Vinterverket

Såpeboblejente & Lykkemamma på 68º nord

I dag er jeg fjellklatrer

Å skrive en oppgave er som å bestige et stort fjell. I dag er jeg fjellklatrer med ryggsekken ferdigpakket på base camp med toppen som mål. Jeg vet ikke om jeg er godt nok utrustet til turen og jeg er usikker på om min mangel på trening kan være det som vil forhindre meg i å nå toppen, men jeg er full av pågangsmot mens jeg sliter med valgets kvaler om hvilken rute jeg skal ta når jeg ønsker å være tøff og satse på vestryggen som sies å være den vanskeligste ruten, men jeg lander på Abruzzi pillaren som er å anse for den enkleste ruten når alt er omgitt av et lettere tåkelag og utsikten ikke er den beste. Jeg begynner å klatre.

Det er fortsatt tåke når jeg når C1, men jeg kan skimte bedre vær i sikte. Jeg er sliten og motløs. Vil jeg kunne nå toppen? Det begynner allerede å bli tungt å puste og jeg oppdager at utstyret jeg har pakket med meg ikke helt holder vann når det har både huller, feil og mangler. Så jeg improviserer og bruker mine kreative evner som tar meg videre opp til C2 der jeg tar en pust i bakken mens jeg nyter utsikten over tåken som omsider har lettet med sol i vente. Jeg er avklimatisert og optimistisk med høye tanker om at planen skal lykkes og målet skal nås.

På vei opp til C3 faller jeg litt sammen og mister motet når det blåser kraftig mot toppen der jeg kan skimte Flaskehalsen i det fjerne. Vil jeg klare å passere? Har jeg funnet den rette oppskriften, den rette veien og har jeg benyttet meg av det rette utstyret for å klare å komme meg igjennom og forbi den store iskulen som lager en trang passasje mellom meg og toppen av fjellet?

Å skrive en oppgave er som å bestige et stort fjell. I dag er jeg fjellklatrer som sitter strandet på C4 på skulderen av fjellet for å vente på klarsignal om jeg har det som skal til for å komme meg helt til topps. Alt jeg kan gjøre er å vente. Vente på klarsignalet som sier at alle forhold ligger til rette for den siste bratte etappen gjennom Flaskehalsen som leder opp til toppen der jeg med sirlige bokstaver kan skrive navnet mitt i gjesteboken. Jeg venter og bruker tiden på å planlegge neste tur som går til et enda større fjell med flere ruter og tynnere luft der det kreves langt mer trening og langt bedre utstyr. Jeg merker at lufta er tynn og at jeg sliter med å puste. Jeg er 8000 meter over havet med hodet under vann.

foto: Vinterverket

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: