I reingjerdet med frost og hjerte

Den fjerde dagen i oktober kommer frosten. Den legger seg som en blek ramme rundt tilværelsen med varsel om en ny tid i vente.

På den andre dagen med frost kommer hun hjem i stillhet. Det har vært en lang dag i reingjerdet på vidda i snø og minusgrader. Blodet på de hvite vottene har stivnet. Hun er stille. «Hvordan var det?» spør jeg. Ser på henne i bakspeilet. «Ok», sier hun og ser ut av vinduet. Hun er 5 år og har nettopp lært at kjøtt ikke er noe som på magisk vis dukker opp i butikkhyllene.

Jeg glemmer aldri min egen opplevelse. Lekestue med Vibeke Sæther, som i og for seg var ganske så traumatisk i utgangspunktet, og pølsene. Synet av grisetarmer som vrenger ut av seg innholdet for så å snu tarmene og vrenge alt på plass igjen har brent seg fast ganske så langt frem i hukommelsen. Vibeke sin joviale stemme som bakgrunnsmusikk. Jeg vet ikke helt hva som var verst. Vibeke eller grisetarmene, men det tok lang tid før jeg spiste pølser igjen. Og så på Lekestue.

foto: Vinterverket

«Jeg skjønner ikke hvorfor bøndene er så vanskelige. Kan de ikke bare kjøpe melka i butikken som normale mennesker gjør?» Jeg bor midt på St.Hanshaugen når jeg opplever min første nær-hjerteattakk-opplevelse på grunn av akutt latterkrampe i den lokale matbutikken. Den eldre damen ser på meg med forventningen om at jeg skal samtykke. Mulig at jeg smiler til henne, jeg klarer ikke å huske. Det jeg derimot husker er at det var dagen jeg bestemte meg for at mine eventuelle fremtidige barn ikke skulle bli skånet for livets realiteter bare for å oppleve offentlige idiotuttalelser med påfølgende latterkramper over en pakke melk. Min egen Lekestue-opplevelse skyver jeg så langt bak som overhodet er mulig.
«Bøndene burde få seg skikkelige yrker». Den eldre damen smiler av sin egen fortreffeligheter mens hun putter melk, ost og kjøttpålegg i kurven sin. Klassiske matvarer som butikksjefen på magisk vis tryller inn i butikken ved hjelp av gnomer og engler.

«Vet du at det finnes mange ting inni reinen?» Hun forteller om kniven, blodet og alt som kom ut magen til reinen. «Var det rart å se på?» Vi sitter tvers over hverandre ved det lille kjøkkenbordet der katten ligger under i håp om å snike til seg litt ekstra mat. Noen ganger er hun heldig når det faller ned en bit kjøttdeig eller kylling. «Det var litt rart». Hun ser på meg. Tygger sakte på ordene, og på maten. «Men det var fint på vidda, i reingjerdet». Hun er 5 år og har fått mer enn middagsmaten å fordøye i dag. På en krok på utsiden i mørket henger hvite votter med røde flekker av dagens opplevelser. «Vet du hva reingjerdet er?» Hun trekker pusten og ser spent på meg.

På den andre dagen med frost spiser vi kun grønnsaker til middag mens hun forteller meg alt om hvordan reinhjertet ser ut. Katten under border snuser misfornøyd på en bit brokkoli. «Kan vi ha pølser til middag i morgen?». «Kanskje», svarer jeg og svelger unna at hun er tøffere enn meg. Kanskje. Så forteller hun alt om reingjerdet mens katten mjauer misfornøyd under bordet. Alt er som det skal være etter en spennende dag. Og til natten er det meldt frost igjen.