Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

En ulykke kommer sjelden alene

Det bobler i magen og før måsen står opp konstaterer jeg at min nest største skrekk er blitt en realitet: Jeg har fått omgangssyken. Min største skrekk er å komme først til en bilulykke med omgangssyken på en god andreplass så jeg drikker tjukkas-cola i smug på kjøkkenet mens hun som er minst spiser en velbalansert frokost i stua. Jeg tror nesten at jeg dør på meg, men ettersom Cola har den innvirkningen at den klarer å balansere gruff med gruff så klarer jeg å levere i barnehagen med ett mål før øye: Mer Cola og så camping på badegulvet.

Jeg kjører med stø kurs på såpeglatte veier mot butikken. Cola, Cola, Cola….. Jeg gjentar høyt mitt faste mantra for at magen ikke skal reagere når jeg kjører over fartsdumpene og i svinger. Det er glatt og sporete så jeg kan ikke kjøre så fort. Det ergrer både meg og magen litt, men vi vet begge at det er bare en liten sving og så en bakke opp til vi er fremme. Jeg gulper og er strålende sjarmerende med en anelse grønnskjær i ansiktet. Cola, Cola, Cola og Mariekjeks. Jeg utvider for å klare den siste biten der min største skrekk åpenbarer seg.

foto: Vinterverket

Lyktestolpen har forsert panseret. Jeg blinker meg ut, åpner døra og kaster opp. Bilen ser ut til å være tom. Skiltene mangler og de eneste som er tilstede er meg og kvalmen som forsvinner litt i den friske luften når jeg er først ute, tror jeg, til det som har vært en kraftig krasj ned den lange og glatte bakken. Jeg ser mot bilen. Jeg tror ikke det er noen der, men jeg går nærmere for å sjekke og er nervøs for hva jeg kan vente meg. Synet av bilen på den folketomme veien der det bare er meg som kan hjelpe blander seg med kvalmen som kom før måsen sto opp så jeg kaster opp igjen mens jeg ser for meg bilder jeg helst aldri vil se. Jeg myser inn vinduene. De er tomme. Det er ingenting der og etter en ny runde fra magen ringer jeg politiet. Nei, de har ikke hørt om noen ulykke og takker for at jeg ringer. Lettet puster jeg ut.

Med Cola og bærepose kommer jeg meg omsider hjem igjen. Det er fortsatt glatt og snøen som faller friskt dekker isen som gjør at jeg faller i staver midt på parkeringsplassen. Knas knas knas! Kjøpte jeg noe knusende? Jeg blir liggende på bakken for jeg kan egentlig ikke erindre hva jeg kjøpte på butikken. Kjøpte jeg egg? Ja, jeg tror kanskje det…..

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: