Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Fredag med roadtrip til Karasjok

Når fredag kommer bevilger jeg meg en «bare-meg-selv»-dag når jeg sammen med naboen tar appelsinværet med oss fra ytre til indre over vidda mot 34 grader minus. Vi pakker sekken mot Karasjok, og Finland, og jeg gleder meg som et lite barn. «Roadtrip here I come!»

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Som viddajomfru blir jeg helt overveldet av det fantastiske synet som møter oss på toppen av bakkene med sol, snø, blå himmel og trær så hvite som om frosten har limt seg fast. Jeg mister nesten pusten. Dette er livet. Jeg kjenner at jeg lever når jeg puster inn den iskalde lufta som strømmer inn gjennom vinduet helt til bollene som ligger på gulvet nesten fryser fast i den orange posen de kom i. Det er kaldt. Åhh, så kaldt på vidda der kun vi, bilen, sola og reinsdyrene er tilstede. «Steike det er fint her oppe!» Hun ser på meg og ler. Hun har kjørt her sikkert en million ganger før og ler av min barnlige begeistring. Jeg er på tur. Jeg er glad og jeg smiler med øynene limt fast til utsikten som jeg tar med meg hjem.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Kárášjohka, sametinget, den store elva og egne veiskilt for snøskutere. Det er omtrent alt jeg vet om Karasjok når vil ruller ned mot bensinstasjonen. Alt virker så lite og alt er så smått mot den store elva. Det er godt om plassen i Norges nest største kommune der husene ligger strødd rundt de smale veiene som om de ramla av en forbipasserende snøskuter. Kanskje det var nettopp slik det skjedde da bygda ble til?

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Det er mørkt når vi kjører hjem med poser med gotteri og pålegg fra Finland og hjembaktbrød i magen. Bare brødskivene med hjembakt brød var verd turen. Jeg sier at jeg har bestemt meg for å begynne å bake brød. Hun nikker og sier seg enig. Hjembakt brød er det beste. Så kjører vi i stillhet i mørket når sola går ned og reinsdyrene lager trafikkork midt oppe på den ødeste vidda. Jeg er trøtt og når jeg kommer hjem lukker jeg øynene til filmen av iskald luft, sol, hvite trær og den gode følelsen av å leve. Jeg har tatt med meg utsikten hele veien hjem. Så sovner jeg. Nesten.

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

foto: Vinterverket

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: