Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Antiantisupermamma på randen av kulhet

I rødt skjerf og grønn strikkelue på snei liker jeg å late som jeg er en kul antisupermamma som lever livets glade dager i kaos og kos herfra til sykkelen som er plassert midt i sofaen. Jeg er hipp, kul og mitt barns beste venninne der vi spiser middag på badet og dusjer når skitten har grodd fast i klamt sovehår fra forrige søndag. Vi er antiheltene som lever på kanten av forsvarlighet i høye hæler og saft på flaske.

Sannheten er at jeg er ganske A4 og jeg liker det. Jeg liker at vi spiser middag sammen, at kjøkkenbenken rommer plass til noe annet enn leker, katten og brødsmulene fra gårdagens frokost. Jeg føler meg komfortabel med vaksiner, bilstoler, innetider, fotformsko og den klassiske søndagsturen. Det er nesten så jeg skjemmes over å være det man kaller «pedagogisk korrekt» når man skal være nesevis mot den snusfornuftige moren som regulerer barnet sitt, hjelper barnet sitt og oppdrar barnet til å ikke hoppe i sofaen, til å sykle med hjelm og til å spise grønnsaker. Lærer barnet å bli en god venn og hjelper barnet i konfliktløsning. Jeg er hun kjedelige som forlanger at vi spiser middag sammen, snakker om dagen, leser bok hver kveld og som først lærer forventet oppførsel før jeg slipper barnet løs blandt andre mennesker. Hun som ikke alltid får til, men som ikke gir opp og som prøver igjen. Og igjen. «En dag sitter det». Jeg er hun som er sliten på kveldene og som ser på Kveldsnytt. Hun moren som aldri skal være bestevenn med barnet sitt, men en mamma som støtter, hjelper og regulerer.

bilde (6)

foto: Vinterverket

Barn på frislipp kan bli usikre barn. Barn trenger rammer, regler og rutiner. De trenger ikke curlig eller helikopter, men foreldre som gir trygghet innenfor rammer. Barn klarer ikke å oppdra seg selv. Barn klarer heller ikke på egen hånd å organisere seg selv, sin hverdag og sitt følelsesliv. De trenger hjelp og støtte for å kunne klare dette. Det er ikke deres jobb å klare det alene. Det er vår jobb som foreldre og som ansvarlige voksne. Det innebærer ikke tivoli hver dag, men også kjedelighet med rutiner og regler. Det innebærer tannpuss, rydding av rommet og viktigheten av innestemme. Barn skal få være barn. Det i seg selv betyr ikke at barna skal være eneherskere og Kim av Nord-Korea med eget slott og hoff.

Gangen er full av fotformsko og praktiske jakker, skjerf og votter med ullfor. Du kan se at her bor hun som liker å tro at hun er en kul mamma, men som er hun som aldri har Nugatti i skapet, som stiller opp på fritiden, heier på sidelinjen og som har barnesperre på nettbrettet. Hun som lar barnet leke ute alene, men som titt og ofte kikker i vinduet. «Frihet under ansvar», sier hun til seg selv med hjertet i hånden når bilene kjører forbi. Hun som vil at barnet skal bli selvstendig, men som bistår i utviklingen. Og etter søndagsmiddag vanker det dessert. Fordi hun er litt kul må vite. Jeg er henne. Hun som tror på «gode beskjeder» og ull innerst på vinteren, som følger aldersgrensene og som aldri gir etter når det er sengetid og vi har sagt «god natt».

Å være A4 er også kos og klem, opplevelser, hverdag og fest. Akkurat som hos antisuperfamilien. Vi er ganske like der. Liker jeg å tro. Eller kanskje er det egentlig jeg som er antihelten? Hun som lever på kanten av samfunnet i sin tro om regler og rutiner. Lever livet for pyser som er lettskremte og korrekte? Er det egentlig jeg som er kul? Jeg kikker på skoene i gangen og konstaterer at jeg neppe er særlig kul. «En trygg barndom trenger ikke kulhet», sier jeg til meg selv og trekker ullsokkene godt innunder pysjamasbuksen. Det er på sett og vis herlig avslappende å ikke være en kul antisupermamma.

Det er mange måter å leve livene sine på. Livet kommer med mange helter i ulike varianter og antihelten er visstnok den kuleste av dem alle. Vi liker dem som gjør opprør mot det kjedsommelige og som er superkule der de våger å stå på barrikadene mot det «pedagogisk korrekte». Fri barneoppdragelse er i de fleste tilfeller preget av omsorg og kjærlighet, men mangler de trygge rammene grensesetting gir. En autoritær barneoppdragelse er det stikk motsatte. Ingen av delene er å foretrekke. Barn trenger hele pakken. De trenger hele foreldre som våger å være foreldre. Ikke den som aldri gir rom for kreativitet og medbestemmelse, ei heller selvutslettende foreldre med hoder på en pinne, men foreldre som også våger å være nettopp det de er: Foreldre.

SONY DSC

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: