Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Som et pust i nakken

Mørket. Jeg har aldri opplevd et virkelig mørke. Et altoppslukende mørke som aldri kan fylles med glede, med lys, med lykke, med smil og med latter. Et mørke grodd av ondskap og et ønske om å fylle resten med det samme mørket. Mørke. Mørke som aldri slipper inn et glimt av dagslys. Terrorens ansikt.

Hat. Jeg tror aldri jeg har kjent på virkelig hat. Mislike ja, men aldri en brennende følelse som spiser meg opp innvendig og som gjør meg i stand til å utføre ondskap. Hat. Det sterke hatet som avler avsky og total forakt. Hat som setter fornuften og rasjonaliteten ut av spill. Terrorens ansikt.

Frykt. Jeg tror aldri jeg har kjent på virkelig frykt. Redsel ja, men aldri en overveldende emosjonell følelse på grunn av en truende eller skremmende situasjon. Frykt. Frykt som setter begrensninger på livet, som endrer vaner og som lager omveier. Frykt som setter kroppen i alarmberedskap. Terrorens ansikt.

Ødeleggelse. Jeg tror aldri jeg har opplevd virkelig ødeleggelse. Uryddig og rasert ja, men aldri komplett kaos av ødeleggelse på strukturer, kropp og sjel. Ødeleggelse. Ødeleggelse som river ned alt man har forsøkt å bygge opp. Terrorens ansikt.

Makt. Jeg tror aldri jeg har opplevd en makt så ondskapsfull av den vil ødelegge med frykt og hat. Jeg har aldri kjent det på kroppen. Er jeg heldig? Jeg tror det. Jeg har aldri fått føle den ødeleggende makten, frykten, det brennende hatet og mørket. Terrorens ansikt. Som et pust i nakken.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Glede. Jeg har ofte kjent på glede. Den lille gleden som gror små sommerfugler i magen og de store gledene som bobler som sprudlevann i magen. Gleder som blir forvandlet til skuffelser, grå dager som overraskende forvandler seg til gleder med kryss i kalenderen og gleder man gir til andre. Glede. Det som lyser opp dagene og gir ly mot mørket selv på den tiden når sola slutter å skinne. Hva skjer med den som aldri opplever glede? Med den som mistolker hat og redsel som glede? Som vil frata andre gleden? Hva skjedde med deg da du falt og aldri kom deg opp igjen fra den kokende gryta fylt med hat og ødeleggelse? Jeg vet ikke om jeg vil vite. Det gir meg ingen glede eller tilfredshet. Jeg ser hva du er istand til å gjøre med din misforståtte versjon av glede. Som et pust i nakken.

Kjærlighet. Hver dag kjenner jeg på kjærlighet. Den lille hånden i min egen, varm pels mot kinnet, en telefonsamtale, en god klem og varme når jeg fryser som mest. En følelse av beskyttelse og vern mot det vonde, det slemme og det dumme. En følelse av å bli elsket og å elske noen. Kjærlighet. Det som hindrer ødeleggelse og ruiner. En mur mot avgrunnen. En mur som begynner å slå sprekker. Jeg forstår ikke. Uvitenskap er det jeg kjenner på i dag. En total mangel på forståelse har bosatt seg i magen og jeg tror ikke jeg ønsker ikke forstå. Jeg vil ikke forstå hatet, ødeleggelsen, spredning av frykt og mørket. Å skulle forstå er en lang vei å gå. Feil veil. Jeg må ikke forstå. Må jeg? Du forstår ikke meg. Kanskje du har lyst til det? Jeg kan vise deg min versjon av livet. Den er lysere, også i mørketiden.

Dagene fylles av kontraster. Glede og mørket, kjærlighet og frykt. Hånd i hånd. Vi som ikke hater mot de som hater. Oss mot dem. Som et pust i nakken.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: