Etterklang (den lengste reisen)

Plutselig er det som om noen vasker verden på feil program og alt endrer seg. Brått og brutalt. Jeg mister pusten. Gjemmer alt inni meg. Om jeg slipper det fri blir det uvirkelige til virkelig og jeg må forholde meg til det. Kan ikke. Vil ikke. Klarer ikke.

Det er så mange ting jeg skulle ha sagt. Burde ha sagt. Etterklangen av etterklokskap, samvittighet og sårbarhet fyller hele rommet. Hele meg. Jeg holder pusten i håp om at uvirkeligheten vil opphøre å eksistere. Jeg saver deg. Du forlot bare midt i samtalen. Vi var ikke ferdig. Det var så mye igjen å si.
Etterklangen av det usagte. Rått og brutalt.

Nesten en måned har gått. Bussene går fortsatt, butikkene holder åpent, båten tuter hver dag kl.11:15 og likevel er det som om verden har stått stille. Jeg eksisterer. Driver med. River meg med. Som om kroppen er forløst fra hodet. Etterklangen av vakuum driver meg fremover på den lengste reisen der en bit av hjertet mitt løsnet.

Dagene er tynnhudet som en line omkranset av snø og kreppapir som ikke kan resirkuleres.
Virkeligheten stiller seg på rekke og rad av samtid, fortid og nåtid med våt maling til å dekke over ting man ikke forstår. Jeg går det i møte og sier ingenting. Er stadig skiftende og tankefull.

Puster inn når verden går sakte. Etterklangen av deg vil aldri forsvinne. Hvil i fred ♥

foto: Vinterverket