak.
    Regelen om hvorfor du ikke kom i går, hvis du hadde det så travelt – den er der hele tiden, den dør aldri. Det er vårt folk og vårt land, derfor er lengeselen der hee tiden.
    Håper at du en dag rekker den joikekonkurransen – i hvert fall til neste år.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: