Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Livet på solsiden med dekkskifte og loppemarked

Dekkmannen sier at han må ha dimensjonen på dekkene. Jeg vet ikke hva det er så jeg svarer «LA8PV». Han tok ikke den. Mayday mayday!

Loppemarked er ikke en sport for pyser. Nesten ihjelklemt i den trange passasjen mellom radene av bord angrer jeg på at jeg ikke kledde meg etter været. Riktig antrekk ville vært vernesko, skuddsikker vest, hjelm, ørepropper og spisse albuer. Ute regner det. Inne i den store hallen er det varmt i været og jeg undres på det er et tilfelle av kollektivt heteslag som får mengden til å gå amok i brukte sko, gamle blomstervaser og lamper som tydeligvis ikke har sett dagens lys siden 70-tallet. De hoier og bærer seg med voldsom entusiasme over brukte plastikkbokser til 10 kroner. Det er ikke måte på hvor genialt, praktisk, fabelaktig, fantastisk og spektakulære disse plastikkboksene er. Superlativene kommer på løpende bånd. Jeg presser meg avgårde bort fra boksene som visstnok har egenskaper og muligheter som en romstasjon, gjennom mengden og videre mot bøker, julepynt, klær, kaffekopper, en gammel sofa og en albue som treffer meg midt i nesen. En kjedereaksjon ryster rekkene når jeg blir blindet av tårer og tråkker på sidemannen som snubler i et bordbein som treffer en eske med noe som klirrer i. Jeg gjemmer meg bakerst ved fotballmålet og treffer kjentfolk.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Etter første runde er det som om moderskipet har kalt oss hjem til den andre siden av galskapen der vi synker ned på sidelinja på hver vår stol med kaffe, brus, vaffel og kake. En ensom bok av Elsa Beskow er vårt funn for dagen. Vi spiser til summingen av loppemarkedgalskap. Mon tro om de er en egen rase? Eller en sekt, kanskje? Kaffen smaker godt og kakene går ned på høykant. Kaffe og kaker kan jeg like. Kanskje loppemarked ikke er så ille likevel? Jeg stålsetter meg for ikke å bli dratt med i dragsuget og takker nei til å kjøpe lodd, men ett eller annet mystisk var bakt inn i de kakene for plutselig befinner jeg meg med en tom Rimi-pose som jeg frivillig har betalt 50 kroner for i hånda på den andre siden. Ingen som er ved sine fulle fem betaler 50 kroner for en tom Rimi-pose? Jeg sjokkerer meg selv og fortsetter min nye trend med å stappe ting ned i posen. Brune fat fra 70-tallet og tallerken med blomster på. En av de magiske og fabelaktige boksene finner også veien ned i posen sammen med en julesleiv, noen flere bøker og en duk med en merkelig fasong som aldri vil passe på noen av bordene mine. Jeg juber! Så mye fint for bare 50 kroner!! Jeg topper det hele med å kjøpe 2 lodd fra den blå blokken. Håper jeg vinner noe!
Bak meg hører jeg barnegråt. Hun som er minst har brukt julesleiva til et mindre godt formål. Magien opphører å eksistere. Jeg kommer til meg selv og vet at vi bare må komme oss ut herfra før vi blir fullverdige medlemmer av Loppemarkedsekten. Vi tar sats og løper mot døren…..

«Var det Strømøy? Er du i slekt med han Tore?»
«Det er Strømsnes»
«Heter han Tore Strømsnes?»
«Nei, det er Strømøy»
«Strømøy, ja, det var det jeg sa. Skal se om jeg finner deg i systemet, Strømøy»
Dekkmannen tar sin hevn for gårdagens LA8PV-spøk.

Livet på solsiden i Finnmarken har sine skyggesider.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: