Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Hest er best?

Jeg kan fortsatt huske den lammende skrekken som om det var i går. En nesten altoppslukende redsel og frykt for hva jeg hadde i vente når kusinen min med stjerner i øynene kunne fortelle med hviskende gledeshyl langt etter sengetid at jeg skulle få hest i bursdagsgave. Hest? Hva iallverden skulle jeg med en hest??

Jeg kan med hånda på hjertet og med hjertet i hånda si at jeg aldri har vært en hestejente. Hest er kanskje det skumleste dyret jeg vet om med sin store kropp og noe uberegnelig jeg ikke helt klarer å sette fingeren på, men jeg vet at hesten vet og at den kommer til å angripe meg når jeg minst venter det. Et lunefullt vesen, denne hesten som alle jenter tydeligvis liker. Og mens kusinen min fortsatte å snakke om hesten som skulle komme ridende langs veien som hadde minst ti år til med ventetid før asfalten slo til trakk jeg dyna lengre og lengre over hodet. Hest. Sukk. Ingenting gjør meg mer redd enn hester og det var ikke uten grunn at jeg gjemte bladene fra Ponniklubben uåpnet i en eske under senga. Jeg hatet hester. Kusina mi elsket hester og hun var alt man kunne drømme om i en kusine, bortsett fra hestegreiene, så jeg spilte med så godt jeg kunne. Hvor skulle jeg ha denne hesten? Hva skulle jeg med en hest? Kunne jeg gi den bort? Kunne jeg bytte den bort i noe annet? Bøker og ballonger….

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Lørdag kommer med sol, skyfri himmel og strålende vårvær med 10 grader når vi bestemmer oss for å dra opp til sentrum. Det er duket for festivitas i sentrum i dag med lek, boller, saft og morro for de minste. Jeg gleder meg mest til en lørdag uten turbukse, uten sand i håret, uten svidde pølser og en lørdag der jeg nydusjet kan sminke meg, ta på meg upraktiske sko og knallrød veske for en tur i byen. Forventningsfullt tropper vi opp til yrende liv, masse barn og boblende glede. Hun som er minst jubler seg av seg skoene og opp i hoppeslottet. Jeg ser kul ut i solbriller og nyter en kaffe i sola. Åhh, byliv på bygda er så sinnsykt stas!

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Sann mine ord for der, rett bak meg, nesten i håret mitt kommer bygda nærmere og nærmere med digre pust i nakken og et vrinsk som får kaffen til å komme i revers ut av nesen. Mitt største maretitt! Hesten!!
«Jeg VIL ri på hesten!» Hva gjør man når de små håpefulle vil gjøre noe som gjør deg lammet av skrekk? Jeg har mest lyst til å gjemme meg, men voksen som jeg innbiller meg å være så tar jeg henne i hånda og moter meg opp til å se skrekken i hvitøyet. De har jo jenter, som ser riktig så trivelige og snille ut, som leier disse fryktinngytende dyrene og kanskje hun uansett er for liten. Hun er for liten! Hurra! Det er min redning. Jeg kan kjenne at motet stiger og lander som en sten med «neida, hun er ikke for liten, det går så bra». Den snille jenta med den skumle og svære hesten smiler og løfter henne opp på hesten. Sånn ja, det gikk jo greit. Jeg trenger ikke nærme meg noe mer for mamma venter her. «Du går bare med oss, holder deg helt inntil hesten og passer på at hun holder seg fast og ikke detter av hesten». Jeg ser på henne som om hun er gal og nettopp har bedt meg om å svømme i et haibasseng ikledd baconbikini.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Hun sitter så stolt på hesten. Hun er 3 år og rir som en konge, stolt som en hane og vakker som en prinsesse. Min egen lille Ruskesara på hesten og jeg går ved siden av som en pingle. Hun ser plutselig så stor ut. Hun er stor og jeg er så liten med nevnene utpå tuppene på de upraksiske skoene som jeg forsøker å balansere så langt fra hesten som jeg bare kan samtidig som jeg passer på henne. Jeg tråkker nærmere. Nærmere hesten, som egentlig ikke virker så ille farlig, mens jeg fortsatt kan huske den enorme gleden og lettelsen da jeg ikke fikk hest, men et lommespill. Aldri før har jeg blitt så glad for et lite blått spill som akkurat kunne passe i en bukselomme for hva skal man med hest? Jeg ser på hun som sitter smilende på hesten og plutselig skjønner jeg alt. Vel, ikke alt, men jeg skjønner litt mer om dette med hest og kanskje kan jeg lære meg å like hester så jeg takker ja til informasjon om barneridning. Jeg takket ja som den voksne jeg innbiller meg å være.

Det er en time igjen til midnattsol når jeg sitter på trappa med en kopp nykokt kaffe. Skrekken og lammelsen har nesten sluppet taket og erstattet seg med et lite snev av mestringsfølelse. I dag har vi vært flinke, sier jeg til meg selv og med en mindre nesestyver i hoppeslottet så kom vi dagen vel i havn. Noen erfaringer rikere.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: