Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Om SAS-unger og lørdagsmarked

I bygda var det fire typer unger. Det var lærer-ungene, forsvars-ungene, bonde-ungene og SAS-ungene. Det var ingen andre typer for alle som en var helt eller delvis en, eller flere, av disse. Jeg var en SAS-unge og kan fortsatt huske at vi av og til på søndagene dro til flyplassen kun for å se på flyene som kom og gikk fra den lille bygda og ut til den store verden med de pene flyvertinnene i fine uniformer. Og så fikk vi brosjyrer og bagasjelapper så vi kunne leke SAS-kontor og bank når vi kom hjem. Bestevenninnen i nabohuset hadde en mor som jobbet i bank, faren jobbet selvsagt i SAS, så vi lekte ofte SAS-kontor og bank. I dag er jeg glad for at vi ikke videreførte den leken inn i voksenverden.

foto: Vinterverket

Når lørdag kommer drar vi på marked for å kjøpe tørka kjøtt, skinn og skalla som seg hør og bør på en lørdags formiddag. Det er sol ute og bodene med skinn, kjøtt, lefser, mengder med godis, dukker fra Russland og tova ting i alle varianter bugner over i den kalde novemberlufta der vi lufter oss sammen med Sirkus Gundersen som også har tatt turen over veien på jakt etter godsaker til vinteren.

foto: Vinterverket

Det gjør godt å være sosial der latteren sitter løst mens ungene løper rundt bodene og danser i takt med musikken. Det er liv på torget i dag og livet er så ukomplisert på utsiden av verden og på innsiden av markedet der det kun eksisterer liv og røre med en førjulsnekker som lager gratis skåler til barna. Tålmodig stiller vi oss i kø og venter, jeg kjenner at jeg fryser litt på bena, men det varmer når jeg ser smilet til hun som er minst i gleden over å ha en egen skål med navnet sitt på. «Se mamma!». Hun jubler helt til vi fryser så mye på bena at startskuddet går for kaffe og smultringer med sjokolade i det hvite huset der hun finner seg godt til rette på fanget til far i huset og er så stille som hun kun er når hun sover. Vi koser oss begge to og selv om jeg oftere og oftere tar meg i å savne bestevenninnen i nabohuset så er jeg glad vi har gode venner her. Jeg slapper av.

Høydepunktene med å være en SAS-unge var mange, men best av alt var å få låne mamma sin uniform til karneval på skolen og å få være med pappa på jobb på OD-dagen. Å være med på jobb generelt var utrolig stas og etter å ha overlevd en hel barndom som en av SAS-ungene er det en rar tristhet som kommer over meg. Jeg kan fortsatt huske fotoalbumet med bildene av mamma som ble tatt hver gang de byttet uniform. Det var ofte. Nå har de kanskje byttet for siste gang, men jeg håper de holder seg på en liten uke til for da går pappa av med pensjon etter over 40 år i SAS.

foto: Vinterverket

Vi er trøtte og slitne når lørdagskvelden kommer med godis i den nye lille treskåla godt plantet over dyna vi deler mens vi ser på Den Lille Gruffalo der jeg nesten blir litt Emo av musikken og tenker at til sommeren skal vi besøke besteveninnen i nabohuset. Håper vi kan reise med SAS. Ikke la meg bli like skuffet som jeg ble den dagen jeg oppdaget at om jeg skulle bli som Janne Carlzon så måtte jeg bli en mann.

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: