Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

7 sorter og 13 dager i desember

Hvert år i Lucia-helgen treffer jorden et støvbånd som gir spektakulært stjerneregn

1.desember

Årets første luke gir oss tirsdag med snø og frost i gave. Vi våkner tidlig noe som er akkurat på sin plass når det er 1.desember der den første pakken skal åpnes. Hemmeligheter innpakket i brunt papir med rødt garn rundt.

Hun er 23 år det året jeg blir født. Det er meg og henne. Henne og meg. Hun er det beste som har skjedd meg. Hun er min beste venn og det er henne jeg forteller hemmelighetene til når vi sitter under skrivepulten min i en hjemlagd hytte av ullpledd og gamle kjøkkenduker. Jeg er voksen når jeg innser at jeg ikke kjenner hennes hemmeligheter. Hun hadde visst mange.

filthjerte

foto: Vinterverket

2.desember

Den brune pakken med rødt garn ligger i en liten rosa sekk. Vi skal ikke åpne den sammen i dag. På kvelden snakker vi sammen på telefon. Hun er glad og hun forteller meg alt hva som har skjedd. Så sier hun at hun er trøtt og vil sove. «Jeg elsker deg», svarer jeg og legger på. I morgen kommer jeg hjem igjen.

Vi snakker ofte sammen på telefonen. Om vær og vind, pepperkaker, pakker og om prisen på kaffe. «Du bruker alt for mye penger på kaffe», sier hun og så spør hun hva jeg ønsker jeg til jul. «Penger», svarer jeg. Hun ler. Latteren hennes var alltid den beste. Latteren, smilet og når hun sang for seg selv på kjøkkenet.

3.desember

På den tredje dagen i desember er vi våken langt over sengetid. Det snør ute. Det er vinter og frost. I fjor på denne tiden bodde vi langs kysten langt mot nord. Vi hadde vært der i 127 dager fra august til desember. Karrig og værhardt. Vakkert og magisk. Noen dager tenker jeg at jeg angrer på at vi flyttet hit. Det er på dager det vinden stormer som verst og Radio Strømlaus melder om stengte veier. Igjen. På den stormfulle øya er det ingen trær. Bart tundralandskap så langt øyet kan rekke. Jeg føler meg innestengt mellom fjellene uten trær med steiner som rekker helt ned i havet. Jeg skal ingen steder, men jeg liker å ha muligheten. Andre dager gleder jeg meg og da slutter jeg aldri å la meg fasinere over naturen og vennligheten. Kontrastene er store.

Jeg husker ikke når hun begynte å bli syk. Det begynte trolig lenge før jeg fikk vite om det. Det var sommer da. Olashorts og late dager i sola. Hun er så syk at hun må innlegges. Vi snakker ikke om det. Hun sier hun har det bra. Hun må bare ha en pause fra hverdagen. Fra livet. Fra oss, tenker jeg. Så kommer høsten og hun er fortsatt innlagt. Sier hun har det bra og jeg tror på henne.

4.desember

Det er fredag og ukeslutt når vi baker to sorter til jul. Hjemme bakte vi alltid sortene etter dagsformen og noen ganger bakte vi hos bakeren mens vi nøyde oss med å trille marsipankuler og lage julekort med glitter. Jeg slutter å reise hjem til jul. Hjem til jul. Lillebror som henter meg på flyplassen i alt for tynne klær. Bilturen i frost og tussmørket med en frykt for elgen helt til det grå huset med julestjerne og en lukt av røkelse. Hjemmebakte rundstykker i hånda på vei til fest med venninner. Nattmat på kjøkkenet. Familiemiddager der morfar holder taler på riksmål, men ikke var finere enn at han jukset med mandelen i grøten. Hjemmelagd sursild og søstrene som sang trestemt mens den ene spilte piano og den andre på gitar.

Jeg liker å tro at hun har det bra, at hun blir frisk og at hun vil komme tilbake som den hun var og den jeg kjente. Hun som maler kjøkkenet rosa på impuls bare fordi hun vil og kan. Den dagen spiser vi boller til middag i en lukt av maling og galskap. Hun ler høyt over at vi lar oss sjokkere over rosa over det hele Dere er så kjedelige, sier hun og legger opp flere boller på fatet.

5.desember

Jeg utsetter å kjøpe julegaver. Julegavene fra i fjor ligger fortsatt i boden. Jeg skulle sendt dem for lenge siden. En ny hemmelighet innpakket i brunt papir åpnes. Sjokolade og viskelær.

Jeg forteller henne at jeg ikke kommer hjem. Hun sier hun forstår. At det kanskje er det beste og at vi får ha en god jul. Hun sier hun kanskje bør legges inn igjen. Det er 1 år siden sist. Jeg sier det høres fint ut.

6.desember

Vi tenner det andre lys. Da kan vi bedre se.

Hun sier hun er sint på meg. Sier at jeg maser så fælt. Jeg lyver og sier at jeg skal slutte å mase. Vil bare gi opp, men krysser fingrene og løgnen bak ryggen og tar en pause. Bestemmer meg for å ikke ringe så ofte. Ikke mase så mye.

7.desember

Den første dagen i den siste uken baker vi havreflarn. Egg, sukker, havregryn, smør, bakepulver og minner fra adventskvelder i det rosa kjøkkenet. Julekaker vi spiste halvfrosne på hytta i påsken. Ingenting smaker så godt som julekaker til påske. Våre smaker ikke like godt. De smaker ikke som hennes. Jeg legger dem i en boks med nisser og stjerner på. Legger boksen i fryseren. Noen tradisjoner er verd å ta vare på.

Jeg elsker henne. Jeg hater henne. Jeg hater meg selv. Jeg elsker henne. En ryggsekk av dårlig samvittighet er en tung bør, men hennes er tyngre. Jeg innser at jeg hjelper ikke til. Hun er grøtete i stemmen. Sliten. Trøtt. Hun som aldri var syk. Før. Dengang da jeg og lillebror kranglet om hvem som skulle sitte i forsetet og hun lovet oss is-pause om vi var flinke i bilen. Vi hadde alltid is-pause. Ikke fordi vi alltid var flinke, men fordi hun var snill. Grønn pæreis fra bensinstasjonen halvveis til byen med fintrusa på og ren i tøyet. Bygdefolk må alltid ha fintrusa på når man skal til byen. Tenk om det skjedde en ulykke og man havna på sykehus i en utvaska bygdetruse med slark i livet. Hun var alltid så nøye.

8.desember

Når tirsdag kommer forsover vi oss. Hastig smører jeg matpakker mens hun kler på seg. En skive i hånda. Den siste skiven med ost.

Det irriterer henne at jeg alltid tar den siste osteskiven. Jeg brukte å gjøre det. Ta den siste osteskiven. Noen ganger forundrer det meg at hun ikke kasta meg ut. Jeg var godt over middels trollete som slamret med dørene, snakket mindre pent og krevde mer enn en diktator i Nord-Korea. Hun var tålmodig. Nesten alltid. Kanskje hun tenkte at permanenten hun lot meg få ta i 6.klasse var straff nok. Permanent i et ellers krøllete hår er oppskriften på menneskelig puddel. Jeg har fortsatt bildene.

9.desember

Fryseboksen fylles opp med serinakaker og peppernøtter. Hemmeligheten bak rødt garn og brunt papir er pepperkakeformer. Vi er i rute enten vi vil eller ikke. Jeg rydder mer plass i fryseren. Ute varsles det om storm og stengte veier.

Det blåser alltid rundt henne. Som en virvelvind kunne hun kaste seg rundt i sang, teater og husarbeid med vaskebøtta på hodet. Åhh, som vi lo da hun satte bøtta på hodet og danset rundt med kosten på det glatte gulvet. Jeg kan ikke huske når jeg sluttet å le av galskapen og begynte å gråte, men jeg husker at det var da jeg sluttet å snakke med henne. For en stund.

10.desember

Jeg sitter lenge på sengekanten. Vi snakker om dagen. Hun har så uendelig mye å fortelle. Jeg lytter og smiler. Små hvilestunder i hverdagen. Sandkakene på kjøkkenet gjør som oss. Hviler i varmen. Når kvelden kommer ringer jeg henne. Uvitende for siste gang. Jeg håper jeg husket å si at jeg var glad i henne.

Jeg skulle ønske jeg hadde snakket mer med henne. Ikke mindre. Spurt om alle tingene jeg lurer på, undrer meg over og ikke forstår. Latt henne fortelle alle historiene som formet henne til å bli den hun var. Si at jeg savner henne og fortelle at jeg har fryseren full av julekaker. Skulle fortalt henne at jeg husket å stille klokka i år og at jeg hadde kjøpt meg nye kliper til vottene så jeg ikke glemmer dem igjen. Igjen.

11.desember

Vi feirer Lucia i barnehagen. I fjor på denne tiden feiret vi også Lucia. Glitrende barn med lys i håret. Ubekymret og smilende med kurver fylt av Lussekatter i hånda. Jeg klemmer henne ekstra hardt.

Hver jul lager vi pepperkakehus som vi fikk knuse på trettende dag jul. Da fikk vi invitere venner på besøk til pepperkakefest. Det var alltid åpent hus. Helt til hun lukket seg. Inne. Borte. Der ingen fikk slippe til. Jeg prøvde å tvinge meg inn. Jeg låste min egen dør. Banket på hennes igjen. Bruker alt jeg har for å nå inn gjennom motstand. Jeg blir barnslig. Vrang og vrien. Som et lite barn. Vil bare at hun skal si at ting blir bra igjen. Det sier hun ikke. Hun klarer ikke. Vi lever i en sirkel der endene slutter å møte hverandre.

12.desember

Når hun har sovnet baker jeg havremakroner. Jeg smaker på en sammen med en kopp kveldslunken kaffe. Den er seig. Jeg er trøtt.

Hun kaller meg en løgner, men jeg ser flaskene. Kjenner lukten. Er tilstede de gangene hun ramler over ende. Jeg vet ikke når det startet. Jeg var altfor selvopptatt til å ta notis av at ting endret seg. Kanskje jeg valgte å lukke øynene? Ikke bry meg? Hun lukket øynene. Hun sier hun har kontroll. Jeg vet at det ikke er sant. Jeg husker da hun elsket å drikke Asina. Vi hadde alltid Asina til jul. Glassflasker med orange innhold. Det smakte jul, glede, spenning og magi med late dager til tegnefilmer, gotteri og hygge. Hun drikker ikke Asina nå lengre. Jeg spør ikke lengre hva hun drikker. Hun vet at medisinene ikke burde blandes med alkohol. Jeg begynner å øve meg på å slutte å bry meg. Det er vanskelig.

13.desember

Vi sover lenge og åpner dagens hemmelighet bak brunt papir med rødt garn rundt. Det er såpebobler og en eske med drops i ulike farger. Det er kaldt ute. Katten kommer hjem med rim i pelsen når vi kommer frem til den siste dagen. Det tredje lyset tennes og jeg tenker på alle de som kjenner familielykken og forventningene eksplodere i trynet på dem når presset blir for stort. På alle hemmelighetene man ikke skal og ikke kan snakke høyt om. Det er for skamfullt, vondt, ubehagelig og flaut. På alle som har sine hemmligheter pakket inn i alt annet enn brunt papir med rødt garn rundt på en adventskalender. Hadde hun bare hatt en synlig sykdom, tenker jeg. Da kunne jeg snakket om det og skrevet side opp og side ned. Folk hadde stått med blomster på døra og telefonen ville ringt i evigheter. Da hun ble syk var det ingen kø. Men jeg var ikke alene. Noen står i det alene. Noen står igjen alene. Uten andre enn seg selv å stole på. Noen trenger å vite at de ikke er alene.

Når kvelden kommer triller jeg marsipankuler. Slik vi alltid gjorde. Dypper dem i konditorfarge. Slik hun gjorde. Slik vi gjorde. Sammen i det rosa kjøkkenet med julen utenfor døra.

Hennes histore er hennes. Hun hadde likt om den ble brukt til å gjøre godt for andre. For det var slik hun var. God og hjelpsom. Hun mistet bare veien innimellom. Det kan skje den beste. Det skjedde med henne. Skulle ønske jeg hadde muligheten til å si det til henne. En gang til. Jeg finner frem gamle minner og innser at jeg har glemt hvem hun egentlig var. Det er den dagen hun dør jeg skjønner at jeg kanskje egentlig aldri kjente henne. Jeg tiner frosne julekaker og begynner å skrive……

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: