Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Jeg har en datter. Jeg har en datter som går i barnehagen.

Jeg har en datter. Jeg har en datter som går i barnehagen. Jeg elsker henne høyt.

Å begynne i barnehage var en ganske så skummel affære. Kanskje mest for meg som aldri hadde hatt barnehagebarn før. Kanskje mest for meg, som mamma, å ikke skulle se barnet mitt hele tiden og å ikke være tilstede for barnet mitt hele tiden. Jeg måtte øve meg på å gi litt slipp. Å gi slipp er både hardt og vanskelig. Jeg kan huske at jeg gråt den natten når den lille rosa sekken sto pakket og klar i gangen for første gang. Veslejenta var blitt stor. Mamma var blitt liten.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Jeg har en datter. Hun heter Lykke og hun nekter å sove når sola skinner, når det er varmt ute og når lille-vovva ikke er med henne. Hun elsker å bade, hun spiser helst brødskive med leverpostei og hun ler høyt når vi danser og blåser såpebobler som flyr fortere med vinden enn hun klarer å fange dem med fingrene. Hun drikker fortsatt av tutekopp, syns at “tannpusse-sangen” er utrolig stas og hun er sjenert for mennesker hun ikke kjenner, men blir fort husvarm der latteren sitter løst selv om hun er mammadalt. Mammadalt. Ja, hun er det og det gjør ingenting når man sitter i storpike-bilstol og spiser med fingrene av skjeen som man så fint har lagd middagsmaten på. Hun spiser middag og er flink til det selv om hun syns det er mer morsomt å sende små klasebomber av mat ned på gulvet det katten sitter å venter på neste ladning.
Hun jubler høyt når jeg løper etter henne i gangen for å fange lille-magen, hun elsker å dusje, hater å skifte og når hun er trøtt kryper hun helt inntil meg så jeg kan kjenne hjertet hennes banke i takt med mitt. Det bobler i magen min, i armene mine og i hjertet mitt hver gang jeg ser til henne når hun sover i senga sammen med lille-vovva eller sitter i plaskebassenget med ben som trommestikker i det blå vannet og jodler i takt med bølgene hun selg lager. Hun er verdens beste med mine øyne, gyldent hår og en latter som fostrer sommerfugler midtvinters.

Dagen etter begynner hun i barnehagen og jeg ble ikke noe mindre. Forundringen var stor for mens jeg forble den samme så vokste hun og ble større. Verden ble større og hun likte at verden utvider seg sakte, men sikkert. «It takes a village…..»

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

«Vi overlevde før i tiden også». Mannen på radio messer avgårde om den glorifiserte barndommen der vi jevnlig gikk på snørra rett i isen uten luer og ullundertøy, når vi satt i baksetet på biler som ikke engang hadde sikkerhetsbelter, foreldre som røyket sigaretter innomhus og når vi akte på tvers av veiene. Joda, vi overlevde, men var det på grunn av eller på tross av. Jeg velger å tro at det var på tross av for så langt har jeg aldri hørt at det å tryne på isen eller å bo i et røykfullt hjem er en gode overlevelsesstrategier eller beskyttelsesfaktorer. «I dag pakker vi ungene inn i bomull», fortsetter mannen på radio og jeg lurer på om bomull er synonymt for «mer opplyst», «bedre livskvalitet» og «lengre levealder». Jeg heier på meg, selv om jeg verken er en mamma som sirkulerer rundt barnet mitt som en irriterende bananflue eller overvåker henne som en satellitt fra Nord-Korea. Jeg er ikke klar til krig og jeg er heller ikke av den ambivalente typen som den den ene siden hater barnehagen fordi den er dårlig og uforsvarlig samtidig som jeg synger på «alt var mye bedre før»-visa. Jeg skjønner ikke logikken.

Jeg liker barnehagen, jeg liker en viss form for sikkerhet for det kjæreste jeg har, utfoldelse, kreativitet og jeg liker balanse. Barnehagen er ikke hjemmet hennes og det skal den heller ikke være. Barnehagen er heller ikke frihetsberøvende eller uforsvarlig selv om den har EU-godkjente huskestativ og Toro-supper , som i for seg kan være ganske så irriterende. Jeg ser den. Jeg gjør det. Barnehagen er et supplement til hjemmet og sammen utfyller vi hverandre ganske så godt. Det gjør meg glad og ikke minst, det gjør datteren min glad når hun synger sanger hun har lært, forteller om sin første bestevenninne som heter Nora, stolt viser frem diplom hun har fått for god innsats på Vinteraktivitetsdag og når hun gleder seg til å være i glassgården med alle de andre ungene.
Barnehagen er for oss et sted med mennesker jeg stoler på, mennesker med jobber de vet å utføre, mennesker med øyne som ser barna, mennesker som har ører som kan høre barna, mennesker med munner som kan snakke med barna og mennesker med varme hender og gode fang som alltid har en plass når ting går litt trått. Det er mennesker. Mennesker som du og jeg. Jeg liker barnehagen vår. Jeg liker at de smiler når vi kommer om morgenen, at de forteller hva de har gjort om dagene, at de kommer med innspill når man er litt rådvill, at de lytter til meg, at vi snakker sammen, at vi kan ha en heftig diskusjon for så å skvære opp og at de lager smil om munnen på datteren min. Jeg er ikke redd. Jeg er ikke blitt byttet ut. Jeg er fortsatt mamma og jeg er fortsatt viktig. Som bonus har hun flere personer i livet sitt som bryr seg om henne, som hjelper henne og som er tilstede i livet hennes. Er det en dårlig ting? Jeg tror ikke det. Er alle like heldige som oss? Jeg tror heller ikke det. Vi er heldige og da må man ikke glemme å si noe om det gode og det som er bra.
Det fortjener å bli sagt høyt.

Jeg har en datter. Jeg har en datter som går i barnehagen. Jeg elsker henne høyt.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Reklamer

6 responses to “Jeg har en datter. Jeg har en datter som går i barnehagen.

  1. Malin Birkestrand 12. mars 2013, kl. 22:33

    Utrulig fint og godt skrevet, Kristin! 🙂

  2. villkatta 13. mars 2013, kl. 10:29

    Utruleg vakkert skrive, eg vart rørt når eg las dette. Dessutan flott å få litt motvekt til all den kritikken som har herja i media den siste tida.

    • ca.strømsnes 14. mars 2013, kl. 16:56

      Takk 🙂 Ja, jeg følte behov for å motvekte litt og fortelle at ikke alle barnehager er ille. Det fins mange flotte barnehager med flotte folk, rause folk, inkluderende folk, blide og gode folk. Det må også sies, mener jeg.

  3. Ambivalentica 13. mars 2013, kl. 16:57

    Så flott dette innlegget var! For tiden drukner en jo i negativ omtale om barnehager, og jeg er så absolutt for å ta slike debatter – kvalitetssikring av den institusjonen hvor de aller fleste av våre små, små barn befinner seg til daglig er unektelig viktig, men som deg heier jeg på barnehagen og ikke minst stoler jeg på de som jobber der. De er kompetente, de er dyktige og de er flotte medmennesker. Jamt over. Syns det er godt å høre at dere er fornøyd med deres barnehage, og at du er trygg som mamma. Det er jo det kjæreste en vet av som sendes avgårde, og da er det nødvendig å føle seg trygg.

    • ca.strømsnes 14. mars 2013, kl. 16:59

      Takk for en god kommentar 🙂 Debatten er viktig, men balanse i debatten er også viktig. Kvalitetssikring er viktig, men det å si noe om at det fins gode barnehager med kvalitet er også viktig.
      Jeg vet at vi er heldige med vår barnehage og ønsker å si noe om det, om at det fins barnehager som vår 🙂
      God helg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: