Statuslinjebalansekunst på Facebook

Klokka har så vidt passet halv seks når vi sitter godt plantet i sofa med pysjamas, dyne og boken om slakterhunden Hans-Henrik og muldvarpen med bæsjen på hodet. Jeg leser høyt om og om igjen og når hun får trykke på knappene som lager morsomme lyder ler hun høyt. “Kan du lese høyt for mamma?”, spør jeg og tar en slurk av kaffen som allerede har rukket å bli kald. “Ja”, sier hun og løfter boka høyt over hodet. “Se mamma! Jæi leser høyt”. Hun smiler og er strålende fornøyd når jeg ler så den kalde kaffen spruter ut av nesen og ned på muldvarpen som ikke lengre bare har bæsj på hodet.

Midt i det hvite feltet øverst på Facebook-siden min stopper jeg opp midt i setningen for å sku opp lyden på radioen. De snakker om Facebook og hva man ikke bør skrive for å unngå å erte på seg andres irritasjon. Listen er lang og jeg lurer på hvem det er som lager disse listene. Tror enkelte at andre kun er tilstede for å underholde? De fleste skriver om små, og store, ting fra eget liv, egen hverdag og om ting man er opptatt av for det er ofte slik at eget liv og egen hverdag har forrang foran det å være en underholdningsmaskin for andre som frekventerer Facebook, og som kanskje er de samme folkene som nesten aldri selv oppdaterer statusenen sine og som dermed ikke underholder noen på noe som helst vis. Hvorfor er man så opptatt av hva andre skriver og hvordan kan man la seg irritere over at mennesker man frivillig har satt på vennelista skriver om trening, matlaging, barna sine, den nye bilen, en flott solnedgang, hjerter, sommerfugler og den nye kaffemaskinen. Hva er det med trening, barn, kjærlighet og kaffemaskiner som setter sinnene i kok?

“Kva har du på hjartet?”, står det i det hvite feltet øverst på Facebook siden min. Det står ingenting om at jeg må skrive noe vittig, noe smart, noe interessant eller noe som kan underholde andre. Jeg står fritt til å kunne skrive hva jeg har på hjertet og det er nettopp det jeg, med millioner av andre, gjør gjerne en eller flere ganger for dagen. Men radiomannen sier at jeg fortsatt bør unngå å skrive for mye om barn, antall boller i fredagsbaksten, om hvor lykkelig jeg er, at jeg liker jobben min, at kjæresten er en bra fyr, hjerter, feriebilder (hvor morsomt har man det på ferie liksom når man må poste bilder av ferien på Facebook?) og jeg må for guds skyld ikke finne på å ramle i klipp- og lim-fella! Men på den andre siden så skal man heller ikke skrive for mye om katten, om at man er syk, hvor ulykkelig man er, at man er sint, at man har et rotet hus og man må for guds skyld ikke falle i orddelingsfella! Eller heter det særskriving? Samskriving? Det heter ordinær. Man skal være gjennomsnittlig ordinær med stor underholdningsverdi og kreativitet når man usikkert balanserer på statuslinja uten sikkerhetsnett. Det er alt for lett å tråkke feil, tenker jeg og sletter statusen om høytlesning langt over hodet.

Sosiale medier er en fallgruve uten like og jeg sliter litt med å forstå, og å akseptere, de sosiale kodene så jeg bestemmer meg for å dele det jeg vil dele, skrive det jeg har på hjertet og satser på at alle de gode vennene jeg har på vennelista mi heller ikke er helt oppdatert på disse statusreguleringene på Facebook. Facebook må ikke bli så smalt at vi til slutt ikke får nok luft og begynner å krangle med hverandre på grunn av oksygenmangel. «Kva har du på hjartet?», spør Facebook. Du kan svare akkurat hva du vil. Jeg gjør det.