Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Student i praksislimbo

Å være student i praksis er litt som å være Operasjon Dagsverk-jenta 7 timer om dagen, i flere dager, i uker, der man går rundt som en hodeløs tulling når man verken klarer å plassere eller lokalisere hvor man er, hva som skjer og hvordan det skjer. Ting faller rett og slett ikke på plass slik det bruker å gjøre når man jobber i en vanlig jobb der man kommer, får opplæring og så jobber man fra mandag til fredag, får lønna inn på konto, betaler regninger og er litt sånn småmisfornøyd med skatter og avgifter og sånn. «Helvetes skatten», sier vi samstemt over en lønningspils på fredag og på mandag er vi atter på plass igjen for å gjøre det samme frem til neste lønningspils. Vi har vår pult, vår plass, våre oppgaver og vår misjon, som helt sikkert ikke er like samstemt som koret over skatten, men vi vet hvor vi er. Å være i praksis er en helt annen sak og etter to uker føler jeg meg fortsatt som Sigbjørn Obstfelder. «Jeg ser, jeg ser… Jeg er vist kommet paa en feil klode! Her er saa underligt…»

Det er en uvant situasjon, det å ikke helt finne plassen sin på tross av at alt ligger til rette. Jeg trives, men jeg finner ikke ut hvordan jeg passer inn. Passer jeg inn? Jeg spør og de svarer at joda, jeg passer godt inn og jeg er mer enn velkommen til å både komme med innspill og å si noe på møtene. Jeg må ikke ha det så travelt, sier de. Kanskje har jeg det for travelt? Jeg har nok det og så venter jeg utålmodig på at tiden skal gå frem til dit der jeg kanskje slutter å kjenne meg så ubrukelig lengre. Er jeg ubrukelig? Jeg vet ikke. Jeg observerer. Jeg observerer, noterer, leser, observerer og så er dagen slutt. Jeg tenker at de må tro at jeg er lat som bare går rundt og virrer, men når jeg spør så sier hun at det er slik det er. Jeg drar frem boken, leser litt mer, og der står det at man vil oppleve ubrukelighet. Ja, da er jeg der. I ubrukelighets-fasen. Ting går som det skal, tenker jeg og så er det helg.

Å være student i praksis er en merksnodig opplevelse der jeg ikke helt klarer å definere min egen rolle så jeg begynner å koke kaffe. Kaffekoker-jenta er min første rolle og det er en rolle jeg både kan og kler etter år som kaffekoker, posthenter og telefonsvarer på Grønland. Jeg vet at etter denne fasen kommer nye faser med flere oppgaver og utfordringer så jeg slår meg til ro med kaffekokingen som et nytt tilskudd til observasjon, lesing, notater og virrvarr. Hun som tar seg av meg sier at det er helt vanlig å ha det slik. Jeg liker henne. Hun skjønner visst dette med praksislimbo der man balanserer på kanten av det ukjente og der man ikke helt ser hva man skal se etter slik at man kan velge riktig side og rett vei. Kanskje det ikke er noen riktig side? Jeg er forvirret så jeg koker litt mer kaffe og leser så øyet pådrar seg en mindre katarr. Da sier hun at vi skal på møte.

Jeg sitter i den høytidelige salen der man skal sverge på å si sannheten og ingenting annet enn sannheten. Sist jeg var i en slik sal måtte jeg svare på spørsmål fra en dommer og så fikk jeg papirer på at jeg kunne pålegge andre å møte opp i den høytidelige salen. Det virker som et lysår unna, men jeg kan fortsatt huske hva han het. Dommeren som smilte og ga meg papiret mitt. Nå sitter jeg på en stol med kaffe, som noen andre har kokt, i pappkrus og er langt mindre nervøs enn jeg var dengang. I dag trenger jeg ikke si noe. Jeg skal bare lytte og observere, jeg overlater snakkingen til de andre, de som vet, de som kan og de som vet hva de driver med. Så jeg lytter. Lytter til ordene som kommer ut av munnene som beveger seg. Det er ord jeg tenker, setninger jeg ofte skriver ned, tanker jeg har og forslag jeg ønsker å fremme. Og plutselig er det min munn som beveger seg med mine ord og mine setninger som får de andre hodene til å nikke. De nikker og tar opp tråden jeg kommer med. Jeg smiler. Jeg er litt svett, men Operasjon Dagsverk-jenta i meg smiler for endelig tok jeg sjansen der jeg fant den rette veien ut av limbo og inn i neste fase der jeg skal stole mer på at jeg tør, kan og vil.

Jeg vant ikke vinlotteriet på fredag, men jeg vant noe mye bedre og jeg gleder meg til fortsettelsen der jeg kan strekke meg enda lengre. Jeg har såvidt begynt….

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: