Makeløst merkehysteri

Merkeklær til barn er i vinden som aldri før. «Kjøper du merkeklær?», spør hun. Vi sitter i kantina og drikker studentkaffe til 8 kroner. «Ja det gjør jeg», svarer jeg. Hun lurer på hvordan jeg har råd til det.

Klart vi kjøper merkeklær. Det skulle da bare mangle for alle klærne kommer med et merke. Bare se her

foto: Vinterverket

Alle klær kommer med et merke, ergo er det merkeklær. Riktignok kanskje ikke det rette merket, men spiller den noen rolle så lenge klærne fungerer til sitt bruk?
For enkelte er dette svært viktig og man er sågar en dårlig mamma og pappa om man ikke vil det beste for barnet sitt. Det beste er altså å kjøpe merkeklær. Ikke vanlige klær med vanlige merker, men riktige og dyre merkeklær. Jeg gremmes og særlig gremmes jeg over at man slenger med leppa mot andre, kanskje fordi man akkurat har investert i en ny genser fra LilleLam eller en body fra Janus, når favorittbutikken fortsatt er H&M.

God omsorg og riktige merkeklær har ingen sammenheng. God omsorg og dyre merkeklær har heller ingen sammenheng. Å ville det beste for barna er å gi trygghet, nærhet, stabilitet, stimulering, oppmerksomhet, sosial integrering og sosial støtte, struktur og at barnet får tilfredsstilt sine åndelige og materielle behov. I materielle behov ligger det ikke behov for verken jakker til 5000,- eller ullsokker til 1500,- Adekvate klær tilpasset aktivitet, alder, vind og vær. Dyre merkeklær vil aldri være det som ligger i «barnets beste».

Det er stort press på småbarnsfamilier. Man skal eie hus, man skal helst ha minst 1 bil, utdannelse, jobb, matchende interiør (som selvsagt må byttes ut minst en gang i året), barn i dyre merkeklær, utenlandsturer minst 1 gang i året, matpakker formet som pandabjørner og hjerter, mat fra bunnen, hjemmebakst uten sukker, hytte på fjellet, båt i fjæra og aktiviteter som nesten koster like mye som skjorta fra Burberry. Man skal ha sparekonto, bufferkonto, feriekonto, forsikringskonto, reisekonto, barnas sparekonto, festkonto, interiørkonto og lønnskonto, en felleskonto til mat og en konto med mikrospar. Er det penger til overs så går det rett inn på hundens sin sparekonto. Kjekt å ha om Buster skulle bli syk og forsikringen ikke strekker til. Og så skal vi nå også ha en egen konto for merkeklær? Jeg sjekker nettbanken om jeg kan opprette flere kontoer. Banken sier at det har jeg ikke penger til. Neiveldaså, det løste jo det problemet.

Var det når vi sluttet å besøke hverandre for å beundre den nye lampetten eller det nye maleriet at barna ble våre nye statussymbol? Barn som vandrende reklameplakater for hvor vellykket og rike vi er der vi trekker dem med oss rundt i byen og på kjøpesentrene i beste kjøpetid i håp om å treffe på venner og kjente slik at vi kan få vist frem vår status, velferd og suksess. Velkledde barn i klær som koster en månedslønn for en førskolelærer eller en sykepleier er vårt kjennetegn på å ville det beste for våre barn. Er det virkelig slik? Jeg tror ikke det, men likevel så lar jeg meg provosere over den som mener det og særlig når det kommer fra mennesker som frekventerer de samme butikkene som meg, bare enda oftere. Jeg shopper ikke så mye jeg da.

Klær som har kvalitet er kjekt å ha. Selv jeg liker kvalitetsklær, men summen på kassalappen er ikke alltid det som kjennetegner kvalitet og man kan fint få kvalitet for en grei penge. Om man bruker litt mer tid på å lete etter salg og go`biter, og litt mindre tid på å kjefte på andre (slik jeg gjør akkurat nå. håper jeg ikke går glipp av et fantastisk salg mens jeg sitter her og raljerer over merkeklær).
Og er det egentlig de litt rimeligere kvalitetsklærne som menes med «merkeklær»? Jeg tror ikke det og jeg tviler sterkt på at stilongsen fra Devold eller ulldressen fra Safa går under betegnelsen «merkeklær», selv om de aldri så mye kommer med et merke festet på seg. Og er det egentlig så nøye så lenge de fungerer til sitt bruk?

Når ble det slik at god nok omsorg eller det å ville det beste for barna er det å kjøpe dyre merkeklær? Jeg har for lengst falt av lasset og jeg kommer ikke til å klatre på. Vi klarer oss fint med kjedebutikker, en rosa rattkjelke og ski fra Coop Obs. De koster ikke mye, men så utrolig gøy vi har det. Vi har det gøy med våre merkeklær som verken er riktige eller dyre, men det spiller ingen rolle så lenge vi har det gøy og ikke fryser på bena.

foto: Vinterverket