Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

Tanker fra en barnevernspedagogstudent (om «Finn Abrahamsen-metoden»)

For 1 år siden satt jeg mest sannsynlig på min flotte veranda med min flotte utsikt mot Ofotfjorden fra nederst i fjæra i Midtimellombygda og om noen da hadde fortalt meg at til neste år vil du på denne tiden nyte utsikten mot Altafjorden fra ditt Finnmarkshjem så ville jeg ikke bare trodd at vedkommende hadde en skrue løs, men en hel snekkerfabrikk på ville veier. Men her sitter jeg, stirrende utover Altafjorden, og tenker at jeg er heldig som har overlevd den kalde Finnmarksvinteren med to forfrysninger i pluss som gir meg drømmer om sol og sommer mens jeg tar innover meg ny kunnskap som jeg håper at jeg klarer å plassere på rett hylle. Er jeg på rett hylle?

Jeg møter meg selv flere ganger i døra mens høst blir til vinter og vinter blir til vår mens jeg leser pedagogikk, jus, sosialantropologi, etikk og samme dagen som hun som er minst kommer hjem og ut av det blå maser om sjokolade hører jeg barneombudet si nøyaktig det samme som jeg selv skrev i en kommentar to dager før til hun som skriver så godt om barna at tingene faller på plass på rett hylle og jeg kjenner at jeg er på riktig sted selv om fingrene fortsatt svir når det blir kaldt og utsikten ikke er helt den samme når den også har Altafjorden og innsikten med seg.
Jeg har vokst. Jeg har blitt mer voksen og selv om idealisten og realisten ikke helt er på samme kurs så har jeg en drøm og en visjon om hvor jeg vil og hva jeg vil gjøre når jeg kommer dit. Jeg drømmer om mer åpenhet og da bør jeg kanskje begynne med meg selv, fortelle hva jeg tenker og hva jeg drømmer om.

foto: Vinterverket

De fleste i Norge vet hva politiet gjør, hvor vi kan ringe når vi trenger hjelp fra politiet og vi har en liten anelse om hvordan hjelp vi kan forvente å få. De fleste vet også hva sykehuset kan bidra med og hvor vi kan ringe når det oppstår brann. Det er ting vi lærer fra vi er små barn i små sko og vi er aldri redde for å kontakte noen av dem på vegne av oss selv eller andre. De fleste av oss ser på politiet, sykehuset og brannvesenet som en trygghet vi liker å ha i samfunnet.
Barnas fremste vern er foreldrene. Det er vi som foreldre som skal sørge for trygghet, stabilitet, kontinuitet og gode rammer for et barns oppvekst. Men noen ganger, av ulike årsaker, svikter foreldrene og det er da forvirringen hos mange, både barn, unge og voksne, oppstår. Hvem ringer vi til? Tør vi å ringe? Vet vi nok og vil det oppstå replisalier dersom vi ringer? Vi ringer gjerne politiet når vi ser at naboen kjører i beruset tilstand, men når naboen slår eller skriker til barnet sitt så setter vi opp noen sperrer. “Vi vil ikke bryte inn i privatlivets fred”, tenker vi og fortsetter med vårt.

Jeg liker å tenke at jeg skal utdanne meg til å bli mindre politi og mer brannmann. Jeg skal bli en hjelper som skal forebygge at brann oppstår og som skal være behjelpelig med å slukke brannen når “uhellet“ er ute, men ulikt brannmannen så skal jeg gjøre mer enn å bare slukke. Jeg skal bli igjen for å finne årsaken til at brannen oppstod og så skal jeg være med på å bygge opp huset på nytt igjen. Kanskje på en annen tomt med bedre utsikt, men intensjonen min skal alltid være, så langt det er mulig, å få hele huset med alt innhold på plass og tilbake slik det engang var ment for å være. Jeg skal være en hjelper i en etat som jeg vil skal bli mer åpen, mer raus, mer inkluderende og mer utadvent. Jeg ønsker å jobbe i et barnevern som blir oppfattet som hjelpere og ikke som “barnekidnappere”. Og nettopp her mener jeg at barnevernet har en stor jobb å gjøre for å nå ut til folk, for å vise hvilket mandat man har, for å skape tillitt, få frem hva VI kan hjelpe DEG meg, hvordan du kan komme i kontakt med oss og hvordan vi sammen kan gjøre det som er til det beste for barna.

Mange er åpne og rause, skaper tillitt og gode relasjoner. Det triste er at mye forsvinner i støy, det gode blir borte og mye av det som står i media er historier om brutte løfter, triste utfall for den som er voksen og om feil som er begått. Feil skjer. Det skjer over alt og det ER mer enn uheldig når feil blir begått, men skal vi la en hel etat svi for det? For vi tenker ikke alltid slik at en kollektivt har ansvaret, som når politiet gjør feil så setter vi ikke hele styrken i “arrest”, når tannlegen gjør feil så fordømmer vi ikke alle tannlegene eller når barnehagen begår en feil så vrenger vi ikke ut vår vrede med å rope høyt at alle barnehager er roten til all ondskap. Nettopp derfor er det så viktig at vi også når opp og ut med det gode arbeidet som gjøres, at vi skaper tillitt til de jeg anser som vår fremste samarbeidspartner: foreldrene, og at vi gjennom media, på generelt grunnlag, forteller hvordan vi jobber, hvordan vi tenker, hvordan lignende saker blir behandlet og hva som skjer når ting blir som de blir. Jeg kaller det “Finn Abrahamsen-metoden”. Barnevernet kunne trenge en Finn Abrahamsen som kan kunsten med å kommunisere og som kan stå litt opp og frem for den jobben som gjøres, som kan være et ansikt utad og som kan bidra til mer åpenhet.

Når den første snøen kom lærte vi om brukermedvirkning og når den siste snøen nesten er borte lærer vi igjen viktigheten av brukermedvirkning, retten til å delta aktivt i eget liv, retten til å bli hørt og retten til informasjon. Om og om igjen lærer vi at det er et sentralt og viktig punkt i den jobben vi skal gjøre samtidig som vi leser om hvor dårlig stelt det egentlig er med dette med brukermedvirkning. Barn og unge blir ikke hørt og deres syn blir ikke vektlagt. Jeg skjønner ikke helt? Er det vi lærer feil eller bortkastet tid? Er det virkelig slik at vi ikke skal lytte til de barna, de unge og de foreldrene som trenger vår hjelp? Eller er det kanskje nettopp fordi at vi skal bli bedre på det å lytte, å se og å gi muligheter at vi hele tiden blir innprentet viktigheten av dette? Jeg lander på det siste og undrer på om jeg er litt naiv i hele min tankegang. Tror jeg at jeg kan redde verden?

Jeg kan ikke redde verden og jeg skal ikke redde verden. Jeg har noen visjoner, noen drømmer, tanker og undringer. Jeg vil nå opp, ut og frem med hva vi gjør, hva vi skal gjøre og hvordan vi gjør det. Jeg har visjoner om mer åpenhet der man i langt større grad kan møtes til debatt, ikke bare på den offentlige arena, men i lokalsamfunnet, i skolen, i barnehagen, med foreldrene og IKKE MINST: med barn og unge. La barna og de unge få vite hvem vi er, hvor de kan finne oss og hva vi kan gjøre for å hjelpe dem når verken de eller foreldrene kan hjelpe seg selv. Det må en holdningsendring til, tenker jeg, både til oss selv og til, og for, alle rundt oss. Hovedfokuset skal selvsagt alltid være barna, men for å få det til så må vi blande oss litt inn i der barna er, være på deres arena og vi må vises, ikke bare når det skjer “slemme ting”, men også på godt vis.

Jeg har mye igjen å lære, mange runder igjen og jeg har en lang vei å gå mens jeg veksler mellom idealisten og realisten med ganske klare visjoner om hvem jeg er og hvem jeg vil være når disse to personene stadig rykker nærmere hverandre og ting faller på plass, på riktig plass. Tror jeg? Jeg har iallfall kommet så langt at jeg ønsker at andre skal se på meg som en fremtidig hjelper og en ressurs, en som skjønner at noen ganger så lukker man dodøra når man bæsjer, ikke fordi man har noe å skjule, men fordi man har behov for ett, eller flere, private minutt og en som man ikke trenger å være redd for. Jeg blir kanskje ikke den neste Finn Abrahamsen, Cecilia Dinardi eller Loveleen Brenna, men jeg håper at jeg kan bli en god kollega for hun som jobber på Grønland, en ressurs i lokalmiljøet og hun man kan gå til når noe er vanskelig, kjipt eller hemmelig. For selv om jeg vil jobbe for mer åpenhet så er jeg sabla god på hemmeligheter.

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: