Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Trygghet nok til å kunne lære, utvikle og utforske (om å legge ned skoler i distriktene)

I 2 år gikk jeg på musikklinja ved Heggen videregående skole. Det var en helsikes busstur fra bygda og inn til byen, men etter en heller dårlig erfaring med hybellivet flyttet jeg som 16-åring hjem igjen for å fullføre videregående skole. Beste beslutningen jeg noensinne har tatt, for selv om jeg ikke gikk ut med strålende karakterer så klarte jeg meg fint og gikk ut med et vitnemål som ga meg innpass på Universitetet i Oslo, Høgskolen i Finnmark og senere på Universitetet i Tromsø.

«Ungdomstiden er en fase i livet med spenninger, opplevelser, eksperimentering og utprøving av egen rolle i forhold til andre ungdommer og i forhold til voksenverdenen. Den representerer også identitetsutvikling». Dette er hentet fra boken «Forebyggende barnevern» (P-Å Gjertsen) som også sier noe om at skolen er en sentral oppvekst- og levekårsarena. Når man da ser på risiko- og beskyttelsesfaktorer ihht. ungdom og ungdoms levekår, som trygge voksne- og omsorgspersoner, stabilitet, godt nærmiljø, voksne som ser ungdommen vs. ensomhet, som i dagens utgave av Dagbladet viser til at 1 av 4 studenter er ensomme, manglende rammer og rutiner, økt risiko for både rusproblemer og vagabondering og mindre voksenkontakt så kan tap av nærskolen og nærmiljøet ha store konsekvenser for enkelte ungdommer. Mange unge takler fint å bo på hybel flere mil fra foreldre, men for de som ikke takler dette så godt er dette er risikoprosjekt.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Et barns og en ungdoms tilknytning til en trygg voksen er svært viktig for å kunne gi trygghet nok til å utforske verden og seg selv. 1 av 5 som dropper ut av videregående skole oppgir mangel på god og trygg voksenkontakt som hovedårsak til dette. Hvordan vil det være for en 15-åring som må flytte på hybel? Skal unge mennesker i starten av livet sitt måtte velge mellom foreldrene eller en utdannelse? Har vi virkelig ikke råd til begge deler for å gi ungdommen, vår fremtid, de beste forutsetninger og muligheter til en god start på nesten voksenlivet. Og har vi virkelig råd til 21% større risiko for en som ikke har fullført videregående skole til å ende opp uten arbeid som følge av sykdom (ref: tadel.no)?

Mange unge opplever spenning ved å flytte på hybel. Man kan spise Gradiosa hver dag, sove så lenge man vil og kanskje drikke øl på lørdag. Det er ingen voksne som sier noe for de voksne som bryr seg er mange mil unna. De ser seg ikke. De ser deg heller ikke når du ikke klarer å få deg noen venner, når pengene ikke strekker til og når du lever på spagetti m/ketchup, når karakterene raser og du forsover deg for femte dag på rad fordi ingen vekker deg. På tide å bli voksen? Voksen er ikke noe man blir den dagen man flytter på hybel og selv om man har den beste ballast med seg i baggasjen så er det for mange en utrolig stor overgang. Plutselig er man 15 år, alene og herre over eget liv med et mindre sikkerhetsnett via telefon til barndomshjemmet. Det er lett å forstå at ikke alle klarer dette livet.

Det er tøft å være ung. Man skal lære, man skal være flink, man skal prestere, man skal klare og man skal kunne, og i tillegg skal man kanskje bo på hybel og styre hverdag, tid, penger, mat, klær og vask. Man skal være både ung og voksen på samme tid. Er det rart at mange unge tar seg vann over hodet og dropper ut? Dropper enten ut av ungdomslivet for å skaffe seg en jobb eller dropper ut av voksenlivet og flytter hjem igjen. Det er ikke alle som takler dette i en litt sårbar tid som ungomstiden er.
Ungdommen skal flyttes på, barn skal skysses i buss til større skoler og distriktene skal råtne, sakte men sikkert, på rot. Arbeidsplasser blir borte og ungdommen som flyttet ut har ikke lengre noe å flytte hjem til. Når sluttet vi å bry oss om nærmiljøet, om distriktene? Når var det vi begynte å tro at økonomi er viktigere enn ungdommen og vi begynte å produsere risikofaktorer for de unge kun for å spare penger?

Jeg har lest mange innlegg og skriverier ang. nedleggelser av skoler både i Troms og i Finnmark, både tidligere skoler og nåværende skoler, men jeg savner innspill fra barnevernet i de berørte kommunene. De som skal jobbe med forebygging, de som skal tale barna og ungdommens sak og de som skal verne om nærmiljøet til barn og unge i kommunene. Hvorfor sier de ikke noe? Har de sagt noe som har gått meg hus forbi? Jeg tror ikke det og jeg undres…..
Tiden er inne for å snakke om forebygging, om nærmiljø og om oppvekstvilkårene for barn og unge på bygda og i distriktene. Tiden har alltid vært der, bare vi finner den og velger å bry oss. Jeg takker for min tid som elev på musikklinja ved Heggen videregående skole og dette er mitt bidrag for å gi noe tilbake.

Hilsen barnevernspedagogstudenten, UIT

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: