Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Når man surrer rundt i mørket

Kjedsomhet er en enmannsbedrift….

Lydig slukker jeg alle lysene på slaget halv ni. Jeg er oppdratt slik at man gjør det man får beskjed om så jeg slukker lysene, slår av tv, skrur av pc og tenner stearinlys. Det blir riktig så koselig og jeg er godt fornøyd med at jeg bidrar med noe i det minste. Jeg kan ikke leve på Isbjørnfadder-bølgen i en evighet så dette er mitt bidrag på denne siden av sommeren. Så må jeg på do.

Å gå på do med stearinlys er en selsom oppgave. Hvor setter man lyset for ikke å brenne ned kåken eller svi håret, eller det som verre er, og hvor er dopapiret. Hvor er dopapiret? Og hvor er doen? Er lokket åpent eller lukket? Jeg vegrer meg for å strekke ut hånda i fare for å treffe på dovann. Jeg ser ingenting. Lyset lager skyggebilder på veggene som blinder meg. Jeg gir opp og i mørket noterer jeg «lommelykt» på en liten lapp i det mørke kjøkkenet. Hvordan overlevde de i gamle dager? Strømlause og med utedo. Jeg grøsser. På den positive siden så var de aldri i fare for å treffe på dovann i mørket.
Jeg grøsser igjen og snubler inn i stua, fortsatt i mørket.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Tromm, tromm, tromm…. Jeg trommer med fingrene mens jeg lærer at tiden går sakte i mørket. Jeg kjeder meg for tiden går så ulidelig sakte uten kaffe. Jeg angrer på at jeg ikke var mer forberedt og kokte kaffe før dette satte igang. Åhh, jeg har så lyst på kaffe! Kanskje jeg har en liten klunk med rødt som står og skjemmes i skapet? Det har jeg og tiden går litt raskere med litt rødt i glasset. Puh! Jeg gjør en god gjerning og så kommer jeg på klesvasken. Og oppvaskmaskinen som skulle vært satt i gang… Godt at jeg har varme i det minste. Så må jeg tisse, igjen. Jeg bestemmer meg for å holde meg. Prosjektet med stearinlys på badet var alt for meget.

Iløpet av den lille timen det tar meg å drikke et lite glass med rødt og å brenne ned noen gule påskelys i fjor som nesten setter fyr på min nyinnkjøpte påskekrim om Kolbjørn Kristiansen finner jeg en merkelig ro der verden utenfor nesten opphører å eksistere. Det er som om det bare er meg i hele verden. Meg og stillheten. Det gjør godt. Jeg trengte en påminnelse om hvor strømmen kommer fra og hvor mye livet mitt er avhengig av strøm. Tror nesten ikke jeg hadde overlevd uten og det skremmer meg litt. Jeg er et bortskjemt lite troll som ikke vet å sette pris på alt jeg har og alle mulighetene jeg har i ett av verdens beste land å bo i. Jeg tar ting for gitt uten å engang reflektere over hvor heldig jeg er og der i mørket bestemmer jeg meg for å gjøre mer. Så jeg sitter litt til.

Når jeg slår på lyset igjen er det første som slår mot meg er en lapp på kjøkkenbordet som sier «lommelykt» med bokstavene på skakke. Jeg legger den i lommeboken sammen med Visakortet og priser meg lykkelig over at jeg ikke levde i gamle dager. Jeg hadde ikke overlevd uten strøm, kaffetrakter, vaskemaskin, eget Visakort og røde tusjer som man kan bruke til å skrive ned det man trenger som mest. I dag trengte jeg kjedsomhet, lommelykt og ettertanke. Det gjorde godt og er en medisin jeg kan anbefale. Eneste bivirkning: Du kan komme i fare for å også gjøre noe godt for miljøet.

Kjedsomhet er en enmannsbedrift som kan gå i pluss.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: